Skip to main content

Bidrar farmasøytisk industri til en bedre folkehelse?

Det er litt rart å overta stafettpinnen fra Sofie på denne måten, men VOF hadde i siste nummer en bredside mot farmasøytisk industri som jeg ikke kan forbigå uten kommentarer.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Sofies verden: Over til Erik»]Lege Erik Hexeberg (f. 1960) er dr.med. og spesialist i indremedisin. Etter 28 års praksis fordelt på farmasøytisk industri, hjerteforskning og klinisk praksis startet han i 2010 Dr. Hexebergs klinikk sammen med sin kone Sofie Hexeberg. De to bergensfødte legene bor på Jar og har fem voksne barn og deltar blant annet aktivt i KOS (kostreform.no), som Sofie deltok i fra starten i 2007. [/gdlr_box_icon]

Det er litt rart å overta stafettpinnen fra Sofie på denne måten, men VOF hadde i siste nummer en bredside mot farmasøytisk industri som jeg ikke kan forbigå uten kommentarer. Derfor blir det ingen pasienthistorie denne gangen. Med min erfaring som medisinsk direktør i flere legemiddelfirmaer over en 10-års periode vil jeg hevde at artiklene om farmasøytisk industri er for ensidige. De er lite oppdatert på norske forhold, og mye av det kritikkverdige ligger relativt langt tilbake i tid.

Mitt mål er ikke å frikjenne farmasøytisk industri for misligheter, det er snarere et ønske om å balansere bildet: farmasøytisk industri har en viktig rolle å spille for folkehelsen. Min erfaring er at de ansatte gjennomgående er seriøse og velutdannede, og at de ønsker det beste for pasientene. Den farmasøytiske industrien er gjennomregulert, noe som betyr at både produkter, kliniske studier, bivirkningsregistrering og markedsføring er underlagt strenge regler. Slik må det være. Medikamenter er tross alt livsviktige og livsfarlige!

VOFs påstand 1: Farmasøytisk industri arbeider verken forebyggende eller for å lege sykdom.

Forretningsideen til farmasøytisk industri er å utvikle og selge legemidler som samfunnet har nytte av eller ønsker. I likhet med enhver privat industri er farmasøytisk industri avhengig av å tjene penger. Dette må ikke få en til fordømme denne innovative industrien. Dersom farmasøytisk industri øyner et behov og det er sannsynlig at noen er villige til å betale for medikamentene, vil farmasøytiske selskaper kappes om å utvikle midler mot sykdommen. Som eksempel kan nevnes HIV, hvor farmasøytiske legemidler i stor grad har endret sykdommen fra “en sykdom du dør av” til “en sykdom du dør med”. 

VOFs påstand 2: Monopolisering muliggjør skyhøye priser for produkter som mange pasienter må ha for å overleve, eller som leger og sykehus bruker fordi de ikke er kjent med alternativer som kan være bedre eller minst like bra.

LES OGSÅ  Myten om trygge og effektive medikamenter

At mange pasienter må ha medikamenter for å overleve, viser at farmasøytisk industri også utvikler nyttige produkter. Skal disse utvikles, må det eksistere incentivordninger for en slik utvikling. Patentsystemet er en slik ordning. Den innebærer at patentbeskyttelsen er borte 10 – 12 år etter at middelet ble lansert. Da er det fritt fram for andre produsenter å selge godkjente kopier av legemidlet.

Det som i dag bestemmer hvilken pris farmasøytisk industri kan ta for sine produkter, er offentlige myndigheters betalingsvilje, enten ved refusjon på “blå resept” eller ved innkjøp til sykehusene. De farmasøytiske selskapene må da synliggjøre nytten (mer helse eller lavere helsekostnader) ved et nytt medikament. Dersom prisen er for høy, finnes i realiteten ingen kjøper. Ofte ser en i Norge at nye medikamenter ikke blir tatt i bruk før patenttiden nærmer seg utløp. Innenfor kreftbehandling har sammenlikninger mellom Norge og Sverige vist at Norge henger etter i å ta nye midler i bruk. Men dette behøver ikke bare å være negativt – det er en mer sammensatt problemstilling.

VOFs påstand 3: Farmasøytisk industri jukser med data og “kjøper” leger som kan “fronte” deres produkter overfor forskere, publikum og pasienter. 

Det er rapportert at farmasøytisk industri har manipulert data og dokumentert at forskere uavhengig av industrien har manipulert data. Det eksisterer i dag svært gjennomsiktige systemer for godkjenning og oppfølging av kliniske studier, både via myndigheter som Legemiddelverket og via etiske komiteer. Dessuten skal kliniske forsøk i dag registreres i godkjente databaser før forsøket starter. Studiene overvåkes nøye for å sikre at datakvaliteten er god. Myndighetene kan kreve fullt innsyn i alle data.

Neste skritt i å gjøre dette enda mer synlig vil være å åpne opp for at rådata er tilgjengelige for forskere utenfor myndighetenes rekker. Med hensyn til “kjøp” av leger eksisterer det retningsgivende grenser for hvor mye en lege kan få utbetalt i forelesningshonorar etc. fra et farmasøytisk firma. Dersom man mottar honorar fra flere, kan imidlertid beløpene bli betydelige.

LES OGSÅ  Farmaindustriens forskningsfusk og leger til salgs

Legemiddelindustriforeningen [www.lmi.no] bør trolig publisere en samleliste som synliggjør honorar og andre godtgjørelser som leger mottar, med navns nevnelse av legene. Da vil andre kunne vurdere om synspunktene kan være økonomisk motivert. Imidlertid skal en vite at de fleste leger holder foredrag om sykdom og generelle behandlingsprinsipper og ikke rene reklameforedrag. Farmasøytisk industri har på denne måten bidratt til etterutdanning av leger. 

Mange vil være kritiske til at det bare er områder av interesse for industrien som blir dekket. Men en skal da være klar over at også markedsføringen er regulert og kontrollert – og foredragene skal ha relevans for de medikamenter firmaet markedsfører.

Etterutdanning og fokus på andre behandlingsalternativer bør være en oppgave for arbeidsgiver / offentlige myndigheter. Et interessant poeng er at farmasøytisk industri i Norge har besluttet å stoppe finansiering av kongressreiser for leger fra 2012. Dette har vært sett på som svært verdifullt av mange leger og har bidratt til generell etterutdanning. Det samlede beløpet på kongressreiser betalt av farmasøytisk industri er blitt anslått til 50 millioner kroner årlig. Det er tvilsomt om helseforetakene greier å kompensere for dette.

VOFs påstand 4: PR-byråer skriver artikler som leger skriver under på mot betaling.

Min erfaring er at bistanden fra en profesjonell vitenskapsjournalist gjør at noen i en travel klinisk hverdag greier å få på trykk data som ellers ikke ville blitt publisert. Forfatteren har fortsatt kontroll over og ansvar for innholdet.

Min erfaring er at firmaene kan gi støtte til at noen skriver, men ikke at en blir betalt for bare å sette navnet under. Jeg vil imidlertid ikke se bort fra at det eksisterer. Så lenge artikkelen er fagfellevurdert og det klart framgår klart at den er skrevet med “redaksjonell assistanse” og hvem som har gitt økonomisk støtte og til hva, synes jeg dette er greit. Jeg har imidlertid opplevd at en prominent professor – ikke norsk – fjernet navnet på den som hadde bidratt med hjelp til skriving og økonomisk støtte i det artikkelen ble innsendt til tidsskriftet!

LES OGSÅ  Nye medikamenter har liten effekt

Det jeg imidlertid har større problemer med, er hva som kan brukes som referanser i markedsføring av farmasøytiske legemidler. Her er det blant annet tillatt å referere til reklamevedlegg til tidsskriftets ordinære utgivelse.

VOFs påstand 5: Selv om medikamentindustrien skryter av at de bruker milliarder på forskning, har de fleste nye medikamenter liten effekt.

For det første dreier det seg ikke bare om effekt, bivirkninger er også viktige. For eksempel har gamle antihistaminer (medikamenter mot allergi) god effekt på allergisymptomer, men problemet er at en blir så trett av dem. Når det gjelder virkning, vil jeg bare nevne de såkalte TNF-alfa-blokkerne, som for enkelte pasienter med Bekhterevs sykdom og leddgikt nærmest fungerer som “kast krykkene”-medisin og tyrosin kinasehemmere ved visse typer leukemi.

Slike medikamenter har revolusjonert behandlingen og hatt stor betydning for mange pasienter. Det finnes mange flere eksempler. Andre ganger bidrar små forbedringer for hver ny generasjon og stadige forbedringer av hvordan en bruker medikamentet, sammen til at en sykdom en ikke kunne helbrede før, nå i stor grad kan lindres eller kureres (Hepatitt C).

Vi trenger en innovativ og ansvarsbevisst farmasøytisk industri, men vi trenger også en motvekt av informasjon, inkludert om andre behandlingsalternativer. Det er imidlertid ikke den farmasøytiske industriens ansvar.

Dersom dere lurer på hvorfor jeg ikke fortsatt arbeider i farmasøytisk industri etter denne starten, er det ikke fordi jeg tror at farmasøytiske legemidler er verdiløse. Men etter å ha sittet og hørt Sofie fortelle den ene fantastiske historien etter den andre om hvordan enkle kostholdsendringer har hjulpet pasienter, mener jeg at vi bør foreta vesentlige livsstilsendringer før vi tyr til medikamenter. Det er heller ikke alt de hjelper mot. Så da var det bare å ta skrittet fullt ut og starte Dr. Hexebergs klinikk sammen med Sofie. Det er nå et år siden, og jeg angrer ikke!

Jeg lærer noe nytt hver dag, og i neste VOF kan jeg love en pasienthistorie!


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner