Kategorier
Siste innlegg
Argumenter for en viss proteksjonisme
Koronaepidemien og diskusjonen om utfasing av norsk oljeutvinning gjør at en økt selvforsyningsgrad av basisvarer er blitt mer aktuelt. Artikkelen diskuterer hvordan man kan tenke seg å kombinere økt nasjonal selvforsyning av flere forbruksvarer, inkludert matvarer, ved å gjenopprette tidligere nedlagte virksomheter. Samtidig kan økt bruk av hjemmekontor gjøre det mulig for flere å produsere matvarer lokalt.
Tekst Dag Viljen Poleszynski
Kort fortalt
Etter at europeerne etablerte seg i Nord-Amerika utover 1500-tallet, startet en spesialisering som førte til omfattende handel med kolonivarer (sukker, tobakk, brennevin) i bytte mot våpen og slaver fra kolonimaktene.
På 1700-tallet formulerte økonomen David Ricardo (1772–1823) ”loven om komparative fortrinn”, som i de neste århundre ble retningsgivende for handel mellom land med ulike forutsetninger.
Liberaliseringen av handelen skjøt ytterligere fart etter at Norge ble medlem av det europeiske frihandelsforbundet (EFTA) fra januar 1960 og som førte til gradvis nedlegging av norsk ferdigvareproduksjon til fordel for internasjonalt varebytte.
I løpet av koronapandemien er mange blitt klar over at norsk økonomi er svært sårbar for internasjonale kriser.
Artikkelen diskuterer hvordan man kan tenke seg å kombinere økt nasjonal selvforsyning ved gjenoppretting av tidligere nedlagte virksomheter, samtidig som økt bruk av hjemmekontor kan gjøre det mulig for flere å produsere matvarer lokalt.
Land og regioner har i århundrer hatt ulike forutsetninger for å produsere varer som dekker grunnbehov. De har spesialisert seg og utvekslet varer og tjenester med andre land i stedet for å lage det meste innenlands. Etter den industrielle revolusjonen økte spesialiseringen kraftig. Ifølge ”loven om komparative fortrinn”1 til den britiske økonomen David Ricardo (1772–1823) lønner det seg å utveksle varer i stedet for å lage det meste selv fordi noen varer kan produseres billigere i andre land.
I teorien kan alle parter tjene på handel fordi produksjonsenhetene kan bli større og mer rasjonelt drevet ved å spesialisere seg og utnytte spesielle forutsetninger eller komparative fortrinn. Forskjellige land har ulik tilgang til naturressurser som skog eller jernmalm, eller bedre forutsetninger for å lage varer som andre har liten erfaring med å lage, slik som armbåndsur eller vin, som krever henholdsvis tekniske tradisjoner og visse klimatiske forhold. Norsk vannkraft gir et konkurransefortrinn til industrier som krever tilførsel av rimelig elektrisitet, noe som forklarer hvorfor Norge er Europas største produsent av primæraluminium med omkring 1,2 millioner tonn per år.2
Komparative fortrinn basert på ulik ressurstilgang er vanskelige å utlikne. For eksempel importerer norsk aluminiumsindustri aluminiumoksid basert på bauxittforekomster i andre land fordi aluminium basert på andre malmer koster langt mer å utvinne. De siste tiårenes teknologiske utvikling og robotisering har imidlertid endret betingelsene for at noen land har komparative fortrinn. For eksempel var det i 2010 blitt lønnsomt å produsere klær i Norge, selv om arbeidere ble betalt langt mindre i land som lenge produserte mye billigere (India, Kina, Hong Kong, Singapore).3 Det samme gjelder mange bransjer som etter 4. januar 1960 ble konkurranseutsatt i og med frihandelskonvensjonen til EFTA (Det Europeiske Frihandelsforbundet), og dermed ble en rekke norske industrier nedlagt til fordel for import og spesialisering.4 Selv om samtlige handelspartnere ble mer sårbare, ble en slik utveksling i det lange løp ansett å være så lønnsomt at det mer enn kompenserte for sårbarheten.
Norsk hvite- og brunevareindustri
Hvite- og brunevarer er eksempler på industrier som ble utkonkurrert de neste tiårene etter 1960.5 Fra midten av 1960-årene ble viktige industrifylker som Østfold, Buskerud, Telemark og Oslo i stor grad avindustrialisert.6 Tilsvarende hadde Norge en blomstrende elektroteknisk industri fra trettiårene til slutten av syttitallet, der radioproduksjon var en viktig del. Mest kjent var Tandbergs radiofabrikk, som ble opprettet i 1933. I 1939 produserte norske radiofabrikker 53 000 radioapparater, og etterspørselen førte til opprettelsen av 25 norske fabrikker i 1945–1950. De største produsentene var Tandberg, Radionette og Staubo med 23 000 enheter hver av en totalproduksjon i 1946 på 91 000 apparater.7
De første norskproduserte TV-apparatene kom på markedet i 1958 og offisielle TV-sendinger fra 1960. Etter fusjonering av Tandberg og Radionette i 1972 gikk det nedover, og med konkursen i 1978 opphørte norsk radioproduksjon. Samme skjebne rammet Tandbergs TV-produksjon, som ble produsert på Kjelsås fra 1960 og i 1976 sysselsatte 3 600 personer. Tandberg Television ble dannet i 1979 og ble i 2007 kjøpt opp av Ericsson, som i 2018 inngikk i en større gruppe.8
Tilsvarende skjebne ble norske skoprodusenter til del. Begrepet Skobyen Halden skyldtes byens sterke stilling fram til 1950-tallet, da minst 14 fabrikker sysselsatte omkring 750 personer og sto for 20 prosent av all norsk skoproduksjon.9 På 1950-tallet forsvant de tre første fabrikkene, og mellom 1965 og 1975 ble de fleste andre borte. På 1970-tallet var bare 2–3 fabrikker igjen.
Argumenter for en viss proteksjonisme
Selv om det finnes argumenter for å opprettholde en fri strøm av varer og tjenester mellom land, er det gjort få helhetlige konsekvensanalyser av å innføre visse begrensninger, bortsett fra for landbruksnæringen. I løpet av det siste året er imidlertid ett argument for å øke norsk selvforsyningsgrad blitt fremmet: Dersom et land er sterkt avhengig av varer og tjenester som produseres av andre, men som er nødvendige for å dekke befolkningens behov, vil en krise (krig, forsyningssvikt, pandemi) kunne føre til utbredt nød eller mangel på basisvarer. Blant annet er det kommet fram at Norge har hatt stor mangel på smittevernutstyr. Helseminister Bent Høie (f. 1965) oppfordret i mars 2020 norsk industri om hjelp til å produsere klær, masker og utstyr til å beskytte helsepersonell mot smitte.10 Den alvorlige utstyrsmangelen ble bekreftet av helsedirektør Bjørn Guldvog (f. 1958) i september 2020.11
Det er imidlertid lett å tenke seg at en internasjonal krise som fører til forsyningssvikt for en rekke basisvarer, kan ha langt mer alvorlige konsekvenser enn mangel på masker – som ikke ser ut til å ha hatt signifikant virkning på utbredelsen av smitte.12,13 I tilfeller der vi ikke kan få tak i varer vi er blitt avhengige av å importere (tekstiler, skotøy og hvite- og brunevarer), kan det bli nødvendig med en rask omstilling av økonomien. Skulle vi samtidig ikke få solgt varer som tilfører landet milliardinntekter (villfisk, oppdrettsfisk, metaller, sement og trevirke), kan økonomien virkelig gå i stå. Hvorfor ikke være litt føre-var?
Landbruksprodukter
Norge er som kjent et skog- og fjelland der bare 3 prosent er egnet til å dyrke matvekster, men hele 60 prosent av landet er egnet til beitedyr. I 2019 ble selvforsyningsgraden for matvarer beregnet til 45 prosent, det vil si kaloriandelen fra mat produsert i Norge.14 Minus fisk og korrigert for importert kraftfôr reduserte andelen til bare 36 prosent. Anslaget for 2020 er noe høyere, jf. tabellen, som er hentet fra Helsedirektoratets årlige rapport om utviklingen i norsk kosthold.15
Tabell 1: Norsk selvforsyningsgrad av matvarer 1953–1955 fram til 2020.
Det framgår av tabellen at selvforsyningsgraden har økt noe siden 1990-tallet. Størst egendekning har vi på poteter, kjøtt og kjøttprodukter, egg, fisk, melk og melkeprodukter, mens nesten alt sukker, erter, nøtter, kakao, frukt og bær er importert.
Det er fullt mulig å produsere langt mer frukt og bær i Norge, dersom konkurransen med billig import fra fjerne strøk hadde vært motvirket ved hjelp av sesongbaserte tollsatser og lokale muligheter for lagring av overskuddsfrukt. Tusenvis av private villaeiere kunne lett levere tonnevis av frukt til nærbutikker. Som villaeier med mange frukttrær vet jeg hvor vanskelig det er å ta vare på all frukten; det meste går til spille fordi det ikke er mulig å oppbevare frukten over lengre tid.
Med målrettede insentiver er det fullt mulig å dyrke sydenfrukter i norske drivhus, for eksempel ferskener, aprikoser og nektariner.16 Det er også mulig å dyrke slike frukter i egne hjem, for eksempel brun tyrkisk fiken, Meyer sitrontre, små (Arbequina) oliventrær og rød dvergbanan.17 Det samme gjelder avokado, kiwi, pasjonsfrukt, sitrusfrukter (appelsin, sitron) og dadler.18 Med litt fantasi og egeninnsats, kombinert med offentlig ansatte/kommersielle aktører som veiledere, er det fullt mulig å dyrke en rekke frukter og bær i villahager, rekkehus og blokkleiligheter. Bare fantasien setter grenser, og i en rekke storbyer verden over begynner ideen om grønne, bærekraftige skyskrapere å vinne fram.19 Vertikalt jordbruk er et nytt begrep som kan tas i bruk også i Norge for å øke lokalproduksjonen av en rekke matvarer, til og med animalske produkter som egg og melk.20
Tabellen viser at potensialet for økt selvforsyning er særlig stort for frukt og bær, mens vi ikke anser det for hensiktsmessig å produsere sukker fra beter i Norge, ei heller å dyrke mer korn. Vi kan i stedet øke produksjonen av kjøtt fra lam, sau, geit og kyr ved bedre utnyttelse av norske beiteressurser, og vi kan spise mer fisk og sjømat. Dessuten kan vi dyrke flere grønnsaker og trolig utvide repertoaret til nye, mer spennende grønnsaker enn kål, potet, gulrøtter og neper.
Slakt gir mer enn kjøtt
I diskusjonen om norsk selvforsyning med landbruksprodukter nevnes sjelden at dyr som slaktes, skaper verdier av hele dyr, ikke bare i form av kjøtt.21 I Norturas kjøttproduksjon blir alle deler av dyra utnyttet, inkludert hud, ull, innmat (tarmer, urinblærer, indre organer) og bein. I mange land regnes restprodukter som svineføtter, griseører, lever av storfe, grisehaler og til og med endetarmer som delikatesser.22
Norturas datterselskap Norlia tar hånd om produkter som tidligere ble regnet som avfall og omsetter for 500 millioner kroner av en total på 22 milliarder. Norske huder regnes å ha kvalitet i verdensklasse og gjenfinnes i eksklusive butikker i Frankrike og Italia.
Ikke bare kuskinn utnyttes fullt ut, men også saueull, som er alene om å være svanemerket, det vil si blant verdens mest miljøvennlige tekstilfibrer.23 Omkring ¾ av norsk ull leveres til Norilia, og 20-30 prosent selges til norske ullvareprodusenter mens resten eksporteres, hovedsakelig til England.
Et lam har cirka 29 meter tarmer, og samlet utgjør tarmer fra norske lam en eksport til Sør-Europa på 25–30 millioner i året. Svineblærer brukes til å lage lampeskjermer, som selges i et antall på 5 000 per år. Norske kyllingføtter blir snacks i Kina og andre asiatiske land, mens storfetunger er ettertraktet på dyre restauranter i Japan.
EUs nye bærekraftstrategi
Koronaepidemien har bidratt til å framskynde EUs arbeid med en grønn, digital omstilling i prosjektet European Green Deal, som har stor oppslutning blant medlemslandene og Europaparlamentet.24 Inkludert er en beredskapsplan for matforsyningen for å sikre forsyningslinjene i krisetider. Et nytt, rettslig rammeverk for å sikre sunn og bærekraftig mat for EUs befolkning, skal være klart i løpet av 2023. I dag drives bare 7–8 prosent av EUs landbruk økologisk, mens målet er å komme opp i 25 prosent innen 2030.
EUs strategi ser ut til å understøtte muligheten for å opprettholde eller øke nasjonal selvforsyning, en problemstilling vi oppfordrer norske myndigheter til å utrede nærmere detaljer om.
Konklusjoner
Koronaepidemien har gjort flere oppmerksomme på mulighetene for å øke nasjonal selvforsyningsgrad som ledd i å redusere sårbarheten i import av en rekke basisvarer. Selv om de fleste av oss teoretisk kunne levd utmerket ved å spise mest fisk, er det et utbredt ønske om å kunne supplere kostholdet med en rekke ulike animalske produkter som fugl, storfekjøtt, sau og lam, geit og vilt. Det er også mulig å stimulere til økt selvforsyning av frukt, grønnsaker og bær. Undersøkelser viser at omkring 7 av 10 ønsker å ha hjemmekontor minst én dag i uka etter at pandemien er over.25 Dette gjør det mulig for flere å dyrke frukter som i dag blir importert, og for andre å starte oppdrett av kaniner, høns eller produksjon av egg.
Diskusjonen om utfasing av oljeutvinning i Nordsjøen kan være et argument for å ta opp igjen en norsk produksjon av hvite- og brunevarer, klær og andre produkter som vi i dag er helt avhengige av å importere.
Ovennevnte tiltak kan stimuleres ved hjelp av lokale og statlige ordninger og kan på sikt gjøre Norge ikke bare bedre rustet til å motstå framtidige kriser, men også gi grunnlag for å opprette meningsfylte arbeidsplasser landet over. Miljømessige, distriktspolitiske, beredskapsmessige og sosiale hensyn taler for at Norge bør vurdere hvorvidt en viss, midlertidig proteksjonisme kan være nasjonaløkonomisk hensiktsmessig for å gjenopprette industrier som ble nedlagt for omkring 50 år siden.
Professor Tore Thonstad om proteksjonisme
Som relativt nyutdannet siviløkonom fra USA i 1972 ble jeg ansatt i Departement for handel og skipsfart, Kontoret for eksport, fra 7. mars 1973 til 1. august 1974. Jeg var på den tiden opptatt av at økonomiutdanningen ga liten innsikt i økologi, historie og sosiale hensyn til arbeidsplasser og skrev flere notater for å drøfte dette med mine arbeidskolleger. I et notat fra 28. juni 1973 diskuterte jeg økologiske konsekvenser av økonomisk vekst,26 et tema jeg videreførte i et notat av 9. oktober 1973.27
På 1970-tallet ble store deler av norsk ferdigvareproduksjon nedlagt, og våren 1974 fulgte jeg en forelesningsserie på Universitetet i Oslo om konsekvenser av frihandel og proteksjonisme av den anerkjente sosialøkonomen Tore Sivert Thonstad (1930–2018).28 Etter en forelesning var Thonstad interessert i å få arrangert et seminar for å diskutere hele frihandelsproblematikken, en idé jeg fremmet i et notat til departementet.29 Et notat fra 4. januar 1974 diskuterte konsekvenser verdenshandelens struktur30 og et annet fra 24. januar tok opp Norges handelspolitikk med fattige land.31
Thonstads forelesningsserie32 konkluderte med at en ytterligere handelsliberalisering neppe ville gi Norge vesentlig økonomisk gevinst.
Kilder:
1 https://no.wikipedia.org/wiki/Komparative_fortrinn
2 https://www.norskindustri.no/bransjer/aluminium/om-aluminiumsbransjen/
3 Hansrud O. Lønnsomt å produsere i Norge. 14.1.2010. https://tekstilforum.no/2010-arkiv-januar-2010/lonnsomt-a-produsere-i-norge/317693
5 https://quooker.no/inspirasjon/om-norsk-kjoekkenhistorie-hjelpemidlene
6 Svendsen Å. I rustne spor mot en ny dag? Avindustrialiseringen i Østfold og på Østlandet etter 1960. Arbeiderhistorie 2006. https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie2006_2.pdf
7 Vitensenteret. Norsk radiohistorie. En kort oversikt. https://www.vitensenteret.com/sites/default/files/Norsk%20radiohistorie.pdf
8 https://en.wikipedia.org/wiki/Ericsson_Television
9 https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Skobyen_Halden
10 Johnsen AB. Stor mangel på smittevernutstyr – ber norsk industri trå til. 3.3.2020. https://e24.no/naeringsliv/i/GGmamq/stor-mangel-paa-smittevernutstyr-ber-norsk-industri-troe-til
11 https://nordrenett.no/guldvog-ingen-kommunar-manglar-smittevernutstyr/Type/NTB/19.1.52542
12 Bundgaard H, Bundgaard JW, Raascou-Pedersen DET mfl. Effectiveness of adding a mask recommendation to other public health measure to prevent SARS-CoV-2 infection in Danish mask wearers; a randomized controlled trial. Annals of Internal Medicine 2020; M20–6817.
13 Thornley S, Jackson MD, Sundborn. Danish mask study: masks, media, fact checkers, and the interpretation of scientific evidence. BMJ 2020; 335. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/33205991/
14 Rustad LJ. Ferske tal om norsk sjølvforsyning. NIBIO 15.5.2020. https://www.nibio.no/nyheter/ferske-tal-om-norsk-sjolvforsyning
15 Helsedirektoratet. Utviklingen i norsk kosthold 2020. Matforsyningsstatistikk. Rapport IS-2969. Oslo januar 2021. https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/utviklingen-i-norsk-kosthold
16 Ferre M. Dyrker sydenfrukt i Hardanger. VG 3.1.2006. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/PWkzz/dyrker-sydenfrukt-i-hardanger
17 https://veientilhelse.no/frukttraer-du-kan-plante-innendors/
18 https://viivilla.no/hage/dyrking-og-planting/fa-eksotiske-frukter-til-a-spire-i-vinduskarmen/
19 https://www.bbc.com/future/article/20210209-hong-kong-the-worlds-greenest-skyscrapers
20 https://www.engineerlive.com/content/can-vertical-farming-deliver-food-future
21 Landbruk.no 14.3.2017. https://www.landbruk.no/tema/baerekraft/
22 Kristiansen JO. Kan tjene millioner på avfall fra slakt. Nationen 1.7.2010. https://www.nationen.no/article/kan-tjene-millioner-pa-avfall-fra-slakt/
23 Landbruk.no 31.1.2017. https://www.landbruk.no/tema/baerekraft/
24 Landbruk.no 10.22.2020. https://www.landbruk.no/tema/baerekraft/
25 Vil ha mer hjemmekontor. Aftenposten 29.5.2021: 30.
26 Poleszynski D. Økologi og internasjonal handel. Kontoret for eksport, Departement for handel og skipsfart. Notat 28.6.1973.
27 Poleszynski D. Kommentarer til økologi og internasjonal handel. En utvidet argumentasjon. Kontoret for eksport, Departement for handel og skipsfart. Notat 9.10.1973.
28 Minnetale over professor Tore Sivert Thonstad. 18.10.2018. http://docplayer.me/149109645-Minnetale-over-professor-tore-sivert-thonstad-holdt-pa-mote-18-oktober-av-professor-steinar-strom.html
29 Poleszynski D. Seminar/konferanse over temaet frihandel: Bør man gå inn for økt verdenshandel som forutsatt i Tokyo-deklarasjonen av september 1973? Kontoret for eksport, Departement for handel og skipsfart. Notat 12.3.1974.
30 Poleszynski D. Verdenshandelens struktur: forholdet mellom industriland ot utviklingsland; Norge/u-land. Konsekvenser for GATT-forhandlingene. Kontoret for eksport, Departement for handel og skipsfart. Notat 4.1.1974.
31 Poleszynski D. Spørsmålet om å liberalisere verdenshandelen med matvarer. Norges stilling. Konsekvenser for GATT-forhandlingene. Kontoret for eksport, Departement for handel og skipsfart. Notat 24.1.1974.
32 Poleszynski D. Argumenter for en viss proteksjonisme. Kontoret for eksport, Departement for handel og skipsfart. Notat 30.5.1974.
