Skip to main content

Å løpe naturlig eller ikke – det er spørsmålet

Selv om mennesket som art kan antas å være godt tilpasset naturlig løping, er det ikke gitt at alle som er vant til å løpe med tradisjonelle, oppbygde løpesko, bør kaste seg på trenden. En rekke faglige problemstillinger er uavklarte, og en del fagfolk advarer mot å kaste seg hurtig på den naturlige løpebølgen.

Tekst Iver Mysterud     Foto Shutterstock

Det er liten tvil om at barfotløping medfører et mykere møte med underlaget og at man løper på en annen måte enn med oppbygde sko på. Selv om barfotløping kan være et ideal, særlig for folk som løper mye, er det imidlertid en rekke fordeler med å bruke sko. De er komfortable og beskytter foten mot glass og andre harde objekter ved løping i urbane strøk.4 Vi som bor i nordlige områder, synes at det er lite fristende å løpe barbeint om vinteren… På denne måten skjønner man at det faktisk er et stort marked for andre typer løpesko enn de tradisjonelle med tykk såle og oppbygd hæl.

Det finnes mange typer sko for naturlig løping, fra sko med en flat gummisåle som beskytter mot stein og glasskår til sko som likner på vanlige løpesko, men med egenskaper som en flatere og mer fleksibel såle. Dette gjør det mulig å finne et par sko som passer til den enkeltes behov.1 Før man kaster seg på den naturlige løpebølgen, er det verd å merke seg enkelte vurderinger fra kompetent hold.

Gå forsiktig fram!

Tretthetsbrudd (stressfraktur) er en relativt vanlig skade hos folk som løper mye. Den oppstår enten ved en unormalt stor belastning av en frisk knokkel som må gi etter, eller ved en nokså normal belastning av en ikke-frisk knokkel. Den tidligere norske storløperen Ove Talsnes (f. 1960), nå trener og lege, mener at omlegging til forfotsløping på åtter uker er jevngodt med å be om tretthetsbrudd.16

Den danske fysioterapeuten og eksperten på løpeskader, Christian Neergaard, påpeker at kroppen har en god evne til å tilpasse seg belastninger. Dersom man har løpt i årevis og landet på hælen uten å ta skade av det, vil kroppen ha tilpasset knokler, sener og ledd til å tåle nettopp denne belastningen. Neergaard synes at ideen med naturlig løping er interessant, men påpeker at føtter, akillessener og legger er spesielt utsatt. Hans råd er derfor å gå forsiktig til verks og bruke naturlige løpesko som et treningsredskap i forbindelse med oppvarming et par ganger i uka, i hvert fall i starten.1

Den erfarne forskeren Daniel E. Lieberman understreker at slettes ikke alle løpere får skader av løping med moderne, oppbygde løpesko. Han mener at løpsmåten heller enn fottøyet kan være viktigst for skaderisikoen.10 I magasinet Aktiv Trening påpekes det tilsvarende at naturlig løping ikke er for alle. Dersom man har løpt problemfritt med vanlige løpesko i mange år, bør man beholde skoene på. Det oppfordres til å vurdere en naturlig løpestil dersom man1

● har slitt med diffuse skader i knær og hofter

● vil vite hva som skjer i løpemiljøet

● vil løpe lettere og mer dynamisk

● vil styrke føtter og bein

● vil leke med løpestilen

Lieberman framhever også at man bør være forsiktig ved overgang fra løping med tradisjonelle sko til bar- og forfotløping. Blant annet krever landing på forfoten sterkere leggmuskler enn landing på hælen, og det kan også forutsette mer styrke i fotmusklene og bedre fotkontroll, særlig hvis man bruker minimalistiske sko.10

De to amerikanske forskerne som testet løpsskader i 2013 – Douglas Brown og Sarah Ridge – vektlegger også at løpere som er interessert i å gå over til minimalistiske løpesko, bør bruke meget god tid for å tilvenne seg slike sko. Overgangen bør skje gradvis og forsiktig for å unngå potensielle belastningsskader i foten.15

Fra hæl- til naturlig løping

I treningsmagasiner vektlegges det at man ikke omskolerer seg til naturlig løping i en håndvending. Det krever ofte mange timers iherdig teknikktrening og vilje til å endre en inngrodd løpestil. For eksempel kan de som vil forsøke på egenhånd,17 1) ta kortere skritt. Lange skritt gjør at man lander på hælen, mens kortere skritt gjør det lettere å lande på forfoten. 2) Man bør bøye seg litt framover og passe på at foten treffer bakken midt under kroppen når man lander og 3) prøve å lande lenger fram på foten. 4) Et godt råd er å ta øvelsen ”100-up” før hver løpetur. Det betyr at man øver seg på å plassere foten under kroppen når man lander. Metoden ble utviklet av den gode, britiske langdistanseløperen G. Walter George (1858–1943) i 1874 og består enkelt fortalt i at personen går (nybegynner) eller løper (avansert) på stedet med knærne så høyt som mulig (OPP TIL HOFTEHØYDE). Det hele gjennomføres 100 ganger, altså 100 ganger høye kneløft, minst én gang daglig.18 Metoden med 100 kneløft ble kjent og populær etter at McDougall omtalte den i en artikkel i New York Times i 2011.19

En annen tilnærming for å gjøre overgangen på egenhånd består av følgende fem punkter:

1) Legg bort løpeskoene og løp barbeint. Da føles det instinktivt lettere å lande på forfoten. Dette kan for eksempel forsøkes på en gressplen over korte strekninger, for eksempel 3 x 50 m. I tillegg bør man gå barbeint så ofte man kan for å styrke føttene.

2) Ta kortere skritt når du løper, for eksempel 180 skritt per minutt.

3) Kjør spurter. Grunnen er at jo fortere man løper, desto lenger fram på foten løper man. Eksempel på korte spurter er avstander på 100–200 m, gjerne barbeint på gress eller i ”minimalistsko”. Etterpå kan man forsøke å overføre følelsen fra spurtene til vanlig løping.

4) Vær konsentrert om hvordan du løper, spesielt når det gjelder en rak holdning, raske skritt og at foten treffer bakken rett under kroppens tyngdepunkt.

5) Gjør klassiske øvelser som løpehopp, høye kneløft, spark bakover og spurter med korte skritt. Denne typen øvelser hjelper deg til å løfte knærne, øke skrittfrekvensen, styrke musklene og gjøre deg mer smidig. Øvelsene kan med fordel også brukes som oppvarming.1

På nettsiden til butikkjeden Löplabbet20 finnes en egen artikkel for mosjonister som ønsker å legge om til naturlig løping.21 Her presenteres et 12-ukers program for gradvis tilvenning til barfotsko.

For dem som vil gå grundig til verks, finnes løpetrenere og erfarne løpere som holder kurs i naturlig løping, for eksempel i regi av Löplabbet. Teknikkurs er hensiktsmessig for alle former for sport og idrett.

De fleste treningsmagasiner har skrevet om naturlig løping, og mange nettsider tar opp temaet, inkludert den til Löplabbet. Her kan man ofte også få en rekke tips til å endre fottøy og legge om løpestilen. Löplabbet og en rekke andre sportsforretninger har kompetente antatte som kan gi råd både om valg av skotøy og tips for å legge om løpssettet.

Skosalget tar av

I 2013 hadde alle de store løpeskoprodusentene satset på den nye trenden. I 2012 fantes det 70 forskjellige modeller av sko for naturlig løping på det amerikanske markedet, mot 146 i 2013.22 Det er liten tvil om at denne trenden er kommet for å bli.

Også i Norges største butikkjede for løpesko – Löplabbet – har utvalget av sko med lav ”dropp” økt jevnt og trutt siden 2009. I dag er det imidlertid ikke de minimalistiske ”barfotskoene” som dominerer, slik det var den første tida. Løping med minimalistiske sko fikk seg en liten knekk da de fleste oppdaget hvor mye som kreves av innsats og tilvenning for å løpe med dem. Det fantes ingen snarveier. Derimot har salget av sko med lavere ”dropp”, men med tradisjonell støtdempende mellomsåle, skutt fart. Slike sko er lettere å venne seg til for en gjennomsnittlig mosjonist. De hjelper en til å endre løpsteknikken samtidig som beina får bedre beskyttelse enn ved minimalistiske sko.23


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner