Den aktive besteforelderhypotesen

Mange menn er fruktbare gjennom hele livsløpet, mens kvinner lever lenge etter at de har sluttet å kunne få barn. Særlig kvinners livsløp etter fruktbar alder er spesielt hvis man sammenlikner med andre dyr, som lever langt kortere etter at de har fått sine siste avkom. En mulig forklaring er at både kvinner og menn lever lenge for å kunne ta seg av barn, barnebarn og andre nære etterkommere. De som ikke selv kan få barn lenger, kan hjelpe egne barn og nære slektninger med å ta vare på deres barn. 

Tekst Iver Mysterud

Det er godt dokumentert at nålevende jegere og sankere er fysisk aktive flere tiår etter at de stopper å få egne barn. Dette er grunnleggende for å forstå måten vår art aldres på. Det er typisk mennesker å samarbeide på tvers av generasjonene, særlig om deling av mat, men også om omsorg for avkom. I stedet for å bli avleggs ved en gitt alder, fortsetter middelaldrende og eldre jegere og sankere å investere tid og ressurser i barn og barnebarn. Dette styrker i vid forstand deres reproduktive suksess (forplantningssuksess). Middelaldrende og eldre mennesker passer barn, sanker og lager mat, overfører kunnskap og erfaringer og hjelper yngre generasjoner på en rekke måter av stor betydning.

Dette er helt sentralt for jegere og sankeres levemåte. Så fort denne samarbeidende strategien så dagens lys i vår evolusjonære fortid, ble det gjennom naturlig utvalg satt premie på økt levealder. De som levde lenger, fikk større mulighet for å hjelpe barn og barnebarn. Ifølge denne hypotesen ville hardtarbeidende og hjelpsomme besteforeldre som både passet på andre og hadde gener som favoriserte et langt liv, få flere barn og barnebarn. Dette ville igjen ha ført til at gener for økt levealder over tid spredde seg blant menneskene, noe som førte til mennesker som levde lenge, for å kunne være generøse, nyttige besteforeldre. En versjon av denne hypotesen kalles i faglitteraturen for ”bestemorshypotesen”, for å anerkjenne at bestemødre spiller viktige roller blant jegere og sankere.¹

Fysisk aktivitet

Den amerikanske evolusjonsbiologen og antropologen Daniel Lieberman (f. 1964) presenterer i sin nye bok Exercised en variasjon av bestemorshypotesen, som han kaller ”den aktive besteforelderhypotesen”.¹ 

Det har ifølge Lieberman ikke bare vært et seleksjonspress for å leve etter femtiårsalderen, men også satt evolusjonær premie på gener som bidro til å reparere og vedlikeholde våre kropper så lenge vi var fysisk aktive. Som en konsekvens av dette vil mange av de mekanismene som forsinker aldringsprosessen og forlenger livet, bli skrudd på av fysisk aktivitet, særlig når vi blir eldre. Menneskets helse blir derfor bedre og vår levealder forlenget av fysisk aktivitet, samtidig som levealderen forlenges for at vi skal kunne være fysisk aktive. 

Nålevende jegere og sankere er fysisk aktive hver dag gjennom blant annet å gå, grave og bære. Dette vil også ha preget en slik livsførsel tilbake i vår forhistorie. Naturlig utvalg vil ha favorisert eldre individer som fikk stimulert sine reparasjons- og vedlikeholdsmekanismer som en respons på den belastningen disse fysiske aktivitetene medførte. Eldre mennesker hadde ikke muligheten til å pensjonere seg og trekke seg tilbake. Derfor var det heller ikke noe sterkt seleksjonspress for å skru på disse mekanismene i samme grad uten de belastningene fysisk aktivitet medfører.

Hvis Liebermans hypotese er korrekt om fortidens seleksjonspress, impliserer den at dagens mennesker ved å være fysisk aktive, vil øke sannsynligheten til å beholde god helse i høy alder. Dette vil også bidra til et sosialt rikt liv der man får muligheten til å bruke tid på barnebarn og andre yngre individer. Et slikt mønster vil gjenspeile det man observerer om aktive besteforeldre hos nålevende jegere og sankere.

Kilde: Lieberman D. Exercised: The science of physical activity, rest and health. UK: Penguin Books, 2021.