Kategorier
Biokjemisk individualitet
Vitaminforskningen startet for alvor etter at Christiaan Eijkman i 1897 (se egen sak) i forsøk med duer oppdaget et livsviktig næringsstoff i risskall. De fleste forskere og myndigheter var siden mest opptatt av å finne ”normalbehovet” av næringsstoffer til befolkningen som helhet.
Tekst Dag Viljen Poleszynski Foto Shutterstcok
Enkelte forskere tenkte annerledes om vitaminer. Deres forskning begynte å gjøre seg gjeldende mot slutten av ”vitaminæraen” fram til 1948, da vitamin B12 (kobalamin) ble syntetisert. Deres oppfatning var at man ikke kunne skille klart mellom ”normalt” og ”unormalt” i biologiske systemer og at man følgelig ikke burde fremme de snevre anbefalingene for inntak av næringsstoffer som myndighetene gjorde.
OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.
Den mest kjente eksponenten for å tilpasse vitamininntaket individuelt er den nordamerikanske biokjemikeren Roger J. Williams (1893-1988), som oppdaget pantotensyre i 1938 og navnga folsyre (se egen sak). I boka Biochemical individuality fra 195610 diskuterer han forestillingen om normalitet og påpeker at variasjonene mellom mennesker er langt større enn blant dyr.
Problemet med ”normaltenkningen” er at de variablene man måler, kan være helt uavhengige av hverandre. Behovet for vitamin B1 hos en person behøver for eksempel ikke å ha sammenheng med vedkommendes behov for vitamin C. Med to ulike variable befinner derfor bare 90,2 % (0,953) seg innenfor ”normalen” for begge – med 10 variable bare 60 % (0,9510)og med 100 bare 0,0059 (= 5,9 promille, 59 av 10 000).
På bakgrunn av slike beregninger postulerte Williams en hypotese om at praktisk talt ethvert menneske på en eller annen måte er en avviker. Denne hypotesen dannet utgangspunkt for flere tiårs forsøk med både dyr og mennesker. Resultatene fra hans utforsking av biokjemisk individualitet11,12 og vitaminterapi13,14 bidro sterkt til utviklingen av fagområdet ortomolekylær medisin, som kjemikeren Linus Pauling (1901-94) la det teoretiske grunnlaget for i to artikler fra 196815 og 1974.16
Polymorfismer
De siste par tiårene har forskere identifisert en rekke variasjoner av gener. Ved siden av sykdom kan også slike polymorfismer eller varianter av gener påvirke behovet for gitte vitaminer slik at det kan være langt høyere enn normalt. Enzymer lages ved hjelp av å lese av DNA, men menneskets vel 23 000 proteinkodende gener17 er ikke like. Varianter av et gitt gen kalles derfor polymorfismer (poly = mange; morfisme = form), og forskere har beregnet at det finnes 3,2 millioner genvarianter av enkelte nukleotider18 (tre gener), altså gener som koder ulike varianter av proteiner.
En polymorfisme kan skyldes en mutasjon som gjør at et bestemt gen lager et enzym som ikke fungerer så godt som normalt. I en del tilfeller kan et slikt enzym likevel fungere normalt hvis det tilføres større doser av en eller flere kofaktorer, som kan være et vitamin og/eller et mineral.
Ifølge den amerikanske forskeren Bruce N. Ames fører omkring 1/3 av alle mutasjoner19 til slike endringer i enzymer. I en artikkel fra 2002 viser han at omkring 50 genetiske sykdommer skyldes defekte enzymer, som binder kofaktorene svakere enn det normale enzymet gjør. En rekke av disse sykdommene kan lindres eller bli symptomfrie ved å gi store doser av vitaminkomponenten til det aktuelle enzymet.
Etter 60-70 års kontrollerte studier og kliniske forsøk på dyr og mennesker har man kommet fram til vitamindoser som anses å være trygge å bruke terapeutisk. Prinsippet kalles megavitaminterapi, og i tabellen vises hvilke vitamindoser som anbefales av USAs myndigheter (tilsvarer de norske), deres oppfatning av hvor store doser man kan tillate uten skader (øvre grenser) og hva som kan brukes terapeutisk i vitaminterapi (megadoser).19 s. 68
Som tabellen viser, kan terapeutiske doser være 1000 ganger høyere enn anbefalt og 10-40 ganger mer enn det myndighetene mener bør være øvre grenser. I USA er det tillatt å kjøpe vitaminer i så store doser man ønsker, ganske enkelt fordi det skadevirkninger av høye inntak nesten aldri forekommer.
Ekstrem norsk lovgivning
Tillatte maksimaldoser i Norge er enda lavere enn tabellen viser: for B6 tillates ikke mer enn 4,2 mg i salg utenom apotek, av folsyre 200 µg, niacin 32 mg, vitamin D 10 µg og vitamin E 30 mg (på apotek selges 350 mg). Vitamin C, som ikke er farlig i noen dosering, har i Norge vært begrenset til 200 mg utenom apotek, som selger 1000 mg tabletter.20 Slike tabletter finnes også i en del helsekostforretninger.
Norsk lov definerer terapeutiske doser som legemidler, som i henhold til norsk lov kun er lov til å selge på apotek. Imidlertid selges sjelden megadoser på apotek, ganske enkelt fordi vitaminer ikke kan patenteres og derfor ikke gir store profittmuligheter. Indirekte er av samme årsak ortomolekylær medisin lite utbredt i Norge. Ikke bare er det vanskelig å få tak i effektive doser, i enkelte tilfeller kan man risikere straff om man importerer naturmidler som selges fritt i andre land,21 og dessuten gis sjelden støtte fra store legemiddelfirmaer til vitaminforskning.
Anbefalt dagsinntak (ADI), akseptable øvre grenser og megadoser
Vitamin |
ADI |
Øvre grense |
Megadose |
Pyridoksine (vitamin B6) |
1,3 mg |
100 mg |
1000 mg |
Tiamine (vitamin B1) |
1,1 mg |
– |
1000 mg |
Riboflavin (vitamin B2) |
1,1 mg |
– |
400 mg |
Niacin (vitamin B3) |
14 mg |
35 mg |
2000 mg |
Biotin (vitamin B7) |
30 ?g |
– |
100 000 ?g |
Kobalamin (vitamin B12) |
2,4 ?g |
– |
1000 ?g |
Folik syre |
400 ?g |
1000 ?g |
40 000 ?g |
Vitamin K |
90 ?g |
– |
45 000 ?g |
Kalkiferol (vitamin D) |
5 ?g |
50 ?g |
5000 ?g |
Tokoperol (vitamin E) |
15 mg |
1000 ?g |
800 mg |
Tetrahydrobiopterin |
– |
– |
40 mg |
Pantotensyre |
5 mg |
– |
150 mg |
EU bestemmer
Det er i skrivende stund vanskelig å si nøyaktig hvilke følger EUs lovgivning på området kosttilskudd vil bli i framtiden. De norske forskriftene for kosttilskudd har lenge vært atskillig strengere enn i de fleste andre land, dvs. at de neppe blir enda mer restriktive. Nyheten om at det nå er tillatt å selge koenzym Q10 i doser på 100 mg (se leder) kan indikere at øvre tillatte grenser for enkelte vitaminer kan bli høyere. Imidlertid har EU også bestemt hvilke former vitaminer skal kunne selges i, og for eksempel er det ikke lov til å selge andre former av vitamin E enn alfatokoferol, mens de øvrige komponentene som i naturen gjerne forekommer sammen denne formen, ikke er tillatt. Dette gjelder beta-, gamma- og deltatokoferol og de samme variantene av tokotrenioler, en molekylgruppe som finnes sammen med vitamin E i en rekke matvarer.
Et viktig spørsmål er hva vi som enkeltpersoner kan gjøre for å påvirke myndighetene til å bedre betingelsene for ortomolekylær medisin i Norge. Vi har to råd: Bli en aktiv forbruker og meld deg inn i Fritt helsevalg (fritthelsevalg.org), og ta med hjem så mye du har lov til av vitaminer og andre kosttilskudd hvis du er i utlandet. Tro det eller ei, det er faktisk lov til å ta med et års forbruk fra reiser i EØS-området og tre måneders forbruk om man reiser i USA. Hvorfor det fortsatt ikke er lov til fritt å kjøpe ”sterke” vitaminer i Norge, er for vanlige mennesker en gåte.
Les også:
Vitaminer – livsnødvendige milligram
Milepeler i ernæringsvitenskapens historie
Kilder:
1. Poleszynski DV, Johnsen AL. Casimir Funk: Mannen bak begrepet ”vitamin”. VOF 2010; 1: 94-5.
2. Blomhoff R. Antioksidanter. Den sanne historien. Oslo: Kagge Forlag AS, 2008.
3. Næringsstoff- og kostanbefalinger. Kapittel 9 i: Nes M, Jüller H, Pedersen JI. Ernæringslære. 5. utgave. Oslo: Landsforeningen for kosthold og helse, 2004.
4. Truswell AS, Irwin T, Beaton GH mfl. Recommended Dietary Intakes around the world. A report by Committee 1/5 of the International Union of Nutritional sciences. Reviews in Clinical Nutrition 1983; 53: 939-1119.
5. Alexander J, Andersen SA, Aro A mfl. Nordic Nutrition Recommendations 2004. 4th edition. Nordisk ministerråd. Århus: Scanprint as, 2005.
6. Holick MF. Sunlight and vitamin D for bone health and prevention of autoimmune diseases, cancer, and cardiovascular disease. American Journal of Clinical Nutrition 2004: 80(suppl): 167S-88S.
7. Tolstoi E. The effect of an exclusive meat diet on the chemical constituents of the blood. The Journal of Biological Chemistry 1929; 83; 753-8.
8. McClellan WS, Du Bois EF. Clinical calorimetry. XLV. Prolonged meat diets with a study of kidney function and ketosis. Journal of biological chemistry 1930; 87: 651-68.
9. McClellan WS. The effect of the prolonged use of exclusive meat diets on two men. Journal of the American Dietetics Association 1930; December: 216-28.
10. Williams RJ. Biochemical individuality. 7. utgave. Texas, USA: University of Texas Press, 1979.
11. Williams RJ. Nutrition against disease. New York: A Bantam Book, 1973 (10. utg. 1981).
12. Williams RJ. The wonderful world within you. Wichita, KA: Bio-communications Press, 1977.
13. Williams RJ. Alcoholism: The nutritional approach. Austin, Texas: University of Texas Press, 1959 (6. utg. 1980).
14. Williams RJ. The prevention of alcoholism through nutrition. Toronto, New York: Bantam Books, 1981.
15. Pauling L. Orthomolecular psychiatr. Science 1968; 160: 265-71.
16. Pauling L. On the orthomolecular environment of the mind: Orthomolecular theory. American Journal of Psychiatry 1974; 131: 1251-67.
17. http://en.wikipedia.org/wiki/Human_genome.
18. http://en.wikipedia.org/wiki/Single_nucleotide_polymorphism.
19. Ames BN, Elson-Schwab I, Silver EA. High-dose vitamin therapy stimulates variant enzymes with decreased coenzyme binding affinity (increased Km): relevance to genetic disease and polymorphisms. American Journal of Clinical Nutrition 2002; 75: 616-58.
20. Helse- og omsorgsdepartementet. Forskrift om kosttilskudd nr. 755. Oslo, 25. mai 2004.
21. Poleszynski DV. Forbud mot helsebringende hormon: Dopingdømt for DHEA. VOF 2010; 2: 64-6.