Skip to main content

Civita-rapporten om alternativ medisin

Høyrepolitiker og rådgiver Paul Joakim Sandøy (f. 1987) ga i 2014 ut en rapport om alternativ medisin i Norge gjennom den liberale tankesmia Civita.1 Her oppsummeres hovedpunktene i rapporten.

Tekst Iver Mysterud     

Rapporten er ikke et innlegg i debatten om hva som fungerer og ikke fungerer, men et forsøk på å gi et oversiktsbilde av dagens situasjon. Den er også et politisk innlegg i debatten om alternativ behandling. Sandøy gjør opp status ti år etter at ”kvakksalverloven” ble opphevet.

Civita-rapporten er et dokument i A4-format på 74 sider. Sandøy bruker ”alternativ behandling” om ”behandling uten plausibel forklaringsmodell og/eller dokumentert effekt, som har som formål å helbrede eller lindre sykdom og lidelser.” Avskaffelsen av ”kvakksalverloven” førte ikke til noen ”eksplosjon” i bruken av alternativ behandling. Årlig bruker mellom 16 og 25 prosent av befolkninga slik behandling. De vanligste behandlingsformene er kiropraktikk, akupunktur, soneterapi, osteopati, naprapati, healing og homøopati. Kvinner i byene med høyere utdanning er de hyppigste brukerne. De fleste bruker alternativ behandling som et supplement til ordinær behandling, ikke som en erstatning. Kronisk syke bruker alternativ behandling hyppigere enn gjennomsnittet av befolkninga.

”Kvakksalverloven” ble erstattet av en lov om alternativ behandling i 2004, og Sandøy mener at sistnevnte representerte en modernisering heller enn en liberalisering. Den tydeligste endringa i liberal retning var at alternative behandlere kan behandle alvorlig syke mennesker, dersom dette skjer i samråd med pasientens lege. Sandøy mener det er en utfordring at lovteksten gjør et unntak fra kravet om samråd med lege dersom behandlinga har som formål å styrke pasientens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse. Han mener dette stemmer så godt overens med forklaringsmodellen til mange alternative behandlinger at det i praksis blir et smutthull for å behandle alvorlig syke pasienter uten å rådføre seg med lege.

Utover dette svarer den nye loven på de fleste utfordringene som er knyttet til alternativ behandling, og den avveier ifølge Sandøy hensynet til pasientens valgfrihet og sikkerhet på en god måte. Han mener at vi har verdens kanskje mest liberale lovverk på området, og at det bør vi fortsatt ha.

LES OGSÅ  Debatt om Snåsakoden

De øvrige endringene som kom i kjølvannet av NOU 1998: 21 Alternativ medisin (Aarbakke-utvalget), var ifølge Sandøy ikke like vellykkede. Han mener at den frivillige registerordninga for behandlere i Brønnøysundregisteret ikke har vist seg å være særlig effektiv. Ifølge ham har ikke NAFKAM (Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin) levert relevant forskning for å føre alternative behandlingsformer over i helsevesenet, og NIFABs (Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling) rolle som offentlig opplysningssenter for alternativ behandling er grunnleggende problematisk. Sandøy mener at vi heller ikke har sett en sammensmelting av alternativ behandling og helsevesenet, slik enkelte håpet på i kjølvannet av Aarbakke-utvalget. Et slikt resultat ville fått en rekke uheldige konsekvenser i et valgfrihetsperspektiv, og målet bør derfor skrotes.

Sandøy mener at valgfrihet og personlig ansvar fortsatt må spille en avgjørende rolle når det gjelder alternativ behandling. Dersom dette skal gjøre seg gjeldende til fulle, må det bli et tydeligere skille mellom det som hører innunder helsevesenet, og det som er utenfor. Forbrukervernet for pasienter som velger alternativ behandling bør styrkes, men det kan aldri bli like sterkt som innenfor helsevesenet. Derfor må man ifølge Sandøy legge til rette for at pasienter som velger behandling utenfor helsevesenet, kan ta et tydelig og selvstendig valg. Han kommer med forslag til åtte tiltak som følger disse to aksene om henholdsvis et tydelig skille og et sterkere forbrukervern.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Gratis nedlastning av Civita-rapporten:»]http://www.civita.no/2014/11/26/ny-rapport-alternativ-behandling[/gdlr_box_icon]

Et tydeligere skille

De fem forslagene under denne overskriften går 1) ut på å stille strengere vitenskapelige krav til å være lege. Han mener at leger som også driver kommersiell alternativ behandling, bryter med de grunnleggende prinsippene vi som samfunn legger til grunn for legetittelen. Sandøy mener at leger som både utfører konvensjonell og alternativ behandling, legitimerer at sistnevnte er effektiv i medisinsk forstand og at dette igjen kan være hemmende i et valgfrihetsperspektiv. Han foreslår 2) å fjerne momsfritaket for alternative behandlere og 3) å flytte homøopatiske remedier fra apoteket til andre utsalgssteder. Sandøy foreslår videre 4) at refusjonsordningen for kiropraktorer skal endres, slik at den bare gjelder for ryggplager. 5) NAFKAM og NIFAB bør legges ned.

LES OGSÅ  Jubileumsbok om naturmedisin

Et sterkere forbrukervern

Sandøy foreslår 6) å lovfeste ansvarsbetingende norm for alternative behandlere, altså en norm for hva som er forsvarlig alternativ behandling. Han ønsker her ikke å stille krav til reell effekt av behandlinga, men å unngå feilbehandling. Sandøy foreslår 7) strengere krav til den frivillige registerordninga. Alternativbransjen består av mange pådrivere for å øke sikkerheten og seriøsiteten blant utøverne. Disse bør gis mer effektive virkemidler gjennom et regelverk som sikrer sterke utøverorganisasjoner. Det er ifølge Sandøy disse organisasjonene som må ha hovedansvaret for trygg behandling. Hans siste forslag 8) er å endre ordlyden i loven om alternativ behandling (§ 6, 2. ledd; § 7, 2. ledd) og som gir  unntak fra forbudet mot å behandle alvorlig syke og allment smittefarlige sykdommer, dersom formålet er ”å styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse”. Sandøy mener at dette åpner for uklare bevissituasjoner og bidrar til å gjøre lovverket mindre effektivt. Han mener derfor at vilkåret bør fjernes.

Avslutning

Sandøy har skrevet en interessant rapport, selv om vi er uenige i deler av det han skriver. Hans utgangspunkt og premiss er vitenskapelige studier av effekt av alternativ behandling (som i praksis viser at de har dårlig eller ingen effekt). Hadde han i tillegg tatt med vitenskapelige studier av kostnader og økonomisk effektivitet ved alternative behandlingsformer versus skolemedisin, ville nok konklusjonene ha blitt annerledes.2 Det skinner også gjennom i rapporten at han oppfatter skolemedisinen nærmest per definisjon som noe som er godt underbygget av vitenskapelige studier, noe vi tidligere har påpekt ikke er tilfelle.3 I tillegg er det store problemer forbundet med forskning som hevdes å underbygge mye av den medikamentelle behandlinga innen etablert medisin.4 Civita-rapporten kan derfor forventes å skape debatt.

LES OGSÅ  Behandling av multippel sklerose

Kilder:

1.  Sandøy PJ. Alternativ behandling: Argumenter for en ny politikk – 10 år etter avskaffelsen av kvaksalverloven. Oslo: Civita, 2014. http://www.civita.no/2014/11/26/ny-rapport-alternativ-behandling

2.  Kooreman P, Baars EW. Patients whose GP knows complementary medicine tend to have lower costs and live longer. European Journal of Health Economics 2012; 13: 769-76. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21695547

3.  Mysterud I. Er dagens medisin vitenskapelig? VOF 2013; 4 (6): 48-9.

4.  Gøtzsche PC. Deadly medicines and organized crime: How big pharma has corrupted healthcare. London: Radcliffe Publishing, 2013.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner