Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2016 > Dyrebitt

Bitt er den hyppigst forekommende og største helsetrusselen fra kjæledyr og kan føre til ødelagt vev og risiko for infeksjon.

Tekst Iver Mysterud     Foto Shutterstock

I USA ble det for eksempel per 1996 beregnet å forekomme 1–2 millioner hundebitt og 400 000 kattebitt i året. Dette antas å være alt for lite, da kanskje bare ti prosent fører til kontakt med lege eller sykehus.1 Halvparten av alle amerikanere forventes å bli bitt av et dyr eller et menneske i løpet av livet.2

I en undersøkelse ble det beregnet at over 333 000 pasienter oppsøkte akuttavdelinger i hele USA årlig i perioden 199294. Dette vil si en årlig forekomst av nye tilfeller på 12,9 per 10 000 innbyggere. Det betyr over 900 nye hundebitt som nødvendiggjorde besøk på akuttavdeling per dag. For hvert dødelig hundebitt (ca. 20 per år) var det 670 innlagte pasienter, 16 000 legevaktbesøk og en legevaktkostnad på 102 millioner amerikanske dollar. Det var på denne tiden over 50 millioner hunder i USA.2

Hunder forårsaker mellom 63 og 93 prosent av alle registrerte bitt i USA. Folk oppsøker lege primært grunnet vevsskade av bitt eller frykt for infeksjon med stivkrampe eller rabies (lite relevant i Norge). Bittskader representerer én prosent av besøkene på akuttmottak i USA. Hunder kan bite hardt, men det er sjelden at voksne dør av det. Risikoen er større for små barn. Bitt stammer oftest fra eget kjæledyr, for eksempel hvis eieren har forsøkt å skille to hunder som sloss, eller fra hunden til en bekjent. Kattebitt eller effekten av slike bitt kan ofte bli oversett fordi kattetennene er så tynne.1

Annonse:

Norske forhold

Her hjemme er det anslått at cirka 5 000 hundebitt resulterer i legebesøk hvert år. Det er ukjent hvor mange av disse som fører til infeksjoner.4

Den kommunale legevakta i Oslo har Norges største skadepoliklinikk og dermed mulighet til å samle store pasientmaterialer i løpet av kort tid. Bittskader behandles daglig. En norsk forsker gikk i 1998 gjennom journalene til alle pasientene som var registrert med bittdiagnose i løpet av en toårsperiode. Blant 1 051 biteepisoder var 503 (48 %) kvinner og 147 (14 %) barn under 16 år. 951 bittskader (90 %) ble behandlet uten sying. Halvparten av pasientene fikk ikke antibiotika, en tredel fikk penicillin. Status for stivkrampe var vurdert i 1 015 journaler (97 %), og 788 pasienter ble gitt injeksjon med stivkrampegiftstoff som er gjort ugiftig ved formalinbehandling (tetanustoksoid). De fleste bittskadene skyldtes hund (76 %), katt (17 %) og hest (2 %). Barn ble påført 118 hundebitt (15 %), åtte kattebitt (4 %) og ti hestebitt (53 %). Flere hunde- enn kattebitt kom til behandling innen 12 timer. Blant hunderasene var schæfer den som hyppigst skadet mennesker. Hunder bet flest menn, katter helst voksne kvinner og hester helst unge jenter. Hunder bet barn ofte i ansikt/hode, voksne i hendene, mens katter bet både barn og voksne mest i hendene. De fleste bittskadene var overflatiske og helet seg greit uten antibiotika eller med vanlig penicillin etter sårbehandling uten sying.3

Behandling

Bitt behandles ved å rense såret, eventuelt sy, og ved bruk av egnet antibiotika og eventuelt injeksjoner mot stivkrampe eller rabies.1 En effektiv tilleggsbehandling er inntak av vitamin C (til magetoleranse), som i store doser kan være nok til å ta knekken på alle typer virus og også hemmer bakterier.

Et bittsår renses grundig med børste og/eller høytrykksspyling med saltvann eller vandig klorheksidin. Eventuelt dødt vev (nekrose) fjernes. Ansiktsskader bør vurderes av en erfaren kirurg. Generelt anses sårbehandling uten sying å være sikrest. Åpne, overflatiske sår kan primært behandles uten antibiotika. Hvis man velger å behandle med antibiotika, bør medisinering startes omgående.3,4

Forebyggende antibiotikabehandling skjer ved bruk av fenoksymetylpenicillin, eventuelt ciprofloksacin ved penicillinallergi. Slik behandling anbefales i 3–4 dager ved alle typer bitt dersom4

● såret ikke kan rengjøres

● såret er eldre enn 24 timer og ikke er behandlet

● såret er lokalisert til hender, føtter eller ansikt

● såret har ført til skade på dypereliggende vev

Forebyggende antibiotikabehandling anbefales etter alle typer bitt – uavhengig av type sår – av rusbrukere, de som har fjernet milten, immunsvekkede og eldre.4

Ved infiserte sår etter bitt av hund eller katt gis fenoksymetylpenicillin (ciprofloksacin ved penicillinallergi) i 10 dager.4

Infeksjoner

Bittskader forårsaket av katter eller hunder representerer en betydelig risiko for infeksjon, og ethvert bitt bør vurderes av lege med henblikk på eventuelt behov for antibiotikabehandling. Infeksjoner ved bitt skyldes vanligvis smitte fra bakterier i munnfloraen til dyret som biter eller fra pasientens egen hudflora. 25–50 prosent av kattebitt og kattekloring og 10–20 prosent av hundebitt fører til infeksjon.4

Det finnes ifølge Folkehelseinstituttet rundt 400 000 hunder og rundt 600 000 katter i norske hjem. En rekke bakterier kan forårsake infeksjoner etter hunde- og kattebitt. De fleste infeksjonene skyldes streptokokker, stafylokokker, anaerobe bakterier og bakterien Pasteurella multocida. Ofte foreligger blandingsinfeksjoner.4

Bakterien Capnocytophaga canimorsus er vanligvis assosiert med hundebitt (av og til kattebitt) og kan gi hjernehinnebetennelse med høy dødelighet. Mest utsatt er personer som har fått fjernet milten eller andre med nedsatt allmenntilstand, for eksempel alkoholikere.4

Stivkrampebakterien kan overføres gjennom dype bitt. Rabies kan overføres ved bitt av blant annet hund eller katt i områder der sykdommen er utbredt (ikke i Norge). Tularemi som er smittet gjennom direkte kontakt med dyr, er beskrevet etter kattebitt, også i Norge.4

Katteklorfeber ble første gang beskrevet på 1950-tallet. Bakterien Bartonella henselae antas å være hovedårsak til denne infeksjonen, som kan overføres gjennom bitt eller kloring, spesielt av kattunger.4

Slikking i ansiktet av hund i Norge representerer hos friske personer ingen helserisiko.4

Kilder:

1.  Plaut M, Zimmerman EM, Goldstein RA. Health hazards to humans associated with domestic pets. Annual Review of Public Health 1996; 17: 221–5. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/8724225

2.  Solheim K. Bitt av pattedyr. Tidsskrift for Den norske lægeforening 1998; 118: 2613. http://tidsskriftet.no/legacy/199817/leder6.html

3.  Dahl E. Dyrebitt ved Oslo Kommunale Legevakt. Tidsskrift for Den norske lægeforening 1998; 118: 2614–7. http://tidsskriftet.no/legacy/199817/art1.html

4.  22. Bittskader og infeksjoner - veileder for helsepersonell. Folkehelseinstituttet, http://www.fhi.no/artikler/?id=82645 (11.12.2015).

You may also like
Muggsoppgifter i innemiljøet
Bikarbonat
Jevninger
Trådløse nettverk? Ikke i skoler og barne- hager på Kypros

Legg igjen et svar