Kategorier
Det var en gang et lite land…
… langt mot nord, med bratte fjell, dype daler, store vidder, mye kyst og sjø, skåret opp av lange fjorder. Landet var rikt på verdifulle naturressurser, hadde en godt utdannet og opplyst befolkning, et godt fungerende demokrati. Ja, landet i nord var ansett som et av verdens rikeste og beste land å leve i og var et sted der folk hadde det trygt og godt.
Tekst Yngvar Bersvendsen Foto Shutterstock
OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.
Folket i det lille landet bodde oppe på en høy og farlig klippe, og de hadde en merkverdig tilbøyelighet til å ramle ned fra klippen liksom helt av seg selv. Det gikk alvorlig galt for mange. Noen omkom, mange fikk alvorlige skader som de slet med hele livet, og de færreste var så heldige at de slapp uskadd fra fallet. Når de ble friske igjen, ramlet de utfor klippen på nytt! Lærte de ikke av sin besynderlige atferd? For å bøte på problemene hadde myndighetene organisert et svært hjelpeapparat og byråkrati som skulle behandle og gi råd til folk om hvordan de bedre kunne ta vare på seg selv. Dette var til ingen nytte, og problemene ble ikke mindre, snarere tvert imot, de ble bare verre og verre så det ut til.
Det rike landet brukte etter hvert formidable ressurser på å ta vare på og behandle alle disse skadde og etter hvert kronisk syke menneskene. Titusenvis av svært flinke fagfolk var engasjert: leger, sykepleiere, ambulansefolk og mange andre profesjoner. De sto i hopetall klare nedenfor klippen for å hjelpe, og sykehusene hadde det mest avanserte og kostbare utstyret som fantes på markedet, betjent av folk med den beste kunnskapen som kunne fremskaffes, og som var høyt verdsatt og respektert for sin livsviktige jobb. De klarte å få til det mest utrolige, og myndighetene var med rette stolte av kvaliteten på tilbudet som sto til disposisjon for borgerne.
Til tross for den voldsomme innsatsen og ressursbruken klarte ikke hjelpeapparatet å holde tritt med alle de skadde og syke. Det ble behandlingskøer, diskusjoner, til og med krangel og misnøye. Hva skulle man finne på? Bedre ble det ikke da landets ressurser ble mindre verd, at miljøproblemene var økende, inntektene minkende og at mange mistet jobben. Det ble trangere tider, det måtte spares, utgiftene måtte ned, og situasjonen ble etter hvert ganske uholdbar. Noe måtte gjøres, men hva?
En vakker dag kom noen tenksomme borgere på en idé de mente var god: Kunne det være en løsning å bygge et gjerde der oppe på kanten av klippen, et gjerde som skulle forhindre at så mange falt ned og ble skadd? Ideen spredte seg, og etter hver mente stadig flere at dette hørtes ut som en god idé. Myndighetene i landet var likevel skeptiske. De hadde jo tross alt gitt sine beste råd, også om livsførsel og kosthold, men det så ikke ut til at dette bidro noe som helst positivt, tvert imot. Imidlertid kjente de seg svært presset av de stadig tyngende utgiftene, og etter hvert mente de at denne ideen kunne være en interessant vei å gå. Et slikt tiltak måtte da kunne spare landet for store utgifter, men kunne løsningen være så enkel? Mange så for seg at arbeidsplasser kunne bli truet, at mange kunne miste sine posisjoner, og bedrifter som var aktive bidragsytere innenfor systemet, var også redde for konsekvensene.
Til tross for skepsisen, etter lang tid med uenighet og diskusjoner bestemte myndighetene seg omsider for at det skulle bygges et gjerde på toppen av klippen. Dette arbeidet tok lang tid, mange år, men da gjerdet var vel på plass, lot resultatene ikke vente på seg: Mange færre falt utenfor klippen, og langt færre ble skadd og kronisk syke. Flere kunne dermed bidra positivt til samfunnet og ikke bare være en utgiftspost. Dermed gikk landets utgifter kraftig ned, borgere holdt seg friske og opplevde stor nytte av tiltaket. Myndighetene var også godt fornøyde med utviklingen, men likevel oppstod snart problemer, De som var skeptiske, fikk rett i sine antakelser: Det ble mindre å gjøre for alle de dyktige fagfolkene. Gjerdebygging var ikke det de hadde best greie på, for gjerdet skulle jo tross alt også vedlikeholdes. Dermed mistet mange jobben, mens noen klarte å tilpasse seg ved å oppdatere sin kompetanse. I tillegg fikk en rekke firmaer problemer, siden forbruket av utstyr og hjelpemidler og medikamenter gikk mye ned, og dette gjaldt svære, rike firmaer som hadde hatt stor innflytelse og makt innen denne sektoren av samfunnet. Alt dette var svært alvorlig, både for de personene og bedriftene som ble berørt, men også for landets myndigheter.
Kritikken mot det nye tiltaket økte dermed i styrke. Mange spurte om den nye måten å organisere dette på egentlig var hensiktsmessig. Er den basert på vitenskapelig forskning? Er den tilstrekkelig testet? Finnes det god dokumentasjon på at det fungerer? Dette ble sjekket i alle tenkelige kilder, og resultatet var nedslående: Det var faktisk begrenset informasjon å finne, det vil si at denne måten å gjøre det på var heller mangelfullt dokumentert. Er dette evidensbasert? spurte noen. Nei, svarte de. Noen påsto sågar at nyvinningen var basert på ”psevdovitenskap” – en slags liksomvitenskap basert på tro og dogmer og personlige anekdoter. Tilhengerne påsto likevel hardnakket at erfaringen med dette tiltaket klart hadde vist i praksis å fungere svært godt. Utgiftene hadde gått ned, færre ble skadd og syke, noe alle kunne observere og erfare. Om vitenskapen enda ikke kunne gi noe eksakt svar, viste erfaringen og virkeligheten noe annet, ble det poengtert – eller som en sa: – Når det sunne bondevettet står mot vitenskapen, viser det seg at bondevettet vinner til slutt.
Kranglingen og uenigheten nådde stadig nye høyder, det gikk så langt at det ble uro og bråk i dette velordnede, stabile og rike landet. Diskusjonen gikk høyt i ulike medier, frontene ble skjerpet og ordbruken hardere. Presset på myndighetene økte i styrke fra alle kanter. «Riv ned gjerdet», ”Valgfrihet” og ”Ta vitenskapsbaserte beslutninger” var blant slagordene motstanderne brukte. ”Beskytt folket – behold gjerdet”, sa tilhengerne.
Dette førte til at myndighetene famlet, vaklet, ble usikre og rådville. Hva var den beste løsningen? Mye sto på spill, og ulike interessegrupper var hyppige gjester hos myndighetene for å framlegge sin sak. Lobbyister og maktpersoner trålte korridorene, gjerne finansiert av firmaer som hadde mest ressurser til den slags. Situasjonen måtte etter hvert få en avklaring, noe måtte gjøres. Etter flere år med heftige krangler og diskusjoner ble beslutningen tatt: Gjerdene skulle ned! Det som i løpet av mange år var blitt bygget opp, tok kort tid å rive ned.
Denne besynderlige befolkningen gjorde akkurat som tidligere, de ramlet ned denne farlige klippen, slo seg, skadde seg, ble kronisk syke, omkom. Igjen var fagfolkene på plass under klippen, alle svært engasjerte og dyktige. De jobbet beinhardt natt og dag med å hjelpe alle som ramlet ned. De som lagde utstyr og ulike midler og medikamenter, fikk igjen økt omsetning for sine produkter.
Resultatene lot ikke vente på seg. De som hadde mistet jobben fikk den tilbake, bedriftene gikk i pluss, og ting fungerte igjen som tidligere – men det tok ikke lang tid før landets utgifter igjen økte foruroligende og gjorde stadig større innhogg i landets budsjetter. For myndighetene hadde jo også ansvar for mange andre områder: Landets grenser skulle trygges, veier skulle bygges, barn og ungdom skulle utdannes, eldre skulle hjelpes. Ja, det rike landet hadde til og med gode tradisjoner for å hjelpe dårligstilte, fattige mennesker i andre deler av verden. Alle disse hensynene måtte myndighetene vurdere opp mot hverandre, og etter hvert sto ikke inntektene i forhold til utgiftene. Landet gikk i minus, det måtte spares, noe måtte nedprioriteres og utgiftene måtte ned. Diskusjonen gikk høyt og ordbruken var igjen hard og frontene steile. Det var helt åpenbart, noe måtte gjøres! Men hva?
Om forfatteren
Yngve Bersvendsen (f. 1953) er Cand.mag. i samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø (1979) og Cand.polit. i informasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen (1990). Han er også utdannet biopat, men praktiserer ikke. Bersvendsen arbeider som spesialrådgiver ved NSD – Norsk senter for forskningsdata AS.
E-post: yngvebersvendsen@gmail.com
Kilde:
1 Solli HM, Mysterud I, Steen M mfl. Økologisk helselære: En innføring for medisin- og helsefagstudenter. Oslo :Ad Notam Gyldendal, 1996.
/wcm_restrict]