Debatt om Snåsakoden

[gdlr_box_icon icon=”none” title=”Alternativ medisin og Snåsakoden“]Hovedtemaet i Helsemagasinet nr. 6/2013 om alternativ medisin tok utgangspunkt i boka Snåsakoden av professor i biologi Kristian Gundersen. I nr. 7/2013 slapp vi til Gundersens reaksjon, som vi kort kommenterte (s. 18-20). Fordi han blant annet tok opp faglig uenighet om blomstermedisin med overlege Audun Myskja, PhD, slapp vi til Myskjas kommentar i nr. 8/2013 (s. 18-20). Vi avslutter debatten med tilsvar av Gundersen og en kommentar fra Myskja. Begge innleggene er forkortet.[/gdlr_box_icon]

Et varmt hjerte ikke nok

Lege Audun Myskja kommenterer mitt innlegg i Helsemagasinet 8/2013. Han mener at jeg ikke er meningsberettiget fordi jeg ikke driver aktiv forskning i alternativfeltet eller behandler pasienter. Mener han at man ikke kan kritisere holocaustbenektelse, kreasjonisme eller astrologi dersom man ikke deltar på kongresser i disse retningene? De kan alle kalles alternative til vanlig vitenskap. Mener han at man må ha praktisert stjernetyding for å kunne argumentere for at astrologi er gammel overtro?

Det faller Myskja tung for brystet at jeg ikke kommenterer de delene av hans virksomhet som ikke er så alternative. Det er riktig at jeg for eksempel ikke har kommentert hans aktiviseringsterapi for demenspasienter. Jeg forsker selv på nevroplastisitet, og det har lenge vært bred enighet om at aktivitet er viktig. Jeg har aldri hevdet at alt Myskja gjør er galt, at han ikke viser omsorg for sine pasienter, eller at hans virksomhet kun har kommersielle motiver. Som pasient (og der har også jeg erfaring) er det likevel ikke nok for meg at legen er omsorgsfull, han må også bringe ekte kritisk og oppdatert kunnskap til torgs. Det gjør ikke Myskja, og den kritikkløsheten han demonstrerer i sine skrifter, gjør at jeg ville følt meg veldig utrygg dersom jeg var hans pasient.

Kristian Gundersen

---

Saklig uenighet er ok

Jeg finner det ikke fruktbart å gå videre i debatten med Kristian Gundersen. Jeg har viet 40 år av mitt liv til arbeidet med integrert medisin og står i mange viktige fagdebatter som tar all min tid. Alle andre debatter jeg deltar i enn denne, kjennetegnes av saklig uenighet om viktige faglige spørsmål. Slike debatter holdes i gjensidig respekt og ønske om å drive fram best mulig praksis til gode for mennesker som lider. De metodiske debattene om komplekse, kliniske problemstillinger ser ut til å ha gått Gundersen hus forbi. Diskusjonen med ham angår i liten grad den virkeligheten jeg daglig møter i pasientbehandling og forskning på demens, Parkinson og andre viktige problemstillinger.

Jeg får daglig korrektiver på mine synspunkter fra ulike fagfolk og leser faglitteratur hver uke. Gundersen og jeg står langt fra hverandre, men hans innsigelser har liten relevans for mitt fagområde eller kliniske virkelighet. Jeg anser debatten for avsluttet fra min side.

Audun Myskja