Skip to main content

Arabisk-muslimsk oppvåking og USA-Israel

Midtøstens årtusenlange historie med lokale og regionale konflikter har utviklet seg til et globalt problem. Europeiske stormakter vedtok etter 2. verdenskrig aldri mer å føre krig mot hverandre, og Sovjetunionens oppløsning i 1990 satte punktum for 40 års ”kald krig”. Vår verdensdel er blitt gradvis mer sekularisert, mens Midtøsten preges av religiøse, territorielle og andre bruddlinjer. Syrias borgerkrig har tatt oppmerksomheten fra Israel-Palestina-konflikten, og en fredelig løsning for den krigsherjede regionen er vanskelig å få øye på. Johan Galtung skisserer nye muligheter…

Tekst Johan Galtung     Tilrettelagt og oversatt av Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock


Globalt utsyn

I denne spalta tar vi opp globale eller lokale problemer som mennesket møter i vårt samfunn. Fast bidragsyter er den internasjonalt anerkjente fredsforskeren Johan Galtung, som i 1993 stiftet det internasjonale nettverket for fred og utvikling, Transcend International (transcend.org). Galtung skriver ukentlige kommentarer om viktige konfliktområder og problemstillinger som berører menneskelig utvikling i et globalt perspektiv.


Midtøsten og Nord-Afrika (MINA) er arabisk-muslimsk med en voksende jødisk øy i sitt midte. Gamle koloniområder – underlagt sunnimuslimske, ottomanske (eller osmanske) tyrkere i mer enn 600 år1 og deretter den sekulære Vesten, England-Italia-Frankrike, i et halvt århundre2 – er nå under jødisk kolonialisme og USAs imperialisme. De to kontrollerte MINA ved hjelp av diktaturer og godtok vold og korrupsjon så lenge de støttet USAs-Israels politikk i området. ”Den arabiske våren”3 retter seg mot vold og korrupsjon til fordel for demokrati, mot korrupsjon i favør av økonomisk vekst og arbeidsplasser, og mot USAs-Israels dominans.

Det finnes også en muslimsk oppvåkning, selv om det er utrolig naivt å tro at islam godtar sekularisme. Men det finnes mange former for islam; slik det også finnes mange varianter av kristen og jødisk tro.

LES OGSÅ  Forståing og grensesetting for religion og barnas beste

Hvordan handler USA-Israel, og hva ville vært et positivt svar på deres reaksjon – samtidig som man ikke glemmer at dette er et gammelt koloniområde?

USAs politikk går stort sett ut på å drive statsbygging med USA som modell, med nasjonale flerpartivalg og ”frie” markeder kontrollert av flernasjonale selskaper generelt, særlig private banker og andre finansinstitusjoner – inkludert spekulanter i verdipapirer i enda større grad. Dermed anses stater å være enhetlige med ett økonomisk marked, én stat med flerpartivalg og ett politisk fokus: kapital. Flerfargede kart som viser nasjoner og indre bruddlinjer, kunne vært klargjørende.

USAs virkelighetsoppfatning brukes for å splitte stater som står i veien: Sovjetunionen og Jugoslavia ble delt i henholdsvis 154 og 7 stater,5 hvorav flere nå er medlem av NATO6 og/eller EU.7 Stater som anses å være islamistiske-terroristiske, kan vente det samme: Sudan-Somalia er brutt opp i 2 og 3 deler. Begge er på lista av 7 land som Det hvite hus beordret Pentagon å ”ta ut” like etter 11. september 2002.8: Irak, Iran, Libya, Libanon, Syria, Sudan og Somalia. De anses som fiendtlige, blant annet fordi de har statlige, ikke private sentralbanker, og som forhindrer markedsglobalisering.

Det som teller mest for Israel, er dets naboer. Allerede i starten omhandlet det den vanlige historien med vold og voldsgjengjeldelse fortolket på to måter. Den israelske oppfatningen er at det ble øvd vold mot et jødisk hjemland, generelt legitimert av shoah9 (holocaust) eller jødeutryddelsen under Hitler-Tyskland, med voldsgjengjeldelse for å beskytte den framvoksende staten. Den arabiske oppfatningen er at Israel ble opprettet ved hjelp av vold, naqba, det vil si gjengjeldelse for å støtte utvidelsen av den nye staten. Dette er et typisk eksempel på to sannheter som ikke summeres i én. Resultatet er en endeløs, fruktløs, aggressiv utveksling av gjensidige beskyldninger om hvem som startet hva, hvor og når. Én sannhet ville overskride fruktløse krangler og identifisere et endepunkt: en slutt på eskalering som begge parter kunne godta; i likhet med fredsslutningen av 4. juni 1967 etter seksdagerskrigen Israel-Egypt10 med bytte av landområder langs den grønne linja.

Imidlertid bryter symmetrien sammen i og med at Israel fortsetter å ekspandere – invadere-besette-ta makt – over et stadig større arabisk-palestinsk landområde. Denne ubalansen blir enda større når visjoner om et Stor-Israel11 tar form:

LES OGSÅ  USA – verdens største helseproblem?

Scenario 1: fra Middelhavet til Jordan, som en palestinsk stat;

Scenario 2: fra Nilen til Eufrat (Det gamle testamente,12 Første mosebok 15,18) – hvor det nå befinner seg ni land. Begge scenariene handler kun om jøder. Og deretter, et

Scenario 3: Først Scenario 1, deretter Scenario 2?

Betyr det at Israel ønsker anerkjente og sikre grenser? Det kan bare skje ved å tvinge arabisk-muslimske stater til å underkaste seg ved å løse dem opp i småstater ved hjelp av interne bruddlinjer.13 Lista inkluderer naturligvis Pakistan, en dobbelt kunstig konstruksjon og atommakt. Et dypt israelsk-indisk etterretningssamarbeid (Mossad14-RAW) mot Pakistan følger. Hvis man går ut fra at Libanon og Irak – i likhet med Palestina – er fragmentert, at Jordan forbeholdes et mulig Scenario 1 som palestinsk stat, at Libya er fordypet i interne kamper mellom provinser, klaner og religiøse grupper, det som da blir igjen av de sju, er Syria, Iran og Egypt. Israelsk presse nevner en deling av Syria i fire stater: Shia-alawittisk, sunni, drusisk og kurdisk (i nordøst).2 Egypt og Tunisia holder stand.

Tilnærmingen til Iran15 – ingen kolonial konstruksjon, skillelinjer (kurdere, azerier, arabere i Khuzestan) men mindre sårbare – er å bombe det, basert på arbeidsdeling USA-Israel, den delte anklagen om at Iran nærmer seg deres status som atommakt, og den delte, fabrikkerte løgnen om at den nyvalgte Mahmoud Ahmadinejad16 (f. 1956), tidligere professor ved Irans teknologiske og vitenskapelige universitetet, i en tale han holdt i Teheran 25. oktober 2005, sa  at ”Israel må viskes vekk fra kartet”. Han sa aldri det, men siterte ayatollah Seyyed Ruhollah Khomeini17 (1902-89): ”Imamen sa at det regimet som okkuperer Jerusalem, må forsvinne fra tidens bokside”. Deretter ga han tre eksempler på slike regimer: Sjahen av Iran, Sovjetunionen og Saddam Hussein. Historien viser oss at regimer kommer og går; land, selv stater, består.

De bruker selvoppfyllende spådommer som politisk strategi, slik som israelske ”fakta på bakken”. Tv-selskapet CNN sendte et program før invasjonen av Irak 19. mars 2003 med tittelen: Irak – den uferdige krigen. Nå utfordres det paramilitære, palestinske og islamistiske Hamas18 (i motsetningen til den nasjonalistiske frigjøringsorganisasjonen Fatah19): Dere snakker om en tostatsløsning, men anerkjenner ikke Israels rett til å eksistere. Kunne det være at de ikke anerkjente det nåværende regimet?

LES OGSÅ  Islamisme, kristendom og jødedom mot en høyere enhet?

USAs strategi i regionen er å bruke eksisterende stater og presse dem til å oppfylle egne formål – slik som å påtvinge alle sju private sentralbanker – en strategi som er dømt til å mislykkes på grunn av indre skillelinjer. Den israelske strategien er mer intelligent, de bruker skillelinjer til å dele opp stater.

I alle disse tilfellene vil man før eller seinere finne ut hvor mye splittelse er forårsaket av USA-Israel  og hvor mye som skyldes indre spenninger.

Hva kunne vært en arabisk-muslimsk motstrategi?

Føderasjoner. Bruddlinjer er virkelige, og folk flest ønsker å bli styrt av deres egne i autonome sub-stater med felles utenrikspolitikk-sikkerhet-finans-logistikk. 40 prosent av menneskeheten bor i 25 føderasjoner, og mye kan læres av Mor Sveits.

Samfunn av konføderasjoner. Bind dem sammen i sterke, solidariske samfunn som motsetter seg splitt og hersk-politikk.

Gjør begge deler, og den arabisk-muslimske verden kommer til å bli mer motstandsdyktig enn den er i dag.

Kilder:

1.  http://no.wikipedia.org/wiki/Det_osmanske_rike

2.  Henriksen, HW. Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten. Oslo: Cappelen Damm akademisk, 2013.

3.  Den arabiske våren; http://no.wikipedia.org/wiki/Den_arabiske_våren

4.  http://no.wikipedia.org/wiki/Sovjetunionen: Russland, Hviterussland, Estland, Latvia, Litauen, Moldova, Ukraina, Armenia, Aserbajdsjan, Georgia, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan, Usbekistan.

5.  http://no.wikipedia.org/wiki/Jugoslavia: Slovenia, Kroatia, Bosnia-Herzegovina, Serbia, Kosovo, Montenegro, Makedonia.

6.  http://no.wikipedia.org/wiki/NATO#Land_som_ble_medlem_av_NATO_under_den_kalde_krigen:, Estland, Latvia, Litauen, Slovenia og Kroatia.

7.  http://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_union#Nye_medlemsstater: Estland, Latvia, Litauen, Ungarn, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia.

8.  General Wesley Clarc. Democracy Now. 2. mars 2007.

9.  Holocaust. http://no.wikipedia.org/wiki/Shoah

10.  http://no.wikipedia.org/wiki/Seksdagerskrigen

11.  Israels land. http://no.wikipedia.org/wiki/Stor-Israel

12.  http://no.wikipedia.org/wiki/Det_gamle_testamente

13.  Yinnon O. A strategy for Israel in the Nineteen Eighties. Kivunim, 13. juni 1982. http://cosmos.ucc.ie/cs1064/jabowen/IPSC/articles/article0005345.html

14.  http://no.wikipedia.org/wiki/Mossad

15.  http://no.wikipedia.org/wiki/Iran#Kultur

16.  http://no.wikipedia.org/wiki/Ahmadinejad

17.  Ruahollah Khomeini. http://no.wikipedia.org/wiki/Ruhollah_Khomeini

18.  Hamas. http://no.wikipedia.org/wiki/Hamas

19.  Fatah. http://no.wikipedia.org/wiki/Fatah


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner