Skip to main content

Alene i kampen mot kreft

Vi har tidligere gjennomgått tre omfangsrike bøker om kreft skrevet av den avdøde helhetsmedisinske legen Nicholas J. Gonzalez (1947–2015). Her omtaler vi hans bok om tannlegen William Donald Kelley (1925–2005), som på 1960-tallet ble rammet av dødelig bukspyttkjertelkreft som han helbredet seg selv for ved hjelp av naturlige midler. Gonzalez var medisinstudent da han oppsøkte Kelley i 1982. Etter å ha intervjuet mer enn 1 000 av Kelleys pasienter, fant han 455 som hadde levd mye lengre enn forventet. 50 av disse ble beskrevet i bokas førsteutkast, som ingen forlag tidligere ville publisere.

  OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

Kort fortalt

  • Gonzalez gjennomgår i detalj erfaringene fra hans møter med William D. Kelley fra 1982 og beskriver hans oppvekst, utdanning og profesjonelle holdning til kreft.
  • Boka beskriver Kelleys bakgrunn, prinsippene han arbeidet etter og hans gode resultater, som langt overgikk det konvensjonelle kreftleger kunne
    vise til.
  • Kelley ble sjikanert av myndighetene og i pressen fordi han helbredet langt framskreden kreft med ukonvensjonelle metoder og ikke var lege.
  • Kelleys metode forklares i detalj, inkludert hans inndeling i metabolske typer og individuelle behandlingsforslag, som pasienten fikk utdelt i form av en 82 siders bok.
  • Kelleys resultater vises i detaljerte redegjørelser for hvor mye bedre resultater han hadde med et utvalg på 50 kreftpasienter enn forventet, basert på studier av overlevelse av kreftpasienter som ble behandlet konvensjonelt.
  • Gonzalez oppfordrer til samarbeid og dialog snarere enn forakt, hysteri og sinne.

Dette er ingen bok for konvensjonelle tenkere, men en gullgruve for alle med et åpent sinn som er villige til å lese 494 store sider fullpakket med informasjon. Boka starter med en takk skrevet i 2009, 23 år etter at det opprinnelige manuskriptet var fullført. Den første takken går til William D. Kelley, som Gonzalez fikk økende respekt for etter hvert som årene gikk. Den eksentriske Kelley viste en utholdenhet i medgang og motgang og hjalp tallrike kreftpasienter til et lengre og bedre liv. Han helbredet seg selv for (vanligvis) dødelig kreft, men ble utsatt for tallrike angrep fra konvensjonelle leger og mediene og fikk aldri den anerkjennelsen han fortjente.


Gonzalez takker også sin gode kollega og vitenskapelige rådgiver, legen Linda Isaacs, som bidro til å avslutte forskningsarbeidet som Gonzalez gjorde med Kelleys data på 1980-tallet. Siden ble hun hans nære medarbeider fra 1987 og har vært til uvurderlig hjelp i deres felles kliniske praksis og som dyktig medforfatter og redaktør.

Bokas introduksjon fra 2010 er på 12 sider, der Gonzalez forteller om sitt møte med Kelley i juli 1981 etter å ha avsluttet to år som medisinstudent ved det private prestisjeuniversitet Cornell i New York. Dette skjedde åtte måneder etter at Kelley var hengt ut i mediene etter å ha behandlet den berømte skuespilleren Steve McQueen (1930–1980), som tapte kampen mot en langt framskreden, ondartet lungekreft (mesoteliom) mens han fikk behandling ved en meksikansk klinikk. Kritikken mot Kelley fortsatte i flere måneder etter McQueens død og forvrengte de faktiske forholdene rundt hans sykdom. Den kjente skuespilleren trente flittig og røykte daglig marihuana, var storrøyker av sigaretter, drakk mye alkohol og ble arrestert for å ha kjørt bil i beruset tilstand. McQueen ble rammet av vedvarende hoste i 1978, sluttet å røyke og fikk antibiotika uten virkning. Kreftdiagnosen fikk han i desember 1979, og prognosen tilsa at det ikke fantes noen kur mot den asbestliknende kreftformen. Kelley ga McQueen råd han ikke fulgte, og Gonzalez forklarer detaljene omkring dette seinere i boka. Den feilaktige historien publiseres imidlertid fortsatt på Wikipedia.

Resten av introduksjonen forteller om hvordan forfatteren lærte å kjenne en beskjeden Kelley, som snakket med dempet røst om sine erfaringer og bakgrunn og som tilbød Gonzalez å gjennomgå alle hans pasientjournaler og etterprøve resultatene. Tilbake ved Cornell fikk Gonzalez entusiastisk støtte til en slik gjennomgang av den berømte dr.med. Robert Alan Good (1922–2003), kjent som grunnlegger av moderne immunologi og på det tidspunkt også direktør ved det kjente Sloan Kettering kreftsenter i New York. Gonzalez dro straks tilbake til Kelley og arbeidet i to intense uker med å gjennomgå hans pasientjournaler. Resten av sommeren gjennomgikk han dataene med Good, som ga gode råd om prosedyren videre. Blant annet ønsket Good at Gonzalez skulle sette seg inn i alle detaljene ved Kelleys behandling av 50 pasienter og at han skulle finne hver eneste pasient med diagnosen bukspyttkjertelkreft.

Gonzalez arbeidet med Kelleys data alle ledige stunder i sitt tredje studieår og fikk lov til å bruke fire måneder til en uavhengig studie av Kelleys pasienter. Høsten 1982 tilbragte han mesteparten av tida på Kelleys farm i Washington State, og etter avsluttet turnus fulgte han Good til Oklahoma, der han fikk en forskerstilling. Et år seinere fulgte han med til Universitetet i Sør-Florida i Tampa/St. Petersburg, der Good ledet et kreftforskningsprosjekt og en gruppe for beinmargstransplantasjon. Et år seinere avsluttet Gonzalez prosjektet, som inkluderte intervjuer med 1 000 av Kelleys pasienter, hvorav 455 eksepsjonelle tilfeller ble studert i detalj. Erfaringene ble samlet i en bok som sammenfattet 50 rapporter med 26 ulike former for kreft og inkluderte alle medisinske data om hver pasient.

Kelley i teori og praksis

I Del I beskriver Gonzalez på seks korte kapitler på 32 sider Kelleys livshistorie, behandlingsfilosofi, hans medgang og motgang gjennom et aktivt liv der han hjalp tusenvis av pasienter til bedre helse. Et stort problem for Kelley var at han var tannlege og ikke lege, og da hjalp det ikke at pasienter som ble gitt lite håp av konvensjonelle leger, i mange tilfeller levde mange år etter at de var forventet å være døde.

LES OGSÅ  Mesterverk om banebrytende vannforskning

Kapittel I gir en biografisk skisse av Kelley. Han ble født 2. november 1925 i Arkansas City i Kansas og var eldst av tre barn. Foreldrene eide en gård utenfor byen, der moren jobbet mens faren var ansatt i Santa Fe jernbaneselskap. Kelley avsluttet videregående skole i 1943 og lot seg deretter verve i marinen, der han tjenestegjorde som tekniker i operasjonsrom både i USA og i Filippinene under 2. verdenskrig inntil 1945. Deretter tok han opp forberedende medisinstudier ved Baylor universitet i Waco, Texas, der han fikk en bachelorgrad i biokjemi i 1950 før han startet på tannlegestudiet. Han tok samtidig en mastergrad i pedagogikk, var ferdig tannlege i 1954 og avsluttet turnustjeneste ved universiteter i Alabama og Vest-Virginia. Han startet tannlegepraksis i 1962, men ble gradvis mer interessert i ernæring og begynte å gi sine pasienter råd mot en rekke degenerative sykdommer som spente fra kreft til schizofreni. På grunn av vanskeligheter med det medisinske godkjenningsrådet i Texas flyttet han i 1976 til Winthrop i staten Washington, hvor han levde og drev praksis inntil 1981, hvoretter han flyttet tilbake til Texas.

Gonzalez anslår at Kelly utformet ernæringsprogram for mer enn 15 000 pasienter, hvorav minst 2 500 hadde en kreftdiagnose. Etter 1987 tok han svært få pasienter på grunn av den fiendtlighet han møtte av myndighetene.

Metabolske typer

Kapittel II beskriver Kellys inndeling i metabolske typer, et tema Gonzalez tok opp i en egen bok fra 2017. Denne omtalte vi i Helsemagasinet i nr. 7/2017, jf. en egen boks som beskriver vårt nervesystem. Kapitlet forklarer at Kelley baserte seg på en evolusjonær tankegang i sin grovinndeling i ulike typer han diagnostiserte som ”sympatisk dominert”, ”parasympatisk dominert” eller ”balanserte”. Disse inndelte han i totalt 94 undergrupper. Hans poeng var at vi alle kan ha ubalanse i hvilken grad våre indre organer stimuleres av nerveimpulser fra hjernen og at hovedtypene er resultat av seleksjonspress i ulike miljøer:

De med dominans av det sympatiske nervesystemet var tilpasset junglene og savannene i Afrika, Sør-Amerika, Asia og Australia og baserte kostholdet i stor grad på planter som røtter, nøtter, før og urter. Han nevner at kostholdet blant stammer i Amazonas og Australia fortsatt inntar omkring 80 prosent av maten i form av planter.

Grupper med parasympatetisk dominans levde i nordlige områder i Arktis og sub-arktiske strøk, i kaldere regioner i Europa, Asia og Nord-Amerika der vintrene er lange og kalde og vekstsesongen kort. Disse gruppene overlevde og trivdes med et kosthold dominert av fett og mye kjøtt og inntok sparsomt med planter.

Folkegruppene med et balansert autonomt nervesystem levde i områder karakterisert av fire årstider og stort utvalg av både animalske kilder og nøtter, frø, primitive frøsorter, røtter, frukt, fisk, fugl, kjøtt, egg og tidvis melkeprodukter. Kostholdet utgjorde her en mellomting av de to foregående.

I USA fantes alle tre typer, og i kapittel III utdyper Gonzalez hvilke konsekvenser Kelley trakk av dette for pasientene og forklarer i detalj hvilke matvarer som passer for hvilke metabolske typer. Kapittel IV gir nærmere retningslinjer for sammensetningen av kostholdet og redegjør for 10 hovedtyper basert på hvor effektivt stoffskiftet fungerer og graden av ubalanse mellom det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet.

I samme kapittel forklarer Gonzalez at Kelley er enig i den konvensjonelle oppfatningen om at kreftceller dannes i kroppen hver dag og at de sjelden utvikler seg til sykdom. Imidlertid skyldes dette ikke immunsystemets funksjon, men at førstelinjeforsvaret mot kreft beskytter oss. Det består av visse bukspyttkjertelenzymer, særlig de proteolytiske, de som bryter ned protein. Gonzalez viser til at en stor mengde vitenskapelige studier støtter Kellys synspunkter. Blant annet dokumenterte professor i fysiologi ved Universitetet i Minnesota, dr.med. Ernst Gellhorn, i mer enn 400 artikler at ubalanser i det autonome nervesystemet kunne forklare mange fysiske og psykiatriske lidelser.

Kelleys behandlingsfilosofi

Kapittel V tar opp ”Kelleys program” som terapi. Dette besto av seks komponenter:

  • En tilpasset diett for hver metabolske type
  • Tilskudd av vitaminer og mineraler
  • Konsentrater fra dyrekjertler i pilleform
  • Fordøyelsesstimulanser (pepsin, saltsyretabletter, gallesalter)
  • Bukspyttkjertelenzymer
  • Avgiftning (blant annet kaffeklyster minst en gang om dagen)

Alle pasientene måtte fylle ut et omfattende spørreskjema, hvorav det mest detaljerte besto av 3 200 spørsmål trykket i et hefte på 82 sider. Et dataprogram analyserte deretter informasjonen og ga en detaljert beskrivelse av pasientens metabolske type. Dette omfattet en analyse av 50 spesifikke vev, organer og fysiologiske funksjoner inkludert nerve-, kjertel- og hjerte- og karsystemet, fordøyelsen og vitamin- og mineralstoffskiftet. Han samlet all informasjon i et hefte til hver pasient med presise forslag til kosthold og kosttilskudd tilpasset vedkommendes metabolske type. Diettforslagene inkluderte menyforslag for tre måltider hver dag og valgfrie snacks i 365 dager. Gonzalez lister opp alle kosttilskudd til hver hovedtype, som ikke bare anbefales forskjellige næringsstoffer, men også mengder avhengig av typen.

Kritikken mot Kelley

Kapittel VI gjennomgår kritikken som Kelley ble utsatt for, særlig etter at han publiserte en bok om sin egen helbredelse fra bukspyttkjertelkreft i 1963 og redegjørelse for sin metode. Godkjenningsrådet i Texas foretok en undersøkelse av Kelley i 1969 og gjorde bruk av agenter som presenterte seg som pasienter, og konkluderte at hans praksis var ulovlig. Rådet nedla forbud mot at han behandlet pasienter for annet enn tannlidelser, en rettslig avgjørelse forbød ham å distribuere boka. Kelley anket saken til høyesterett med påstand om at forbudet var i strid med grunnloven, men tapte saken. Ifølge Gonzalez var det første gang i historien en naturvitenskapelig utdannet person ble nektet å publisere sine ideer. Etter at dommen forelå i 1971, ble Kelley mer forsiktig og ba alle pasientene undertegne et dokument der de var klar over at han var tannlege og at hans program kun foreslo ernæringsstøtte og ikke var en terapi mot sykdom.

I 1969 ble USAs kreftforening oppmerksom på Kelley og publiserte sitt negative syn på hans behandling. Ifølge Gonzalez regnet de i 1987 fortsatt hans program for å være uvirksomhet. Det medisinske lisensieringsrådet i Texas startet nye undersøkelser i 1973 og tok fra ham lisensen i 1976 for fem år inntil 1981, da han igjen fikk lov til å praktisere som tannlege.

Deretter beskriver Gonzalez i detalj Kelleys befatning med McQueens kreftsykdom. Etter hans død av (offisielt) hjerteinfarkt i 1981 ble han utsatt for langvarig sjikane. Som nevnt innledningsvis, fulgte McQueen på ingen måte Kelleys program, men han ble likevel karakterisert som ”kvakksalver” av flere ledende talspersoner for konvensjonell kreftterapi. Blant annet angrep den kjente hematologen Victor Herbert (19272002) bruken av kaffeklyster, som han karakteriserte som et ”100 år gammelt kvakksalverremedium som er uten verdi i kreftbehandling men som har tatt livet av folk ved å føre til akutt hjertearytmi”. Dette er direkte galt, og Gonzalez falsifiserte påstanden ved å ta åtte klyster med sterk kaffe daglig i en periode på seks uker uten noen negative virkninger, inkludert i elektrolyttbalansen.

Uangripelig dokumentasjon?

Bokas del II inneholder seks kapitler, hvorav de fem første i nitid detalj beskriver og dokumenterer hvordan det gikk med Kelleys kreftpasienter. Kapittel VII omhandler de 50 utvalgte kasuistikkene som møtte tre kriterier gitt av dr. Good: 1) De måtte ha dokumentasjon på vurderingene til spesialister og 2) ha fått en dårlig eller terminal prognose. 3) For hvert tilfelle måtte det foreligge dokumentasjon på bedring av sykdommen, vanligvis langtids overlevelse eller begge deler, noe som måtte kunne knyttes til Kelleys program.

Gonzalez gikk først gjennom journalene til samtlige pasienter som hadde fulgt Kelleys råd mellom 1970 og 1982. Han sendte deretter brev og spørreskjemaer til 1 306 av disse og lagde en liste med 1 000 pasienter som var egnet for undersøkelsen. Deretter kontaktet han 455 representative pasienter, det vil si ikke de med best resultater, for å utføre dybdeintervjuer. Etter nøye evaluering kom han til slutt fram til 50 pasienter med 25 ulike kreftformer, hvorav ni hadde motsatt seg all standardbehandling. De øvrige hadde mottatt enten bare stråleterapi (5), cellegifter (10) eller kirurgi (12) eller kombinasjoner av to (12) eller tre konvensjonelle behandlinger (2).

Deretter klassifiserte han de 50 pasientene etter krefttype og overlevelse siden første diagnose i antall år (fra 4 til 23), alder (31–35 til 8185), bosted og yrke. Det var flest i alderen 6165 år og fra California (6), Minnesota (4) og staten Washington (4). Det kan ikke herske noen som helst tvil om at resultatene Kelley fikk med disse pasientene, var oppsiktsvekkende gode.

Sju mulige innsigelser

LES OGSÅ  Den store kjøttdebatten

Gonzalez forutså at studien ville bli kritisert og nevner derfor i Kapittel VIII sju innsigelser som kunne bli reist av konvensjonelle leger og forskere:

1) Pasientene hadde ikke kreft likevel. Alle 50 var imidlertid utførlig vurdert av spesialister, halvparten ved to eller flere medisinske sentre. I tillegg fikk 23 diagnosen først ved en av landets ledende sykehus eller sentre, hvorav 22 også ble evaluert ved andre sykehus. For 48 forelå vevsprøver, mens to pasienter undergikk operasjoner som bekreftet at de hadde store kreftsvulster som ikke kunne opereres bort.

2) Pasientenes kreft vokste så langsomt at de ville leve lenge uansett. Argumentet kunne lett tilbakevises, blant annet med en omfattende vurdering av 625 pasienter med forskjellige former for kreft og som nektet all konvensjonell terapi. De levde fra under 6 måneder til maksimalt vel tre år.

3) Tilfellene representerte spontan tilbakegang. Dette er imidlertid så sjelden at store studier anslår at dette ikke skjer med mer enn en person per 100 000, og en kjent kreftlege anså i en bok fra 1968 at ”sannsynligheten for at en lege i løpet av sin levetid vil oppleve ett tilfelle av spontan helbredelse, er mindre en av 1 000”.

4) Pasientene ble helbredet av konvensjonell terapi. Dette kan lett tilbakevises blant annet ved at det for 22 av pasientene kunne dokumenteres tilbakegang av kreften mens de utelukkende fulgte Kelleys program. Seks pasienter som etter kirurgiske inngrep ble funnet ikke å være operable og fikk en prognose på noen få måneder, overlevde i mange år mens de fulgte Kelleys protokoll.

5) Pasienter som fulgte Kelleys program og ble bedre, hadde først fått cellegifter eller stråleterapi, hvilket førte til en forsinket helbredelse. Cellegifter har bare én dokumentert forsinket virkning; de forårsaker kreft i et betydelig antall pasienter som er behandlet aggressivt. Intensiv stråleterapi kan unntaksvis redusere en svulst i en periode på inntil åtte uker etter behandling. Dette kan ha skjedd med én av de 50 pasientene, ikke de andre 49.

6) Forbedringene skyldes ”placeboeffekter”. Det finnes absolutt ingen dokumentasjon på at slike virkningsfulle stoffer som brukes som placebo, noen gang har helbredet kreft.

7) Dokumentasjonen er falsk. Siden Gonzalez innhentet skriftlig dokumentasjon, sykejournaler og resultater fra undersøkelser ved kjente institusjoner, oppfordrer han alle til å etterprøve hans resultater.

Misvisende kreftstatistikk

helseogkropp.no - stort utvalg av kosttilskudd

Da Gonzalez skrev kapittel IX i 1987, hevdet mange at prognosen for helbredelse av kreft stadig ble bedre. Dette er lett å tilbakevise: ledende kreftspesialister har vist at overlevelse ved for eksempel lungekreft ikke hadde bedret seg på tre tiår. I 1985 uttalte den kjente statistikeren, professor John Cristian Bailar (1932–2016) ved USAs nasjonale kreftinstitutt (NCI) at hans [fritt oversatt] ”helhetlige vurdering er at det nasjonale kreftprogrammet må vurderes å være en fullstendig fiasko”.

Femti usedvanlige kreftpasienter

I kapittel X presenterer Gonzalez de 50 nøye vurderte pasienthistoriene på vel 400 av bokas 494 sider. Hvert tilfelle starter med en beskrivelse av hvor mange som døde av hver form for kreft i 1987 og gjennomsnittlig overlevelse i USA. Deretter gjennomgår han i detalj behandlingen av en og en pasient (navnene er strøket over med svart) med dokumentasjon av diagnosen fra sykehus og deres tilstand etter behandling. Han vedlegger epikriser, kliniske rapporter, vurderinger av patologer, beskrivelser av resultater for hvert eneste tilfelle og vitenskapelige referanser som underbygger hans vurderinger.

LES OGSÅ  Kan kreft i bukspyttkjertelen helbredes?

Disse kasuistikkene burde være en gullgruve for enhver kreftpasient, leger som har kontakt med dem og kreftavdelinger ved alle sykehus. Alle pasientene som omtales, har overlevd mye lengre enn forventet med konvensjonell behandling, de fleste flerfoldige ganger lengre. En 78 år gammel kvinne med ondartet brystkreft med spredning var for eksempel i live 14 år etter diagnosen – mot en forventet 5-års overlevelse på null! En 53 år gammel kvinne med samme sykdom var i live 17 år etter at hun første gang fikk diagnosen.

Eksemplene på eksepsjonelt gode resultater må bare ganske enkelt leses!

 

Bukspyttkjertelkreft

Kapittel XI oppsummerer resultater for pasienter med bukspyttkjertelkreft, der 5 år overlevelse var mindre enn 5 prosent. Gonzalez fant fram til 22 av disse, hvorav 17 var døde. Han kontaktet deres nærmeste foresatte, og for de øvrige intervjuet han den ansvarlige legen for hver av dem. Etter en svært grundig gjennomgang oppsummerte han overlevelsen i tre grupper alt etter i hvilken grad de hadde fulgt Kelleys protokoll.

Kelley fortalte Gonzalez gjentatte ganger at pasientene måtte følge hele protokollen i flere år for å gjenvinne sin helse og deretter vedlikeholde en mindre streng protokoll resten av livet. Til tross for det overlevde de som bare delvis fulgte protokollen, 4,8 ganger lengre enn dem som ikke fulgte den. I gruppe III responderte 100 prosent av pasientene positivt.

I kapittel XII oppfordrer Gonzalez konvensjonelle kreftspesialister og forskere til å sette seg inn i Kelleys metode med en holdning av samarbeid og upartiskhet i stedet for å møte ham med forakt, hysteri og sinne. Selv om ikke undersøkelsene til Gonzalez gir definitive bevis for at Kelley ”helbredet” kreft, mente han at de funn som presenteres i boka, rettferdiggjør en komplett, rettferdig og fordomsfri undersøkelse av hans metoder.

Nervesystemets inndeling og virkemåte

Signalsystem som forbinder hodet og kroppen

Nervesystemet består av millioner av enkeltnerver kalt nevroner, som består av en cellekjerne (kropp), utløpere kalt dendritter og en lengre ”arm”, et akson med en rekke endeterminaler. Enkelte nerver kan ha hele 400 000 dendritter! Nervene sender elektriske impulser langs aksonene til endeterminaler som lager og videresender signalstoffer. Disse opptas av tilstøtende nerveender over små mellomrom kalt synapser. Utløperne (dendrittene) sørger for å sende signaler (beskjeder) i alle retninger til tallrike nerver fra hjernen til bestemte deler av kroppen

og derfra tilbake til hjernen.

Tre klasser nerver (nevroner)

Nervene (nevronene) kan inndeles i tre funksjonelle klasser: afferente nevroner sender informasjon fra kroppens vev og celler til hjernen (sentralnervesystemet), mens efferente nevroner sender informasjon fra sentralnervesystemet til effektorceller, som består av muskler, kjertelceller eller andre nevroner. En tredje klasse nerver kalles internevroner. Disse integrerer og forbinder efferente nevroner til refleksbaner, som i sin helhet finnes i sentralnervesystemet og utgjør 90 prosent av samtlige av organismens nevroner.

Sentralnervesystemet inkluderer hjernen (encephalon) og nervene i ryggmargen. Hjernen har tre hoveddeler: 1) forhjernen eller framhjernen (prosencephalon), som består av storehjernen eller cerebrum (med hjernebarken, basalgangliene, det limbiske system), 2) midthjernen (mesencephalon) og 3) bakhjernen (rhombencephalon)

Forhjernen består av storehjernen (telencephalos), som inndeles i ”lapper” og består av hjernebarken, basalgangliene og det limbiske systemet, samt en indre del kalt diencephalon. Sistnevnte inneholder epifysen (thalamus) og hypofysen (hypothalamus).

Midthjernen (mesencephalon) er koblet til bakhjernen (rhombencephalon), som består av  hjernestammen, som består av midthjernen, pons og den forlengede marg (medulla oblongata). Lillehjernen (cerebellum) ligger under storehjernen langs hjernestammen.

Viljestyrte og ikke-viljestyrte nerver

Somatiske (viljestyrte) nerver forbinder hjernen med skjelettmusklene via ryggmargen, hvilket vil si at vi normalt kan kontrollere disse nervene bevisst. Ved skader på det somatiske nervesystemet kan vi miste kontroll over muskler i hele kroppen.

Det ikke-viljestyrte nervesystemet kalles autonomt fordi vi som regel ikke kan kontrollere det: sympatiske og parasympatiske nervefibre sender signaler til og fra kroppens organer: øynene og tårekjertlene, spyttkjertlene, kjertlene i huden, øret/nesa/halsen, hjertet, lungene, magesekken, tarmene, nyrene og binyrene og urinblæra. Organene står under kontroll av begge typene nervefibre, som enten stimulerer eller demper aktiviteten i organene.

Her er noen eksempler på hvordan sympatiske og parasympatiske impulser påvirker dem:

Hvis vi plutselig blir skremt (f.eks. av et vilt dyr), trer det sympatiske nervesystemet i kraft i en reaksjon som kalles ”flykt eller kjemp”. Da utvider øyets pupiller seg for at vi skal se bedre, hjertet slår raskere mens små blodårer trekker seg sammen og venene utvider seg. Bronkiene slapper av så vi kan innta mer luft i lungene, tarmene slapper av så vi kan tømme oss for avføring, fordøyelsen stopper opp, og urinblæra strammer seg mens urinveiene åpner seg. Slike blir vi kvitt unødvendig ballast og muliggjør en raskere flukt. Samtidig reiser hårene på kroppen seg (hvilken nyttefunksjon det har, kan diskuteres), og binyrene stimuleres til å slippe ut kortisol. Dette fører til frigjøring av glukose fra musklenes glykogenlagre – slik at vi får tilgang på mer energi til flukten eller kampen.

Det parasympatiske nervesystemet virker motsatt på organene – det virker avslappende, gjør pupillene

mindre, senker pulsraten, stimulerer utskillelsen av spytt i munnen, bedrer fordøyelsen og holder blæra i sjakk.

Det parasympatiske nervesystemet bidrar til ereksjon hos mannen, mens ejakulasjonen stimuleres av sympatiske impulser.

 width=

Forfatter: Nicholas J. Gonzalez

Tittel: One man alone

Utgiver: New Spring Press,

New York

Utgivelsesår: 2010 (heftet),

2017 (innbundet, 494 sider)

ISBN: 978-0-9821965-6-4

Pris: £64.57 heftet (ca. kr 650

inkl. frakt) fra amazon.co.uk

Kilder:

1. https://no.wikipedia.org/wiki/Cornell_University

2. https://en.wikipedia.org/wiki/Steve_McQueen#Lifestyle

3. https://en.wikipedia.org/wiki/Memorial_Sloan_Kettering_Cancer_Center

4. https://en.wikipedia.org/wiki/Victor_Herbert_(hematologist)

5. https://en.wikipedia.org/wiki/John_Christian_Bailar


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…?