Kreftregisteret og media skaper mer frykt enn folkeopplysning når de knytter økt forekomst av brystkreft til «hormonbruk». Hormoner er ikke én kategori.

Av Guro Høgberg, (over) veileder i naturlig hormonterapi hos God helse.

For kvinner i slutten av 40-årene og 50-årene kan økt bruk av hormoner i forbindelse med overgangsalder være en medvirkende årsak til at flere får brystkreft, hevder Kreftregisteret. Det er unyansert.

Hormoner er ikke én samlet kategori. De har ulike funksjoner, ulike virkninger i kroppen og ulike risikoprofiler. Derfor blir det problematisk når begrepet «hormoner» skjæres over én kam.

Det er godt dokumentert at enkelte former for «feil» hormonbehandling kan knyttes til økt risiko for blant annet brystkreft, blodpropp og enkelte hjerte- og karsykdommer. Denne risikoen må tas på alvor. Samtidig er det avgjørende å forstå at risikoen ikke er lik for alle hormoner, alle kvinner eller alle behandlingsformer.

Østradiol stimulerer celledeling. Progesteron virker på mange måter balanserende og bremsende. Likevel ser vi at mange kvinner står på østradiol alene uten progesteronets balanserende effekt. Eller de får hormonbehandling uten tilstrekkelig individuell kartlegging av hele bildet.

I stedet for å diskutere hormoner som én samlet størrelse, burde vi snakke om balanse, samspill og individuell tilpasning.

Hør Guro Høgberg og Cathrine Berge i vår podkast: – Progesteron mangler i debatten om hormoner!

En viktig del av denne diskusjonen handler også om dosering. I den etablerte hormonbehandlingen omtales mange preparater som «fysiologiske», altså at de skal erstatte det kvinnen selv produserte tidligere i livet. Samtidig ser vi at ulike preparater oppgis å være fysiologiske selv om dosene varierer dramatisk. Det reiser et viktig spørsmål: Hvor mye østradiol trenger kvinnekroppen, egentlig?  

Vi heller ikke olje på bilen uten å peile først. For mye olje, eller feil type, kan skade motoren. Slik er det også med hormoner. Å tilføre hormoner uten å måle, uten å forstå kroppens behov og uten å se helheten, kan i verste fall bidra til ubalanser og alvorlige helsekonsekvenser.

Det handler ikke om å være for eller mot hormoner. Tvert imot. Mange kvinner får mye bedre livskvalitet med riktig hormonbehandling. Problemet oppstår når behandling gis uten å måle hormonstatus og uten tilstrekkelig individuell vurdering.

Like symptomer kan ha helt ulik hormonbalanse

To kvinner med tilsynelatende like symptomer kan ha helt ulik hormonell status. Den ene kan ha lave progesteronnivåer. Den andre kan ha utfordringer knyttet til stress, kortisol eller hormonomsetning. En tredje kan ha god østrogenproduksjon, men dårlig balanse mellom østrogener og progesteron. Like symptomer betyr ikke nødvendigvis samme behandling.

Likevel blir kvinner ofte møtt med en relativt ensidig tilnærming der symptomer automatisk kobles til behov for østradiol.

Samtidig snakker vi altfor lite om hvorfor så mange kvinner i dag har hormonelle plager lenge før overgangsalderen. Moderne kvinner lever i et miljø med omfattende eksponering for hormonforstyrrende stoffer gjennom plast, kosmetikk, mat, luft og vann. I tillegg kommer et vedvarende høyt stressnivå som påvirker hormonreguleringen direkte.

Dette er faktorer som i stor grad overses i den offentlige debatten.  

Når vi kun fokuserer på å tilføre hormoner uten først å undersøke årsakene til ubalanse, risikerer vi å behandle symptomer uten å forstå hvorfor kroppen er i ubalanse.

Vi deler bekymringen for kreftrisiko

Vi deler bekymringen for at ukritisk og feil dosert hormonbehandling kan bidra til økt brystkreftrisiko. Men vi deler ikke konklusjonen om at hormonbehandling generelt er farlig. Det blir like unyansert som å hevde at alle hormoner er trygge.

Det avgjørende spørsmålet er ikke bare om hormoner brukes, men hvilke hormoner som brukes, i hvilke doser, til hvem og på hvilket grunnlag. Og om hormonene som gis er bioidentiske eller syntetiske som for eksempel progesteron vs. gestagen/progestin.

Kvinnehelse fortjener bedre enn tabloide overskrifter og polariserte debatter som kan skape frykt. Den fortjener kunnskap, presisjon, nyanser og individuell forståelse.

Først da kan vi få en hormondebatt som faktisk hjelper kvinner.