Animalsk fett og ketose i evolusjonært perspektiv

Fire makronæringsstoffer inngår i energistoffskiftet: fettsyrer, glukose, aminosyrer og ketoner. Nasjonalt råd for ernæring (NRE) overser at ketoner mest effektivt kan danne energimolekylet ATP i kroppen.¹ Her gjennomgår vi grunnlaget for å hevde at våre forgjengere i løpet av årmillioners tilpasning store deler av tiden levde i ketose, en naturlig tilstand med helsefremmende virkninger. Etter overgangen til jordbruk gjennomgikk kostholdet så store endringer at helsetilstanden ble drastisk dårligere.

Tekst Dag Viljen Poleszynski

Kort fortalt

Artikkelens Del I gjennomgår grunnlaget for våre forgjengeres tilpasning til et fett- og proteinrikt kosthold i løpet av omkring 2,5 millioner år. Vi diskuterer hvordan fortidsmiljøet selekterte for individer som i perioder klarte seg uten mat og var i ketose. 

Grunnlaget for våre forgjengeres fettrike kosthold var store byttedyr, som Homo erectus jaktet så intenst på at de i flere leveområder ble utryddet. Dette ga et seleksjonspress som favoriserte Homo sapiens, en mindre og raskere art med større hjerne. Vår art utviklet teknologi (pil og bue) som gjorde det mulig å opprettholde et kosthold rikt på animalsk fett og protein til tross for at de ofte måtte nøye seg med mindre byttedyr. 

Tallrike faktorer tilsier at våre forgjengere inntil jordbruksrevolusjonen befant seg øverst i næringskjeden, hvoretter menneskeheten fra 11–12 000 år siden gradvis gikk over til et kosthold som de etter millioner av års evolusjon var langt dårligere tilpasset.

Del II presenterer i neste utgave forskning som dokumenterer at et ketogent kosthold fortsatt er optimalt, og at offentlige myndigheter verden over anbefaler et kosthold de fleste av oss ikke er optimalt tilpasset.

Menneskets tidligste forgjengere levde i Afrika, der klimaet gradvis ble kjøligere for omkring 3,5 millioner år siden. Dette førte til at skogområdene ble mindre og at store områder ble omdannet til åpne savanner dekket av flerårige gressarter med en høyde på en halv til et par meter. Store avstander mellom enkeltstående eller små klynger trær og busker ga gode livsvilkår for millioner av beitedyr som gnu, sebra, gaseller, antiloper og giraffer. Det varierte økosystemet på savannene inkluderte elefanter, rovdyr som løve, gepard, hyener og villhunder og en rekke fuglearter, inkludert åtselfugler som rensket opp etter at rovdyra hadde fått sitt.

Utrydding av tidlige forgjengere

Vår forgjenger Homo erectus oppsto for omkring 1,8 millioner år siden og døde først ut for 140 000 år siden. Den levde følgelig omkring 160 000 år samtidig med vår art Homo sapiens. Skjelettfunn og -analyser viser at Homo erectus utvandret fra Afrika for mellom 1,9 og 1,6 millioner år siden, mens Homo sapiens først forlot Afrika for mellom 120 000 og 90 000 år siden,² det vil si lenge etter at Homo erectus forsvant.

En israelsk forskergruppe har publisert fem grundige artikler som diskuterer den evolusjonære tilpasningen til Homo erectus og vår art. Deres første artikkel fra 2011 argumenterer for at Homo erectus var så avhengig av animalsk fett at da elefantene ble utryddet i Midtøsten, førte det til et seleksjonspress som gjorde at de gradvis ble erstattet av vår art.³ Den nye arten var mindre robust og utviklet en større hjerne, en nødvendighet for å kunne utvikle våpen som gjorde at de kunne få tilstrekkelig jaktutbytte på mindre arter.

Arkeologiske funn indikerer at Homo erectus hadde en hjerne som veide omkring 1, 019 kg og en kroppsvekt på 66 (menn) og 56 kg (kvinner). Homo sapiens var mindre robust og veide henholdsvis 58 og 49 kg, men hadde en hjerne på hele 1,35 kg. Det store volumet gjorde at Homo erectus var avhengig av en stor andel animalsk fett i kosten, noe som ble videreført med vår art. Utryddingen av store byttedyr nødvendiggjorde en overgang fra enkle spyd av tre og dyregraver for å skaffe seg mat til bruk av pil og bue. Dette krevde større hjerne, og Homo sapiens ble en mer sofistikert jeger. Data viser beregnet fettandel i prosent jegerne kunne hente fra ulike byttedyr: Elefant (49), flodhest (56), bøffel (49) og oryxantilope (49). 

Elefanter tilførte i gjennomsnitt 61 prosent av all energien i nedlagte byttedyr. Det betyr at Homo erectus i Midtøsten var avhengig av elefanter for å sikre et høyt fettinntak, en avhengighet som ble videreført med Homo sapiens. Selv om store byttedyr ga mest energi, kunne jaktutbyttet variere, og våre forgjengere ble tilvent å gå i lange perioder uten mat – det vil si at de store deler av tilværelsen befant seg i ketose.

Denne tilstanden ble ikke endret etter overgangen til mindre byttedyr, som utgjorde et seleksjonspress til fordel for vår art, som ved hjelp av bedre teknikk og våpen kunne opprettholde et kosthold med mye fett og lite karbohydrat.

Menneskets plass i næringskjeden

Et interessant utgangspunkt er å bestemme våre forgjengeres plassering i næringskjeden (trofisk nivå) fra vel 2,5 millioner år før vår tid (fvt) inntil omkring 11 700 år fvt, da jordbruksrevolusjonen ble innledet. I næringskjeden er planter nederst (nivå 1), fulgt av beitedyr (nivå 2), kjøttetere (nivå 3) og topp-predatorer (nivå 4).⁴ 

Ben-Dor og medarbeidere har samlet informasjon på en rekke områder for å kunne gi en mest mulig korrekt beskrivelse av hvilket kosthold våre forgjengere og dermed vår art ble tilpasset før jordbruksrevolusjonen. Et viktig poeng er at denne tilpasningen ikke raskt lar seg endre uten kostnader, det vil si at trekk som er utviklet gjennom millioner av år, stort sett ikke lar seg endre på noe få tusen år. For menneskets vedkommende førte derfor overgangen til jordbruket og et kornbasert kosthold til en rekke nye sykdommer.

Næringskjeden

En første oppgave når man studerer menneskets fortidsmiljø, er å bestemme hvor i næringskjeden (trofisk nivå) våre forgjengere befant seg. Dermed kan man forutse mulige konsekvenser dersom næringsgrunnlaget endres. Tidligere forsøk på å bestemme trofisk nivå har vært gjort ved å studere nålevende jegere og sankere. Imidlertid viser nyere forskning at deres kosthold ikke er representativt for det kostholdet våre forgjengere hadde for mange hundre tusen år siden, da forekomsten av store byttedyr var rikelig. En stor del av den såkalte megafaunaen er for lengst utryddet, hvilket innebærer at kostholdet til jegere og sankere i nyere tid ikke er representativt for det våre forgjengere inntok.

Et viktig spørsmål er hvorvidt mennesket utviklet seg til å bli spesialister eller generalister i matveien. Det er anerkjent at vår art alltid har vært altetere. Analyser av pattedyrs kosthold viser at 80 prosent er altetere, men de fleste altetere (75 prosent) inntar mer enn 70 prosent enten fra planter eller dyr, det vil si at ikke mer enn 20 prosent er generalister. For eksempel er både sjimpanser og ulver altetere, men er dårlig tilpasset fleksibilitet i kostholdet. Sammenlikninger mellom ulike arters fordøyelsessystem viser at menneskets anatomi og fysiologi er nærmere hunder enn aper, for ikke å snakke om sauer, noe som tyder på at kjøtt spilte en viktig rolle i kostholdet til våre forgjengere.⁵

Fysiologiske funn

Sammenliknet med andre primater har mennesker høyere energibehov for en gitt fettfri kroppsvekt. Dette har ført til et intenst seleksjonspress for å skaffe nok energi: Våre forgjengere ble tilpasset næringstett mat med mye fett, noe vi diskuterte utførlig i 2020.⁶

Ben-Dor og kolleger legger fram en rekke studier som ytterligere underbygger dette.⁴ Det krever bare en tidel så mye energi for å høsteanimalske matvarer som å samle planter. Store byttedyr rangerer høyest når det gjelder hvor mye energiutbytte man får fra jakt, og ifølge klassisk furasjeringsteori spesialiserer dyr seg på matkilder som gir størst nettoutbytte. For mennesker betyr det en preferanse for kjøtt med mye fett, som inneholder omkring 9,4 kcal/g mot 4,7 kcal/g for protein og bare 3,7 kcal/g for karbohydrater. Dessuten inneholder planter en rekke antibeitestoffer som både reduserer næringsverdien og kan føre til en rekke plager for dem som spiser dem.⁷

Mennesker har langt større fettreserver på kroppen enn sjimpanser, vår nærmeste slektning, noe som gjør oss langt bedre tilpasset faste. En rask overgang til ketose under faste gjør at vi kan erstatte glukose som energikilde i de fleste organer, inkludert hjernen. Dette motvirker nedbryting av muskler, som inneholder aminosyrer som leveren kan omdanne til glukose (glykogene aminosyrer). Nedbryting av kroppsfett fører til ketose, som følgelig er forenlig med jakt på store byttedyr, som gir store mengder fett.

Animalsk mat inneholder rikelig av næringsstoffer som er viktig for hjernen, slik som sink, hemjern, vitamin B₁₂ og flerumettede fettsyrer i omega-3- og omega-6-serien (DHA og arakidonsyre). Fostre danner kolesterol som blant annet trengs i hjernens cellemembraner, og henter 30–70 prosent av nødvendig karbon fra ketoner.

Ben-Dor og medarbeidere viser at organer fra landdyr inneholdt tilstrekkelig DHA for hjernens vekst, noe som er forenlig med at jegere og sankere aldri spiser sjømat. En genetisk endring blant afrikanere for 85 000 år siden viste marginalt bedre evne til å omdanne alfa-linolensyre (18:3Ω3) fra planter til DHA, noe som indikerer et økt inntak av planter. Imidlertid viser studer at moderne mennesker omdanner mindre enn 5 prosent av slike fettsyrer til DHA (20:3Ω3), som bare finnes i dyr.

Genetiske studier tyder på at tilpasningen til et kosthold med røtter og rotvekster har skjedd relativt nylig. Noen folkegrupper har mutasjoner i enkelte gener (såkalte polymorfismer, SNP) som blant annet gjør at de kan avgifte visse antibeitestoffer i planter.

Som nevnt har menneskets fordøyelse større likheter med rovdyr enn beitedyr og aper. Rovdyrs magesaft har en gjennomsnittlig pH på 2,2, altetere på 2,9 og åtseldyr 1,3. Menneskets pH i magesekken er omkring 1,5 – lavere enn hos rovdyr og litt høyere enn åtseldyr, noe som indikerer at våre forgjengere kunne spise fordervet kjøtt. Foretrukne byttedyr som elefanter og bison, til og med sebra, inneholder nok energi til å forsyne en gruppe jegere med mat inntil flere uker. Tørking, fermentering og forråtning av mat er vanlige blant folkegrupper der byttedyr utgjør en stor andel av kostholdet.

En annen hypotese som tilsier en genetisk tilpasning til et animalsk lavkarbokosthold, er at mennesker, i likhet med rovdyr, er relativt lite insulinfølsomme. Det betyr at glukose blir prioritert til vev som må ha litt glukose (sentralnervesystemet, røde blodlegemer, testiklene), mens musklene bruker ketoner og fettsyrer. Insulinresistens er med andre ord hensiktsmessig når man lever på lavkarbo-/høyfettkosthold, i motsetning til et kosthold dominert av stivelse og sukker. 

De fleste planter inneholder fiber som gir energi til plantespisende dyr. Gorillaer får 60 prosent av energien fra fiber, mennesker under 4 prosent. Med 77 prosent mindre tykktarm enn sjimpanser relativ til kroppsvekten og 64 prosent lengre tynntarm har våre forgjengere vært utsatt for et seleksjonspress i favør av økt inntak av protein og fett. Tilsvarende gjelder rovdyra. Samtidig viser skjelettfunn genetiske endringer i form av reduserte tyggemuskler og bittstyrke for 2–1,5 millioner år siden. 

Reduksjonen i tyggeapparatet gjenspeiles i at mennesket bare bruker omkring 5 prosent av tiden på tygging, sammenliknet med sjimpansene med 48 prosent. Redusert tygging er forenlig med preferanse for fett kjøtt. Ben-Dor og kolleger diskuterer Wranghams hypotese om tidlig bruk av ild for varmebehandling av mat,⁸ noe Ben-Dor og kolleger tar til inntekt for økt bruk av planter, samtidig som det gjør kjøtt lettere å tygge.

Studier av fortidsmenneskers morfologi (form, størrelse) forklarer økningen i høyde med inntak av kjøtt. Homo erectus var større enn både sine forgjengere og vår art. Siden rovdyrs størrelse er proporsjonal med byttedyra, indikerer endringen i størrelse også at byttedyra ble mindre med framveksten av Homo sapiens. En rekke tilpasninger til langdistanseløping og bruk av spyd var til stede med Homo erectus og ble videreført med vår art, som enda bedre kunne nedlegge mindre byttedyr.

Studier av menneskers fettvev likner på rovdyrs (små, tallrike celler), noe som tilsier at vårt ”energistoffskifte er tilpasset en diett der fett og proteiner, snarere enn karbohydrater, utgjør et vesentlig bidrag til energiforsyningen”.^5:7

Ben-Dor og medarbeidere trekker fram to hypoteser for å forklare hvorfor vår art har så høy levealder. De finner gode holdepunkter for ”bestemorshypotesen”, basert på at Hadza-kvinner bidro til en stor andel av matens energi, noe som ble muliggjort ved at eldre kvinner passet små barn. En annen hypotese er basert på at det tar lang tid å bli en god jeger og sanker, det vil si at ferdighetene ikke er maksimalt utviklet før etter fylte 40 år. 

Arkeologiske funn

En rekke arkeologiske funn og analyser støtter opp under påstanden om at våre forgjengere foretrakk fete byttedyr: andelen planter i kostholdet, bruken av steinredskaper, arkeologiske funn av byttedyr, isotopanalyser og sporelementer i beinrester og koprolitter (forsteinet avføring), tanndeformiteter – og slitasje. Fruktspisende, eldre sjimpanser kan ha en forekomst av tannråte på 30 prosent, men tannråte forekom sjeldent blant våre forgjengere før jordbruksrevolusjonen. Det samme gjelder folkegrupper som lever på tradisjonelt kosthold uten sukker og brød, noe som raskt endres ved omlegging av matvanene til et «moderne» kosthold.⁹

Menneskets plass i næringskjeden

Ben-Dor og medarbeidere analyserer en rekke andre faktorer som til sammen gir grunnlag for å konkludere at vår art befinner seg på toppen av næringskjeden. En utfyllende tabell^5:16–17 summerer opp 27 biologiske og 8 arkeologiske funn i tillegg til paleontologi, zoologiske analogier og etnografiske data.³ Resultatene fra tre omfattende arbeider oppsummeres i en artikkel fra 2021 som underbygger at en gradvis reduksjon av størrelsen på byttedyr fungerte som en forenet økologisk seleksjonsfaktor i menneskets evolusjon.¹⁰

Forfatterne illustrerer evolusjonen av forskjellige pattedyrs plassering i næringskjeden med figuren ovenfor. Den viser at bare et mindretall av alle pattedyr lever på ren plantekost, mens Homo sapiens i gjennomsnitt er tilpasset et kosthold der omkring 60 prosent animalske produkter og 40 prosent planter inngår.

Animalsk fett – et symbol på helse

I en utfyllende artikkel fra 2015 viser Ben-Dor at animalsk fett til alle tider har vært symbol på helse i land over hele verden.¹¹ Dette underbygger at mennesket er godt tilpasset et kosthold med animalsk fett. Dersom animalsk fett hadde vært skadelig, ville neppe animalsk fett i 200 tilfeller fra kulturelt og geografisk ulike tradisjonelle samfunn blitt forbundet med ekstremt positive karakteristikker som «fruktbar», «hellig», «rikdom», «helse» og til og med «en kilde til skapelse» eller selve livet.

Forfatteren identifiserte 98 tilfeller der animalsk fett er brukt i rituelle seremonier, 49 tilfeller av fett brukt i mytologien og synonymer og 14 positivt ladde ord om fett på 40 ulike språk. De vanligste synonymene i 31 ulike språk var rikt (28); fruktbart (27); rikelig (14); lukrativt (12) og mektig (9). 

Folkegrupper som hadde rikelig tilgang på fett, må ha befunnet seg i ketose store deler av tiden – en normaltilstand siden tidenes morgen.¹²

Homo ludens i ketose

Like barn leker best, og det lekende mennesket (Homo ludens) trives best om det befinner seg i ketose store deler av tiden. Nyere forskning som gjennomgår arkeologiske funn og analyser av beinrester, koprolitter og sammenlikninger mellom mennesker og andre pattedyr, viser at vi er godt tilpasset et kosthold dominert av kjøtt og fett med lite karbohydrat. I et evolusjonært perspektiv betyr det at vi som art (altså ikke som enkeltindivider) har det best dersom vi følger et kosthold og en livsstil som våre forgjengere ble selektert for gjennom flere millioner år. Noen lever likevel utmerket med et kosthold der planter dominerer, hvilket tilsier at det kan finnes en genetisk variasjonsbredde som gjør slike unntak mulig, samtidig som eventuelle skadevirkninger av å avvike fra et mer optimalt kosthold, først slår ut for senere generasjoner.^9,13 Noen veganere mener at deres kosthold er gunstig, men flere kjente talspersoner for et slikt kosthold har erkjent at de etter flere år har fått helseproblemer.¹⁴

Det er ikke mulig å vite nøyaktig hvor lenge individer kunne ha levd under optimale forhold, ei heller hvordan helsetilstanden ville vært i befolkningen. Noen har en livsstil som avviker betydelig fra et postulert ideal og mener at dette er best for dem. Vi ønsker ikke å påtvinge noen en livsstil eller et kosthold de ikke ønsker. Imidlertid mener vi at myndighetene plikter å informere om forskning som kan veilede flere til å holde seg friske lenger og å unngå sykdommer som sjeldent forekom før ”ny mat” ble introdusert for 11 000–12 000 år siden.

Kilder:

1 https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/kostradene-og-naeringsstoffer/inntak-av-naeringsstoffer

2 Rincon P. DNA hints at earlier human exodus from Africa. BBC News 22.9.2016. https://www.bbc.com/news/science-environment-37408014

3 Ben-Dor M, Gopher A, Herschkovitz I mfl. Man the fat hunter: the demise of Homo erectus and the emergence of a new hominin lineage in the middle Pleistocene (ca. 400 kyr) Levant. PLoS ONE 2011; 6: 1–12. https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0028689

4 Ben-Dor M, Sirtoli R, Barkai R. The evolution of the human trophic level during the Pleistocene. Yearbook of Physical Anthropology 2020; 1–30. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/33675083/

5 Poleszynski DV. Menneskets fordøyelse er tilpasset lavkarbokosthold. VOF 2020; 12 (2): 58–66.

6 Poleszynski DV. Mennesket er tilpasset næringstett mat. VOF 2020; 11 (1): 20–5.

7 Poleszynski DV. Hva er mennesker best tilpasset, plantekost eller animalske matvarer? VOF 2020; 12 (5): 22–6. 

8 Mysterud I. Rå mat? Nei takk! VOF 2013; 4 (8): 38–43.

9 Price WA. Nutrition and physical degeneration. CA: Price Pottenger Nutrition Foundation, 1938.

10 Ben-Dor M, Barkai R. Prey size decline as a unifying ecological selecting agent in Pleistocene human evolution. Quarternary 2021, 4(1), 7. https://www.mdpi.com/2571-550X/4/1/7

11 Ben-Dor M. Use of animal fat as a symbol of health in traditional societies suggests humans may be well adapted to its consumption. Journal of Evolution and Health 2015; 1: 1–32. https://justmeat.co/docs/animal-fat-as-symbol-of-fertility-and-health-in-traditional-societies-miki-ben-dor.pdf

12 Poleszynski DV. Ketose – en normaltilstand i fortidsmiljøet. VOF 2017; 8 (8): 20–2.

13 https://nourishingourchildren.org/2020/01/16/pottengers-cats/

14 Poleszynski DV. Veganpropaganda på Netflix – filmen The game changers er full av feil. VOF 2020; 11 (2): 48–57.