Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2019 > Drøvtyggeres klimaeffekt

Drøvtyggeres klimaeffekt

Det er i dag ikke grunn til å trekke forhastede konklusjoner om klimatiltak som svekker bruk av drøvtyggerens unike evne til å utnytte arealer vi ikke kan dyrke menneskemat på.

Tekst Vilde Haarsaker og Chr. Anton Smedshaug . Foto Shutterstock 

I forbindelse med den pågående debatten om krav til reduserte klimagassutslipp fra jordbruket, der drøvtyggeren får særlig oppmerksomhet, er det verd å minne om tre forhold.

Det første er at oppmerksomheten den norske kua og sauen får i klimasammenheng, neppe er proporsjonal med andelen av utslippene de faktisk står for. Jordbruket står totalt sett for drøyt åtte prosent av årlige norske klimagassutslipp, og metanutslipp fra husdyr står for rundt halvparten av dette, altså cirka fire prosent årlig. I realiteten er det ikke fire prosent av utslippene, men fire prosent av den anslåtte klimaeffekten av norske utslipp, som benevnes med CO2-ekvivalenter. Fordi metan er anslått å være en 25 ganger sterkere klimagass enn CO2, regnes metanutslippene om til CO2-ekvivalenter ved å multiplisere mengden metanutslipp med en vektfaktor på 25. Det vil si at norsk jordbruks utslipp på 100 000 tonn metan regnes om til 2,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter ved hjelp av denne vektfaktoren. Det er også verd å merke seg at utslipp fra ville drøvtyggere ikke bokføres i utslippsregnskapet, og at det i utslippsregnskap og klimamål ikke skilles mellom fossile og biologiske utslipp.

Det andre forholdet som det er viktig å være klar over, er at positive klimabidrag fra jordbruket ikke bokføres i jordbrukssektoren. Jordbruket får ikke noe ”fratrekk” for karbonlagring i beitearealer og dyrket mark, siden dette bokføres i sektoren ”skog og andre landarealer”. Denne sektoren vil få sitt eget utslippsmål for 2030 i Norges klimasamarbeid med EU. Dermed kan ikke de positive bidragene fra jordbruket bidra til å oppfylle Norges utslippsmål i ikke-kvotepliktig sektor. Jordbruk er den nest største utslippskilden i ikke-kvotepliktig sektor etter transport. Beitemarkas refleksjon av solinnstråling (albedo) blir ikke tatt hensyn til i utslippsregnskap.

Annonse:

Et tredje forhold som er for dårlig håndtert, er at metan har mye kortere levetid i atmosfæren enn CO2. Levetiden er beregnet til rundt 12 år. Karbondioksid har derimot en levetid på opptil 200 år, altså nesten så lenge som tilbake til den industrielle revolusjon på slutten av 1700-tallet. I grunnlagsrapportene til FNs klimapanel har man hele tiden vært klar på at det er betydelige svakheter ved å bruke vektfaktorer for å sammenstille utslipp av klimagasser med ulik levetid til CO2-ekvivalenter. Likevel blir vektfaktorer sett på som nødvendig verktøy for å vurdere klimatiltak opp mot hverandre. For eksempel vil Norges 2030-mål bli gitt i CO2-ekvivalenter, som også er regjeringens utgangspunkt for forhandlingene med jordbruket om en klimaavtale. 

En nylig publisert studie fra Oxford har imidlertid foreslått en justering av den gjeldende vektfaktormetodikken, som skal ta mye større hensyn til metans korte levetid versus CO2.1,2,3 Hovedforfatter er Myles Allen, som også er en av forfatterne bak 1,5-gradersrapporten til FNs klimapanel. Denne metodikken, kalt GWP*, tar hensyn til følgende vesentlige forskjell mellom metan og CO2: Mens et konstant utslipp av CO2 fører til akkumulering av CO2 i atmosfæren og en stadig økende klimapåvirkning, fører et konstant utslipp av metan til en konstant konsentrasjon i atmosfæren og dermed ingen økende klimapåvirkning. Årlige utslipp av klimagasser er derfor ikke et godt mål på klimaeffekt.

Det er en møysommelig prosess å endre retningslinjer for beregningsmetodikk i FNs klimapanel, men Myles Allen tar til orde for at GWP*-metodikken likevel kan brukes av nasjonale myndigheter som et mer presist verktøy for politikkutforming. Mens Norges totale klimagassutslipp har økt med 2,4 prosent siden 1990 (startår for rapporteringen), har metanutslippene fra jordbruket vært relativt stabile. Det vil si at konsentrasjonen av CO2 har akkumulert jevnt i perioden, mens metankonsentrasjonen som skyldes norske drøvtyggere, er stabil grunnet metans korte levetid. Norske drøvtyggeres klimapåvirkning blir derfor lavere enn de fire prosentene av årlige norske utslipp som man i dag opererer med. For å få et mer presist estimat på drøvtyggeres klimapåvirkning må vi derfor regne ut hvordan utslippsbildet blir ved bruk GWP*-metodikken.

Med bedre kunnskap og beregningsmetoder knyttet til metans levetid, karbonlagring og albedoeffekt vil vi etter hvert få et mer helhetlig bilde av drøvtyggerens komplekse rolle i klimasystemet. Da vil man også få et anslag på drøvtyggernes netto påvirkning på klimaet. Før vi vet mer, er det ikke grunnlag for å trekke forhastede konklusjoner om klimatiltak som svekker bruk av drøvtyggerens unike evne til å utnytte arealer vi ikke kan dyrke menneskemat på. 


Om forfatterne

Vilde Haarsaker (f. 1988) er utdannet sivilingeniør i kjemisk prosessteknologi fra NTNU, 2013 og arbeider som prosjektleder i AgriAnalyse. Hun har tidligere jobbet i oljeserviceselskapet Baker Hughes og i klimaavdelingen i Miljødirektoratet.

E-post: vh@agrianalyse.no

Chr. Anton Smedshaug (f. 1969) har vært daglig leder i AgriAnalyse siden september 2011. Han har tidligere jobbet med internasjonale spørsmål knyttet til EU, WTO og OECD, globalt landbruk, nasjonal næringspolitikk, økonomi og samfunn i Landbruksdepartementet og i Norges Bondelag. Smedshaug har en doktorgrad i økologi fra daværende Norges Landbrukshøgskole (2000). Han har utgitt flere bøker, blant annet Kan jordbruket fø verden? (2. utg. 2012) og Gjeld. Hvordan Vesten lurte seg selv (2. utg. 2014). 

E-post: cas@agrianalyse.no

Kilder:

1. Allen MR, Shine KP, Fuglestvedt JS mfl. A solution to the misrepresentations of CO2-equivalent emissions of short-lived climate pollutants under ambitious mitigation. npj Climate and Atmospheric Science 2018; 1: 16. https://www.nature.com/articles/s41612-018-0026-8

2. Allen M. Short-lived promise? The science and policy of cumulative and short-lived climate pollutants. Oxford Martin Policy Paper. https://www.oxfordmartin.ox.ac.uk/downloads/briefings/Short_Lived_Promise.pdf

3. Climate metrics for ruminant livestock. Oxford Programme on Climate Pollutants. Programme briefing July 2018. https://www.oxfordmartin.ox.ac.uk/downloads/reports/Climate-metrics-for-ruminant-livestock.pdf

Legg igjen et svar