Kategorier
Siste innlegg
Bør norsk matproduksjon flyttes til andre land?
Eller skal vi heller se på hvordan den lokale ressursbruken og bærekraften i det norske husdyrholdet kan styrkes?
Tekst Martin Haaskjold Inderhaug
Matpolitikk
Dette er en oppdatert versjon av en artikkel som er publisert i Nationen.1
Det økte søkelyset på mer vegetabilsk mat i kostholdet, ofte med klimaargumentasjon som fremste holdepunkt, har begynt å gi utslag i politiske initiativer. Blant annet har byrådet i Oslo skrevet under på C40-erklæringen,2 som forplikter hovedstaden til å jobbe for å oppnå en ”planetær helsediett” for alle innen 2030. Men er virkelig løsningen på utfordringene som verden står overfor, å innføre en universell helsediett?
Den ”planetære helsedietten” som det tas utgangspunkt i, er utformet av den mye omtalte EAT-Lancet-kommisjonen,3 som for øvrig er finansiert av en privat stiftelse og samarbeider med flernasjonale selskaper som Syngenta, Google, Bayer og Nestlé.
Det understrekes ofte at EAT-dietten ”skal tilpasses lokale forhold”, men avhengig av hvordan man setter sammen den innenfor de anbefalte mengdene, har Laila Aass (f. 1962) ved NMBU vist at mellom 43 prosent og 73 prosent av norsk jordbruksareal vil gå ut av drift – og i praksis flyttes til andre land.4
I dag inntar gjennomsnittsnordmannen om lag 35 prosent av kaloriinntaket fra animalske produkter (meieri, kjøtt, egg og fisk) og 65 prosent fra planter (korn, grønnsaker, frukt, potet, sukker og oljer).
Med EATs globale referansediett forskyves sammensetningen til cirka 12 prosent animalsk og 88 prosent vegetabilsk mat. Mens vi for animalske produkter i dag har en norskprodusert andel på nærmere 94 prosent, er den for vegetabilske produkter kun cirka 22 prosent. Korrigert for import av husdyrfôr blir den norske andelen for meieriprodukter, egg og kjøtt cirka 76 prosent.
Forutsetninger for matproduksjon
Norges forutsetninger for produksjon av animalsk mat er tilsynelatende langt bedre enn for planter. Årsakene er flere, men det viktigste er at produksjonsgrunnlaget er bedre for animalia.
I tillegg til at klimaet begrenser hva man kan dyrke i Norge, legger vårt dyrkbare areal begrensninger på hvor mye som kan dyrkes. Her til lands er det som kjent tre prosent dyrkbart areal, og av dette er bare 30 prosent, det vil si én prosent av det totale landarealet, egnet til å dyrke korn. Bare noen promille av arealet muliggjør lønnsom produksjon av matkorn og en del grønnsakkulturer.
Kostnadsnivå og forbruksvaner
En annen begrensning ligger i kombinasjonen av Norges høye kostnadsnivå vis-à-vis våre importland, og relativt lave eller fraværende tollsatser på flere vegetabilske varer og som det i praksis er urealistisk å få økt. Til sist spiller også forbruksvaner en stor rolle. Det er begrenset hvor mye gulrot og kålrot Ola nordmann vil spise, og forbruket av poteter, som faktisk har gode vekstforhold i Norge, har gått ned år etter år.
Men hva med kornet, kan vi ikke spise det selv i stedet for å fôre husdyrene? I dag går korn som tilfredsstiller kravene til matkorn, til produksjon av mel og brød, mens resterende går til husdyr, som omdanner kornet til kjøtt, egg og melk.
Hvis vi begynner å spise mer grøt, velling og flatbrød, som er retter som egner seg til korn av dårligere kvalitet, er det fullt mulig å spise en større andel av kornet som dyrkes i Norge direkte av mennesker. Men også her spiller forbrukerpreferansene og tollvernet oss et puss, for hvem vil spise mer velling når man kan importere billigere (og antakeligvis mer smakfull) ris, pasta og brød?
Til syvende og sist vil uansett ikke poteter eller velling være nok til å erstatte vårt behov for protein og fett. De sentrale erstatningsvarene for animalsk mat blir nøtter, belgvekster og planteoljer, som vi samlet sett skal mangedoble konsumet av med EAT-dietten.
Selv om vi ifølge Nibio kan øke produksjonen av planteproteiner med om lag 11 prosent i Norge5, utgjør dette i praksis lite. Vi står derfor igjen med en massiv økning av importerte belgvekster, nøtter og planteoljer som erstatning for dagens husdyrprodukter.
Trenøtter
De fem største trenøttproduksjonene (valnøtter, cashewnøtter, mandler, pistasjnøtter og hasselnøtter) utgjør globalt om lag seks millioner tonn spiselig vare i årlig produksjon. Kina er den største produsenten av valnøtter (en knapp halvpart av verdens produksjon), mens Vietnam og India produserer cirka halvparten av verdens cashewnøtter. USA produserer over halvparten av verdens mandler, mens Tyrkia produserer for cirka 65 prosent av hasselnøttene i verden. Verdensproduksjonen av nøtter er med andre ord særdeles sterkt konsentrert på et fåtall land.
Når vi ser på hvem som eksporterer, konsentreres markedet ytterligere. USA dominerer verdens totaleksport av trenøtter, mens Tyrkia er viktig eksportør av hasselnøtter. Store deler av verdens eksportrettede produksjon er lokalisert rundt Middelhavet og i California, områder som sliter med overforbruk av ferskvann. Trenøtter skiller seg i stor grad fra belgvekster ved at produksjonen er langt mer areal- og ressurskrevende, og krever større forbruk av ferskvann. Det tar også lang tid å øke produksjonen ved
å få fram trær som kan høstes.
Belgvekster
Når det gjelder de største belgvekstproduksjonene (peanøtter, bønner, erter, kikerter, linser og hestebønner), er volumene cirka 17 ganger større enn produksjon av nøtter og utgjør om lag 100 millioner tonn årlig. For belgvekster er imidlertid produksjonen langt mindre eksportrettet enn trenøtter, og mesteparten av verdens produksjon går til å mette egen befolkning. Store land som Kina og India går igjen som store produsenter av flere av belgvekstkulturene, men har samtidig lave eksportandeler. For noen av kulturene er de nettoimportører.
Afrikanske land utmerker seg også som store produsenter, men også her er eksporten marginal, noe som trolig henger sammen med at dette er viktige varer for å livnære egen befolkning. Av den forventede befolkningsveksten i verden fram mot 2050 forventes Afrika å stå for to tredeler. For belgvekster, som for trenøtter, er store deler av produksjonen konsentrert i et fåtalls land. En stor forskjell er at produksjonen i mindre grad er handelsrettet.
Oljevekster
For oljevekster er volumene langt større. I 2018 ble det produsert om lag 534 millioner tonn soyabønner, rapsfrø, bomullsfrø, solsikkefrø og palmekjerner. Oljevekster brukes i dag blant annet til fiske- og husdyrfôr, til produksjon av planteoljer og som biodrivstoff. Produksjonen er mer handelsrettet, men også for oljevekster kontrollerer et fåtalls land størsteparten av verdens produksjon og eksport.
Tilgangen på verdensmarkedet for oljevekster er dermed generelt langt bedre stilt enn den er for belgvekster og trenøtter.
Import til Norge
For et lite land som Norge vil det trolig gå fint å importere trenøtter, belgvekster og oljevekster så lenge internasjonal handel forblir funksjonell og dagens produksjonsvolumer opprettholdes eller økes. Samtidig kjennetegnes flere av produsentlandene for både belgvekster, oljevekster og trenøtter av forhold som høyt folketall, befolkningsvekst og politisk uro. Slike forhold kan gjøre landene til ustabile eksportører. Med klimaendringer som spesielt forventes å ramme land i sørligere breddegrader, bør det i tillegg tas høyde for at avlingene i flere av de viktigste produksjonsområdene kan møte problemer i framtiden.
I stedet for å erstatte fårikål med importerte mandler fra California, bør fokuset heller være på hvordan man kan styrke den lokale ressursbruken og bærekraften i det norske husdyrholdet. Dette er også i samsvar med FAOs uttalelser om at alle land må ta ansvar for å produsere mat til en voksende befolkning.
For å gjøre det må vi ta utgangspunkt i landet vi bor i og ressursene vi rår over. Dersom vi skulle følge en EAT-diett, måtte vi langt på vei overlate dette ansvaret til andre land, som i mange tilfeller har mer enn nok med å livnære sine egne befolkninger.
Om artikkelforfatteren
E-post: mhi@agrianalyse.no
Kilder:
1 Inderhaug MH. Skal norsk matproduksjon flyttes til andre land? Nationen 16.9.2020. https://www.nationen.no/motkultur/faglig-snakka/skal-norsk-matproduksjon-flyttes-til-andre-land/
2 Ertesvåg F. Oslo skrev under på erklæring: Vil kutte kjøtt-spising for ansatte. VG 15.10.2019. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/mRWWVO/oslo-skrev-under-paa-erklaering-vil-kutte-kjoett-spising-for-ansatte
3 Willett W, Rockström J, Loken B mfl. Food in the Anthropocene: the EAT-Lancet Commission on healthy diets from sustainable food systems. Lancet 2019; 393: 447–92. https://www.thelancet.com/journals/lancet/article/PIIS0140-6736(18)31788-4/fulltext
4 Aass L. EAT-Lancet rapporten og ”The Global Reference Diet” − konsekvenser for norsk landbasert matproduksjon, matsikkerhet og bærekraft. NMBU rapport. Ås: NMBU, 2019. file:///C:/Users/mysterud/Downloads/eat-diett_konsekvenser_aass_nmbu.pdf
5 Abrahamsen U, Uhlen AK, Waalen W mfl Muligheter for økt proteinproduksjon på kornarealene. NIBIO, 2019. https://nibio.brage.unit.no/nibio-xmlui/handle/11250/2605814
