Nedtrapping av antidepressiva, antipsykotika. benzodiazepiner og z-stoffer: Ny analyse finner at dagens praksis strider mot etablert vitenskap.

Av Julia Schreiner Benito

De siste milligrammene gir langt større biologiske endringer enn de første når du trapper ned på psykofarmaka. Jo mer du reduserer dosen, desto større blir den fysiologiske belastningen.

Den danske psykologen Anders Sørensen (PhD) er blant forfatterne av oversiktsartikkelen som nylig ble publisert i Psychological Medicine. Artikkelen peker i samme retning som flere nyere internasjonale retningslinjer: Nedtrapping bør tilpasses den enkelte pasient, og tempoet må styres av abstinenssymptomene – ikke av en forhåndsbestemt kalender. Den britiske psykiaterforeningen har, blant verdens første, anbefalt hyperbol nedtrapping etter lang tids bruk av antidepressiva.

Sørensen regnes blant verdens mest anerkjente innen nedtrapping. Blant analysens viktigste budskap er at alle medikamenter innen psykofarmaka bør trappes ned hyperbolsk (langsomt) efter langtidsbehandling. Psykofarmaka er reseptbelagte medikamenter som påvirker nervesystemet.

Dette er gammelt nytt for mange brukere som har erfart at nedtrapping av psykofarmaka bør skje mye langsommere enn hva dagens praksis tilsier.

Benzodiazepiner og Z-legemidler brukes også mot angst og søvnproblemer. Selv når legemidlene brukes slik legen har foreskrevet, kan langvarig bruk gi avhengighet. Mange får abstinenssymptomer når behandlingen avsluttes.

Virkningen er ikke lineær

Virkningen av å redusere dosene er ikke lineær: Når et stoff påvirker hjernen går ikke forholdet mellom dose og biologisk effekt likt. Den samme reduksjon i milligram kan påvirke hjernen langt mer ved lave doser enn ved høye. Dette er et generelt farmakologisk prinsipp kalt The law of mass action.

Det går fint i starten, men så…

Dette forklarer hvorfor mange som trapper ned på benzo-preparater, antidepressiva eller antipsykotika erfarer at det går fint i starten. De reduserer dosen igjen og igjen – uten særlige problemer. Så kommer det plutselig en reduksjon som rammer mye hardere enn de forrige, selv om reduksjonen i milligram er den samme.

Det forvirrer, men kun inntil en ser kurven for dosetoleranse (illustrasjonen over). Denne viser at reduksjonene i doseringen bør bli mindre og mindre jo lenger ned du går. Noen ganger kan det bety at dosen må reduseres 3-10% om gangen. Det krever finkutting, veiing og å løse opp pillene i vann.

Metoden gir jevnere endringer i hjernens respons på medikamentene, og slik reduseres risikoen for alvorlige abstinenser. Dessuten at symptomer blir feiltolket som abstinens.

Abstinenser kan bli langvarige

Altså må mange ta mye mindre doser enn de minste på apotek før en stopper helt. Ellers blir den siste reduksjonen fra en «lav dose» til null den største overgangen av dem alle. For noen kan siste dose være så lav som ca. 0,2 mg eller lavere, skriver forskerne i nevnte artikkel.

Andre har et nervesystem som tåler raskere nedtrapping. Problemet er at vi ikke vet hvem som tåler hva, påpeker forfatterne. Konsekvensene av feil nedtrapping kan bli alvorlige: Om du forblir i alvorlig abstinens i månedsvis – for eksempel fordi du ikke vet at det er abstinens, eller fordi du får beskjed om at det ikke kan være det ettersom «retningslinjer er fulgt» – kan symptomene vedvare i såkalt langvarig abstinens.

Nettopp dette skjedde med Jørgen Kjønø. I stedet for å kunnskap om nedtrapping, fikk han stadig nye diagnoser og medikamenter da symptomene hans ble grusomme. I denne videoen forteller han om sin erfaring.

Les også: WHO kaller psykiatriens sykdomsmodell for «en idé».

Les mer om dette temaet i Helsemagasinet: Mysterud I. Derfor er det vondt og vanskelig å trappe ned på psykiatriske medikamenter. VOF 2025; 16 (6): 28-37.