Skip to main content

Behov for et regimeskifte i Israel

Israel og palestinere har vært i permanent konflikt helt fra staten Israel ble opprettet i 1948. Krig, vold og hevnaksjoner tilhører hverdagen for alle i området. Millioner av palestinere er fordrevet, har mistet sine eiendommer, og mange lever under kummerlige kår over store deler av Midtøsten. På Gazastripa er 1,7 millioner mennesker stuet sammen på 360 km2, mange uten tilgang på helsestell, vann, toaletter og søppeltømming. Barn leker blant utbombete ruiner under konstant frykt for rakettnedslag. Ørkesløse forhandlinger og oppretting av stadig nye bosettinger på Vestbredden gir inntrykk av en uløselig konflikt. Johan Galtung diskuterer et alternativ for varig fred mellom partene.1

Tekst Johan V. Galtung     Redigert/oversatt Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

I likhet med millioner av andre blør mitt hjerte for de drepte og ulykkelige i Gaza – en situasjon til forveksling lik Warszawa i 1944. Verken araberne, vestlige regjeringer eller den Røde armé gjorde noe for å stoppe det hele, men sistnevnte var på vei mot Berlin. Vesten bruker nå borgerkrigen i Ukraina som avledning i et forsøk på å ramme Moskva.

I likhet med rabbi Michael Lerner2 (f. 1943) blør mitt ikke-jødiske hjerte også for jødedommen og det Israel som kunne ha vært. Det nåværende regimet er en forræder av begge, som drives inn i avgrunnen. Men har de ikke parlamentarisk og demokratisk velgerstøtte? Bortsett fra at parlamenter generelt ikke er ufeilbarlige, kan demokratier ta feil; i enda større grad dersom befolkningen tror at de har et gudommelig mandat.

England, parlamentenes mor, trodde en gang at de hadde et slikt mandat da de koloniserte 25 prosent av hele verden og nå henger fast i det “forente kongedømmet” (UK). USAs lederskap har fortsatt en oppfatning om at de har mandat fra Herren, men er herre over stadig mindre; Japan lider av en liknende vrangforestilling om Solgudinnen.

Det samme gjelder det nåværende israelske regimet, men det finnes nok fornuft igjen, ikke bare patologi. Med “patologi” tenker jeg ikke bare på den megalomane-paranoide komponenten, men også på mangelen på virkelighetssans. Dette gjelder særlig følgende:

LES OGSÅ  Langt fra bra nok, herr Putin!

Patologi 1: Vrangforestillingen om at en seier er mulig ved å ødelegge tunneler, raketter og den harde kjernen i Hamas. Dette anses som et endelig, oppnåelig mål, men er en autistisk handling uten forståelse for konsekvensene. Drep ett Hamas-medlem, og det kommer ti nye. Ta kontroll over ruinene til moskeer og skoler i regi av FN, døde barnekropper i Gaza og den okkuperte Vestbredden og Øst-Jerusalem, og ikke bare hele den arabiske verden, men også Israel, opprøres. Flodbølger av tårer, sorg og hat gjør at sterke krefter avviser et arabisk statssystem til fordel for en islamsk stat (IS) – et ottomansk kalifat uten særstilling for Tyrkia eller Istanbul?

Før eller seinere bygger det seg i vestlige land opp et politisk trykk som gjør at de trekker tilbake sine ambassadører fra Tel Aviv, i likhet med at FN anerkjenner Palestina og forsterker de internasjonale tiltakene for boikott, investeringsstans og sanksjoner (BDS = Boycott, Divestment, Sanctions). Lenger fram får selv USA nok: “Israel: du er blitt en belastning” – i likhet med Filippinene og Sør-Afrika.

Patologi 2: erobring-kolonialisme og motstand er symmetriske. Gjennom historien har de erobrede og koloniserte satt seg til motverge, kjempet imot for frihet. Palestina er intet unntak. Å anse Hamas for utelukkende å være en terrororganisasjon med raketter, den eneste fienden som må nedkjempes, er alle terroristers illusjon, enten det dreier seg om stater som Israel eller ikke-stater: “Hvis du bare kvitter deg med det vi misliker, kommer terrorhandlingene til å stanse”.

Snarere tvert imot vender de terroriserte seg mot terroristene i stedet – for deretter å gjøre opp politisk regnskap. Sant nok kan man betvile klokskapen i å kjempe mot et militært sterkt regime med militære midler, selv om det er psykologisk forståelig, men hvilken rett har vi til å dømme? Da Norge var okkupert av de forhatte tyskerne, brukte vi en kombinasjon av vold og ikkevold. Det tyske riket falt sammen, og et nytt og reformert Tyskland trådte fram.

LES OGSÅ  En ”skitten liten hemmelighet”: Barn sulter, utfører slavearbeid, blir voldtatt og drept (del I)

Patologi 3: troen på at slutten på den ekspansjonistiske forestillingen om “sikre og anerkjente grenser” venter, og at man dermed får “fred”. Fra Nilen to Eufrat, med løftet om oppstandelsen, som involverer ni stater med dagens kart, med Jahve som garantist? Være realistisk, regimet foretrekker ekspansjon framfor sikkerhet og kan komme til å ende opp uten noen av delene.

Det åpenbare alternativet, her kalt 1-2-6-20, er neppe umulig til evig tid:

1: Et Palestina med full anerkjennelse, også av Israel;

2: En tostatsløsning basert på grensene fra før krigen i 1967 med varig fred, inkludert noen byttehandler og israelske kantoner i hellige steder på Vestbredden og palestinske kantoner i Nordvest-Israel, der mesteparten av palestinerne ble fordrevet fra sine landområder (Nakba, 19483);

6: Et Midtøsten-fellesskap med Israel og dets fem arabiske naboer: Libanon-Syria-Jordan-Palestina (anerkjent som stat)–Egypt. Modell: De seks statene som signerte Roma-traktaten om opprettelsen av Det europeiske felleskap med ikrafttreden 1. januar 1958.4

20: En organisasjon for sikkerhet og samarbeid for Vest-Asia. Modell: Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), opprettet etter Helsinki-konferansen i 1975 – nå med 57 medlemsland5 – inkludert naboene til de fem naboene og noen av deres naboer – Irak-Syria, IS(IS) og en form for Kurdistan som egen stat. Initiativet må tas av FN.

Kort sagt: Sikkerhet som følge av fred, ikke vrangforestillingen om det motsatte.

Det finnes ikke snev av anti-israelsk i dette. Israel som stat med jødiske kjennetegn – men ikke en “jødisk stat” (les: bare for jøder) er en realitet, men landet må lære seg å leve i fred med andre. En mulighet er å videreføre ideologien til sionisten Martin Buber (1978–1965) fra Wien,6 men ikke ideologien til den ukrainskfødte sionisten Vladimir Jabotinsky (1880–1940), stifter og leder av den jødiske, paramilitære terrorgruppa Irgun (1931–48).7

Underliggende patologi:

Feilrettet aggresjon mot palestinerne. Det er ille nok å sende regninga for de europeiske uhyrlighetene som særlig ble utført under Nazi-Tyskland, til araberne og særlig palestinerne, i stedet for å kreve avsatt et Israel på tysk landområde. Men det finnes historisk legitimitet for et Zion-Israel i Midtøsten, tilsvarende Israel før grenseutvidelsene i 1967 og som var akseptert av de fleste partene. En uhyrlighet: Gjør med palestinerne, skritt etter skritt i stadig større omfang, det som tyskerne gjorde mot jødene – et bevis for “manndom” eller hva de nå forstiller seg – mot noen som er svakere enn dem selv. Warszawa-ghettoen ble tømt; det finnes også dem som ønsker seg et tomt Gaza. Massedrap på toppen av folkemord finnes allerede i drapene på barn og kvinner. Ingen tror at den israelske hæren (IDF) treffer sine mål så dårlig.

LES OGSÅ  Nedrusting må begynne hjemme

Selv om ekstreme nazi-ugjerninger ikke er en del av oppskriften i dette tankeløse scenariet, kan man ikke bruke det for å legitimere handlinger som faktisk blir utført. Akkurat som krigshissere ikke kan gjemme seg bak at ”vi brukte ikke atombomber”, kan heller ikke det nåværende regimet gjemme seg bak ”ingen gasskamre”.

Dette patologiske regimet må vike for normalitet. Under mine mange besøk i Israel siden 1964, hvor jeg har snakket om 1-2-6-20, har israelske kvinner bedt meg om å tenke over deres situasjon. De er fanget mellom definisjonen av å være jøder som født av jødiske mødre og måten de behandles på av de religiøse sidene ved zionismen, ortodoks jødedom (ikke reformert).

Det er ingen tvil om at kvinnene er tilhengere av et Israel med jødiske kjennetegn, men de tar likevel tilstrekkelig avstand fra de fire patologiene til at de danner et solid grunnlag for et alternativ. Svært mange menn vil følge dem. Bare lytt til sertifikater fra de “hemmelige” tjenestene og hva militære ledere selv har uttalt de seinere åra – deres budskap er mye sterkere enn noe av det ovennevnte. Min intuisjon forteller meg at noen av dem til og med kan være i ferd med å forberede et regimeskifte.

Selv ikke USA kan framtvinge endringer i Israel. Antisemittiske uttalelser vil bli utstedt, og historien vil gjentas. Men alt har grenser, og det nåværende regimet har overskredet sine.

Kilder:

1.  Galtung J. Needed: Regime change in Israel. Leder, 11.8.2014. TRANSCEND Media Service. https://www.transcend.org/tms/2014/08/needed-regime-change-in-israel/

2.  http://en.wikipedia.org/wiki/Michael_Lerner_(rabbi)

3.  http://en.wikipedia.org/wiki/Nakba_Day

4.  http://no.wikipedia.org/wiki/Roma-traktaten

5.  http://no.wikipedia.org/wiki/Organisasjonen_for_sikkerhet_og_samarbeid_i_Europa

6.  http://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Buber

7.  http://no.wikipedia.org/wiki/Irgun


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner