Kvalitetsvarer // Fri frakt over kr. 1200,- // Rask levering på lagerførte varer

Derfor er vi kilne

Å kile er kunsten å ta på en følsom kroppsdel hos en person slik at det pirrer og gir lyst-følelse. Bokmålsordboka legger dessuten til ”…og slik at det vekker irritasjon”. Hva skal vi med dette? Og hvorfor kiler det ikke når vi kiler oss selv? 

Tekst Anne Lene Johnsen Foto Shutterstock

Det engelske ordet for å kile, ”tickle”, kommer fra ”tinclian”, som betyr å berøre lett. Når vi er fire måneder gamle, er responsen vår på kiling vel etablert. I voksen alder er omtrent 85 % av oss fremdeles kilne i større eller mindre grad, mest på steder med lite hår, slik som for eksempel på innsiden av lår og overarmer, rundt knærne og albuene og på sidene av kroppen.

De gamle romerne brukte kiling som torturmiddel. Selveste Charles Darwin (1809-82) foreslo at kiling var en metode for å skape sosiale bånd ved å gi hverandre stimulerende opplevelser og få hverandre til å le uten å bruke verbal kommunikasjon. Men det er en mye enklere teori for hvorfor vi er kilne: At vi blant mange andre sanseinntrykk skal klare å skille ut den typen berøring som kan være signal om at det er et insektstikk eller liknende uhumskheter på gang. For vi ler nemlig ikke alltid når vi blir kilt. Et barn vil for eksempel kun le når det oppfatter kilingen som en kjærlig parodi på et farlig angrep, utført for å leke og skape nærhet. Dyr reagerer også på kiling, heller ikke alltid med latter, men heller med å prøve å riste av seg det krypet som forårsaker kilingen. Rotter derimot, som er så like oss selv at vi forsker på dem til støtt og stadig, de ler. I hvert fall gjelder det rottene som ble kilt i laboratoriet til Jaak Panksepp og Jeffrey Burgdorf i Ohio på slutten av 1990-tallet.1 De var visst spesielt lattermilde hvis de ble kilt i nakken. Rottene, altså.

Darwin mente videre at for at kilingen skulle ha effekt, måtte ”offeret” ikke vite hvor angrepene ble satt inn. Berøringen måtte komme på overraskende steder. Nyere laboratorieforsøk viser at man ikke en gang behøver å bli berørt for å reagere som om man skulle bli kilt (takk, det visste vi!). Det holder med trusselen.

Men det er altså ikke noe gøy å kile seg selv. I et engelsk forsøk rapporterte personene som deltok, hvor mye det kilte når de ble kilt av andre og når de ved hjelp av en robot bestemte kilingen selv.1 De fikk samtidig målt hjerneaktiviteten med fMRI-skanninger (en teknikk for å avbilde funksjoner i hjernen).

Annonse:

Spesielt to områder i hjernen er aktive når vi blir kilt, og de styrer hvordan kiling oppleves. Det ene området i hjernebarken (somatosensorisk cortex) bearbeider befølingen, og et annet (anterior cingulate cortex) bearbeider informasjon relatert til behagelige følelser og sanseopplevelser. Aktiviteten øker markant i somatosensorisk cortex. Men det studier har vist, er altså at dette skjer mest når noen andre kiler oss2. Og den delen av vår bakre hjernebark som kobles til velvære, er kun aktiv når andre kiler. Derfor føles det bedre.

Når vi derimot kiler oss selv, vil i tillegg en del av hjernen som er involvert i planlegging trå til: Cerebellum (lillehjernen) sladrer om hva som er i ferd med å skje og avlyser kileresponsen ved å sende en beskjed til den delen av hjernen som tar imot stimulanser fra huden.3 Men gledesdreperen cerebellum kan lures: I et forsøk la forsøkspersonene inn en forsinkelse på 200 millisekunder i roboten som de styrte selv, og da ble effekten den samme som om de skulle blitt kilt av andre.  Desto lengre forsinkelse, desto mer effekt.

Hvis du vil kiles, men ikke har noen til å kile deg, kan du sannelig min hatt få kjøpt deg en prisbelønt robot å installere i taket. Den har tråder som føler seg fram over deg og iverksetter myke, varierte og uforutsette bevegelser der du ligger på en spesiallagd seng. Roboten heter selvfølgelig Tickle.

Kilder:

1.  Panksepp J, Burgdorf J. Laughing rats? Playful tickling arouses high-frequency ultrasonic chirping in young rodents. I: Hameroff SR, Kaszniak AW, Chalmers DJ F, red. Towards a science of consciousness III. USA: The MIT Press. The Third Tucson Discussions and Debates, 1999.

2.  Blakemore SJ, Wolpert DM, Frith CD. Central cancellation of self-produced tickle sensation. Nature Neuroscience 1998; 1: 7; http://learning.eng.cam.ac.uk/pub/Public/Wolpert/Publications/BlaWolFri98.pdf

3.  Blakemore SJ, Wolpert DM, Frith CD. Why can’t you tickle yourself? Neuroreport 2000; 11: 11.

Del gjerne med dine venner
0
    0
    Din handlekurv
    Din handlekurv er tomTilbake til butikken