Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2016 > Den store kjøttdebatten

Den store kjøttdebatten

De siste åra har debatten om kjøttspising blitt stadig mer intens, og frontene er blitt mer polarisert. Etter vår oppfatning bør sammensetningen av kostholdet være et personlig valg, basert på best mulig kunnskap om konsekvensene for den enkelte, samfunnet, miljøet og jordklodens klima.

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

Enhver har rett til å velge hvilket kosthold de ønsker å ha, enten de er basert rasjonelle eller irrasjonelle argumenter. Noen ønsker ikke å drepe dyr og spiser derfor vegetarisk, men overser at dyrking og høsting av plantekost også dreper både dyr og insekter når man pløyer, sår, høster og bearbeider maten.

Andre spiser vegetarisk fordi de er overbevist om at kjøttproduksjon medfører store utslipp av klimagasser, men overser at når man hogger ned trær for å dyrke jorda, fører det til store utslipp av klimagasser samtidig som karbonlagrene i lagret tremasse slipper ut.1 Atter andre er kritiske til moderne produksjonsmetoder med høy dyretetthet, stor bruk av kraftfôr og kort beitesesong. De spiser helst bare dyr som har spist gras, enten fra mindre gårdsbruk eller viltkjøtt. Et annet argument mot kjøtt er at moderne slaktemetoder på store bedrifter stresser dyra under transport og før slakt. Alternativet er kjøtt fra lokalslaktede dyr der de ikke har vært stresset og ellers er behandlet så godt det er mulig fram mot avlivning. Noen velger å spise vegetarisk av helsemessige grunner, for eksempel fordi deres leddgikt blir verre etter å ha spist kjøtt. Religiøs overbevisning får noen til å la være eller spise bestemte matvarer.

Uansett hva man velger å spise eller ikke spise, påligger det etter vår oppfatning alle som ønsker å få barn, en moralsk plikt til å tilegne seg kunnskaper om hvordan barnet kan utvikle seg normalt i magen og vokse opp til å bli friske, glade samfunnsborgere. Velger en som skal ha barn for eksempel kun å leve kun på frukt, kommer barnet til å få mangler. Etter vår oppfatning er det barnemishandling å gi ens avkom ensidig og/eller mangelfull ernæring.

Annonse:

I det etterfølgende tar vi opp andre argumenter i en debatt som etter vår oppfatning primært bør legge vekt på dokumenterte kunnskaper om hvilke matvarer vår art er best tilpasset, og som derfor gir grunnlag for best mulig helse.

Følgene spørsmål ønsker vi å belyse:

● Hvilket kosthold synes mennesket generelt å være best tilpasset?

● Hva skiller dagens kosthold fra kostholdet til våre forgjengere?

● Er kjøtt/animalske produkter nødvendig for god helse?

● Kan kjøttspising føre til kreft?

● Er animalsk fett helseskadelig?

● Behøver vi å spise korn- og kornprodukter?

Hvilket kosthold er mennesket best tilpasset?

Enkelte hevder at mennesket er best tilpasset et vegetarisk kosthold, i likhet med våre nærmeste slektninger menneskeapene. Bortsett fra at de overser at for eksempel sjimpanser og gibboner, spiser kjøtt (tilsvarende 4–13% av matens energi2) som del av en frukt- og insektbasert diett, er biologer og evolusjonsforskere enige om at ”menneskelinja” skilte seg fra menneskeapenes for 6–7 millioner år siden og etter hvert ble tilpasset et helt annet kosthold enn dem.

Det første store spranget i økt hjernekapasitet skjedde med de utdødde artene Homo rudolfensis og Homo habilis, som levde fra henholdsvis 2,4 og 2,3 millioner år siden fram til (trolig) 1,7 og 1,4 millioner tilbake i tid.3,4Homo erectus oppsto for omkring en million år siden og hadde et hjernevolum på omkring 1 liter (750–1 250 cm2), dobbelt så stort som apene. Våre forgjengeres hjernevolum ble tredoblet i forhold til menneskeapene for omkring 2 millioner år siden med Homo neanderthalensis (1,2–1,4 l) og Homo sapiens sapiens (1,35 l).

Veksten i våre forgjengeres hjerne-volum fant sted etter at våre forgjengere hadde gått over til et kosthold dominert av kjøtt og fått kontroll over ilden, slik at maten kunne varmebehandles med de fordelene det innebar.6 Grunnlaget for vår stor hjerne ble i stor grad lagt med økende tilgang på varmebehandlet kjøtt og animalsk fett.7 Varmebehandling gjør næringsstoffene lettere å fordøye (selv egg8) og tygge og gjorde at menneskene gradvis kunne klare seg med mindre tykktarm. Kostholdet kunne imidlertid variere med årstid, geografi og breddegrad og inkluderte foruten alle slags klovdyr (antilope, bøffel) og hovdyr (sebra), mammut, elefant og annet storvilt, fugl og egg, fisk, skalldyr, ulike gnagere, snegler, insekter, frukter, rotvekster, grønnsaker, nøtter, honning og urter.

Utvikling av hjernekapasitet – Homo-slekta

Tidsperiode (millioner år siden)

Art (hjernekapasitet, volum)

2,4–1,7

Homo rudolfensis (0,5–0,8 l)

2,3? –1,4

Homo habilis (0,5–0,8 l)

1,8

Homo gregorius

1,5

Homo ergaster (0,65 l)

1,5–0,03

Homo erectus (0,75–1,25 l)

0,8

Homo antecessor

0,6–0,2

Homo heidelbergensis (1,25 l)

0,2–0.003

Homo neanderthalensis (1,2–1,4 l)

0,03? –0,012

Homo floresiensis5(0,38–0,43 l)

0,2–

Homo sapiens (1,35 l)

Hva skiller dagens kosthold fra kostholdet til våre forgjengere?

Våre forgjengere levde som jegere og sankere for inntil 10–15 000 år siden, da stadig flere gikk over til fast bosetting og dyrking av ulike domestiserte grasarter og husdyrhold. Denne livs-stilen ble den dominerende for bare 3–4 000 år siden, og andelen av jordas befolkning som levde av jakt, fiske og fangst, gikk gradvis nedover og er i dag på noen få promille.

Selv om kostholdet i fortidsmiljøet varierte med årstidene, hvor folk bodde og personlige preferanser, kan kostholdet den gangen karakteriseres ved det som ikke inngikk, og de matvarene som generelt ble brukt i varierende mengder.

Helt siden de første menneskeliknende skapningene oppsto for flere millioner år siden og fram til de første jordbrukerne dukket opp i områdene omkring Tyrkia (Anatolia), besto matvarevalget av frukt og bær, sopp, insekter, nøtter og røtter, viltkjøtt fra større og mindre dyr, egg, fisk og annen sjømat (skjell, snegler), noen steder honning og generelt mange forskjellige urter. I perioder med kaldere klima (istidene) var inntaket av plantekost lite, og kostholdet besto for en stor del av kjøtt fra store byttedyr inkludert mammut, elefanter, gaseller og andre hov- og klovdyr. Kystbefolkninger spiste mer skjell og sjødyr. Beregninger indikerer at det totale inntaket av karbohydrat i istidene lå på omkring 10–20 gram og i mellomistidene på inntil 125 gram per dag.9,10

Etter hvert som grupper gikk over til jordbruk og dyrehold, begynte de å spise stadig mer korn og kornprodukter, og med domestisering av kveg, sauer og geiter oppsto nomadeliv og etter hvert gårdsbruk hvor bøndene tok i bruk domestisert kjøtt, melk og melkeprodukter. Denne omleggingen tok flere tusen år før nesten hele jordas befolkning var blitt bofaste, dyrket jorda og spiste slike ”nye matvarer”.

Paleopatologisk forskning viser utvetydig at overgangen til jordbruk førte til at bøndene fikk vesentlig dårligere helse, ble kortere av vekst og redusert levealder.11 Det skulle gå flere tusen år før jordbrukerne lærte å tilberede korn slik at mer av næringsstoffene lettere kunne opptas i tarmen, noe som gjorde at helsetilstanden igjen bedret seg.

De første folkegruppene begynte å bruke kumelk for omkring 5 000 år siden, ble også utsatt for et seleksjons-
press som gjorde at mange som tålte melka dårlig, levde kortere enn dem som tålte melk bedre. Seleksjonsfaktoren var laktose i melka, som fører til diaré hos dem som ikke danner tilstrekkelig laktase i tarmen til å spalte laktose til galaktose og glukose. Denne prosessen tok noen tusen år og førte til at en del folkeslag, blant annet de nordiske, etter hvert ble dominert av folk som tålte laktose også i voksen alder. Andelen av befolkningen med laktase i tarmen som voksen varierer fra omkring 95 prosent av etniske nordeuropeere til 0–5 prosent med etnisk opphav i Sørøst-Asia. Folkegrupper som ble tilvendt bruk av melk i kostholdet, fikk tilgang på en næringsrik matvare som var tilgjengelig året rundt.12

Forskning viser at selv om mange mennesker lever lenge med god helse på ”ny mat”, gjør ikke alle det. Årsaken er at ikke alle i vår art fortsatt er optimalt tilpasset dette kostholdet. Det er likevel tilstrekkelig for at vi kan leve langt forbi reproduktiv alder og overlever som art.

Er kjøtt/animalske produkter nødvendig for god helse?

Selv om vi som art kan karakteriseres som altetere, viser forskning og erfaringer at det er fullt mulig å ha god helse med et kosthold som domineres av animalske produkter – enten nesten bare kjøtt, fisk og annen sjømat, melk- og melkeprodukter – eller kombinasjonskosthold. Den amerikanske tannlegen Weston A. W. Price (1870–1947) undersøkte på slutten av 1920-tallet helsetilstanden til ulike folkeslag over hele verden. Hans utgangshypotese var at et vegetarisk kosthold ga grunnlag for best mulig helse.13

Etter å ha reist for å besøke tradisjonelle folkeslag i Europa, Asia, Afrika, Oseania, Sør- og Nord-Amerika og i arktiske strøk, fant han ingen eksempler på folkegrupper som levde på planter alene. Alle som levde på tradisjonelt vis, hadde utmerket helse, og han sammenliknet folk innenfor samme folkegruppe individer som hadde gått over til ”hvit manns kosthold” med andre som spiste tradisjonelt. Helseforskjellene dokumenterte han med tusenvis av fotografier, fysiske undersøkelser og kostholdsanalyser som viste forskjellene i inntaket av makro- og mikronæringsstoffer. Hans konklusjon var krystallklar: Tradisjonelt kosthold inneholdt langt mer av alle næringsstoffene enn det kostholdet som på den tiden ble anbefalt inntatt av nordamerikanere, og tradisjonelle folkeslags helse var overlegent mye bedre.

Weston Price konkluderte at et fullverdig kosthold inneholder animalske produkter basert på ferske råvarer og at alle dyras spiselige deler ble brukt til mat. De som inntok større deler av maten i form av raffinerte produkter som sukker, hvitt mel, syltetøy, søtsaker og hermetikk, fikk dårlig tannhelse og en rekke sykdommer, og deres barn ble rammet av en rekke deformiteter i skjelettet, hodet og indre organer. Hans funn falsifiserte med andre ord hypotesen om at et vegetarisk kosthold var mest helsebringende og viste at et moderne kosthold som det nordamerikanske sto langt tilbake for tradisjonelle kosthold.

Antropologen H. Leon Abrams jr. har studert kostholdet til folkeslag over hele kloden og gir uforbeholden støtte til Weston A. Price:14

”Krysskulturelle studier viser klart at alle humane kulturer inkluderer noen typer animalsk protein og fett i kostholdet og verdsetter dem høyt. Inntak av disse matvarene er bestemt eller begrenset av økologiske og økonomiske faktorer. Ingen eksklusivt vegetariske samfunn har noen gang vært oppdaget. Preferansen for og bruk av animalsk protein og fett har vært et dominerende trekk ved menneskets kosthold fra tidenes morgen. Både diakrone og synkrone krysskulturelle studer viser uten tvil at animalsk protein og animalsk fett er universelt tilstede i menneskets kosthold som foretrukne matvarer”.

Loen Abrams støttes av det beste som i nyere tid er utført av forskning på kostholdet til jegere og sankere: Mennesket kan på ingen måte sies å være vegetarianere, og animalsk mat dominerer der den er tilgjengelig.15,16

Dette betyr imidlertid ikke at det er umulig å opprettholde god helse på et vegetarisk kosthold; det er imidlertid vanskelig å dekke behovet for alle næringsstoffer fordi det krever gode kunnskaper om og tid til bearbeiding av råvarene. Planter inneholder i utgangspunktet langt mindre av en rekke næringsstoffer enn animalske produkter. Proteinkvaliteten er dårligere fordi visse aminosyrer mangler, og næringsopptaket fra rå planter er generelt dårlig med unntak av moden frukt, som inneholder lett tilgjengelig energi i form av sukker.

Korn og bønner er generelt næringsrike, men inneholder ”antinæringsstoffer” som hemmer opptaket. Aktuelle teknikker som kan øke mengden næringsstoffer fra slike matvarer og/eller gjøre dem mer tilgjengelig for opptak i tarmen, er tørking (motvirker mugg), spiring (øker vitamininnholdet, ødelegger lektiner), gjæring, varmebehandling (øker opptaket av karotenoider, ødelegger lektiner), bruk av lut (mais; frigjør vitamin B3), kombinasjon av matvarer for å bedre proteinkvaliteten (mais og bønner). Et fullverdig kosthold er dessuten ikke mulig uten tilskudd av næringsstoffer som enten ikke finnes i eller hvor det forekommer svært lite av i plantekost, slik som vitamin A, vitamin B12, vitamin D, vitamin K2, koenzym Q10, langkjedete fettsyrer (DHA, EPA), jern, kalsium og sink.17


”Hele verden” foretrekker feit mat

Argentina: Storfefett, smør
Australia: Smør (margarin)
Baltiske land: Spekk, baconfett, smør, rømme, krem, pisket krem
Brasil: Storfefett, smør, svinefett
Belgia: Smør, spekk
Bulgaria: Smør
Danmark: Smør
Egypt: Smør
England: Spekk, smør
Finland: Smør, salt skinke, baconfett
Filippinene: Spekk, smør
Frankrike: Smør/krem, spekk, kylling-/gåsefett
Hellas: Smør, olivenolje
India: Smør, ghee
Iran: Smør, fett fra ”fetthalesau”
Irland: Baconfett, smør
Island: Krem, smør, lamme-/hestefett
Israel (kosher): Smør
Jugoslavia: Svine-/lammefett/ smør/krem/rømme
Korea: Fett fra svinesvor, kyllingskinn
Libanon: Klaret smør fra saue- eller geitemelk
Malta: Svinespekk, smør
Nederland: Smør
New Zealand: Smør, rømme, svinespekk, salt svinekjøtt
Norge: Smør, krem, rømme, gåse- og andefett, spekk, salt skinke
Polen: Smør, spekk, salt skinke, baconfett, kylling-/gåse-/andefett
Russland: Smør
Skotland: Smør, spekk, nyrefett
Spania: Smør (Baskerland: svinefett)
Sveits: Smør, spekk, krem
Sverige: Smør, spekk, krem
Syria: Klarnet smør fra saue-/geitemelk
Tyrkia: Smør
Ungarn: Spekk, smør
Vietnam: Svinefett
Vestindia: Svinefett, smør, ghee
Wales: Svinefett, baconfett, smør
Østerrike: Rømme, pisket krem, svinefett, smør

Kan kjøttspising føre til kreft?

En del befolkningsstudier indikerer at de som spiser mye kjøtt, kan ha en viss overhyppighet av kreft, sammenliknet med dem som enten ikke spiser kjøtt eller spiser svært lite. Disse studiene har imidlertid liten klinisk verdi fordi utslagene er alt for små,18 som regel ikke er doseavhengige og fordi definisjonen av ”kjøtt” virker vilkårlig, jf. egen sak av Ralf Sundberg.

Animalske produkter, inkludert muskelkjøtt, innmat og fett, er en naturlig del av menneskets kosthold, selv om noen studier indikerer at visse konserverings- og tilberedelsesmetoder særlig i bearbeidete kjøttprodukter kan være ugunstige. Dette gjelder for eksempel tilsetting av nitritt, sterk varmebehandling og salting. Det er sannsynliggjort at moderne oppdrettsmetoder stresser dyra, med bruk av antibiotika, veksthormoner, diverse kjemikalier, intensiv bruk av kraftfôr som endrer den naturlige fettsyrebalansen i dyrefett (soya, som inneholder mye omega-6-fettsyrer, men ikke omega-3-fettsyrer). Slike faktorer gjør at ”moderne” kjøtt ikke har samme helsefremmende kvalitet som viltkjøtt.

Det er ikke publisert noen studier som viser at det foreligger klar, doserelatert sammenheng mellom inntak av kjøtt og økende kreftrater. Det betyr imidlertid ikke at et optimalt kosthold består utelukkende av kjøtt, selv om det finnes eksempler på folkegrupper og enkeltpersoner som i lange perioder har levd utelukkende på kjøtt med god helse.

I fortidas jeger- og sankersamfunn ble hele dyr brukt til mat, klær (hud) og redskaper (bein). Jegerne spiste indre organer, fett, beinmarg, skinn (fugl, fisk) og nervevev (hjernen). I tillegg varierte kostholdet de fleste steder med sesongen, og i de fleste samfunn ble jakt supplert av sanking av bær, nøtter, røtter, insekter osv., slik at kostholdet ble allsidig og variert.

Er animalsk fett helseskadelig?

Våe forgjengere levde som jegere og sankere i flere millioner år på et naturlig kosthold hvor animalsk fett til dels inngikk i store mengder. Mange folkegrupper som utvandret fra Afrika, utviklet teknikker for å konservere fett, som for eksempel i Nord-Amerika ble oppbevart i skinnsekker iblandet tørket kjøtt og urter i form av pemmikan.19 Indianere på kysten av British Columbia fanget hvert år store menger av en fisk som var så fettrik at den ble brukt som ”stearinlys”.20 Ifølge den islandsk-kanadiske oppdagelsesreisende Vilhjalmur Stefansson (1879–1062) levde inuittene i Nord-Canada og Grønland tradisjonelt på et meget fettrikt kosthold med god helse.21 Etter 54 års studier av egne og andres erfaringer fra reiser i arktiske strøk konkluderte han at kreft var en sivilisasjonssykdom som ikke rammet inuitter som levde på et tradisjonelt, fettrikt kosthold.22

Fett og feit mat er ettertraktet i kulturer over hele verden, ikke uten grunn, jf. oppstillingen nedenfor.10 Fett inneholder og transporterer fettløselige
vitaminer inn i kroppen (A, D, E, K), består av essensielle fettsyrer, gir smak til maten, bidrar til metthet, holder blodsukkeret stabilt og virker slankende, normaliserer kroppens hormonbalanse, er ikke allergent og virker nøytralt på kroppens pH.

Behøver vi å spise korn- og kornprodukter?

Norske myndigheter og statlig autoriserte ernæringseksperter framhever gjerne at korn og kornvarer inneholder store mengder nødvendige næringsstoffer og uoppløselige plantefibre som virker gunstig på fordøyelsen. Dette er i beste fall sannheter med modifikasjoner, siden en rekke matvarer inneholder langt mer av mange næringsstoffer enn korn, og uoppløselige plantefibre (cellulose, hemicellulose) er på ingen måte nødvendige for fordøyelsen.

Myndighetene nevner sjelden at de kornsortene vi bruker i vår kultur (hvete, havre, bygg, rug), inneholder omkring 50–60 prosent stivelse som spaltes i tarmen til glukose. Denne enkle sukkerarten opptas raskt til blodet over tarmslimhinna og fører til blodsukkerstigning med påfølgende insulinstigning og deretter et fall som gir sultfølelse. Glukose som ikke opptas av musklene til bruk som energi, utgjør et overskudd som ved hjelp av insulin først lagres som glykogen i leveren og musklene. Ved fulle glykogenlagre omdannes glukosen til fett som lagres i fettcellene.

Som diskutert ovenfor, er det mulig å øke tilgjengeligheten av næringsstoffer i kornprodukter, bønner og andre planter. Svært få vet for eksempel at opptaket av karotenoider i gulrøtter er svært lavt hvis de spises rå i store biter, bare omkring 3 prosent.23 Most øker opptaket til 21 prosent, mens kokt og most gulrot øker opptaket til 27 prosent. Tilsatt 60 prosent olje øker opptaket fra most, rå gulrot til 34 prosent, og kokt til hele 45 prosent – en 15-dobling fra rå gulrot, som de fleste tror er sunne! Samme funn gjør seg gjeldende ved inntak av salat og frukt, som inneholder svært lite fett.24 Tilsetting av fett øker drastisk opptaket av karotenoider (alfa- og ß-karoten, lutein), et argument for å spise slike matvarer med fett/olje og helle olje på salaten, slik praksis er for eksempel i Hellas.

I vår kultur har imidlertid mange av teknikkene for å øke næringsopptaket gått i glemmeboka eller tas ikke i bruk av økonomiske årsaker. Mat med høy næringskvalitet koster mer å produsere, og i et system hvor økonomisk avkastning står i høysetet, blir slike teknikker nedprioritert.

Noen av oss tåler glutenholdige matvarer dårlig og gjør derfor klokt i å unngå dem.25,26,27 Spørsmålet er hvorvidt vi alle kunne hatt enda bedre helse, dersom vi helt unngikk slike matvarer og holdt oss strengt til det kostholdet våre forgjengere hadde før jordbruksrevolusjonen.

Konklusjon

Debatten om kjøtt er i stor grad basert på feilinformasjon, misforståelser og fordommer. Bruk av tallrike varianter av dyr til menneskemat, fra mastodonter til hov- og klovdyr, kaniner og fugler, til egg, fisk, skjell og annen mat fra sjøen, kombinert med andre livsformer som snegler, insekter og pupper, har i løpet av vår lange evolusjonshistorie formet oss slik vi er i dag. Kjøtt har vært en naturlig del av våre forgjengeres diett i mer enn to millioner år. I sin naturlige form er det en helsebringende matvare, som imidlertid kan forringes ved unaturlige produksjonsmetoder, uhensiktsmessige bearbeidingsmetoder og tilsetningsstoffer. De som har mulighet til å velge kjøtt fra økologisk drift, vilt og å lage maten fra grunnen med skånsomme metoder, kan forvente god helsegevinst ved å inkludere slik mat i kostholdet.

Kilder:

1.  Groves B. 9.6.2002. The naive vegetarian. http://www.second-opinions.co.uk/vegetarian. html#.Vt7dUcdsBf0

2.  Milton K. Primate diets and gut morphology: implications for hominid evolution. I: Harris M, Ross EB, red. Food and evolution. Toward a theory of human food habits. Philadelphia, USA: Temple University Press, 1987: 93–115.

3.  Ørmen T. Historien om oss. Menneskets biologiske utvikling. Oslo: Humanist forlag AS, 2010.

4.  Tattersall I. Human evolution and the human condition. I: Pasternak C, red. What makes us human? Oxford, UK: Oneworld Publications, 2007: 133–45.

5. Kubo D, Kono RT, Kaifu Y. Brain size of Homo

floresiensis and its evolutionary implications.

Proceedings of The Royal Society B 2013;

280: 20130338. http://www.ncbi.nlm.nih.

gov/pmc/articles/PMC3652458/

6.  Wrangham R. Catching fire. How cooking made us human. New York: Basic Books, 2009.

7. Wong K. The first cookout. Scientific American,

2013; september: 66–9.

8.  Evenepoel P, Claus D, Geypens B mfl. Amount and fate of egg protein escaping assimilation in the small intestine in humans. American Journal of Physiology – Gastrointestinal and Liver Physiology 1999; 277: G935–43. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/10564098

9.  Colagiuri S, Miller JB. The ‘carnivore connection’ – evolutionary aspects of insulin resistance. European Journal of Clinical Nutrition 2002; 56: 30–5. http://www.nature.com/ejcn/journal/v56/n1s/abs/1601351a.html

10.  Brand Miller JC, Colagiuri S. The carnivore connection: dietary carbohydrate in the evolution of NIDDM. Diabetologia 1994; 37: 1280–6.

11. Cordain L. Cereal grains: humanity´s double-

edged sword. World Review of Nutrition and

Dietetics 1999; 84: 19–73. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/10489816

12.  Wiley AS. Cow´s milk consumption and health. An evolutionary perspective. I: Trevathan W, Smith EO, McKenna JJ, red. Evolutionary medicine and health. New perspectives. New York/Oxford: Oxford University Press, Inc., 2008: 116–33.

13.  Price WA. Nutrition and physical degeneration. CA: Price Pottenger Nutrition Foundation, 1938.

14.  Abrams HL. The preference for animal protein and fat: A cross-cultural survey. I: Harris M, Ross EB, red. note 2: 207–24.

15. Cordain L, Brand Miller J, Eaton SB mfl.

Plant-animal subsistence ratios and macronutrient energy estimations in worldwide hunter-gatherer diets. American Journal of Clinical Nutrition

2000; 71: 682–92. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/

pubmed/10702160

16.  Cordain L, Eaton SB, Mann N, Hill K. The paradoxical nature of hunter-gatherer diets: meat-based, yet non-atherogenic. European Journal of Clinical Nutrition 2002; 56: S42–S52. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/11965522

17.  Lieberman LS. Biocultural consequences of animals versus plants as sources of fats, proteins, and other nutrients. I: Harris M, Ross EB, red., note 2: 225–58.

18.  Hill BA. The environment and disease: association or causation? Journal of the Royal Society of Medicine 1965; 58 (5); JRSM 2015; 108: 32–7. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/25572993

19.  Phinney SD. The art and science of pemmican. Notat, 16.12.2012.

20.  Phinney SD, Wortman JA, Bibus D. Oolichan grease: A unique marine lipid and dietary staple of the North Pacific Coast. Lipids 2009; 44: 47–51. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/18853216

21.  Stefansson V. The fat of the land. New York: The Macmillan Company, 1956.

22.  Stefansson V. Cancer – disease of civilization. USA: American Boook-Stratford Press, Inc., 1960.

23.  Hedrén E, Diaz V, Svanberg U. Estimation of carotenoid accessibility from carrots determined by an in vitro digestion method. European Journal of Clinical Nutrition 2002; 56: 425–30. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/12001013

24.  Unlu NZ, Bohn T, Clinton SK mfl. Carotenoid absorption from salad and salsa by humans enhanced by addition of avocado or avocado oil. Journal of Nutrition 2005; 135: 431–6. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17243700

25.  Hadjivassiliou M, Grünewald RA, Davies-Jones GAB. Gluten sensitivity as a neurological illness. Journal of Neurological Neurosurgery in Psychiatry 2002; 72: 560–3. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/11971034

26.  Biesiekierski JR, Newham ED, Irving PM mfl. Gluten causes gastrointestinal symptoms in subjects without celiac disease: a double-blind randomized placebo-controlled trial. American Journal of Gastroenterology 2011; 106: 508–14. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21224837

27.  Ji S. The dark side of wheat. A critical appraisal of the role of wheat in human disease. http://www.greenmedinfo.com/page/dark-side-wheat-new-perspectives-celiac-disease-wheat-intolerance-sayer-ji

You may also like
Frukt bidrar til fedme- epidemien
Hvordan vi puster og går er viktig for helsa
Kraften i åtte personers fokuserte tanker
Nyrene – vår viktigste saltregulator

Legg igjen et svar