Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2017 > Banebrytende bok til hjelp mot matteskrekk

Banebrytende bok til hjelp mot matteskrekk

Vår medarbeider Anne Lene Johnsen (f. 1968) og spesialpedagog Elin Natås (f. 1955) deler i boka Hvordan fatte matte sine omfattende erfaringer høstet gjennom mange års veiledning, kursvirksomhet og undervisning av barn, unge og voksne som har vanskelig for å forstå eller lære matte og språk. 

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

Forfatter: Anne Lene Johnsen og Elin Natås
Tittel: Hvordan fatte matte
Utgiver: Panda forlag
Utgivelsesår: 2017
ISBN: 978-82-7900-843-9
Pris: kr 349, innbundet (pantaforlag.no)

De har hjulpet tallrike mennesker med konsentrasjonsvansker, dysleksi, dyskalkuli, AD/HD, språklige, motoriske, sosiale og/eller emosjonelle problemer i hverdagen og på skolen.

Boka starter med en analyse av hvorfor mange unge sliter med å forstå matte på skolen selv  om (ifølge forfatterne) ”alle normale, friske barn kan lære og forstå grunnskolens matematikkpensum.” De legger til at ”alle pattedyr, mennesker inkludert, kan oppfatte mengder og antall” fra de er små. Mange skolebarn som ikke forstår ”bæret” av matte, er ikke ”dumme”, men opplever angst og tror (som regel feilaktig) at de mangler anlegg for å lære. Deres problem er imidlertid ikke mangel på intelligens eller læreevne, men at de ikke har lært grunnleggende begreper, det vil si at ”grunnmuren” i selve læreprosessen mangler. Da nytter det ikke å terpe på regler eller å be barnet ”skjerpe seg”. Dersom hjernen skal kunne ta imot informasjon om matematiske emner, må man først blant annet kunne klare å…

Annonse:

gjenkjenne, sortere og skille mellom ulike typer informasjon,

trekke ut det viktige i hvert tilfelle, dvs. å kunne abstrahere,

sette ting sammen,

huske hva man skal gjøre og hvorfor,

trekke riktige konklusjoner, og

kunne bruke samme forståelse om og om igjen på nye (matte)oppgaver

Dette betyr at man først må ha lært å tenke!

Her berører forfatterne essensen i det som etter min oppfatning er et hovedproblem i mange norske undervisningsinstitusjoner fra grunnskole til universitet: Institusjonen forsøker å få elevene/studentene til å gjengi pensum, det som er ”sant”, og belønnes med gode karakterer kun dersom de svarer korrekt på lærerens spørsmål og på normerte prøver.

For min egen del erfarte jeg dette først da jeg studerte på Ernæringslinja ved Universitetet i Oslo; studier i Genève og Madison (Wisconsin) hadde ikke gitt meg en slik opplevelse. En gang en av våre lærere gjennomgikk statlige ernæringsråd, sa hun noe slikt som: ”Dette er befalingskommandoen. Gå ut og fortell den til alt folket”. Implisitt formidlet læreren at de statlige rådene var ensbetydende med ”den rette lære”, den var sann og udiskutabel. Da jeg i andre situasjoner fremmet andre synspunkter enn det læreren prediket, reagerte noen av dem med irritasjon, mens andre overhørte meg. Jeg sporet generelt ingen glede over at jeg tenkte selv, slik jeg hadde lært i tidligere studier og som forsker.

Manglende begrepsforståelse

Forfatterne starter kapittel 0 med en diskusjon av hvordan man kan undervise i grunnleggende begreper. Her fikk jeg en virkelig aha-opplevelse fordi jeg ikke har tenkt over at noen barn faktisk ikke har lært slike enkle prinsipper og derfor lenge hadde oppfattet dem som for eksempel ikke forsto enkle regnestykker, som mindre begavet. Her har jeg nok levd med en total vrangforestilling. Forfatterne viser til pedagogen Magne Nyborg (1927–1996), som definerte 23 grunnleggende begreper: betydningen av farge, form, stilling, størrelse, plass, antall, mønster, retning, stoff, liv og død, lyd, overflate, temperatur, smak, lukt, tid, forandring, fart, vekt, kraft, verdi og kjønn.

Jeg har aldri tidligere tenkt gjennom at noen barn ikke har lært slike begreper og at dette kan ha vært en grunnleggende årsak til at de ikke klarte å løse enkle talloppgaver. Selv vokste jeg opp uten tv inntil jeg var 14 år gammel (i 1960). Da vi fikk tv hjemme, var programtilbudet så begrenset at vi mange ganger lekte ”mitt skip er lastet med”. Leken gikk ut på at den som fikk oppgaven, raskest mulig skulle finne ut hva den som ga vedkommende oppgaven, hadde ”lastet” skipet med. Poenget var å finne overordnede kategorier og til slutt riktig svar. Vi startet gjerne med å gjette om lasten var fra mineral-, plante- eller dyreriket. Etter at dette var fastslått, foreslo vi undergrupper (størrelse, farge, form) inntil vi for eksempel fant fram til at skipet var lastet med bananer. Den som raskest fant riktige svar, ble utropt til vinner.

Da jeg leste gjennom Hvordan fatte matte, slo det meg at jeg som barn og tenåring lærte slike begreper gjennom lek og at det tidligere aldri hadde slått meg at noen barn faktisk ikke hadde hatt en slik opplevelse. De var derfor ikke ”dumme”, men hadde, i likhet med Elin, ikke lært grunnleggende begreper som barn og først i en alder av nærmere 40 forsto seg på matte (se forordet). Anne Lene hadde et langt bedre utgangspunkt for å lære matte fordi hun fikk inn alle begrepene som fireåring og seinere ble en kløpper i matte på skolen og elsket å lage hjernetrimoppgaver.

Innhold

Hvordan fatte i matte starter med et forord som diskuterer problemet og etterfølges av to deler: Del 1 tar opp løsningen (s. 18–69), mens del 2 består av hvordan man kan undervise i matte (s. 70–279). Sistnevnte del inneholder 10 kapitler, kapittel 0–9, og boka avsluttes av et etterord, vedlegg og to sider med kildehenvisninger.

Del 2 gjennomgår systematisk hvordan man kan formidle matte til barn, unge og voksne. Det tar opp hvordan man kan forstå tall, telling og tallforståelse (kap. 1), plassverdi- og posisjonssystemet (2), de fire grunnleggende regneartene (3), brøk, desimaltall, prosent og promille (4), måling og klokka (5), geometri (6), algebra, likninger og funksjoner (7), læringsprosessen og mulige årsaker til lærevansker (8) og etymologi, som i parentes bemerket kanskje burde hatt kapitteloverskriften ”Ordenes opprinnelse” (9).

I etterordet oppfordrer forfatterne foreldre og andre til å ta kontakt, og et vedlegg diskuterer ”ni årsaker til at læring av begreper er av avgjørende betydning i menneskets utvikling”. Kildehenvisningene er rikelige, men stikkordregister mangler uten at det trekker ned helhetsinntrykket.

Konklusjon

Dette er en viktig bok for alle som ønsker å forstå hvorfor noen har lett for å lære matte, mens andre ikke får det til. Boka vil bidra til å utrydde fordommer om at noen barn er ”dumme” fordi de ikke er flinke i matte, og gir håp om at ingen normale barn skal føle seg som tapere verken på skolen eller seinere som voksne. Løp og kjøp!

You may also like
Gjør det lettere å lære norsk rettskriving
UR kraft + kolonial – Norges første ”kraftbar”
Alene i kampen mot kreft
Fine lavkarbo-oppskrifter – og noen kloke ord på veien

Legg igjen et svar