Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

Print Friendly, PDF & Email
kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2013 > Bravo, pave Frans!

Bravo, pave Frans!

Johan Galtung ser verdensreligionene i historisk, maktpolitisk og samfunnsmessig perspektiv og som del av sivilisasjoners dypkultur eller sosiale kosmologi.1 Som en åpen, søkende person uten fastlåste religiøse oppfatninger ser han positive trekk i pavekirkens utvikling med den nye paven Frans I.2 Galtungs perspektiv har fått økende aktualitet de siste årene fordi så mange nye landsmenn og kvinner fra katolske land – polske fagarbeidere og deres familier – har fått tilknytning til Den katolske kirke i Norge.3

Tekst Johan V. Galtung     Redigert/oversatt av Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock/ MattiaATH

Den katolske – som betyr universell – kirken har betydning for alle som en viktig del av vestlig sivilisasjon. Og pave Frans I4 (f. 1936 i Buenos Aires) lever opp til både jesuittarven og til hans store navnebror St. Francis, jf. en kommentar etter pavevalget i mars.5

Vi skal tillate oss å ekstrapolere litt fra hva paven fortalte i et intervju til jesuittenes tidsskrift La Civiltà Cattolica i september, det hele gjengitt i International Herald Tribune.6 Den romersk-katolske kirken var blitt ”besatt” av abort, homofilt ekteskap og prevensjon. Kirken burde være et hjem for alle og ikke et lite kapell. ”Vi må finne en ny balanse”, uttalte paven, ”ellers kommer sannsynligvis selv kirkens moralske fundament til å falle som et korthus, miste friskheten og duften av evangeliet”.

Hvis man blar om til neste side i utgaven av International Herald Tribune der sitatene stammer fra, finner man på side to muslimen Salma Yacoob,7 en kvinne som tidligere var medlem av Birminghams byråd, og som stiller samme type spørsmål: ”Er dette (sløret) det største problemet vi står overfor i Storbritannia akkurat nå?” Kanskje finnes andre problemer, som å gjøre en slutt på det ”spesielle forholdet” av underdanighet overfor et USA som ikke har andre svar på internasjonale konflikter enn vold, den amerikanske besettelsen, økende ulikhet, nød, ensomhet, uavklarte forhold til Skottland, Wales og Ulster – en kultur som ikke kan leve på fortida ved å trekke veksler på Shakespeare, men som må lete etter fornyelse?

Annonse:

”Friskheten og duften av evangeliene”. Jesus hadde svar på dype problemer som gikk langt videre enn noen sider ved menneskelig seksualitet; på vold, på nød. Hans svar på vold var ikke-gjengjeldelse, seinere tatt opp av kvekerne og av den russiske forfatteren Leo Tolstoy (1828-1910) i hans bok Kongedømmet, og utviklet mye lenger ved Kristus-inspirerte fredsbevegelser. Hans svar på nød var å leve blant de fattige, drevet av medfølelse, hans samvittighet og samaritanske oppgave – og utviklet mye lenger også av kirken, av vestlige stater og tallrike frivillige organisasjoner.

En av dagens store bekymringer, klimaendringer, hørte ikke med på Kristus´ dagsorden. Men her har paven en annen inspirasjonskilde, helgenen han valgte som sin navnebror, St. Frans av Assisi8 (1182-1226). Han besjelet universet – ulver, død og alt sammen – gjorde dem til brødre og søstre, ga dem hele sin oppmerksomhet, all sitt Selv, og ikke Det. Pave Frans I vet dette bedre enn de fleste; utvilsomt ligger dette bak hans valg av navn.

Han har også nylig hatt forgjengere som pave Johannes XXIII, den for øvrig doktrinære Johannes Paul II, som begge svært eksplisitt fordømte krigen og fremmet dialog. Og hans nærmeste forgjenger var blottet for enhver kritikk av krigen, men fylt av den ”besettelsen” som pave Frans I har tatt avstand fra, ble avsporet til tidlig pensjonering; bedre utsikter enn det drapet som kan være en trussel for den nåværende paven.

Det er mye sosial makt involvert. Vi kan lese den tidlige historien om pavedømmet som en avsporing fra en Jesus som hadde steget opp og trakk seg tilbake til himmelen på den 40. dagen, og som fikk Faderen til å sende Den hellige ånd ti dager seinere for å ta bolig i det som skulle bli paven, med apostolisk suksesjon, ufeilbarlighet og alt det der. Kirken begynte faktisk å leve sitt eget liv. Veien til frelse går ikke lenger gjennom troen på Sønnen i Johannes 3:16 i Det nye testamentet (Bibelen), men gjennom kirken, extra ecclesiam nulla salvus – altså ”utenfor kirken ingen frelse”. Hvilket redskap for å styre mennesker! Men da trenger man noe som uvegerlig, på den ene eller annen måte, vil slå feil i henhold til enkelte doktriner: seksualitet. Den besettelsen var der fra begynnelsen, og andre problemer bleknet snart til sammenlikning.

Tenk deg at de hadde valgt mat i stedet for sex og holdt folk ansvarlige i henhold til gjeldende normer for sunne matvaner. Og folk kunne da tilstå deres overdrevne inntak av salt og sukker, raffinerte oljer og fiberløse matvarer, eller andre mer oppdaterte lister. Det ville være nok syndere for kontrollformål, nok tilgivelse for dem som omvender seg og endrer spiseatferd. Gode matvaner kunne blitt resultatet, og ikke en veldig restriktiv seksualitet.

Det er mye verdensmakt involvert. Den romerske kirken var sentrum for en vestlig verden som steg fram etter det romerske keiserdømmet på en planet som var sentrum i universet med sola som ga sin hyllest ved å sirkle rundt jorda, noe alle kunne se. Inn kommer ikke bare det heliosentriske universet med planetene som hyller sola ved å følge lydige sirkler rundt den, men også nedgradering av hele solsystemet til ett blant utallige i en av utallige galakser, med muligheten for liv over alt.

Den italienske astronomen, matematikeren, filosofen og dominikanermunken Giordano Bruno9 (1547-1600) reduserte den sentrale plasseringen av kirken enda mer enn hans etterfølger Galileo Galilei10 (1564-1642), og ble behandlet deretter (han ble brent på bålet, mens Galilei ”bare” fikk husarrest for sitt kjetteri).

Alt handler om sentrum-periferi, vestlige temaer som stadig kommer igjen – og ikke bare vestlig. Kirkens historiske dominans er i ferd med å bli detronisert ved at den mister det ene senteret etter det andre mens den klamrer seg til besettelse med seksualitet som den ultimate kontroll. Når den nåværende paven utfordrer dette, utfolder historien seg for våre øyne.

Men han gjør ikke det for at kirken skal miste sitt siste grep om makten, men heller for at den skal gjenvinne universell betydning ved å ta opp universelle temaer. Hvorfor ikke? Tenk deg en kirke med kardinaler, erkebiskoper, biskoper og prester som alle tar opp bekymringene til de ledende pavene, lyshusene, og nedprioriterer den årlige liturgiske syklusen med jul, påske, Kristi himmelfartsdag, pinse og alle andre helligdager og redefinerer dem til en sekundær rolle? En slik endring ville være inspirert av Jesus og de største – og det er mange av dem – som den spanske mystikeren, den romersk-katolske helgenen Teresa av Ávila11 (1515-82) og den tyske teologen, filosofen og mystikeren mester Eckehardt von Hochheim12 (1260-1327).

En slik neoromersk kirke kunne inspirere religiøse institusjoner over hele verden og forvandle kirker, templer og synagoger til tilfluktsrom for de fattige og asylsøkere, til ”sykehus på

en slagmark”, som Frans sier. Men det ville også true eksisterende makter, kurien, med mindre de er kloke nok til å se de nye åpningene: mindre sentrum-periferi, større likeverd mellom verdens religiøse og sekulære synspunkter, mellom kirke og ikke-kirke, mellom sosiale klasser og verdens klasser. Det hele kunne skje i dialoger for en bedre verden for alle inspirert av de største blant oss.


Om forfatteren

Johan Galtung (f. 1930), professor i fredsstudier, dr. hc. mult., er rektor ved TRANSCEND Fredsuniversitet (TPU). Han har skrevet over 150 bøker om fred og relaterte problemstillinger, inkludert 50 Years – 100 peace and conflict perspectives. Genève: TRANSCEND University Press, 2008; for bestilling se www.transcend.org/tup/.

Kilder:

1.  Galtung J. Peace by peaceful means. Peace and conflict, development and civilization. London: SAGE Publications Ltd., 1996.

2.  Galtung J. Bravo – Pope Francis! 23. Transcend Media Service september 2013; http://www.transcend.org/tms/2013/09/bravo-pope-francis/

3.  http://no.wikipedia.org/wiki/Den_katolske_kirke

4.  http://no.wikipedia.org/wiki/Frans_(pave)

5.  Galtung J. Pope Francis I, a Jesuit. TRANSCEND Media Service, 18. mars 2013; https://www.transcend.org/tms/2013/03/pope-francis-i-a-jesuit/

6.  Goldstein L. Pope says church is ”obsessed2 with gays, abortion and birth control. Publiserte 19. september 2013; http://www.nytimes.com/2013/09/20/world/europe/pope-bluntly-faults-churchs-focus-on-gays-and-abortion.html

7.  Cowell A. Balancing religion and integration. 19. september 2013; http://www.nytimes.com/2013/09/20/world/europe/balancing-religion-and-integration.html?_r=0

8.  http://no.wikipedia.org/wiki/Frans_av_Assisi

9.  http://en.wikipedia.org/wiki/Giordano_Bruno

10.  http://en.wikipedia.org/wiki/Galileo_Galilei

11.  http://en.wikipedia.org/wiki/Teresa_of_Ávila

12.  http://en.wikipedia.org/wiki/Meister_Eckhardt

Print Friendly, PDF & Email
You may also like
Jevninger
Kumelk- og glutenfri sjokoladekake
Trådløse nettverk? Ikke i skoler og barne- hager på Kypros
Oppdatering om stråling fra andre land

Legg igjen et svar