Skip to main content

Cultura Banks lange fødsel!

 

Cultura Bank drives etter prinsippene for sosial bankvirksomhet: utlån vurderes etter etiske kriterier, og innskyterne får vite hva pengene lånes ut til. De 17 medarbeiderne i den idealistiske banken forvalter omkring 850 millioner kroner og har kunder over hele landet – blant annet Stiftelsen vitenskap og fornuft. Her gjengis lett redigert en historisk oversikt som redaktøren i bankens tidsskrift Pengevirke publiserte i nr. 2/2017.1

Tekst Arne Øgaard

I forrige nummer av Pengevirke2 beskrev jeg hvordan det oppstod en rekke nye banker inspirert av Gemeinschaftsbank i Tyskland. Dette skjedde i møtet mellom Rudolf Steiners (1861–1925) ideer om samfunnsfornyelse og en tidsånd som lengtet etter en fornyelse i retning av en mer rettferdig og bærekraftig økonomi. Den 24. september 1982 møttes 23 mennesker i Oslo med tanke på å få til en liknende virksomhet i Norge. Det var blant annet lederen i antroposofisk selskap Samuel Ledsaak (1919–1996), formann i Rudolf Steinerstiftelsen Sophus Clausen (1911–1999), professor i økonomi Leif Holbæk-Hanssen (1917–1991), Svein Berglund (f. 1936), Helios-pioneren Ib Kondrup (f. 1927), Erik Siem (f. 1940) og en rekke andre. Det ble avholdt studiemøter og seminarer. Spesielt inspirerende var et antroposofisk pinsestevne hvor den tyske banksjefen Wilhelm Ernst Barkhoff (1916–1994) gikk fram og la en gulldollar på gulvet. Det skulle være den første startkapitalen og et signal om at det var på tide å komme over fra snakk til handling.

Et hovedspørsmål var hvordan det kunne være mulig å starte opp en finansvirksomhet når egenkapitalen var for liten i forhold til Finanslovens krav.

En aktiv professor fra Bergen

Leif Holbæk-Hanssen var meget kreativ på denne tiden. Han hadde satt i gang jordlottlag hvor byfolk skjøt inn penger slik at jord kunne stilles til disposisjon for unge bønder som ville dyrke biologisk-dynamisk. Han fikk også i gang Fondet for frie initiativ, som samlet inn gavepenger og lånte dem ut uten sikkerhet, men med forhåpning om at pengene ville bli betalt tilbake slik at de sammen med nye gavepenger kunne hjelpe i gang stadig nye prosjekter. Begeistringens rullende fond ble det kalt. Han kjente også godt til samvirketanken3 og mente at det ut fra denne måtte være mulig å drive en begrenset finansvirksomhet uten den helt store egenkapital. Han utformet et notat om saken og sendte det til en av sine tidligere elever, som arbeidet i Finansdepartementet. Denne var ikke helt overbevist og sendte ikke ut noen offisiell godkjenning, men han var ikke helt imot heller og svarte at han trodde det kunne gå.

LES OGSÅ  Normer for en saklig debatt

En forberedende intern «bankvirksomhet» hadde allerede pågått i liten målestokk i et samarbeid som kaltes Antroposofisk forvaltningssamvirke. I 1986 ble dette videreutviklet til Cultura lånesamvirke med spareinnskudd og utlån blant medlemmer. Etter 1½ år sendte de et brev til Kredittilsynet og gjorde oppmerksom på hva de holdt på med. Snart kom det brev tilbake om at det var strengt ulovlig å drive samvirke med penger. Samvirkeloven gjaldt kun varer. Etter noen møter fikk lånesamvirket likevel lov til å fortsette på en dispensasjon, undertegnet finansråd Svein Gjedrem (f. 1950).

Etter noen år ønsket Lånesamvirket å utvikle seg videre til en bank. I mellomtiden var det varslet nye EU-direktiver med store krav til egenkapital – cirka 40 millioner kroner – for nye banker. Det var helt uoverkommelig for Cultura. Gjennom forskjellige kanaler medvirket imidlertid styret i lånesamvirket til at en dispensasjonsadgang ned til cirka 8–10 millioner kroner ble tatt inn i den norske utgaven av EU-direktivet.

Kamp mot fordommer

Å starte opp en bank ut fra et nytt og alternativt idegrunnlag gikk likevel ikke av seg selv, og styret i lånesamvirket måtte føre en intens kamp mot fordommer i besluttende organer. Myndighetenes viktigste motargument var at banken ikke satset på maksimal avkastning verken i sin egen drift eller hos låntakerne. Dette ble ansett som svært risikabelt, og dessuten ble det påpekt at det var svært usikkert å låne ut penger til økologisk jordbruk og andre miljøprosjekter. Daglig leder Svein Berglund og spesielt styremedlemmene Erik Siem, Alf Bugjerde (1931–2008) og Henriette Fløtra (f. 1927) nedla et svært omfattende arbeid med å besvare avslag og med å sende nye søknader. Advokat Cato Schiøtz (f. 1948) kom også inn i arbeidet, og fra 1993 til 1995 ble det nesten hver måned sendt oppfølgende brev fra Cultura til Kredittilsynet, Norges Bank og Finansdepartementet. I de offentlige kontorene var det ingen som forstod at seriøse mennesker kunne drive med penger uten å være opptatt av å tjene mest mulig. Men til slutt var det en som forstod det, en relativt ung kvinnelig medarbeider i Norges Bank sa endelig: «Jeg forstår hva dere vil.» I sin saksinnstilling ga hun Culturas søknad en språkdrakt som passet med de begreper som myndighetene la vekt på, og med betydelig innsats fikk hun saken igjennom i Norges Banks styre. Under sterk tvil gikk søknaden så gjennom i Kredittilsynet før den ble liggende 1½ år i en skuff i Finansdepartementet. Det var så godt som umulig å få byråkratene i tale, men omsider kom det i stand et møte, og i august 1996 undertegnet daværende finansminister Sigbjørn Johnsen (f. 1950) godkjenningen. Det ble reist en grunnkapital på 10 millioner kroner, et betydelig beløp i et lite miljø som banken henvendte seg til, og banken kom i gang 1. januar 1997. Siden har den vokst jevnt, har utvidet grunnkapitalen og tilbyr stadig nye tjenester.

LES OGSÅ  Gamle nyttårsønsker, venstre og høyre

Noen måtte gjøre det

Mange ville at det skulle oppstå en slik bank i Norge, men ettersom planene ble klare, var det et åpent spørsmål om hvem som skulle gjennomføre dem i praksis. Svein Berglund, som helt fra starten hadde vært en av drivkreftene i initiativgruppen, kom etter hvert til den erkjennelse at det trolig ikke kunne være noen annen enn ham selv. Dette var ikke noe lett valg. Han hadde en god stilling i næringslivet og seks barn å forsørge. Etter en alvorlig samtale med sin kone ble de enige om å satse, selv om de kunne risikere å miste huset. Tidligere hadde han hatt et lønnet arbeid om dagen og et aktivt frivillig arbeid med antroposofi og sosiale initiativ på fritiden. Nå ble det mulig å forene hovedinteressene med det daglige arbeidet, men ingen kunne jo ane hvordan dette ville gå.

I en samtale i 2008 drøftet vi spørsmålet om Cultura er en antroposofisk bank. Svein Berglund understreket at en institusjon ikke kan være antroposofisk, det er bare mennesker som kan velge å være det. Banken kan likevel ha som målsetting å være samfunnsnyttig ut fra et verdigrunnlag. Berglund oppsummerte det slik: «Arbeidet med penger er bare det ytre, materielle verktøy som er nødvendig. Det er arbeidsfellesskapet med mennesker, i banken og med bankens kunder som gir håp og mening. Banken kan være fødselshjelper for nye prosjekter og formidler av etisk-moralske holdninger i omgang med penger. I et slikt arbeid kan en oppleve arbeidsglede og takknemlighet for å ta del i en samfunnsbyggende virksomhet.»

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om forfatteren»]

LES OGSÅ  En bank for mennesker og miljø

Arne Øgaard (f. 1952) bor i Moss, er utdannet adjunkt i realfag og ernæringsfysiolog fra Universitetet i Oslo (1982). Han har jobbet som lærer på Steinerskolen i Moss siden 1987 som lærer i realfag, samfunnslære og teater. Øgaard var med å starte Cultura sparebank, hvor han deltok i styret i 18 år og er redaktør av Pengevirke. Han har nylig utgitt boka En tredje vei (Vidarforlaget, 2017) og kan treffes på e-post aroegaa@online.no.

Adresse / kontakt

Cultura Bank

Postboks 6800 St. Olavs plass

0130 Oslo

Besøksadresse:

Holbergs gate 1

Telefon: 22 99 51 97; mobil: 908 36 478[/gdlr_box_icon]

Kilder:

1. Øgaard A. Cultura Banks lange fødsel! Pengevirke 2017; 2: 4–5. https://www.cultura.no/arkiv/pengevirke/cultura-banks-lange-fodsel

2. Øgaard A. Hvordan oppstod de etiske bankene? Pengevirke 2017; 1: s x-x. https://www.cultura.no/arkiv/pengevirke/hvordan-oppstod-de-etiske-bankene.

3. Galtung J. Fattigdom utenfor byene: Er kooperativer til nytte? VOF 2017; 8 (6): 90–3.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner