Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2011 > Aldring, ikke overbefolkning

Aldring, ikke overbefolkning

Ledende demografer og biologer har lenge uttrykt bekymring for at jordas bærekraft skal overskrides, noe som ville føre til verdensomspennende sultedød inntil folketallet reduseres til et nivå som kan opprettholdes på lang sikt1. I 2012 passerer jordas befolkning 7 milliarder, mer enn en firedobling siden 1900. Et annet problem er at gradvis synkende fødselstall og økende levealder gjør at en stadig større andel av befolkningen passerer pensjonsalderen, ender som pleietrengende og ikke bidrar til å produsere alle de godene vi trenger.

Tekst Johan Galtung     Foto Shutterstock


Globalt utsyn

I denne spalta tar vi opp globale eller lokale problemer som mennesket møter i vårt samfunn. Fast bidragsyter er den internasjonalt anerkjente fredsforskeren Johan Galtung, som i 1993 stiftet det internasjonale nettverket for fred og utvikling, Transcend Internationals (transcend.org). Galtung skriver ukentlige kommentarer om viktige konfliktområder og problemstillinger som berører menneskelig utvikling i et globalt perspektiv.

Ifølge en artikkel i Le Monde Diplomatique2 av den franske geografen, økonomen og demografen, professor Gérard François Dumont,3 (f. 1956) vil forskyvningen av befolkningen mot stadig flere eldre bli den dominerende tendensen i det 21. århundrets demografiske utvikling, ikke at vi blir for mange.

Verdens befolkning var 1,6 milliarder i 1900, 6,1 milliarder i 2000 og antas å nå 9,1 milliarder i 2050. Er ikke det alt for mange? Kanskje ikke: Selv om alle på kloden flyttet til USA, ville folketettheten vært mindre enn i Paris-regionen Ile de France. Innen 2050 kan fruktbarheten stabiliseres, og dermed også befolkningen. Med lave nok fødselsrater kan jordas befolkning komme til å minke, slik som i dagens Portugal.

Andelen av verdensbefolkningen for Kina, Afrika og India i 1950 var henholdsvis 22, 9 og 15 % og er 20, 15 og 18 % i dag. I 2050 er fordelingen forventet å bli 16, 22 og 18 %. India vil passere Kina med 1,5 milliard mot 941 millioner i 2100 ifølge FN, hvilket betyr mer fattigdom, siden India synes å være ute av stand til å avvikle kastesystemet.4

Afrika, som allerede har passert en milliard, vil gå forbi begge, hvilket betyr mindre fattigdom hvis det ressursrike kontinentet klarer å fri seg fra vestlig kolonialisme; i dag også militært med bruk av Libya som et brohode.

Annonse:

Stadig flere eldre

Neste poeng er at vi ser en sterk ”aldringsvekst”, dvs. antall personer over 65 år på jorda fra 5,2 via 7,6 til 16,2 % for 1950, 2010 og 2050. Samtidig øker medianalderen fra 24 via 29 til 38 år. I absolutte tall betyr det 130, 417 og 1 486 millioner godt voksne mennesker.

Det skulle være unødvendig å legge til at balansen mellom befolknings- og aldringsvekst varierer fra land til land, noe som også påvirkes av migrasjon. Den globale tendensen er imidlertid klar: Allerede tidlig på 1950-tallet observerte jeg at tobarnsnormen dominerte kvinner i fruktbar alder i steder som lå så langt borte fra hverandre som Sicilia i Italia og Kerala i India. Med en fødselsrate på 2,1 per kvinne virker scenarioet om fallende fruktbarhet overbevisende.

Stadig flere pensjonister

Aldring er ofte sett på som et problem: Stadig flere pensjonister som ikke produserer noe, men som bare forbruker og er bærere av stadig mer kostbare sykdommer fordi de insisterer på å holde seg i live så lenge smertene ikke er uutholdelige.

Undertegnede ble ”pensjonert” for snart 15 år siden, men er mer produktiv enn noen gang. Dette er ikke mindre et vitnesbyrd om en grotesk form for strukturell vold i form av tvungen ”pensjonering”. Dette kan kalles et middelalderens tyranni.

At unge og middelaldrende nekter eldre personer godt betalte stillinger de selv ønsker, kan sammenliknes med å nekte kvinner utdanning og arbeid utenfor hjemmets fire vegger. Diskriminering på grunn av alder fungerer som sexisme og rasisme.

Riktig nok er eldre, i likhet med kvinner, gjerne mindre fysisk sterke enn store, robuste menn – men med automatisering (inkludert traktorer) og vekst av den symbiotiske økonomiske sektoren spiller slike egenskaper stadig mindre rolle. Problemet er i stedet å finne stillinger for menn med muskler og lite annet; et dårlig svar er militæret med formål krig, muligens en av årsakene til den økende brutaliteten og dumheten til deltakerne i den institusjonen.

Økende levealder

Globalt har forventet levealder ved fødsel økt fra 37 år i 1900 til 69 i 2010. Fysisk sykdom blir gradvis erstattet av psykiske lidelser (depresjoner, bipolar lidelse). Dette bringer oss til nær kjernen i denne saken: Arbeidsoppgavene blir rutineøvelser for å generere penger og kan være skitne, farlige, nedverdigende og kjedelige – de bryter ned både kropp, sinn og ånd.

Arbeid er kreativ selvrealisering og indre menneskelig utvikling og er særlig nyttig i nettverk for å skape sosial utvikling. Det idiotiske vekstmålet som sosialøkonomer har belemret oss med, legger bare sammen pengeverdier i markedet målt som BNP (brutto nasjonalprodukt) og ikke noe av de indre menneskelige eller ytre sosiale sidene ved vekst, positive eller negative. Økonomenes vekstmål er også en god indikator for brutto nasjonal naturødeleggelse, BNN.

Vi baserer vår økonomi på arbeid for de få på toppen og jobber for de mange nedover i systemet; på å presse trette menneskesitroner gjennom fremmedgjørende jobber slik at det framstår som en god gjerning å kaste dem på dynga som ”pensjonister”.

Erfaringens verdi

Ikke desto mindre har alle eldre noe som ikke yngre personer har: erfaring. Sant nok kan alder føre til en form for konservatisme: “Det er slik vi alltid har gjort det”. Men alder kan også ha gitt en yrkesvariasjon som går lenger enn standardrutiner, og dermed en forståelse for flerfoldighet i menneskets tilstand, med innebygde varsellys mot farer og likevel en åpenhet for nye muligheter. Det er dette man kaller visdom.

Den første konklusjonen blir følgelig å gå inn for å bytte på arbeidsoppgavene, og her kan egensysselsetting spille en nøkkelrolle.

Den andre konklusjonen er at alle må få muligheten til å utføre arbeid, uavhengig av etnisitet, kjønn og alder; hvor det ikke er en plikt å ha en jobb eller et arbeid, bare et mulig valg. I stedet for den brutale situasjonen som en plutselig overgang fra en 100 til 0 prosent produktiv liv fra en dag til en annen innebærer, kan man tenke seg alle slags overgangsformler, og fleksibiliteten er økende på dette området: Fra fem til tre til én dags arbeid per uke, osv.

Jo større aldersspredning i en organisasjon, desto mer nyttig er den dialogen som skjer mellom generasjonene om utveksling av erfaring og visdom fra de eldre, og kunnskapene til nyutdannede med mastergrader i økonomi og doktorgrader. Pensjonerte generaler og diplomater utstråler ofte mer visdom enn de som bare en pensjonert; de kan bruke ytringsfrihet for å kompensere for skyldfølelsen mange av dem bærer på. Enhver organisasjon vil tjene på å dyrke den friheten før de pensjoneres så vi ikke behøver å vente på WikiLeaks.5

 Den tredje konklusjonen er at folk arbeider fordi de liker det, for utfordringene av deres kreativitet, for reell deltakelse i motsetning til den innbilte på en golfbane. Dette er viktige nøkler til helse. Hvis man frarøver folk arbeid, tvinger dem inn i jobber og pensjonisttilværelse, produserer vi helseproblemer som ytterligere belaster økonomisk skrøpelige land.

Arbeid adler

Arbeid er en fin måte å leve på; en jobb kan være et nødvendig onde. Penger brukes for å bestikke oss til å ta jobber for å overleve. Et rasjonelt samfunn burde ha inntekt til livsopphold for alle, dvs. til mat, klær og bolig, inkludert gratis helsetjenester og utdanning fra barnehage til doktorgrad, slik at vi fikk friheten til å arbeide.

En måte å leve på er å være på mottakersiden under tidlig barndom, når man er gammel eller syk og under utdanning, uten å gi mye tilbake. Så hvorfor ikke veksle mellom alle stadier, inkludert å ta en ny utdanning i sin ”tredje alder” eller å nyte arbeidsfri på samme måte som professorer har sabbatsår, og så nyte arbeidet inntil døden skiller oss ad? Mange gjør faktisk dét i det sivile samfunn, borte fra Kapitalen, uten å vente på statlige reformer. Dette er en helseproduktiv trend som kan finansieres av opptjente pensjoner.

Pensjonister i alle land, foren dere! Dere har bare tidlig død å miste.

 

Kilder:

1.  Transcend Media Service, 13. juni 2011.

2.  Dumont GF. Overbefolkning. Falske påstander om verdens befolkning. Le Monde Diplomatique, 3. juni 2011, jf. http://www.lmd.no/index.php?article=12407.

3.  Dumont er professor ved Universitetet i Paris-Sorbonne, jf. http://fr.wikipedia.org/wiki/G%C3%A9rard-Fran%C3%A7ois_Dumont.

4. . I en ellers utmerket artikkel av den indiske økonomen Amartya Sen (1933) kalt “Quality of Life: India vs. China” i New York Review of Books, 12. mai 2011, overser han kasteproblemet totalt. Kan leses på www.nybooks.com/articles/archives/2011/may/12/quality-life-india-vs-china/.

5.  http://en.wikipedia.org/wiki/WikiLeaks.

 

You may also like
Jevninger
Frankrike forbyr mobiltelefoner på skolen
Trådløse nettverk? Ikke i skoler og barne- hager på Kypros
Oppdatering om stråling fra andre land

Legg igjen et svar