Behandling av autoimmune sykdommer med vitaminene D3 og K2
Leserbrev
Leserbrev med spørsmål og kommentarer kan sendes til leserbrev@vof.no. Vi driver ikke personlig medisinsk veiledning, men svarer på spørsmål av allmenn interesse.
Behandling av autoimmunsykdommer med megadoser av D-vitamin er ikke medisinsk anerkjent i Norge til tross for dokumentasjon på at det kan ha god effekt. Det er derfor fortjenstfullt at Helsemagasinet tar opp dette temaet i nr. 1/2019 (artikkelen om Coimbra-protokollen).
Selv har jeg holdt psoriasis fullstendig i sjakk i mange år med store doser vitamin D3. Jeg har også en venn som har holdt MS i sjakk på samme vis. Jeg startet med svært høye doser og reduserte gradvis ettersom blodverdiene økte. Det er blodverdiene, ikke vitamin D-dosene, som teller. (For Coimbra er det PTH-verdiene.) Nå tar jeg mer moderate vedlikeholdsdoser som sikrer en blodverdi på rundt 200 nmol/L. Referanseverdiene er 50–150 nmol/L, som er normalverdier for friske mennesker, men som neppe er optimale for dem med autoimmunsykdommer. Tilskuddet har jeg tatt uten å involvere lege annet enn for å ta blodprøver av min vitamin D-status.
Vitamin D3 øker opptaket av kalsium i kroppen. For å unngå forkalkning av blodårer og indre organer skal man ifølge Coimbra-protokollen så langt mulig unngå kalsiumholdige matvarer. Dette er imidlertid unødvendig! I stedet kan man ta vitamin K2, som motvirker vitamin D-forgiftning. En av oppgavene til dette viktige vitaminet er å føre kalsium dit det skal, nemlig til beinbygningen, slik at det ikke hoper seg opp i blodårene, nyrene eller andre uønskede steder. Har det først havnet der, kan K2 få det ut og dit det skal. Dette vitaminet beskytter ikke bare mot beinskjørhet, men også mot hjerte- og karsykdommer, kreft, diabetes og ulike degenerative sykdommer i nervesystemet.
K2 (menakinon) må ikke forveksles med K1 (fyllokinon), som særlig i finnes grønne planter og har blodlevring som hovedoppgave. Vitamin K2 finnes hovedsakelig i gjæret mat, spesielt mye i natto (gjæret soya), samt i blant annet surkål, lever, eggeplomme og noen oster. Det finnes to hovedtyper av K2, menakinon-4 og menakinon-7, forkortet MK-4 og MK-7, med litt ulike egenskaper. Med nok K2 i kosten kan man problemfritt innta meieriprodukter og andre kalsiumholdige matvarer. Men det er vanskelig å få nok K2 fra kostholdet og umulig med store tilskudd av vitamin D3. K2 må nemlig doseres etter D3-inntaket.
Det er ikke forsket like mye på K2 som på D3, men det har skjedd mye i seinere år. En innføring som er både lettlest og faglig solid, er etter mitt syn en bok av biolog og naturmedisiner Kate Rhéaume-Bleue: Vitamin K2 and the calcium paradox: how a little known vitamin could save your life fra 2013. En ny bok på norsk, som jeg ikke har lest, men som ble anmeldt og anbefalt i Helsemagasinet 2/2019, er Alder ingen hindring. Hold deg sprek med K2.
Kate Rhéaume-Bleue anbefaler også vitamin A i samme dose som D3, fordi A og D virker synergistisk, slik at behovet for K2 reduseres noe. På sin hjemmeside doctorkatend.com skriver hun at de siste kliniske forsøkene brukte 180 mikrogram per dag for sunn beinbygning og 360 mikrogram mot åreforkalkning. Jeg antar at dette er uten tilskudd av K2. Med tilskudd anbefaler hun minst 100 mikrogram K2 per 25 mikrogram vitamin D3. Hun antar at 500 mikrogram K2 er forsvarlig ved større doser av vitamin A og D, blant annet fordi vitamin A reduserer K2-behovet noe og vi ikke vet sikkert om økning av D3 krever tilsvarende økning av K2 utover et visst nivå. Vitamin K2 er ikke giftig selv i svært høye doser, så man kan innta så mye man vil. Siden vitaminene A, D3 og K2 er fettløselige, bør de tas sammen med fettholdig mat, men helst ikke sammen, siden de da vil konkurrere om opptaket.
Det er merkelig at Coimbra ikke tar hensyn til vitamin K2. Det er forståelig at han ikke gjorde dette i begynnelsen, men nå har forskningen vært kjent ganske lenge. Enten har Coimbra sovet i timen eller så er han av en eller annen grunn uvillig til å korrigere seg.
Jeg håper at Geir Flatabø og Tor Gunnar Steen har satt seg inn i betydningen av K2 og er for øvrig uenig med dem i at selvmedisinering uten oppfølging av lege utdannet i metoden er dømt til å mislykkes. Dette gjelder kanskje Coimbra-protokollen uten K2, men det gjelder neppe blant annet ved bruk av den såkalte D-vitaminprotokollen (www.vitamindprotocol.com) og i henhold til andre kilder. Svært mange har hatt suksess med selvmedisinering med kombinasjonen D3 og K2 (+ magnesium, vitamin A, mm).
Kai Dramer
VOF: Vi har latt lege Geir Flatabø gi en kommentar:
Det er svært kjekt å lese at Dramer har/har hatt positiv erfaring med å kurere psoriasis med kombinasjonen D3 og K2, og at han kjenner til at mange er blitt bedre ved selvmedisinering med vitaminer generelt, kanskje spesielt med A, D, K2 og Mg. Jeg slutter meg nesten fullstendig til Dramers kommentarer, men har noen, muligens vesentlige forbehold.
Dramer skriver ingenting om doser for D-vitamin. Vi kjenner ikke til at andre enn pasienter av lege Cicero Coimbra har forsøkt seg på 8 000 µg (320 000 IU) vitamin D per dag, ei heller dokumentasjon på at tilskudd av K2 greier å motvirke ”gifteffekten” av slike høye doser.
Spørsmål som dreier seg om vitamin K2 og vitamin A, ble drøftet med Coimbra. Han fortalte at han hadde forsøkt vitamin K2, og forlatt det fordi han ikke fant noen målbare effekter av K2, og slik sett kompliserte det behandlinga. Jeg kjenner ikke detaljene om ”hvilken K2” eller hvor høye doser han brukte i sine forsøk: Siden ”Djevelen er i detaljene”, er dette for meg et åpent spørsmål.
Vitamin A hadde Coimbra ikke forsøkt, så her kan det godt hende at han har sovet i timen, slik mange av oss gjør innimellom. Hans erfaring med ”sin megadose vitamin D-terapi” var så dominert av suksesshistorier at han nok var litt reservert for innspill fra sidelinja. I Norge reduserte man innholdet av vitamin A i torskelevertran for noen år siden blant annet fordi det i for høye doser skulle kunne forsterke blant annet beinskjørhet. At vitamin A forsterker den kalsiumsenkende/-styrende effekten av vitamin K2, er også nytt for meg, men virker usannsynlig. Vitamin A og D (kalsitriol) virker ikke synergistisk i tradisjonell forstand, men kalsitriol er avhengig av vitamin A (via retinoid-X-reseptorer) for at vitamin D, vitamin D-reseptor og retinoid-X-reseptorer skal utøve sin gentranskripsjonseffekt.
Psoriasis er en av de autoimmune sykdommene som også Coimbra hadde stor suksess med og har publisert noe om behandlinga av. Når Dramer bruker D-vitaminnivået (kalsidiol) til å styre inntaket, samsvarer det imidlertid verken med Coimbra-, megadoseprotokollen eller vitamin D resistensteorien.
Vitamin D-inntaket/-mengden må styres ved hjelp av parathormon (PTH), som er en funksjonell markør for vitamin D-effekter. Det er nemlig effekten, ikke nivået, som er interessant. Serumnivåene kan bli svært mye høyere hos pasienter med vitamin D-resistens av en eller mange ulike årsaker, inkludert økt omsetning/nedbryting av kalsitriol, nedsatt transport og binding, samt blokkering av vitamin D-reseptoren. Sistnevnte er påvist ved for eksempel tuberkulose, borreliose og infeksjoner av Epstein-Barr-virus og cytomegalovirus. I slike tilfeller er serumverdien i seg selv lite interessant, mens PTH forteller noe om den aktiviteten til vitamin D-reseptoren (+ retionid-X-reseptoren) som må til for å overvinne og stoppe autoimmune sykdommer.
At K2 er viktig, støtter jeg fullt ut, og det er etablert egne K2-protokoller for eksempel for autismebehandling, som etter sigende har positiv effekt uten vitamin D-tilskudd.
Geir Flatabø
/wcm_restrict]
