Skip to main content

Man er ikke dårlig i matte fordi man er ”lat”

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Læring»]Hvordan kan vi hjelpe barn og unge i stand til å lære lettere? I denne spalta belyser vi temaer rundt pedagogikk og læringsprosessen.[/gdlr_box_icon]

Mange tenker at hvis det er skolefag man ikke får til, skyldes det at man ikke har jobbet nok. Mange  elever får beskjed om å ”skjerpe” eller ”ta seg sammen”. Kanskje de blir bedt om å stå på mer, jobbe hardere eller ikke være så ”late”. Dette må vi slutte med å si.

Vi har ikke opplevd en eneste elev eller forelder som har vært ”lat”. Er det noe vi kan si om alle elevene vi møter, er at de er det stikk motsatte. De har prøvd og prøvd i timevis og årevis med snørr og tårer og tenners gnissel, og likevel ikke fått det til. Det er ikke å være lat.

Hvis man maser på eleven om å ”ta seg sammen”, opplever man ikke at eleven plutselig skjønner og forstår. Man oppnår derimot bare mer krangling og frustrasjon. Elevene resignerer og tror de er dumme og at det ikke er noen vits i å prøve mer. (Det er kanskje nå de blir kalt ”late”?) Mange finner unnvikelsesstrategier for å slippe unna læringssituasjonen. Slike unnvikelsesstrategier kan være alt fra å være søt og yndig, klovnete og morsom og til å lage mye bråk – eller bare tenke at ”jeg har ikke mattehjerne” eller ”jeg er dum”.

LES OGSÅ  To tall på samme plass!

Hjernefabrikkens spesialpedagog Elin har erfart dette med seg selv også: Hennes pappa strevde med henne, og hun med sin egen sønn. De jobbet og jobbet, prøvde og slet med å lære og forklare matematikken. Det hjalp ingenting, for hvis det er tungt og strevsomt å forstå og lære matematikk, er det grunner til det. Det er ikke elevens feil. Feilen er at eleven ikke har ikke det som skal til for å forstå matematikk. Eleven skjønner da verken hva læreren eller foreldrene sier. De kan like gjerne snakke et annet språk, og da er det ikke elevens ansvar å finne ut av hvordan de skal lære det de ikke kan. Det er lærerens ansvar.

Selvfølgelig må vi jobbe for å lære og øve for å bli gode. Men forutsetningen for å jobbe, stå på og øve på noe, er at vi har forstått det vi skal øve på.

Vår erfaring er at alle barn har lyst til å lære. Hvis du spør et barn som skal begynne på skolen om hva de skal der, sier de at de skal lære å lese, skrive og regne, og det gleder de seg til. Men hvis årene går uten at de lærer, og ting bare er strevsomt – hva da? Det er ikke det granne rart at de gir opp. Da setter de seg ikke ned hver dag full av motivasjon for å prøve å forstå matteboka helt av seg selv.

Når vi mestrer noe og får det til, blir det også gøy, og da får vi lyst til å gjøre mer. Da er vi plutselig ikke ”late” mer. Pussige greier? Men vi må altså først forstå, og deretter kan vi jobbe hardt. Ikke omvendt.

LES OGSÅ  Hvor mange skrivefeil ser du her? (Nei, det er ikke 11).

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om forfatteren»]Anne Lene Johnsen (f. 1968) driver Saft Suse! og Hjernefabrikken. Sammen med spesialpedagog Elin Natås (f. 1955) lager hun kurs og formidler kunnskap om hva som skal til for å få hjernen til å lære, tenke og fungere på best mulige måte. Hun har blant annet skrevet Mer moro med matte (Kagge, 2011), Du er smartere enn du tror (Kagge, 2005), Barnas store IQ-bok (Kagge, 2007) og Hvordan fatte matte (Pantagruel, 2017).[/gdlr_box_icon]


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner