Skip to main content

Årsaksrettet medisin bedre enn symptombehandling

I dagens samfunn venter mange til de blir syke før de oppsøker lege. På sykehusene tilbys operasjoner, antibiotikabehandling, bestråling eller medikamenter, ikke ernæringsmedisin. Pasienter utsettes for livstruende sykehusbakterier og menneskelige feil. Alternativet er å leve i pakt med våre gener og få årsaksrettet hjelp etter behov.

Tekst Dag Viljen Poleszynski 

Et godt helsevesen inkluderer årsaksrettede, naturlige behandlinger med effektiv lindring av smerte og teknologi til hjelp ved alvorlige ulykker og akutt sykdom. Dette stiller krav til oss alle, også hvis vi rammes av sykdom. Symptombehandling kan være nødvendig, for eksempel for å lindre smerte, men fører ikke til varig god helse. 

Av historiske årsaker er det forståelig at ”helsevesenet” snarere fungerer som et ”sykevesen”:1 Da det offentlige sykehus og annen kostbar infrastruktur ble bygd ut, var det nødvendig å prioritere de minst bemidlede med alvorlige infeksjonssykdommer, yrkesskader, psykiske lidelser, akuttmedisin og rehabilitering. Etter hvert som sykdommer som ofte var forbundet med ernæringsmangler og dårlig hygiene ble bekjempet, overtok livsstilssykdommer som hjerte- og karsykdom, kreft, sukkersyke, leddgikt og andre kroniske lidelser.

Den medisinske utviklingen har drevet fram kostbar teknologi som er blitt brukt til å øke livskvaliteten til alvorlig syke eller å forlenge liv. Samtidig har høyt utdannede helsearbeidere krevd sin del av den materielle velstandsøkningen, inntil vi har kommet i en situasjon hvor årsaksrettet medisin og forebygging knapt praktiseres.

I prinsippet kan man tenke seg tre ulike veier til helse:

  • Man kan praktisere en helsefremmende livsstil hvor man unngår forhold som kan føre til sykdom, samtidig som man styrker organismens helbredende evne.
  • De som tross egeninnsats blir syke, trenger hjelp til å finne ut årsakene og til å sette inn korrigerende tiltak. Noen kan ha behov for opphold på et opptreningssenter hvor profesjonelle hjelpere gir håndrekning.
  • Hvis ingen alternativer fører fram, gjenstår ofte konvensjonell behandling på sykehus, enten man først har oppsøkt sin faste lege eller er blitt henvist til spesialist.

Figuren nedenfor2 illustrerer tre ulike valg som enten tar utgangspunkt i at man skal ha kontroll over sitt eget liv, slik at man holder seg frisk (1), at man korrigerer de sidene ved livsstilen som bidrar til sykdom (2), eller at man venter til man er så dårlig at legebesøk ikke kan unngås (3).

Et alternativmedisinsk perspektiv tilsier at konvensjonell behandling bare kan forventes å føre til ’halv helse’ (pseudohelse). Det innebærer at selv om symptomene blir dempet, blir ikke de underliggende årsakene til sykdom fjernet, og sykdomsprosessen vil dukke opp igjen, eventuelt med andre symptomer. I praksis vil man derfor hele tiden ha vært syk uten å ha vært klar over det. Et eksempel er at kreftsyke kan ha symptomfrie perioder, men likevel gradvis bli sykere. 

Utsiktene til å oppleve et langt liv med ”perfekt helse” er avhengig av i hvilket stadium sykdommen befinner seg på. Om man ikke har gjort noe av betydning for å bli kvitt sine problemer, kan en for tidlig død bli følgen. Dette er en god grunn til å finne ut hva man feiler og å gjøre noe med årsakene, framfor kun å behandle symptomene.

Her skal vi kort diskutere fem sykdommer eller symptomer som kan behandles på helt forskjellige måter: Poliomyelitt, tannråte, magesår, sukkersyke og metabolsk syndrom.

Poliomyelitt – en ernæringsfeil?

Poliomyelitt er en virussykdom som angriper nervesystemet. Dersom man ikke klarer å bekjempe viruset med immunapparatet, kan sykdommen føre til lammelser særlig i beina. Sykdommen opptrådte i store epidemier i industrialiserte land for 50-100 år siden, men ble gradvis utryddet. Da hadde forskere med Jonas Salk3 (1914-1995) og Albert Bruce Sabin4 (1906-93) i spissen utviklet en vaksine for å sette kroppen i stand til å bekjempe polioviruset. Salks vaksine med ”drepte virus” ble introdusert i 1955, men injeksjonene forhindret ikke spredning av viruset. Dette søkte Sabin å løse med sin orale vaksine, som i 1955-60 ble testet på minst 100 millioner mennesker i Sovjetunionen, deler av det tidligere Øst-Europa, Singapore, Mexico og Nederland, før en større test ble lansert i april 1960 i USA.

De færreste vet at en amerikansk lege ved navn Benjamin Sandler på slutten av 1940-tallet lanserte en løsning på polioproblemet: å holde seg unna ”raske” karbohydrater som finnes i Coca Cola, glasurboller og andre søtsaker, dvs. å spise mat med lav glykemisk indeks, slik som kjøtt, fisk og annen sjømat, fugl og grønnsaker.

Sandler forsket blant annet på kaniner,5 som på normal (for kaniner) kost var umulige å smitte med poliovirus. Han fant ut at immuncellene i blodet hos pattedyr må ha stabil tilgang på sukker,6 samt at kaniners blodsukker alltid var stabilt, for at hvite blodlegemer skal være i stand til å nøytralisere virus. Det var enkelt å få til fall i blodsukkeret hos aper, og forsøk viste at de lett ble smittet av poliovirus dersom blodsukkeret falt til under fastende nivå.

LES OGSÅ  Evidensbasering, tarmens mikrobiota og fedme

Prøving og feiling viste at kaniner kunne utvikle lammende polio i løpet av kort tid, dersom de sammen med smitten fikk en injeksjon med insulin. Dette førte til at kaninenes blodsukker falt til under fastende verdi. Dermed ble kaninenes hvite blodlegemer lammet, slik at de ikke klarte å bekjempe poliovirus. Dette er også vist i nyere studier.7,8,9,10

I tråd med dette fikk han satt i gang store kampanjer mot Cola, iskrem og søtsaker i tre sørstater sommeren 1948, da en polioepidemi var under oppseiling. Disse tiltakene førte til at den pågående epidemien ble langt mildere enn forventet,11 og Sandler hadde bevist sitt poeng: De som spiser høyglykemisk mat, er langt mer utsatt for smittsomme sykdommer som polio enn de som lever lavglykemisk.12

Fluor mot tannråte?

Erfaringene til Salk og Sandler viste at vaksiner til en viss grad forhindret polio, også blant dem som levde på et kosthold som ga grunnlag for smitte, dvs. et høyglykemisk kosthold. Dette så ut til å bety at det var mindre risikabelt å spise galt enn før vaksinene ble introdusert, noe som bidro til at sukkerforbruket vokste. En konsekvens av dette var at bl.a. barn og unge stadig fikk mer tannråte.

En årsaksrettet løsning på ”tannråteepidemien” i moderne samfunn ville selvsagt være å spise slik menneskets forgjengere gjorde før de ble bofaste jordbrukere og begynte å bearbeide maten.13 Ifølge den britiske marinekirurgen Thomas Latimore Cleave (1906-83) var tannråte ”i nesten en million år nærmest fraværende blant urmenneskene og er det fortsatt i dag blant noen få overlevende, ”primitive” raser og fra ville dyr”.14, s. 66 Tannråte og en rekke andre kroniske lidelser som diabetes, hjerte- og karsykdom, kreft, leddgikt og andre immunsykdommer ble utbredt etter introduksjonen av kornjordbruket for 8-10.000 år siden.15 Tennenes motstandskraft er heller ikke avhengig av renhold dersom man spiser mineralrik, lite syredannende mat.16

Men hva skjedde i stedet for å spise slik vår art er best tilpasset? Noen kloke hoder ansatt av aluminiumsindustrien, en av verdens største forurensere av giftige fluorider, fant at mineralrikt drikkevann, som gjerne også inneholder fluor, ga en viss beskyttelse mot tannråte.17 I stedet for å finne ut hvilke mineraler i vannet som bidro til bedre tannhelse,18 fikk fabrikker som tidligere måtte behandle fluorider som gift, mulighet til å lansere det industrielle avfallsstoffet fluor som medisin og tjene gode penger på det. 

Denne strategien ble en suksess i USA, England og flere andre land, tross motstand fra leg og lærd. I mange land klarte fabrikkene det mesterstykket å gå i allianse med myndighetene, som hjalp dem å selge giftige fluorider til vannverkene for å bedre befolkningens tannhelse. I Norge gikk ikke denne taktikken, men fluor ble likevel universalløsningen på barns dårlige tannhelse – i form av piller, skyllevæske og fluorpensling på skolene.19 Samtidig fortsatte inntaket av sukkerholdige leskedrikker å stige, dvs. at fluorstrategien bidro til å legitimere et usunt kosthold. 

Fluor er en giftig, reaktiv gass, og som det mest elektronegative av alle grunnstoffer har det en rekke negative helsevirkninger – fra skjemmende, hvite flekker på tennene til kreft og framskyndet aldring.20 Fluortilsetning i drikkevann, tannkrem eller i form av tabletter er ikke nødvendig for god tannhelse, og fluor har så mange helseskadelige virkninger at det gjør mye mer skade enn gagn.

Det er korrekt at forekomsten av tannråte blant barn og unge de siste årtiene har vært for nedadgående. Årsaken til dette skyldes delvis at bruken av sukkerholdige medikamenter er faset ut, at små barn kommer tidligere til kontroll, at fissurer (sprekker) i tennenes biteflater tettes igjen forebyggende, bedre munnhygiene (tannpuss, tannkrem), og trolig til en viss grad at fluorpensling og -skylling hemmer melkesyreproduserende bakterier i munnen og har en viss beskyttende effekt på tannemaljen.

Magesår av stress?

Et problem som i 70 år hadde gitt medisinske forskere hodepine, var å forstå årsaken til magesår. Marinekirurgen Thomas L. Cleave hadde utforsket årsakene til magesår i flere årtier.21 Eksperimenter og epidemiologiske studier indikerte at kostholdet var av stor betydning. TL Cleave dokumenterte at tyske soldater som hadde magesår, men som dro til Østfronten under Den andre verdenskrig, ble kvitt magesåret mens de var der. Når de senere fikk permisjon og dro tilbake til Berlin, kom magesårene tilbake.

Cleave undersøkte hva soldatene spiste mens de kriget i fronten og fant at de levde på grove rotvekster og ubearbeidet mat. Hva spiste de på permisjon i Berlin? Jo, kaker og annet snask, fint brød med syltetøy, osv. Hans hypotese var at karbohydrat- og dermed proteinfattig mat gjorde at magesekken og tolvfingertarmen ble utsatt for etsende magesyre. Løsningen på magesårproblemet lå dermed oppe i dagen, nemlig å spise mer i tråd med slik våre forgjengere gjorde i steinalderen, men slik gikk det ikke.

LES OGSÅ  Ukeslutt: Litt om apers tarmflora, mest om korona.

I stedet for en ernæringsreform lette farmasøytisk industri etter løsninger som kunne gi mulighet for å opprettholde det som i utgangspunktet var et feil kosthold: Syrenøytraliserende medikamenter og protonblokkere som reduserte utskillelsen av saltsyre i magesekken. Psykologene foreslo stressreduksjon, til tross for at det åpenbart må være mer stressende å være i krig langt inne i Russland enn ha perm i Berlin. Ingen av delene ga varig hjelp, og magesår forble en sykdom som var så vanskelig å behandle at til og med kirurgi ble forsøkt: Bukveggen ble åpnet og mange av fibrene til vagusnerven kuttet fordi disse gir signal om å stimulere produksjon av saltsyre.

Tyske forskere hadde allerede i 1875 funnet spiralformede bakterier i slimhinnen hos mennesker,22 og i 1892 beskrev en italiensk forsker slike bakterier i et surt miljø hos hunder. Den første som forslo at disse bakteriene kunne spille en rolle i magesykdommer, var en polsk professor, Walery Jaworski.

Imidlertid gikk de tidlige funn av bakterier i glemmeboka inntil to australske forskerne, Robin Warren23 (f. 1937) og Barry Marshall24 (f. 1951), i 1982 fant bakterien Helicobacter pylori hos pasienter med magesår. Etter omfattende studier mente de at årsaken til magesår nå var klarlagt, og i 1994 ble anerkjent at de fleste tilbakevendende magesår var forårsaket av H. pylori og kunne behandles med antibiotika.

Den skolemedisinske løsningen på magesårproblemet ble å tilføre antibiotika i store doser. En kur på 14 dager med tre bredspektrede antibiotika viste seg å helbrede de fleste med magesår, og de to australierne fikk i 2005 Nobelprisen i fysiologi eller medisin for sin oppdagelse.

Det stemte imidlertid ikke helt at årsaken til magesår var en bakterie, siden den også finnes hos friske. Altså måtte det være noe som gjorde at bakteriene kunne formere seg for mye og derved skape problemer. Dr.med. Thomas L. Cleave var den første som antydet den bakenforliggende årsaken til magesår: Et kosthold med mye sukker/raffinerte karbohydrater. Mekanismen var ikke slik han foreslo, men et slikt kosthold gjør at bakterien trives for godt.

Cleave argumenterte imidlertid for å fjerne høyglykemiske karbohydrater fra kostholdet, noe som ville løse problemet, selv om teorien ikke stemte. Men en slik årsaksrettet strategi blir det lite penger av, og få leger velger ernæringsmedisin framfor en antibiotikakur.

I dag vet vi at for hyppig bruk av antibiotika kan føre til resistens – at antibiotika ikke lenger biter på bakteriene. I den grad antibiotika brukes mot mer livstruende infeksjoner enn magesår, kan strategien på lang sikt bidra til økt dødelighet. Mange som gjennomgår den såkalte trippelkuren med ulike antibiotika, får dessuten forstyrret bakteriefloraen i tarmen med magesmerter og diaré som resultat.

Stadig mer sukkersyke

Også mot sukkersyke foretrekker skolemedisinen symptombehandling,25 selv om de fysiologiske mekanismene ved diabetes er godt kjent: Et stort inntak av lettopptakelige karbohydrater over lang tid kan føre til en rekke sykdommer inkludert sukkersyke, særlig av type 2, som opptrer i voksen alder. Dette viste Cleave i førsteutgaven av sin bok fra 196626 med data tilbake til 1959. Han spådde i 1975 at ”land som i dag har et høyt sukkerinntak i kortere tid, trolig vil stå overfor et utbrudd av diabetes om 20 år” og la til at dette gjaldt for ”forekomst”, mens en økt dødelighet først ville slå ut etter omkring 40 år.

Undersøkelser viser forstyrrelser i blodsukkerreguleringen helt ned i skolealder hos overvektige barn, selv om sykdommen oftest blir diagnostisert midt i livet. Hva gjør man så med sukkersyke? Man bruker først og fremst medikamenter27,28 som gjør cellene mer følsomme for insulin. Hvis ikke det er nok, tar man insulin, noe som igjen gjør cellene mindre følsomme for insulin, slik at man gradvis må øke dosen. Er ikke det ganske fortvilet å vite at diabetes type 2 kan forebygges29 og helbredes30,31 med en kombinasjon av endret kosthold (mindre karbohydrater og mer fett32) og mer mosjon?

Metabolsk syndrom

Folk som spiser feil, slik som de som får type 2 diabetes, blir ofte overvektige. De er fra før insulinresistente, noe som gir langt høyere insulinproduksjon enn normalt, og dette bidrar til overvekt og lavt blodsukker. Overvekt kan føre til høyt blodtrykk, en vanlig folkesykdom, dvs. at insulinresistente kan utvikle et helt knippe av symptomer som er blitt kalt metabolsk syndrom, syndrom X og nå gjerne insulinresistenssyndrom.33 Risikoen for å dø av hjerte- og karsykdom øker drastisk om man samtidig er overvektig, insulinresistent og lider av høyt blodtrykk. Hva har industrien å tilby mot dette? Først og fremst medikamenter, f.eks. ACE-hemmere, betablokkere eller vanndrivende midler mot høyt blodtrykk eller slankepillen Xenical, som hindrer kroppen i å oppta fett.

Medikamenter overstyrer imidlertid kroppens egne reguleringssystemer. Et bedre alternativ er en livsstilsendring som inkluderer å spise lavglykemisk, å ta tilskudd av magnesium, en naturlig kalsiumblokker, å spise mer grønnsaker og bær (som inneholder mye kalium og lite natrium), å ta store doser vitamin C, som virker lett vanndrivende, for saltfølsomme å kutte ned saltinntaket (steinalderfolk spiser ikke salt), finne metoder for avstressning som yoga, meditasjon eller rolige spaserturer. Ikke minst er det viktig å finne en treningsform som øker forholdet mellom muskler og fett.34 Mer muskelmasse gir økt forbrenning, bedre insulinfølsomhet og overskudd i hverdagen, slik at man får lyst til å trene mer. Det betyr at man er kommet inn i en god sirkel…

Ta ondet ved roten

Feilen med vårt nåværende ”helsevesen” er at det fungerer som et ”sykevesen”, dvs. at det som regel først er til hjelp etter at vi er blitt syke. Det fungerer med andre ord ”nedstrøms”. Skal vi unngå livsstilssykdommer, må vi starte med årsakene eller ”oppstrøms”. Det betyr at vi må endre livsstil, inkludert kosthold og mosjonsvaner. Vi må også endre de strukturelle forholdene i samfunnet som virker sykeliggjørende, inkludert å eliminere forurensninger av luft, jord, vann og mat, fjerne kilder til elektromagnetisk forurensning og gjenopprette vår kontakt med jorda, stimulere til mosjon og avkobling, øke kvaliteten på maten vi spiser og fjerne helseskadelige produkter fra markedet. I motsatt fall kommer vi til å oppleve mer sykdom og tidlig død og et sykevesen vi snart ikke har råd til å drive videre.

LES OGSÅ  Kan tilskudd av probiotika anbefales?

Kilder:

1.  Poleszynski DV. Framveksten av medisinske alternativer. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS, 2001.

2.  Se note 1, side 299.

3.  http://en.wikipedia.org/wiki/Jonas_Salk

4.  http://en.wikipedia.org/wiki/Albert_Sabin

5.  Sandler BP. The production of neuronal injury and necrosis with the virus of poliomyelitis in rabbits during insulin hypoglycemia. American Journal of Pathology 1941; 66: 69.

6.  Jungeblut CS, Resnik R. Blood sugar levels and dextrose tolerances in experimental poliomyelitis. American Journal of Diseases in Children 1936; 51: 91.

7.  Sanchez A mfl. Role of sugars in human neutrophilic phagocytosis. American Journal of Clinical Nutrition 1973; 26: 1180-4.

8.  Ringsdorf WM jr. mfl. Sucrose, neutrophilic phagocytosis and resistance to disease. Dental Surgery 1976; 51: 46-8.

9.  Bernstein J m.fl. Depression of lymphocyte transformation following oral glucose ingestion. Clinical Research 1977; 25: 534A.

10.  Nauss KM, m.fl. Depressed lymphocyte transformation in a while blood culture system after oral glucose ingestion. Nutrition Research 1984; 4: 819-22.

11.  McCormick WJ. Observations on the 1941 outbreak of poliomyelitis and encephalitis in the Midwest. Medical Record 1942; 155: 89.

12.  Sandler B. Diet prevents polio. The Lee Foundation for Nutritional Research, Milwaukee WI 1951. Boka kan lastes ned fra www.whale.to/v/sandler.html.

13.  Price WA. Nutrition and physical degeneration. 6. utgave. Los Angeles, CA: KeatsPublishing, 1998.

14.  Cleave TL. The saccharine disease. The master disease of our time. New Canaan, CT: Keats Publishing, Inc., 1975. 

15.  Cordain L. Cereal grains: Humanity’s double-edged sword. World Review of Nutrition and Dietetics 1999; 84: 19-73.

16.  Heard GW. Man versus toothache. Dr. heard’s story – the town without a tootache. Milwaukee, WI: Lee Foundation for Nutritional Research, 1952.

17.  Waldbott W, Burgstahler AW, McKinney HL. Fluoride – the great dilemma. Lawrence, KA: Coronado Press, Inc., 1978.

18.  House of Representatives. Fluoridation of water. Hearings before the Committee on Interstate and Foreign Commers. 

Eighty-third Congress, Second Session on H. R. 2341. A bill to protect the public health from the dangers of fluoridation of water. Washington, D.C.: Government Printing Office, 25.-27. mai 1954.

19.  Poleszynski D. Fluordebatten – fåkunne, uærlegdom, makthovmod? Syn og Segn 1980; 86: 29-42.

20.  Yiamouyiannis J. Fluoride – the ageing factor. Delaware Ohio: Health Action Press, 1993. Boka kan lastes ned her: www.whale.to/a/fluoride_the_aging_factor.html

21.  Se ref. 14: Kapittel 10, “Peptic ulcer”.

22.  http://no.wikipedia.org/wiki/Helicobacter_pylori

23.  http://en.wikipedia.org/wiki/Barry_Marshall

24.  http://en.wikipedia.org/wiki/Robin_Warren 

25.  http://no.wikipedia.org/wiki/Diabetes 

26.  Cleave TL. Diabetes, coronary thrombosis, and the saccharine disease. Bristol, UK: Wright 1957.

27.  McFarland MS, Cripps R. Diabetes mellitus and increased risk of cancer: Focus on Metformin and the insulin analogs. Pharmacotherapy 2010; 30: 1159-78.

28.  Strøm H, Engeland A, Eriksen E mfl. Hvor mange og hvem behandles medikamentelt for diabetes mellitus. Tidsskr Nor Lægeforen 126: 768-70.

29.  Buyken AE, Mitchell, P, Ceriello A, mfl. Optimal dietary approaches for prevention of type 2 diabetes: a life-course perspective. Diabetologia 2010; 53: 406-18. 

30.  Vesti-Nielsen J, Westerlund P, Bygren P. Lågkolhydratdiet hejdade njurfunktionsförsämring vid type 2-diabetes. Läkartidningen 2008; 105: 2094-7.

31.  Vesti-Nielsen J, Joensson EA. Low-carbohydrate diet in type 2 diabetes. Stable improvement of bodyweight and blycaemic control during 22 months follow-up. Nutrition & Metabolism 2006; 3: 22.

32.  Kwasniewski J. Optimal nutrition. Warzawa: Wydawnictwo WGP, 1999; jf.

Kwasniew?ki J, Chyli?ski M. Homo optimus. Warzawa: Wydawnictwo WGP, 2000.

33.  Reaven GM. The insulin resistance syndrome: definition and dieatary approaches to treatment. Annural Review of Nutrition 2005: 25: 391-406.

34.  McGuff D, Little J. Body by science. New York: McGraw-Hill, 2009.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner