Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2010 > Da elfenbenstårnet raste – debatten rundt «Hjernevask»

Da elfenbenstårnet raste – debatten rundt «Hjernevask»

Våren 2010 skjedde noe helt ekstraordinært i Norge: Da snakket og debatterte plutselig «hele Norge» om noe man ellers sjelden snakker om: forskning. Foranledningen var NRKs fjernsynsserie «Hjernevask», som satte et kritisk søkelys på norsk samfunnsforskning, og spesielt kjønnsforskning. Dette forårsaket en hissig debatt, som faktisk begynte mange måneder før serien kom på lufta.

Tekst Bjørn Vassnes   Foto Dag Viljen Poleszynski

Debatten avdekket ikke bare interessante forhold om kvaliteten av norsk kjønns- og samfunnsforskning, men også hvordan norske forskningsmiljøer – og medieaktører –  ser på forskningens rolle i samfunnet og hvordan denne skal og bør formidles til publikum. Man kan si at mange fikk seg en litt brå oppvåkning.

Ideen til serien kom fra programlederen Harald Eia, som blant annet har studert sosiologi og også jobbet som forskningsassistent en tid. Da kom han over litteratur som ikke var pensum, og som viste ham at sosiologifaget hadde utelatt mye internasjonal forskning som sådde tvil om grunnlaget for faget. Ikke minst gjaldt det forestillingen om at vi mennesker (sosialt) blir født som «blanke ark», dvs. at vi i utgangspunktet fundamentalt sett er født like når det gjelder anlegg, tilbøyeligheter og atferd. Funn fra for eksempel atferdsgenetikk ble ikke tatt i betraktning, biologi og medfødte egenskaper var «uinteressant». 1

«Sannheter»

Opplegget i serien var å ta for seg en del «sannheter» som har preget det norske samfunnet og politikken de senere tiårene. Først ble «folk på gata» spurt om hva de trodde om for eksempel medfødte kjønnsforskjeller. Deretter ble norske forskere spurt om det samme. Deres svar tok Eia med seg til kjente forskere i UK og USA, som i mange tilfeller ble bestyrtet over hva de norske forskerne påsto. I programmet ble det presentert resultater fra studier som avkreftet eller i det minste stilte grunnleggende og kritiske spørsmål ved de norske forskernes til dels bastante utsagn.

Annonse:

Eia vendte så tilbake til de norske forskerne og konfronterte dem med hva deres utenlandske kolleger hadde sagt. De fleste ble da svar skyldig og viste at de ikke hadde vitenskapelig belegg for sine påstander. En vanlig reaksjon var også å avfeie den utenlandske forskningen, selv om den hadde stått på trykk i de mest prestisjetunge tidsskriftene og var blant den mest siterte internasjonalt. Slik forskning ble karakterisert som «dårlig» eller «uinteressant» uten noen videre begrunnelse.

Serien vakte sterke reaksjoner hos publikum, som mente de norske forskerne hadde dummet seg ut, og mange hevdet at de ikke fortjente de statlige midlene de fikk. Serien utløste til og med spørsmål i Stortinget. Nettavisene ble formelig bombardert av indignerte innlegg, der de norske forskerne ble levnet liten ære. Også mange forskere engasjerte seg i debatten på begge sider. Et interessant trekk var at aviskommentatorene, i alle fall til å begynne med, nesten uten unntak engasjerte seg på de utskjelte forskernes (særlig kjønnsforskernes) side, og det på en måte som tydelig viste at de mente dette hadde med politikk å gjøre, og at Eia utfordret den norske likhetstenkningen.

Flere av forskerne som ble eller forsøkt intervjuet, uttalte at dette var «tvilsom» forskningsjournalistikk. Hvorfor? Noen hevdet at intervjueren var konfronterende og ikke samarbeidende. Andre følte seg ikke «trygge» i intervjusituasjonen. Flere ønsket på forhånd å få oppgitt hvilke spørsmål de kom til å bli stilt og ønsket selv å foreslå spørsmål. Det var tydelig at de ikke var vant til den typen journalistikk hvor det ble stilt uventede og kritiske spørsmål. Professor i sosiologi, dr.philos. Willy Pedersen (1952), holdt fram «Schrödingers Katt» som et eksemplarisk eksempel på hvordan intervjuobjekter skulle behandles, uten å ta i betraktning at dette programmet representerer en helt annen type forskningsjournalistikk hvor det å være kritisk vanligvis ikke er et anliggende.

En lærdom vi kan trekke av «Hjernevask» er at forskermiljøene ikke er vant til ulike sjangere innen forskningsjournalistikk. De er vant med programmer som «Schrødingers Katt», der poenget er å formidle et budskap på forskernes premisser (bortsett fra at populariseringen gjerne går litt lenger enn forskerne selv liker). Forskere er ofte ikke vant til kritisk forskningsjournalistikk, siden dette ikke har vært en tradisjon i Norge. En annen lærdom som nok var dyrekjøpt for en del av dem som ble intervjuet, var at det er forskjell på hvordan man kan opptre i sitt eget fagmiljø, og hvordan man oppfører seg på TV. Arroganse overfor andre fagmiljøer gir et særlig dårlig inntrykk i dette mediet.

Noen forskere klaget over at «Hjernevask» ga et «skjevt» bilde av forskningen, og at de norske forskerne ikke fikk anledning til å legge fram sin egen forskning. Men da overså de at TV-serien var et oppspill til en bred debatt, kanskje den bredeste som noensinne har vært om forskning i Norge. Og i denne debatten har det vært rikelig anledning for forskere å presentere sin egen forskning, ikke minst i avisene. For eksempel har norske kjønnsforskere aldri fått slik spalteplass som de nå fikk.

Med andre ord: Debatten har vist at i hvert fall en del norske forskere ikke har skjønt at den offentlige debatten også kan være en glimrende anledning å komme til orde på. En forutsetning for at det skal komme en debatt i forbindelse med et slikt program, er at det først kommer et utspill som isolert sett kan virke «skjevt». Om man ser på hva som er kommet i etterkant av «Hjernevask» i form av kronikker og andre silte innlegg og redaksjonelt stoff (kommentarer, intervjuer, reportasjer), kan det ikke være tvil om at den «siden» som følte seg urettferdig behandlet i «Hjernevask», fikk god anledning til å rette opp inntrykket.

Hvordan har så media taklet «Hjernevask» og debatten rundt denne serien? Debatten startet allerede sommeren 2009, lenge før serien var kommet i gang. I noen aviser, spesielt Dagbladet, ble serien sett på som en del av den nye «kulturkampen», dvs. som et forsøk fra høyresiden på å vinne tilbake det intellektuelle og kulturelle hegemoniet i kampen mot «sekstiåtterne», «kjønnsforskerne» og «postmodernistene». Dette ga en politisk vinkling på serien, noe som slett ikke var programskapernes intensjon. 

Reaksjonene viser at visse forskningstemaer lett blir tolket politisk og polarisert, dvs. at forskjellene mellom partene gjøres større enn de i virkeligheten er. Det er selvfølgelig et element av den vanlige medietenkningen at konflikt selger bedre enn enighet. I tillegg har spørsmål om biologi og kultur, særlig i forbindelse med kjønn og rase, med seg en gammel politisk ballast som gjør at forskningsspørsmål for mange blir ensbetydende med politikk. Den postmodernistiske oppfatningen om at all forskning er politisk, til og med forskningen til den britiske fysikeren Isaac Newton (1642-1726) og Albert Einstein (1879-1955), har bidratt til å rettferdiggjøre en slik politisering.

Et argument som er blitt gjentatt av en del aviskommentatorer, er at uansett hva sannheten om arv og/eller miljø måtte være, har dette ikke politisk interesse fordi politikk til sjuende og sist dreier seg om verdier og valg. Biologi kan imidlertid aldri bli argument for verken det ene eller andre standpunktet. Det problematiske i denne argumentasjonen er at den synes å innebære at forskning generelt ikke kan ha noe å tilføre samfunnsdebatten. For dersom biologiske faktorer ikke har noe å si, hvorfor skal da sosiale og kulturelle faktorer ha noen betydning? Er det ikke snarere den gode hensikten alene som bør telle mest?

Skal man vurdere mulighetene for å nå de målene man setter seg ved å vise til konkrete virkemidler og konsekvensene av disse, må både genetiske og andre biologiske faktorer tas i betraktning, i likhet med sosiale og psykologiske hensyn. Avfeier man betydningen av biologisk kunnskap for politikken, blir konsekvensen at heller ikke annen kunnskap spiller noen rolle. Det røper i så fall en merkelig holdning til forskningen fra sentrale aktører i medie-Norge.

En interessant sammenlikning er forholdet mellom hvilke debattinnlegg som slapp gjennom i debattredaksjonene, og innleggene som mer usensurert kom på avisenes nettdebatter. Uten å ha foretatt en detaljert studie (noe som uansett ville ha vært problematisk fordi det måtte ha innebåret et problem med avgrensingen), kan de se ut som om mens 90% av blogginnleggene støtter den kritikken mot samfunnsvitenskapene som «Hjernevask» representerer, har godt over halvparten av de redaksjonelt silte debattinnleggene tendens den andre veien. Dette tydelige misforholdet kan få en til å lure på hvorvidt debattredaksjonene har hatt skjulte hensikter.

Et eksempel som styrke mistanken om skjulte hensikter, er at undertegnede (som er kjent for å sette ting på spissen) ble anmodet av Dagbladets debattredaktør om å gi et bidrag for å dra i gang en debatt om «Hjernevask». Dette gjorde jeg, men uten å få mulighet til å følge opp de ganske sterke innleggene som kom fra samfunnsforskerhold. Inntrykket var at dramaturgien bevisst ble styrt, og at hovedhensynet var hvilken ideologisk linje innleggene la seg på samt hva forskningen viste.

Forskersamfunnets reaksjoner

Hvordan har så forskersamfunnet reagert på «Hjernevask»? I utgangspunktet var de fleste kommentarene skeptiske. Forskerne hadde liten tro på at komikeren Eia ville kunne behandle dem på en skikkelig måte. De mente tydeligvis at han la opp til en «konfrontasjon» og en «polarisert debatt», og slikt skal man ikke ha i Norge.1 En motsetning til en slik praksis finner vi for eksempel i Storbritannia, der konfrontasjon og «polariserte debatter» er en viktig del av den vitenskapelige og akademiske kulturen.

Etter hvert som serien gikk, kom imidlertid andre reaksjoner, i første omgang fra psykologer, medisinere og biologer, som nok lenge hadde irritert seg over samfunns- og samfunnsviternes monopol i offentlig debatt. Nå fikk offentligheten se hvordan særlig kjønnsforskerne tenkte, og mange på den «andre siden av kulturkløften» ble inspirert til å stå fram i media, for manges vedkommende for første gang.

Etter hvert kom det også stemmer fra humanistenes og samfunnsviternes side, bl.a. fra professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet, som sa at dette var en debatt som egentlig skulle ha kommet tidligere, og som det var en skam at universitetene selv ikke hadde greidd å dra i gang.2 Andre sa at de nok hadde hatt sine motforestillinger, men ikke hadde tort å si ifra. Blant dem finner vi SV-politiker og tidligere professor i sosiologi Ottar Brox.3 Til og med noen av dem som var blitt intervjuet av Eia, slik som sosiologene Willy Pedersen og tidligere statsråd, sosiologen Gudmund Hernes, mente at serien hadde en positiv effekt på grunn av debatten den skapte.4

Aldri tidligere er forskning blitt diskutert i et slikt omfang og med en slik temperatur som «Hjernevask»-debatten. Innlegg for og imot «Hjernevask» fylte debattsidene i alle aviser, og ikke minst på diskusjonsbloggene. Mange av innleggene var preget av følelsemessige reaksjoner og kunne være ganske usaklige, men det kom også mange innlegg som hadde stor formidlingsverdi. Alt tyder på at mange leste innleggene, for dette var et tema som engasjerte. Når det gjelder formidling av forskning, inkludert vitenskapsmetodiske og teoretiske spørsmål, må denne serien og debatten rundt den sies å ha vært det mest vellykkede noen sinne i norsk mediehistorie.

I lys av den store interessen virker det påfallende at en del personer i prominente posisjoner i forsknings-Norge, slik som for eksempel direktøren for Forskningsrådet, stiller seg tvilende til effekten av serien. I et innlegg i Dagbladet uttrykte han skepsis fordi «Hjernevask» skapte en «polarisert debatt», dvs. at den ga et for unyansert bilde av motpolene - som om dette skulle være fremmed for forskningen. Hva er nå forresten en «ikke-polarisert debatt»? Er ikke det en selvmotsigelse? 1

At medie-Norge reagerer med ikke å gi «Hjernevask» en eneste pris i sitt årlige «Gullruten»-show, er vel som forventet. I den norske fjernsynsbransjen er TV et underholdningsmedium, ikke noe man skal ta på alvor. Denne nedvurderingen skjedde selv om «Hjernevask» hadde flere seere, ikke minst på nett-TV, enn de fleste realityserier og talentkonkurranser, og for en gangs skyld fikk fjernsynet til å framstå som et viktig medium.

Min konklusjon er at man derfor ikke må tro at «Hjernevask» innvarsler noen ny trend i Fjernsyns-Norge. Programmet var et enkelttilfelle, drevet fram av en programleder med noe viktig på hjertet.

Kilder:

1.  I et innlegg i Dagbladet 9/4-2010 gir til og med Forskningsrådets direktør uttrykk for at en ”polarisert forskningsdebatt” er uheldig.

2.  Se f.eks. VG 27/4-2010: ”Forskerne takker Eia”. ”Det er flaut at ikke Universitetet har tatt opp denne debatten på egen hånd,” uttalte debattleder Bernt Hagtvedt.

3.  Intervju med Jon Hustad i Dag og Tid, 26/3-2010

4.  En samling av innlegg i ”Hjernevask” (de som er blitt lagt ut på nett): http://hjernevasksamla.wordpress.com/

You may also like
Jevninger
Gjør det lettere å lære norsk rettskriving
Trådløse nettverk? Ikke i skoler og barne- hager på Kypros
Oppdatering om stråling fra andre land

Legg igjen et svar