Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.
 
Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL kryptert betaling.
Fakturadetaljer

Totalt bidrag: kr. 10 En gang

Forside > Arkiv > 2015 > Dogmatisk om alternativ medisin og placebo

Dogmatisk om alternativ medisin og placebo

Blogger Gunnar Roland Tjomlid (f. 1974) publiserte boka Placebodefekten i 2013 og har seinere deltatt aktivt i debatten om alternativ medisin. Hans budskap er at medisinsk forskning ettertrykkelig slår fast at alternativ behandling ikke virker. I boka forsøker han å forklare hvorfor så mange lar seg lure til å prøve noe som ikke kan virke.

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

Ifølge Tjomlid var utgangspunktet for å danne seg en oppfatning om alternativ medisin at han ”som skeptiker har et åpent sinn og er grunnleggende nysgjerrig”. Etter vår oppfatning er dette et godt utgangspunkt for en uhildet debatt om hvordan man kan komme fram til det som virker og å forstå ”Hvorfor alternativ behandling virker som den virker”, slik bokas formål framstilles.

Innledningsvis hevder han at ”I Norge kan hvem som helst behandle hvem som helst for hva som helst med hva som helst”. Det er imidlertid ikke korrekt at det er tillatt for alle å gjøre hva som helst med hvem som helst. Kun leger kan lovlig behandle alvorlige infeksjoner, kreft og diabetes type 1. Leger kan henvise pasienter til generell støttebehandling også hos ikke autorisert helsepersonell, slik som for eksempel ernæringsterapeuter, akupunktører eller biopater. Ingen slike ”alternative terapeuter” har lov til å behandle den aktuelle sykdommen selv om en lege har henvist pasienten til dem.

Et poeng Tjomlid tar opp, er de store honorarene enkelte beregner seg for behandling eller kurs. Her er vi enige. Slik praksis kan være uetisk, selv om det er opp til hver enkelt hva de bruker pengene på – reiser, tobakk, alkohol, ny bil, kurs eller en terapi i håp om å bli frisk av en kronisk tilstand legen ikke kan hjelpe med. Det uetiske er ofte at slike kurs lover langt mer enn de kan holde. I diskusjonen om pengegriskhet burde han også ha sett nærmere på hvor legemiddelindustriens milliardoverskudd tar veien. Og det er heller ikke gratis å søke hjelp hos privatpraktiserende leger, som heller ikke alltid tilbyr behandling som er godt dokumentert i vitenskap.

Annonse:

Tjomlid_2013_Placebodefekten_ForsideHistorisk feilbehandling

Tjomlid tar oss med på en flere tusen år lang reise i medisinens historie og gir gode eksempler på hvor feil medisinske autoriteter tok i sin samtid. Et klassisk eksempel er årelating, som i et par tusen år ble brukt mot alle slags lidelser selv når det etter hvert var åpenbart at det ikke hadde helbredende virkninger. Noen ble friske til tross for årelating, flere ble sykere, og noen døde av det.

Årsaken til at praksisen ble opprettholdt, skyldtes imidlertid ikke bare at sykdom ofte går over av seg selv. Årelating er faktisk nyttig for pasienter med jernlagringssykdommen hemosiderose og når bakterier, sopp og protozoer bruker jern fra blodet for vekst og spredning.1 En evolusjonært utviklet forsvarsmekanisme er å redusere tilgangen på jern, noe som fører til mindre tilgjengelig jern fra blodet til fordel for lagerjern (ferritin og transferrin).2

På bakgrunn av prøving og feiling mener Tjomlid at vi nå har kommet fram til en erkjennelse om hva som virker og hva som ikke gjør det. Han mener at begrepet ”alternativ medisin” er misvisende uansett om man kaller det ”komplementært” eller ”integrert” i en helhetlig praksis, og konkluderer at ”Det finnes bare medisin som virker og medisin som ikke virker”. Her er vi imidlertid uenige: Ofte er det ikke mulig å trekke et så skarpt skille. Noen intervensjoner har en viss effekt på enkelte personer eller noen lidelser, men ikke på andre, ganske enkelt fordi årsakene til tilsynelatende samme lidelse hos to personer kan være helt ulike.

Spørsmålet er hvordan en person kan finne ut hvorvidt noe virker mot vedkommendes plager eller ikke. Én metode kan være å forsøke ulike terapier og å foreta nøyaktige observasjoner, slik Tjomlid illustrerer med egenforsøk for å finne ut om han manglet laktase i tarm – hvilket ikke rammer fler enn cirka 5 prosent hvis man er etnisk nordeuropeer.3

Overforenkling

Tjomlid har en lei tendens til å overforenkle: Han påstår for eksempel at de [som bruker alternativ behandling] mener at det [slik behandling] er løsningen på alle våre helseproblemer.

Personlig kjenner vi ingen med en så naiv tro på noen terapi – ei heller skolemedisinsk. Hans påstand om at ”medisinsk forskning [slår] ettertrykkelig fast at disse behandlingsmetodene i det store og hele ikke virker”, kan også være direkte gal. Dette gjelder der det ikke finnes metoder som kan teste alternativ behandling på egne premisser fordi vi ikke forstår hvordan de eventuelt virker. I mange tilfeller vet vi ikke hvorvidt en ukonvensjonell behandling virker uansett om sykdommen har gått over eller vedvarer. I andre tilfeller vet vi ikke hvordan en terapi som er anerkjent å helbrede, faktisk virker.

En påstand som ikke kan stå uimotsagt i bokas innledning, er at ”gjennombruddet med vitenskapelige metode og kliniske studier gjør at de fleste av oss i dag lever over dobbelt så lenge som Steins [gjennomgangsperson fra steinalderen] egne barn kunne forvente å leve.” Økningen i forventet levealder ved fødsel har utvilsomt funnet sted. Dette skjedde i hovedsak fordi folk de siste hundreåra har fått tilgang på renovasjon, kloakkanlegg, rent vann, bedre boliger og mat som er lite infisert av muggsoppgifter og parasitter. Vaksiner ble tatt i bruk først etter at dødeligheten av infeksjonssykdommer var drastisk redusert, blant annet på grunn av nevnte forhold.4

Vi kjenner heller ingen som ”tviholder på behandlingsmetoder som i stor grad er identiske med de Stein [Tjomlids ”steinaldermann”] selv hadde til rådighet i sin levetid”.

Ni klisjeer ”mange” tror på

Resten av boka er bygd opp for å imøtegå det forfatteren kaller ”klisjeer” som brukes for å legitimere bruken av (uvirksom) alternativ medisin. Etter vår oppfatning driver han her ”stråmannsargumentasjon”, det vil si at han tillegger tilhengere av alternativ medisin påstander som mange ikke tror på, men som han likevel argumenterer mot. Nedenfor diskuterer vi kort relevansen av hans påstander i kronologisk rekkefølge.

Klisjé 1:

Du tror ikke hardt nok!

Her latterliggjør forfatteren ekstreme holdninger som for eksempel troen på at Jens Stoltenberg er ”et kamuflert reptil fra det ytre rom”. I samme åndedrag gir Tjomlid sin definisjon av alternativ medisin: ”Behandling som enten ikke har noen dokumentasjon på effekt, eller som har dokumentasjon på å ikke ha effekt.” Når folk likevel bruker slik behandling, lurer de seg selv blant annet fordi ”hjernen streber etter å unngå interne konflikter og … kognitiv dissonans” (side 65). Kognitiv dissonans er en reell, psykologisk effekt, og det er nok korrekt at mange er dårlige til å vurdere risiko. Det betyr imidlertid ikke at de er blinde for hva som har effekt for dem eller ikke. For enkelte kan en behandling dempe ubehagelige symptomer uten å gi full helbredelse, noe som motiverer til å fortsette med terapien.

Tjomlids lovprising av vaksiner er unyansert. Ikke alle som unngår vaksiner, gjør det fordi de frykter ”en uhyre sjelden bivirkning”. Noen ønsker etter en samlet vurdering å styrke barnets immunapparat samtidig som de unngår mulige bivirkninger fordi de mener at dette er bedre for barnet i det lange løp. Tjomlid mangler belegg for påstanden om at ”barnet har flere tusen ganger høyere risiko for å dø av en komplikasjon fra sykdommen vaksinen beskytter mot”. For hvilke sykdommer gjelder dette? Hvor mange friske barn dør av meslinger, vannkopper eller kusma i vår tid og i vår del av verden fordi de ikke er vaksinert? Har han tall å vise til?

Klisjé 2:

Alternativ medisin har ingen bivirkninger

Tjomlids påstand er at fravær av bivirkninger implisitt betyr at en behandling ikke virker, altså et argument mot alternativ behandling. Han framlegger ingen studier som viser dette, ei heller et resonnement som kan underbygge en slik påstand eller en diskusjon av hva som menes med ”bivirkning”.

Det kan tenkes at en behandling ikke har negative virkninger eller at de er ubetydelige, samtidig som den påvirker kroppens helbredelsessystem i positiv retning for eksempel ved å stimulere immunapparatet. Ubetydelige ”bivirkninger” kan mer enn oppveies av fordelene, og i noen tilfeller er ”bivirkningene” positive. Magnesiumtilskudd kan for eksempel motvirke høyt blodtrykk og hard mage; vitamin C motvirker virussykdommer og virker lakserende, øker sårtilheling og motvirker stress. I store doser kan vitamin C gi diaré, noe som lett kan reverseres ved å redusere dosen.

Klisjé 3:

Placeboeffekten

Et vanlig argument som mange kritikere av alternativ medisin tyr til, er at uvirksomme terapier tilsynelatende virker på grunn av ”placeboeffekten”. I likhet med mange andre hevder Tjomlid at det er ”en mekanisme som gjør at når vi tror en behandling skal lindre plager, […] endres opplevelsen av plagene slik at de føles bedre”. Hans referanse er den amerikanske anestesilegen Henry Beechers (1904–76) hyppig siterte artikkel fra 1955 kalt ”The powerful placebo”.5 Beecher analyserte 15 kliniske studier og konkluderte at ”35 prosent av pasientene opplevde en placeboeffekt”, det vil si at de ble kvitt sine plager uten påviselig årsak.

Selv om Tjomlid vedgår at ”dette tallet nok er veldig oppblåst”, forteller han ikke at placebokontrollerte studier først og fremst ble tatt i bruk for å studere effekten av syntetiske medikamenter. Forskere som har undersøkt andre typer intervensjoner, har konkludert at metoden er ubrukelig til annet enn nettopp dette, og heller ikke her gir de objektive svar.6 Tyske forskere gjennomgikk Beechers artikkel i detalj i 1995–97 og fant at Beecher hadde forvekslet placeboeffekten med 21 andre faktorer.7

Den danske forskeren Peter C. Gøtzsche (f. 1949) har påpekt at placebobegrepet er logisk uholdbart fordi det ikke gir mening først å snakke om en behandling som ikke har noen virkninger, for deretter å definere den som placebo.8 Hvis placeboeffekten defineres som ”forskjellen i resultat mellom en placebobehandlet gruppe og en ubehandlet kontrollgruppe i et nøytralt eksperiment”, kan man ikke samtidig forutsette at effekten mangler spesifikk virkning. Skulle forskjellen mellom to slike grupper være lik null, kan man logisk nok heller ikke hevde at placeboeffekten opptrer kun i én gruppe.

Tjomlid bruker imidlertid placeboeffekten som synonymt med innbilning. Begrepet brukes ukritisk i nesten enhver debatt som ikke bare omhandler alternative terapier, men også for eksempel i diskusjonen om virkningene av store doser vitaminer, selv om virkningene av ortomolekylær medisin er godt dokumentert.9

Klisjé 4:

Det er naturlig, derfor er det trygt og bra

Slangegifter er naturlige, i likhet med en rekke giftige planter, muggsoppgifter, radioaktive isotoper og giftige metaller. Det er følgelig ingen ”vanlig påstand”, som Tjomlid hevder, at alternativmiljøet finner at ”alt som er naturlig, er bra, og ikke minst … er det helt trygt”, selv om syntetiske stoffer som introduseres i miljøet, kan gi uante helseskader. Naturlig forekommende stoffer er sjelden like giftige som syntetiske, og virkningene er ofte bedre kjent enn for nye stoffer. Hvem spiser hvit fluesopp i våre dager?

Forfatteren nevner at Mattilsynet i 2013 advarte forbrukerne mot naturlige kosttilskudd fordi de kunne gi kreft. Det er aldri lagt fram dokumentasjon som støtter en slik påstand,10 selv om den blir framsatt med jevne mellomrom. Utøvere av ortomolekylær medisin anbefaler store doser vitaminer først etter grundige utredninger for eksempel av genetiske defekter som kan respondere positivt på dem. Likevel: Vitaminer er generelt trygge å innta selv i store doser, i det minste om man holder seg til kjente merkevarer som selges i Norge!

Klisjé 5:

Det blir verre før det blir bedre

Tjomlid bemerker at mange tilstander går over av seg selv, og at det kan gjøre at mange  forveksler en reell behandlingseffekt med en sykdoms naturlige forløp. Dette skyldes en naturlig trang til å forklare fenomener i ettertid. Han setter dette i forbindelse med ”det vi kaller overtro, enten det er konspirasjonsteorier eller troen på at homeopati helbreder alvorlig sykdom”.

Forfatterens kategoriske avvisninger av mulige virkninger av homøopati går som en rød tråd gjennom boka. Han deler oppfatning med andre skeptikere når han diskuterer tre behandlingsformer ”som mangler dokumentasjon for effekt, [som] … baserer seg på en uvitenskapelig tankemåte som ikke er forenlig med moderne medisin” – homøopati, akupunktur og kiropraktikk.

Tjomlid harselerer over dem som hevder at vann kan ha ”hukommelse”, det vil si at vannets struktur kan være preget av stoffer som befinner seg i eller har vært i vannet. En del forskere med fysikk- og kjemibakgrunn har faktisk vist at strukturen i vann ikke bare holder seg i ”50 femtosekunder” [1 femtosekund = 10-15 sekund], som Tjomlid hevder, men at stoffer og bevegelse i vann kan påvirke vannets struktur og derved påvirke den som inntar vannet. Nyere forskning har vist at ulike strukturer i vann kan være stabile i flere uker og måneder under normal romtemperatur og trykk.11

Så tidlig som 1986–1990 var det gjennomført omkring 250 eksperimenter som viste at fortynnede løsninger av et stoff ga vannet en ”hukommelse”. I boka The memory of water12 (1995) viste Michel Schiff til 25 vitenskapelige artikler publisert av 17 ulike forskergrupper som rapporterte om biologiske effekter av sterkt fortynnede løsninger med ulike stoffer.

Ifølge den franske virusforskeren og vinner av nobelprisen i fysiologi eller medisin Luc Antoine Montagnier13 (f. 1932) kan homøopatiens fortynninger være vannstrukturer som likner de opprinnelige molekylene. Poenget er ikke at væsken som stoffet løses i, ikke inneholder noen av de opprinnelige stoffene (noe kritikerne gjentar til det kjedsommelige), men at den antas å ha en struktur som gjenspeiler de originale molekylene. Dette hevder Montagnier med utgangspunkt i egen forskning,14,15 men det gjenstår å se om andre klarer å gjenta resultatene. Uansett bør det mane til en viss ydmykhet i utsagn om eventuelle virkningsmekanismer ved homøopatien.16

Vi kan være enige i at noen homøopater klamrer seg til å finne ”riktig” homøopatisk middel i stedet for først å forsøke en terapi som er vist å ha gode effekter, slik som for eksempel kosthold og ortomolekylær medisin. Vi går heller ikke god for metodene som homøopatiske remedier lages etter, inkludert ”fortynning” i laktose (melkesukker), uten at vi à priori avviser dem.

Imidlertid vet mange, kanskje særlig dem med kroniske lidelser, hva som hjelper og hva som ikke gjør det. Noen forsøker ulike terapier uten å få hjelp, mens andre ”treffer” med en terapi som de deretter mener må ha vært årsaken uten at den var det. Selv har jeg forsøkt både homøopati og akupunktur uten at jeg opplevde at det virket mot tilstanden jeg forsøkte å bedre. Det betyr imidlertid ikke at slike metoder ikke kan hjelpe noen med andre lidelser. Dessuten er det utvilsomt gjort mye forskning på slike og andre ukonvensjonelle metoder uten at verken Tjomlid eller vi kjenner til det – blant annet fordi resultatene er publisert på russisk, kinesisk eller andre lite tilgjengelige språk.

Klisjé 6:

Det virker for meg!

Tjomlid har rett i at enkelte produsenter driver tvilsom markedsføring av for eksempel kosttilskudd med utsagn fra kjente personer som uttaler at ”det hjelp meg”. Anekdoter er ikke bevis, og vitaminer har ingen effekt mot en lidelse dersom mangel ikke er årsaken til lidelsen. For eksempel skyldes skjørbuk mangel på vitamin C, men tilskudd helbreder bare hvis dosen er stor nok. Skal vitaminterapi virke, må man gi det man har for lite av i en stor nok dose til at en aktuell enzymreaksjon begynner å fungere. En rekke ulike tilstander kan skyldes mangler, men i forsøk brukes ofte for små doser eller feil vitamin. Man kan ikke finne ut hvorvidt et vitamin har effekt ved å gi deltakere i en tilfeldig gruppe med et eller annet symptom samme dose og forvente signifikante forskjeller fra en ubehandlet gruppe.

At mange produsenter bruker anekdoter, kan skyldes at det faktisk er forbudt å hevde at noe som ikke er definert som legemiddel, har dokumenterte effekter.

Klisjé 7:

Det ville ikke vært så populært om ikke det virket

Tjomlid hevder retorisk at ”alternative behandlere burde gjenoppta årelating fordi det var populært i over to tusen år.” Han sidestiller årelating med homøopati og akupunktur og hevder at sistnevnte også bør forkastes. Imidlertid er virkningene ved årelating godt kjent, inkludert de tilstandene hvor det kan tenkes å være til nytte (hemosiderose, infeksjon17,18). Hvis akupunktur og homøopati forutsettes å ha effekt, er de imidlertid ikke basert på anerkjente mekanismer. Disse terapiene kan derfor ikke testes med ”anerkjente vitenskapelige metoder” fordi de – hvis de virker – har andre virkningsmekanismer enn konvensjonell vitenskap per i dag kan forklare.

I et kapittel om legemiddelindustrien hevder han at ”legemiddelfirmaene tjener stor penger … på å produsere kosttilskudd”. Dette er galt fordi vitaminer og mineraler ikke kan patenteres, og omsetningen av kosttilskudd er for eksempel i Norge ikke mer enn 1/10 av omsetningen av patenterte medikamenter. Når det gjelder virkninger av kosttilskudd, vil vi henvise til vår faste spalte om temaet. De som leser disse, vil kanskje oppdage at Tjomlid i denne debatten har beveget seg inn på et felt han ikke har faglig grunnlag for å ta opp.

Klisjé 8:

Placeboeffekten kan ikke virke på dyr og barn

Denne diskusjonen mister sin slagkraft i og med at Tjomlid ikke har satt seg inn i kritikken mot selve placebobegrepet.5,6,7,8 Folk flest er neppe så naive at de tror at ”dersom en hest eller en baby som ble bedre etter akupunktur”, fikk man ”vips” bevis for at det ikke kan ha vært noen placeboeffekt. Det går an å holde åpent muligheten for at noe ved behandlingen kan ha virket uten at man kan være helt sikker på hvordan. Tjomlid påstår at placeboeffekten virker på dyr og barn på grunn av ”klassisk betinging” – i dette tilfellet i form av ”dyrlegens stemme, lukt og utseende” – og at dette kan forklare hvorfor noen tror at homøopati eller akupunktur virker på dyr. Stemme, lukt og utseende er imidlertid ikke placeboeffekter, men kan tenkes å påvirke via mekanismer vi enda ikke kan forklare.

Klisjé 9:

Vitenskapen avviser det fordi de ikke kan forklare det

Tjomlid har et poeng i at postulerte virkninger av en terapi må testes. Alle som fremmer en hypotese om at noe virker, er forpliktet til forsøk på falsifisering av metoden eller å bistå til at slik forskning settes i gang. Har svikter mange alternative utøvere av flere årsaker – noen er overbevist om at deres terapi har effekt og vil derfor ikke bruke tid på kontrollerte tester; andre vet ikke hvordan man utfører forskning, noen kan mangle finansiering eller en institusjonell tilknytning som gjør slik forskning mulig. Atter andre har intet ønske om selv å forske – de er utdannet til behandlere og ønsker å bruke sin tid til å hjelpe syke mennesker.

Imidlertid blir mye avvist av konvensjonelle forskere nettopp fordi de ikke er åpne for andre mekanismer enn de selv forstår eller kan forklare. Et godt eksempel på dette var da de to australske forskerne Barry J. Marshall (f. 1951) og Robin Warrin (f. 1937) oppdaget at magesår kunne forårsakes av bakterien Helicobacter pylori, som de identifiserte i 1982.19 De ble så sterkt motarbeidet at det tok to årtier før konvensjonelle forskere måtte innrømme at deres teori var korrekt. De fikk endelig anerkjennelse med tildeling av nobelprisen i medisin eller fysiologi i 2005.

Vaksinemotstand og holdninger

Forfatteren vier et kapittel til motstanden mot vaksiner og siterer personer som ikke har god vitenskapelig skolering og av den grunn tar opp ubegrunnede og dels usaklige argumenter mot bruk av vaksiner. Tjomlid har imidlertid ikke tatt med den nyanserte debatten som blant annet er blitt reist av osteopaten Sherry Tenpenny20,21 og andre skolerte vaksineskeptikere. Det er faktisk dokumentert at vaksiner i enkelte sammenhenger har skadet enkelte og at mange vaksiner har lav nytteverdi. Dette gjelder ikke minst influensavaksiner.22,23,24

Det er også direkte galt at Andrew Wakefields studier, som hevdet at MMR-vaksinen kunne føre til autisme hos barn, ”ble senere avslørt som svindel”. Hele bakgrunnen for kontroversen om vaksiner og autisme har vi tidligere dekket utførlig i Helsemagasinet.25,26

Hans oppfordring om ”å forholde oss til den beste vitenskap” kan vi underskrive på. Problemet i medisinsk debatt er imidlertid at det ofte ikke foregår en åpen debatt og at enkelte av de mest kompetente og velreflekterte kritikerne ikke slipper til i debatten eller media. For eksempel er Sherry Tenpennys planlagte foredragsturné til Australia blitt forsøkt forhindret på grunn av motstand mot hennes synspunkter på vaksiner.27

Tjomlid avslutter boka med et personangrep på lege og homøopat Siri Aabel (f. 1955). Kritikken viser at han ikke har noen forståelse for at det kan finnes andre forklaringsmodeller på sykdom i tillegg hans egne. Vi planlegger å publisere et intervju med Aabel i Helsemagasinet nr. 3, og da kan leserne selv bedømme hvorvidt hun farer med tøv eller ei.

Til å være en ”i utgangspunktet åpen person uten fordommer”, er Tjomlid ikke nådig i sin omtale av leger og andre terapeuter som er blitt kritisert av myndighetene for sin virksomhet. Kan det være at myndighetene og etablerte forskere noen ganger tar feil, og at de av og til kritiserer personer som verken er ”svindlere” eller ”inkompetente”? Vitenskapens historie er full av eksempler på sistnevnte. Vi oppfordrer forfatteren og hans likesinnede ikke å trekke for raske konklusjoner – kanskje vil framtiden vise at noen av de ”utstøtte” hadde rett likevel.

Avslutningsvis vil vi anbefale Tjomlid og hans likesinnede å innta en mer ydmyk holdning når det gjelder forståelsen av årsakene til sykdom og helse. Kan det være mer mellom himmel og jord enn de vet om?


Om forfatteren

Gunnar Roland Tjomlid (f. 1974 i Dar es Salaam, Tanzania) bodde fire år i Tanzania og Kenya og vokste opp på Tonstad i Sirdal kommune. Han bor i Oslo og jobber som daglig leder og nettutvikler i IT-selskapet Thin AS. Han driver bloggsida tjomlid.com og er en aktiv samfunnsdebattant. Hans bok er på 443 sider og utgis av Humanist forlag (2013). Pris kr 369, ePub/mobil kr. 199; http://www.humanistforlag.no/placebodefekten.5543848-325901.html

Kilder:

1.  Schaible UE, Kaufmann SH. Iron and microbial infection. National Review of Microbiology 2004; 2: 946-53. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15550940

2.  Brock JH, Mulero V. Cellular and molecular aspects of iron and immune function. Proceedings of the Nutrition Society 2000; 59: 537-40.

3.  Wiley AS. Cow´s milk consumption and health. An evolutionary perspective. Kapittel 5. I: Trevathan WR, Smith EO, McKenna JJ, red. Evolutionary medicine and health. New perspectives. Nerw York: Oxford University Preess, Inc., 2008: 116-33.

4.  McKeown T. The role of medicine. Dream, mirage, or nemesis? London: Nuffield Provincial Hospitals Trust, 1976.

5.  Beecher H. The powerful placebo. The New England Journal of Medicine 1955; 274: 367-72. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/13271123

6.  Hickey S, Roberts H. Tarnished gold. The sickness of evidence-based medicine. © Hickey og Roberts. Charleston, SC, 27.10.2011.

7.  Poleszynski DV. Den såkalte placeboeffekten. I: Lindeland JP, Pedersen G, red. Naturmedisinsk antologi; s. 119-128. Oslo: Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon, 2014: 119-28.

8.  Gøtzsche PC. Is there a logic in the placebo? Lancet 994; 344: 925-6.

9.  Saul AW, red. The orthomolecular treatment of chronic disease. Laguna Beach, CA: Basic Health Publications, Inc., 2014.

10.  Poleszynski DV. Er vitamin- og mineraltilskudd farlige? Tidsskrift for Den Norske Lægeforening 1999; 13: 1926-9. http://tidsskriftet.no/legacy/199913/art14.html

11.  Mae-Wan Ho. Large structured water clusters caught on camera. ISIS Report 2014; 12.2; http://www.i-sis.org.uk/Large_stuctured_water_clusters_caught_on_camera.php

12.  Schiff M. The memory of water: Homoeopathy and the battle of idesas in the new science. London: Thorsons Publisers, Inc., 1995. http://www.amazon.com/The-Memory-Water-Homoeopathy-Science/dp/0722535341

13.  http://en.wikipedia.org/wiki/Luc_Montagnier

14.  Montagnier L, Aïssa J, Ferris S mfl. Electromagnetic signals are produced by aqueous

nanostructures derived from bacterial DNA sequences. Interdisciplinary Sciences: Computational Life Sciences 2009; 1: 81-90.

15.  Montagnier L, Aïssa J, Lavallée C mfl. Electromagnetic detection of HIV DNA in the blood of

AIDS patients treated by antiretroviral therapy. Interdisciplinary Sciences: Computational Life

Sciences 2009; 1: 245-53.

16.  Thomas Y. The history of the memory of water. Homeopathy 2007; 96: 151-7. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17678810

17.  Weinberg ED, Miklossy J. Iron withholding: A defense against disease. Journal of Alzheimer´s Disease 2008; 13: 451-63. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/?term=weinberg+ed+and+miklossy+j

18.  Weinberg ED. Iron availability and infection. Biochimica et Biophysica Acta 2009; 600-5. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/18675317

19.  http://en.wikipedia.org/wiki/Helicobacter_pylori

20.  Tenpenny SJ. Saying no to vaccines. Cleveland, OH: NMA Media Press, 2008; www.cayingnotovaccines.com

21. Poleszynski DV. Hvorfor drepte Spanskesyken

så mange? VOF 2010; 1 (2): 38-42.

22.  Doshi P. Influenza: marketing vaccine by marketing disease. BMJ 2013; 346: f3037. http://www.bmj.com/content/346/bmj.f3037

23.  Doshi P. Influenza vaccines: Time for a rethink. JAMA Internal Medicine 2013; 173: 1014-6. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/23553143

24. Mysterud I. Styr unna influensavaksine. VOF

2010; 1 (1): 72-84.

25. Mysterud I. Heksejakt på britisk vaksinekritiker. VOF 2012; 3 (1): 32-40.

26. Mysterud I. Viktig grunnforskning på vaksiner

forsøkt stoppet. VOF 2012; 3 (2): 18-20.

27.  https://www.youtube.com/watch?v=UJtMOwX5PPo&feature=youtu.be

You may also like
Muggsoppgifter i innemiljøet
Myseprotein
Bikarbonat
Jevninger

Legg igjen et svar