UiOs rektor svarer på min kritikk – med nøyaktig det jeg kritiserte. Hun viser til idealer og «akademisk frihet», men ikke til hvordan disse faktisk fungerer. Når tåke kalles «hverdag», blir utydelighet en arbeidsform.

Av journalist Julia Schreiner Benito, strukturert med hjelp av AI.

Da jeg i høst stilte seks spørsmål til Universitetet i Oslo om habilitet og deres samarbeid med plantefettprodusenten Mills, kom svaret etter tre uker. Og det var innholdsløst. Jeg skrev da en kronikk om hvordan universitetet snakker seg bort fra konkrete spørsmål ved å vise til idealer, publisert på Uniforum.

Nå svarer rektor Ragnhild Hennum. Og bekrefter alt.

Hun kaller tåken «hverdag»

Hennum skriver:

«Akademisk frihet er et grunnleggende prinsipp … All forskning skal skje ut fra vitenskapens metoder og normer. Dette er ikke tåkelegging, det er den praktiske hverdagen.»

Men hun nevner ikke ett eneste konkret eksempel på hvordan dette skjer i praksis. Det er som å svare «vi er åpne» når spørsmålet var «kan jeg få innsyn?»

Når idealene i seg selv blir hverdagen, slipper man å vise virkeligheten.

Regelverk uten innhold

Hun henviser igjen til UiOs «reglement om sidegjøremål og eierinteresser». Det samme dokumentet jeg fikk som svar første gang. Men fortsatt ingen ord om hvordan det brukes, hvem som følger det opp, eller hva som skjer ved brudd.

Man får ikke svar, men henvisninger.

Minimal risiko – fordi de sier det

Hun skriver videre:

«Vi vurderer at det er minimal risiko for at private aktører kan påvirke forskningen. Årsaken er nettopp at forskerne har akademisk frihet.»

Det er en vakker sirkel: Frihet gjør oss uavhengige, derfor er vi uavhengige.

Men hvordan er denne friheten sikret? Hvilke kontrollmekanismer finnes?

Registeret som ikke viser det viktige

Til slutt hevder rektoren at UiO «har et register over forskningsprosjekter og et register over sidegjøremål».
Det høres betryggende ut – helt til man vet at

1. registeret over forskningsprosjekter ikke viser hvem som finansierer dem, og
2. registeret over sidegjøremål er internt og ikke offentlig tilgjengelig.

Med andre ord: Hun sier «vi har registre», men ikke at de er lukket. Å kalle det åpenhet er som å si: «Du kan se alt, bare ikke nå.»

Språket som tåke

Rektorens svar er et lærestykke i hvordan språk kan brukes til å unngå innsyn. Alt høres riktig ut, ingenting kan etterprøves. Det er byråkratisk poesi, en form for akademisk tåketale som får det til å virke som om tåke er forklaring.

Jeg forventer ansvar fra en rektor som tjener nær to millioner kroner i året, betalt av fellesskapet; tydelige svar bør være et minimum. For tillit koster også, og det er vi som betaler.

Når idealer blir unnskyldninger

«Akademisk frihet» brukes som et argument for at alt er i orden. Men frihet er ikke en garanti. Den må forvaltes, overvåkes og tåle innsyn. Når noen spør hvordan prinsippet fungerer i praksis, og svaret er «vi har prinsipper», er det et varsko.

For hvis språket brukes til å dekke over virkeligheten, mister vi muligheten til å kontrollere den.
Da blir tåken ikke et unntak, men hverdagen.