Covid-19 – hva bør prioriteres i 2021?

Antall covid-19 smittede i Norge økte kraftig mot slutten av 2020, og strengere smittetiltak ble innført fra årsskiftet. Samtidig viser en rekke forhold en annen
utvikling, og disse burde kanskje heller veiledet prioriteringene av tiltak i 2021. 

Tekst Dag Bratlid

Helsemyndighetene bør prioritere korrekt informasjon

At over 50 000 personer har testet positivt for covid-19, høres høyt ut, men det er faktisk under én prosent av befolkningen. På en full T-bane eller tog vil det kanskje være én smittet person, eller én smittet på annenhver trikk eller buss. På fullsatte konserter, kino- og teaterforestillinger kan sannsynligvis bare en håndfull personer være smittet. Risikoen for å komme i nærkontakt med en smittet person i vanlig sosialt liv, er derfor liten.

Myndighetene kunne også informert om at andelen positive tester synes å gå ned. I starten på pandemien var 1,5 prosent positive av dem som ble testet, mens andelen nå er under én prosent. I henhold til Folkehelseinstituttets rapporter trenger dessuten færre å innlegges på sykehus. I uke 46 og 47 var det 101 innleggelser, i uke 50 og 52 bare henholdsvis 74 og 62. Siden uke 46 har antall innliggende i sykehus ligget stabilt mellom 127 og 151. Antall respiratorpasienter lå i høst stabilt på 22, men var i uke 52 bare 13, da antall innlagte også bare var 128. Etterpå har det imidlertid økt litt svarende til den nevnte variasjonen. Presset av covid-19-pasienter på sykehusene har altså vært lavere enn på lenge. Dessuten finner man i FHIs ukesrapport for uke 53 – publisert 6. januar 2021 – for første gang også opplysninger om hvor mange av de som tester positivt, som faktisk er syke. For hele gjennomsnittet av pandemien er dette bare 54 prosent, i ukene 46–49 var det bare 51 prosent, og i ukene 50–53 var det bare 31 prosent av de som testet positivt, som var syke. Alle slike ”harde” data viser en jevn nedgang. Det er derfor vanskelig å forstå hvorfor regjeringen i begynnelsen av 2021 innførte enda strengere smitteverntiltak utelukkende basert på at økt antall personer tester positivt – man tester jo flere enn noen gang.

Nåværende smittesporing bør avvikles

Det er problematisk at helsemyndighetene betrakter alle som tester positivt for covid-19, som smittet. Vi har til enhver tid mange smittestoffer i eller på kroppen, men er likevel ikke smittet eller syke, bare bærere av eller kolonisert med et smittestoff. Smittsom blir man dersom man selv blir syk. Dette ble tydelig under den dødelige epidemien med meningokokksykdom som rammet Nord-Norge i 1974 og 1975, da også en mann på Svalbard døde. Helsedirektoratet foretok da smittesporing (som ved covid-19) for meningokokker i lokalbefolkningen. Man fant at 48 prosent av alle menn og 19 prosent av alle kvinner på Svalbard var ”smittet” med meningokokker; blant gruvearbeiderne over 60 prosent. Helsedirektoratet konkluderte likevel med at et så høyt ”smittetall” ikke nødvendiggjorde spesielle tiltak som karantene, avlysning av sosiale arrangementer eller annen kontaktbegrensning. Det kom da heller ingen flere dødsfall på grunn av meningokokksykdom i befolkningen på Svalbard.

At stadig færre av de som tester positivt, nå er syke, viser derfor at svært mange etter hvert har blitt kolonisert med covid-19. På dette grunnlag er det vanskelig å forstå myndighetenes fokus på smittesporing av covid-19. Påvisning av covid-19 i en økende andel friske personer, er ikke et tegn på økt fare for sykdom. Det viser bare at smittestoffet har spredt seg i befolkningen, som kan være i ferd med å oppnå immunitet. Immunitet oppnås enten ved å gjennomgå sykdommen på en naturlig måte eller ved å bli vaksinert. I mange tilfeller kan man gjennomgå sykdommen uten symptomer, slik mange covid-19-positive personer har erfart. Flokkimmunitet får man når en stor andel friske individer i befolkningen tester positivt. Høye ”smittetall” kan derfor være et mål på graden av flokkimmunitet i befolkningen, ikke et faresignal. Ressurskrevende smittesporing bør nå stanses.

Insidens og prevalens bør prioriteres foran smittetall

Den pågående smittesporingen har derfor ingen betydning for å vurdere pandemiens alvor. I en slik vurdering er to begreper sentrale: insidens og prevalens. Insidens er antallet nye syke som registreres hver dag eller uke, og prevalens er antallet som til en hver tid er syke. FHIs rapporterer oppgir hvor mange som er innlagt på sykehus og på intensivavdeling (sykehusprevalens), men ikke hvor mange som ellers blir syke hver dag (sykdomsinsidens). Hvis myndighetene nå fortsetter å opplyse om hvor mange som faktisk blir syke, og denne andelen fortsatt går ned, er det ut fra antall innleggelser mulig å beregne hvor stor andel av de syke som trenger sykehusbehandling og planlegge for det, framfor å sette friske bærere i isolasjon og karantene. Flere leger har etterlyst disse tallene fra myndighetene, som altså først nå blir publisert. Det er et tankekors at de største problemene sykehus som Hammerfest og Nord-Norge (UNN) og hele helsevesenet nå står overfor, ikke skyldes sykmeldte, covidsyke helsearbeidere eller stor pågang av pasienter, men sporings- og karanteneregler som medfører at friske helsearbeidere tvinges i karantene og avdelinger må stenge. For å kunne vurdere pandemiens utvikling er det nødvendig å registrere alle som blir syke med covid-19. 

Normalt liv for barn og unge må prioriteres

Statsminister Erna Solberg (f. 1961) og kong Harald uttrykte i sine nyttårstaler bekymring for de menneskelige og sosiale konsekvensene av nedstengninger av samfunnet. I årets nyttårskonsert fra Wien uten publikum i salen oppfordret den italienske dirigenten Ricardo Muti (f. 1941) verdens statsledere til å innse at kulturopplevelser og sosialt samvær er viktige for vår allmennhelse. Myndighetene bør derfor være spesielt opptatt av smitteverntiltakenes konsekvenser for barn, ungdom og studenter i vekst, utvikling og utdanning. Stengte skoler og universiteter kan umulig medføre en nedgang i covidsykdom og dødsfall som står i forhold til det disse gruppene taper i sosial utvikling, utdanning og helse.

Lærere bør prioriteres i vaksinekøen

Dødeligheten (og sykeligheten) av covid-19 er svært lav for barn, unge og personer under 40 år. Mange lærere er eldre og kan ha underliggende risikofaktorer for sykdom. Hvis læresteder skal kunne åpnes normalt, er det derfor en selvfølge at lærere og ansatte prioriteres først i vaksinekøen. I nyttårstalen viste Erna Solberg til tittelen på motstandsmannen Tore Gjelsviks erindringer – Snart kommer vår dag. Hun lovet at den dagen ville komme, men kunne ikke si når. Det er ingen medisinske eller epidemiologiske grunner til at ikke barn, ungdom og studenter kan få ”sin dag” tilbake nå.

Om artikkelforfatteren

Professor emeritus Dag Bratlid (f. 1944) er utdannet lege fra Universitetet i Oslo (1969) og tok en medisinsk doktorgrad innen nyfødtmedisin samme sted 1973. I 2002 avsluttet han en mastergrad i helseadministrasjon ved Universitetet i Oslo. Han var fra1993–2014 professor i barnesykdommer ved NTNU og overlege ved Barne- og ungdomsklinikken ved St. Olavs Hospital/Universitetssykehuset i Trondheim. 
E-post: bratlid@vikenfiber.no