Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2016 > Abram Hoffer – En pioner for framtidens psykiatri

Abram Hoffer – En pioner for framtidens psykiatri

”Hovedsporet” innen psykiatrisk behandling er de siste tiåra blitt grundig avslørt på grunn av deres inhumane metoder og bruk av medikamenter som mange ganger forsterker de symptomene de angivelig skulle lindre. Tusenvis av barn og unge med atferdsproblemer behandles med Ritalin og depresjoner og angst med medikamenter som Zoloft og Stesolid. Vi intervjuet i 2006 den verdenskjente psykiateren og pioneren Abram Hoffer om mulighetene til å behandle psykiske lidelser ortomolekylært, det vil si med mat og næringskonsentrater. Her følger en lett bearbeidet versjon.

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

Den kanadiske psykiateren og landbrukskjemikeren Abram Hoffer (1917–2009) arbeidet med ortomolekylær psykiatri og medisin siden 1950-tallet og opplevde aldri det gjennombruddet han håpet ville komme i løpet av sin vel 55 år lange karriere. En rekke leger, psykologer, ernæringsfysiologer og andre fagpersoner har helt siden 1930-tallet behandlet pasienter med tilpasset ernæring og store doser vitaminer, mineraler, sporelementer, fettsyrer, aminosyrer, enzymer og andre næringskonsentrater. Det viktigste tidsskriftet for ortomolekylær behandling har lagt ut artikler i pdf-format på deres nettside til gratis nedlastning av alle årganger fra 1967 til og med 2011. Det vil si 45 årganger à 4 tidsskrifter, totalt 180 utgaver med til sammen over 35 000 sider.1

Hensikten med ortomolekylær behandling er å fjerne ”propper” i systemet og å normalisere stoffskiftet, slik at man kan gjenopprette naturlig balanse og funksjoner i kroppens celler og vev. I motsetning til en slik tilnærming bruker ”toksimolekylære” leger og psykiatere medikamenter som på kort sikt demper symptomer som angst, depresjon eller hyperaktiv atferd. Som Peter Gøtzsche så overbevisende har dokumentert i sin bok (se egen sak), kan imidlertid ikke syntetiske medikamenter helbrede psykiske lidelser. Psykofarmaka normaliserer ikke stoffskiftet og gjenoppretter heller ikke normale, biokjemiske reaksjoner, men demper symptomer slik at man feilaktig tror at men er frisk. Derfor er det ikke så rart at pillebruken kan gi bivirkninger som er verre enn selve lidelsen, og symptomene forsterkes om man slutter å bruke dem.

Blant norske psykiatere er interessen for ortomolekylær medisin nærmest fraværende. Verken ernærings- eller vitaminterapi er inkludert i pensum på medisinske fakulteter og høgskoler i Norge, til tross for at en rekke pionerer trolig har publisert flere tusen artikler i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter og flere hundre populærvitenskapelige bøker de siste 50–60 åra.

Annonse:

Biokjemiske forstyrrelser i hjernen kan blant annet skyldes enzymdefekter som medfører opphopning av metabolitter eller redusert utskillelse av avfallsstoffer som kan være årsak til symptomer på ulike psykiske lidelser. Store doser vitaminer kan øke effektiviteten til enzymer slik at de biokjemiske prosessene som foregår i alle celler, inkludert i hjernen, flyter (mer) normalt. Dette kan bidra til at pasientenes symptomer blir helt borte, noe som ikke bare gjelder for lettere depresjoner, men også alvorligere tilstander som angst, selvmordstanker og schizofreni.

Biokjemisk og psykisk ubalanse

Definisjonen på ortomolekylær medisin ble først presentert av Linus Pauling i det anerkjente tidsskriftet Science i 1968.2 Han argumenterte for at psykiske lidelser kan skyldes ubalanse mellom stoffer som normalt forekommer i kroppen og at disse ubalansene kan korrigeres med naturlige, livsnødvendige stoffer som vitaminer, fettsyrer, aminosyrer og mineraler.3 Ortomolekylær betyr ”riktige molekyler”, altså optimale doser av molekyler som kreves for å gjenopprette en normal biokjemi.

Psykiateren, forskeren og forfatteren Abram Hoffer deler gjerne sine omfattende kunnskaper innen dette spennende feltet med oss. Han er ikke i tvil om at behandling av psykiske lidelser kan lindres eller helbredes med blant annet B-vitaminet niacin (B3), vitamin C og andre næringsstoffer.

I en alder av nitti år var du fortsatt i full vigør, og i 2007 utga du en omfattende selvbiografi. Hva er drivkraften bak ditt engasjement?

– Det som har drevet meg, er den enorme tilfredsstillelsen det er å oppleve at håpløst syke pasienter kan bli friske og leve et normalt, produktivt og lykkelig liv. Jeg har aldri angret på valget av yrkeskarriere.

– Jeg startet i 2002 et informasjonssenter for ortomolekylær behandling i Victoria på Vancouver Island etter at jeg selv hadde sluttet å arbeide aktivt med pasienter. Senteret informerer legfolk og pasienter om bruk av vitaminer og ernæring.

Tradisjonell psykiatri

I Norge og mange andre vestlige land er ortomolekylær medisin lite kjent blant psykiatere. Kan tradisjonell psykiatri benyttes sammen med ernæring og kosttilskudd?

– Ja absolutt. Innen ortomolekylær terapi brukes også de beste metodene fra moderne psykiatri, inkludert
elektrosjokk og psykofarmaka. Slike metoder gis imidlertid i tillegg til naturlige produkter og ikke omvendt. Dessuten søker vi å finne de minste dosene av konvensjonelle medikamenter som gir ønsket effekt, tilpasset hver enkelt pasient. En optimal dose er den som har færrest alvorlige bivirkninger, samtidig som den normaliserer pasientens tilstand, fortsetter han. – Behandling av schizofreni bør for eksempel inkludere både moderne medikamenter for raskt å kunne dempe symptomene og ortomolekylær behandling for snarest mulig å få pasienten frisk. Medikamentene virker raskt, men gjør ikke pasienten frisk. En ortomolekylær tilnærming virker langsommere, men er ufarlig og fri for bivirkninger. Ved bruk av ortomolekylær terapi kan de fleste pasientene drastisk kutte ned på eller eliminere bruken av sterke medikamenter.

For å illustrere sitt poeng forteller Hoffer at han en gang ble kontaktet av en lykkelig og stolt mor som fortalte at sønnen, som Hoffer behandlet i 1973, hadde vært frisk helt siden den gangen og nå [i 2002, red. anm.] var professor ved et større, amerikansk universitet.

– Jeg har ikke sett ett eneste eksempel på at en schizofren pasient som kun har fått farmasøytiske medikamenter, er blitt så frisk, påpeker den aldrende psykiateren.

Psykoterapiens ”far” Sigmund Freud

Den østerrikske psykiateren Sigmund Freud (1856–1939) påviste at psykiske lidelser og nevroser kan ha psykologiske årsaker og at opplevelser i tidlig barndom er særlig viktige. Før 2. verdenskrig var norsk psykiatri i stor grad dominert av freudiansk psykoterapi. Dagens dominerende behandlingsform er imidlertid bruk av antipsykotiske midler.

Arven etter Freud tilsier at psykisk ubalanse har psykologiske årsaker. Hva er viktigst for å forklare slik sykdom – psykiske faktorer eller biokjemisk ubalanse?

– Biokjemisk ubalanse er åpenbart viktigst, svarer Hoffer kontant, men det er absolutt nødvendig at de ulike retningene innen psykiatrien begynner å samarbeide til pasientenes beste. Omkring 1960 mente de fleste at psykiske lidelser hadde psykososiale årsaker og at biokjemi hadde lite med saken å gjøre. I dag har psykiatrien sving for langt i den andre retningen og legger alt for ensidig vekt på å kontrollere avvikende atferd med ”toksimolekylære” medikamenter.

Gjenoppretting av balanse tar tid

Hvor mange pasienter kan hjelpes med endret kosthold og spesielle kosttilskudd?

– En stor andel kan hjelpes, men det tar tid, noen ganger måneder, andre ganger år. Dersom ortomolekylær behandling startes tidlig i utviklingen av sykdommen, blir flertallet av pasientene friske. Med tidlig menes når de første symptomene viser seg. Jeg kjenner til 18 såkalt ”stoiske” tenåringer, det vil si at de var upåvirkelige av følelser og smerte, som ble behandlet med ortomolekylære metoder og som seinere ble leger og psykiatere.4 En av dem ble generalsekretær for en stor, psykiatrisk forening, en annen leder for en stor
barneklinikk i USA, og to er professorer ved kjente universiteter. Hvis alle schizofrene tenåringer fikk optimalt kosthold og individuelt tilpassede kosttilskudd, anslår jeg at 90 prosent ville bli helt friske! Med frisk mener jeg at alle symptomer er borte, at de har gjenopprettet kontakten med familien og har fått fast arbeid. Resultatene er ikke like gode ved bipolare psykoser, men gode for barn med lærevansker og atferdsforstyrrelser.5 Nylig har vi også funnet at angstlidelser responderer godt på ortomolekylær behandling.6

Hvordan ser du for deg framtiden? Er det mulig å forebygge psykiske lidelser?

– Framtiden er potensielt lys, men muligheten for effektiv forebygging avhenger av tidlig diagnose og behandling. En større psykotisk pandemi ble forhindret da små doser av B-vitaminet niacinamid i 1942 ble tilsatt alt mel i USA. Mangel på vitamin B3 fører til sykdommen pellagra, og på et tidspunkt var en tredel av alle innleggelser på mentalsykehus i sørstatene pellagrapasienter med schizofrene psykoser. Ved å tilsette niacinamid tilsvarende en dagsdose på 100 mg per person til alt fint mel som lages i dag, ville man i løpet av få år trolig se en vesentlig reduksjon i forekomsten av schizofreni.7

Ga aldri opp

Medisinens og vitenskapens historie viser at nye oppdagelser ofte motarbeides av det etablerte. Endringer tar ofte lang tid, og det gjelder også i dag. Mange unge som med stor entusiasme ønsker å endre verden, mister etter en tid ambisjonene og gir opp. Hoffer møtte mye motstand i hele sin karriere fra kolleger og andre fagfolk som ikke hadde satt seg inn i hans omfattende forskningsarbeid. Han er blitt feilsitert, boikottet og nektet forskningsmidler. Andre forskere hevder å ha etterprøvd og tilbakevist hans funn, men  de har for eksempel brukt for små doser, hatt uklare kriterier for effekt eller gjort andre metodiske feil. Vi lurer på hvordan Hoffer har klart å holde koken etter så mange år.

Vurderte du noen gang å gi opp kampen for å slå seg ned i en godt lønnet, konvensjonell praksis hvor du ikke ble utsatt for vedvarende kritikk fra kolleger?

– Jeg kunne sluttet å kjempe for ortomolekylær medisin i 1967 da jeg var direktør for psykiatrisk forskning og foreleste i psykiatri ved Universitetet i Saskatchewan. Den psykiatriske profesjonen var fiendtlig innstilt til ideen om at man kunne hjelpe pasienter med vitaminer. Moderne legemidler ble promotert med enorme annonsebudsjetter, og på den tida var jeg ikke særlig populær. Men da stilte jeg meg det viktige spørsmålet: ”Hvem jobber du for, profesjonen eller dine pasienter?” Svaret sto klart for meg, og jeg hadde seinere ingen vanskeligheter med min beslutning. Det er jo en leges plikt å hjelpe pasienter til å bli friske! slår Hoffer fast. – Medikamenter alene kan ikke få dette til.

Neglisjerte pionerer

Medisinens historie viser at gjennombrudd i forståelsen av sykdom og helse har bedret tilværelsen for millioner av mennesker.8 Samtidig er mange pionerer blitt neglisjert, motarbeidet eller forfulgt på grunn av fordommer, økonomiske interesser eller personlig prestisje blant ortodokse eller ”rettroende”. Et eksempel er den tragiske skjebnen til den østerrikske legen Ignaz Philip Semmelweis (1818–65), som oppfordret sine kolleger til å vaske hendene etter obduksjon av lik før de hjalp til ved fødsler.9 Hans råd ble oversett i årtier med den følge at tusenvis av kvinner døde i barselfeber. Et annet eksempel er at legestanden i årtier mente at magesår ble forårsaket av stress, inntil det ble påvist at årsaken var en bakterie.10

Hvorfor er oppdagelsen av at niacin og vitamin C kan helbrede mange tilfeller av schizofreni, så lenge blitt oversett av psykiatere?

– Det er i grunnen enkelt å forklare, svarer han. – For det første kan den terapeutiske bruken av vitaminer ikke patenteres. For det andre har ikke medisinen frigjort seg fra den feilaktige forestillingen om at vitaminer bare behøves i ørsmå mengder og bare trengs for å forhindre noen få mangelsykdommer. Moderne legemidler blir ikke brukt fordi de er livsnødvendige, men fordi de markedsføres med store annonsebudsjetter. Bare tenk på Vioxx!

Forvirrende forskning

Med tanke på skandalen rundt den norske kreftforskeren11 som i 2006 publiserte forfalskede data i fagtidsskriftet The Lancet,12 spør vi: Gjør de som gransker artikler for medisinske fagtidsskrifter, en for dårlig jobb?

– Det blir nok publisert feil i medisinske tidsskrifter oftere enn vi tror, til tross for at innsendte manuskripter underkastes streng kontroll. Mye tyder på at det er blitt vanskeligere å oppdage feil. Jeg mener imidlertid at det er vel så viktig å rette søkelyset mot at forskning ikke nødvendigvis gir oss dypere innsikt. Den greske legen John P.A. Ioannidis publiserte i 2005 en artikkel med tittelen ”Hvorfor de fleste publiserte forskningsresultatene er gale”.13 Her tar han opp den økende bekymringen mange har for at forskning gir et feilaktig bilde av virkeligheten. Årsaken ligger ikke først og fremst i juks, men at det brukes metoder som ikke gir et riktig bilde av virkeligheten. Dermed fremmer ikke tidsskriftene forståelse, men skaper heller usikkerhet om hva som er rett og galt, påpeker Hoffer. – For eksempel er det foretatt en rekke befolkningsundersøkelser hvor man i ettertid har søkt å finne faktorer som på en eller annen måte viser samvariasjon, slik som for eksempel mellom inntak av fett og hjerte- og karsykdom. Problemet med slike undersøkelser er at mange faktorer kan endre seg på samme måte uten at det behøver å foreligge noen årsakssammenheng.

Må vi vente 50 år til?

Kan du etter 50 års arbeid med ortomolekylær medisin si noe om dagens status? Må vi vente i 50 år til før dette blir en vanlig behandlingsform?

– Interessen for ortomolekylær medisin er økende, særlig blant publikum, men endringer skjer langsomt fordi medisinske miljøer er konservative. Jeg tror ikke det vil skje store forandringer før folk flest blir klar over at det eksisterer gode alternativer til dagens metoder og de forlanger at leger og andre profesjonelle helsearbeidere tar i bruk disse metodene  – som ofte er sikrere, billigere og mye mer effektive enn dagens. I tillegg må vi på en eller annen måte få endret dagens patentlovgivning.

Hoffer påpeker at de fleste som har lansert nye metoder, har måttet kjempe i minst 40–50 år før de ble godtatt som en del av ortodoks medisin. – Da Sir Thomas Sydenham (1624–89) for over 300 år siden viste at dødeligheten av kopper kunne reduseres hvis man holdt feberen nede, ble han utfordret til en duell og mistet lisensen. Standardbehandlingen var å øke feberen, noe som økte dødeligheten. Medisinen er fundert på en konservatisme som forhindrer at nye ideer raskt blir akseptert, særlig hvis de er helt annerledes enn hva man er vant til, sier han, og fortsetter: – Dessuten er store penger involvert. Husk at nesten halvparten av sidene i medisinske tidsskrifter er annonser for farmasøytiske legemidler. Det finnes ingen annonser for vitaminer.

I vestlige land er legeutdanningen basert på å gjengi pensum nøyaktigst mulig, ikke på å tenke uavhengig og kritisk. Dessuten har medisinsk utdanning store hull.14 Dette er ikke tilfeldig, men har røtter tilbake til 1910, da legeforeningen i USA vedtok krav om minst fire års medisinsk utdanning for å kvalifisere som medlem. Skoler som prioriterte forskning framfor klinisk praksis fikk økonomisk støtte, de fleste naturmedisinske skoler ble nedlagt, og naturterapeuter måtte praktisere i det skjulte.15

Vi spør Hoffer om han kjenner til noen steder hvor ortomolekylær medisin og psykiatri er blitt en integrert del av det etablerte systemet.

– Det finnes ingen slike steder. Utviklingen går noe raskere i Japan og Korea enn i vestlige land. Den internasjonale foreningen for ortomolekylær medisin16 (ISOM), som ble opprettet av Steven Carter, Jack Kay og meg inkluderte i 2002 leger fra 17 land [2015: 20 land, red. anm.], forteller han og fortsetter: – Konvensjonelle leger og medisinske forskere hevder ofte at ortomolekylær medisin er for dårlig dokumentert. Imidlertid er det etter vel 70 års kliniske erfaringer og omfattende forskning på området publisert tusenvis av vitenskapelige artikler og hundrevis av bøker som dokumenterer at ortomolekylær medisin faktisk virker. Problemet er at faget ikke er inkludert i pensum på medisinske læresteder, og at de færreste konvensjonelle leger og terapeuter har satt seg inn i foreliggende dokumentasjon, avsluttet ildsjelen Abram Hoffer, som var aktiv inntil han døde i en alder av 92 år.

Vi håper at mange lesere ønsker å lære mer om framtidens medisin. Da er Abram Hoffers spennende selvbiografi obligatorisk lesning!17

Kilder:

1.  http://www.orthomolecular.org/library/jom/index.shtml

2.  Pauling L. Orthomolecular psychiatry (varying the con­cen­trations of substances normally present in the human body may con­trol mental disease). Science 1968; 160: 265–71. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/5641253

3. Pauling L. On the orthomolecular environment

of the mind: Orthomolecular theory. American

Journal of Psychiatry 1974; 131: 1251–7.

4.  Hoffer A. Mental health regained. Eighteen stories of recovery. Toronto, Canada: International Schizophrenic Foundation, 2005.

5.  Hoffer A. Healing children’s attention and behavior disorders: Complementary nutritional & psychological treatments. Toronto, Canada: CCNM Press, 2004.

6.  Hoffer A, Prousky JE. Anxiety disorders. The CCNM grand rounds. Toronto, Canada: CCNM Press Inc., 2005.

7. Hoffer A. Healing schizophrenia: complementary vitamin & drug treatments. Toronto: CCNM Press, 2004.

8.  Poleszynski DV. Framveksten av medisinske alternativer – fra konkurranse til samarbeid. Kristiansand: Høgskoleforlaget, 2001.

9.  Thompson M. Kvinnelegens hender. Oslo: Bergendahls Forlag, 1952.

10.  Van Der Weyden MB, Armstrong RM, Gregory AT. The 2005 Nobel Prize in physiology or medicine. The Medical Journal of Australia 2005; 183: 612–4. https://www.mja.com.au/journal/2005/183/11/2005-nobel-prize-physiology-or-medicine

11.  Jon Sudbø. https://en.wikipedia.org/wiki/Jon_Sudbø

12. Sudbo J, Lee JJ, Lippman SM mfl. Retracted:

Non-steroidal anti-inflammatory drugs and the

risk of oral cancer: a nested case-control study.

The Lancet 2005; 366: 1350–66. http://www.

thelancet.com/pdfs/journals/lancet/PIIS0140-

6736(05)67488-0.pdf

13.  Ioannidis JPA. Why most published research findings are false. PloS Medicine 2005; 2: 696–701. http://journals.plos.org/plosmedicine/article?id=10.1371/journal.pmed.0020124

14.  Poleszynski DV. Hullene i medisinsk utdanning. VOF 2015; 6 (8): 58–62.

15.  Flexner report. https://en.wikipedia.org/wiki/Flexner_Report

16.  http://www.isom.eu

17.  Hoffer A. Adventures in psychiatry. The scientific memoirs. Caledon, Canada: KOS Publishing Inc., 2005.

You may also like
Myseprotein
Jevninger
Gjør det lettere å lære norsk rettskriving
Frankrike forbyr mobiltelefoner på skolen

Legg igjen et svar