Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2016 > Eloverfølsom og diskriminert i dagens Norge

Eloverfølsom og diskriminert i dagens Norge

Trådløs kommunikasjon var i årevis en stor del av hverdagen til Svein Gulbrandsen (f. 1955). Hans jobb i IKT-bransjen ble imidlertid stadig vanskeligere fra 2009. Gradvis gikk det opp for ham at hans periodevise sterke og plagsomme symptomer ble utløst av trådløs kommunikasjon. Eloverfølsomhet er imidlertid ingen godkjent diagnose for nedsatt funksjonsevne i Norge, og Svein føler seg diskriminert i det norske samfunnet. Han hindres i å være med på normale sosiale aktiviteter av et vidt spekter av sendere for trådløs kommunikasjon.

Tekst Iver Mysterud     Foto Shutterstock og Marie Heggset

– Jeg har jobbet med IKT siden 1982, og trådløs kommunikasjon ble en stor del av min hverdag fra de første spede forsøkene ble utført, forteller Svein. Fra 1995 og fram til 2009 arbeidet han som prosjektleder for store IT-prosjekter på sykehus over hele Nord-Europa. Da flyttet han med familien fra Østlandet til Stranda på Sunnmøre for å bli IT-sjef hos Åknes/Tafjord Beredskap IKS (ÅTB).

– En av grunnene som veide tungt på vektskåla i tillegg til at det var en spennende arbeidsplass, var skisenteret og de mulighetene som lå der. Alpint har alltid vært viktig for meg, sier skientusiasten.

Helt siden mobiltelefon fikk en hendig, bærbar størrelse, har dette vært et av Sveins viktigste arbeidsverktøy sammen med bærbar PC. Han trodde at høyfrekvent stråling ikke var skadelig på noen som helst måte inntil han selv ble alvorlig syk. Det tok imidlertid en god stund før han ble klar over og sikker på at stråling faktisk var årsak til plagene.

Annonse:

Siden oktober 2012 har han vært sykemeldt og etter hvert kommet over på arbeidsavklaringspenger fra NAV på grunn av ekstrem følsomhet overfor høyfrekvent stråling fra mobilnett, trådløse datanett (WiFi) og alle andre tilsvarende teknologier for trådløs kommunikasjon. Plagene arter seg som en kraftig allergisk reaksjon og kan i mange tilfeller også sammenlignes med kronisk utmattelsessyndrom (ME).

En lang historie…

I mange år neglisjerte Svein signalene kroppen ga ham. – Mange av disse tidlige symptomene kom tilbake i minnet etter som tiden gikk etter at jeg ble syk, forteller han.

– Første gangen jeg merket at bruk av mobiltelefon påvirket meg, var i forbindelse med en 18-måneders jobb som prosjektleder i København, minnes Svein. – Jeg hadde telefonen, en Nokia 6110, i en veske på beltet og med handsfri i form av ledning med ørepropp og mikrofon. Jeg kunne snakke i telefon 3–5 timer hver dag. Etter en stund merket jeg et ubehag spesielt da jeg satt. Jeg oppdaget også at huden under der antennen på telefonen satt, skiftet farge og ble rødbrun og læraktig. Jeg tenkte ikke så mye på hvorfor og hva det kom av den gangen. Da jeg var ferdig med prosjektet og kom tilbake til Oslo, lå telefonen på pulten. Huden og det vonde området fikset seg selv etter en stund, forteller han.

Da Svein jobbet som selvstendig prosjektleder, hadde han hjemmekontor. Der satte han opp trådløst nett med forsterkere og utvendige antenner slik at han kunne jobbe ute og inne hvor som helst på den 14 mål store eiendommen. – I ettertid vet jeg at jeg i denne perioden var svært trett og sliten mye av tida. I ettertid har jeg også fått kommentarer fra både kunder og leverandører jeg jobbet med på den tiden, at jeg klagde på det generelle
energinivået mitt, forteller Svein.

I 2008 bestemte han seg for å legge prosjektlederkarrieren på hylla, og Svein tok som nevnt med seg familien og reiste til Stranda kommune i mai 2009.

I 2011 ønsket kommunen å sette opp en kommunikasjonsløsning mellom Stranda sentrum og de litt mer fjerntliggende tettstedene i kommunen, Geiranger og Hellesylt. Kommunens IT-sjef innledet et samarbeid med ÅTB om dette, og Svein ble på denne måten del av prosjektet. Hans forslag gikk ut på å sette en node på Roaldshorn. Da ville de få fri sikt derfra og ned til kommunesentrum i bygda. Dette tekniske opplegge ble vedtatt.


Ønsker å bli testet

– Teoretisk sett er det ikke noe problem å få dokumentert problemene mine, sier Svein. – Jeg har blant annet forsøkt å få til en EEG-undersøkelse. Slik jeg kjenner hvordan strålingen påvirker meg, er jeg helt sikker på at det ville gi utslag på en slik undersøkelse, sier han. – Det første problemet oppstår ved at jeg i det norske helsevesenet mangler en godkjent diagnose som kvalifiserer til å få slik undersøkelse. Dette betyr at ingen helseinstitusjoner, private eller offentlige, som lever av midler fra staten, er villig til å prøve, fortsetter Svein.

– Jeg kom over en privatpraktiserende nevrolog som kunne gjøre det, men han hadde ingen mulighet til å gjennomføre undersøkelsen slik jeg beskrev. Det vil si at rommet hvor jeg skal bli testet, må være 100 prosent fritt for stråling. Dette kan jeg måle. Jeg vil så ligge på testbenken med alt tilkoblet, og i løpet av undersøkelsen setter noen på en trådløs ruter eller aktiverer WiFi på en telefon eller liknende uten at jeg vet når det skjer, forklarer Svein. Hos nevrologen hadde de imidlertid ingen mulighet for å gjøre testen på denne måten. Dessuten måtte Svein ha betalt alt av egen lomme, noe han ikke har mulighet til, spesielt ikke når testen ikke kan gjøres på en fullverdig måte.

I flere EU-land er eloverfølsomhet en godkjent diagnose i helsevesenet. Svein har forsøkt å få NAV til å dekke kostnadene med å få ham undersøkt i et av disse landene, men det norske systemet kan ikke love refusjon av testing utenlands.

Ubehag i alpinbakken

I romjulen 2011 feide uværet ”Dagmar” over området og satte en stopper for det meste. I februar 2012 hadde
skisenteret fått leget sårene etter uværet, og det ble sesongåpning nummer to denne vinteren. Lørdagen var Svein og familien blant de første i anlegget. Da han åpnet sikkerhetsbøylen på toppen og gikk ut av heisstolen, gled han sakte framover mot ”kanten” for å nyte utsikten før de satt utfor. – Jeg ble brått veldig svimmel og uvel, men forsto ikke hvorfor. Jeg kjørte sakte nedover, og etter 4–500 m begynte svimmelheten å slippe taket. Jeg tenkte ikke mer på det og kjørte helt ned, rett inn i heisen igjen og opp til toppen. Da jeg kom opp igjen, kom samme svimmelheten tilbake, men noen hundre meter nedover bakken forsvant det meste av svimmelheten igjen. Det samme gjentok seg tredje gang, men da ga jeg meg, og vi kjørte hjem. Gleden var borte, minnes alpinentusiasten.

På søndagen dro familien opp igjen. Nøyaktig det samme mønsteret med svimmelhet og ubehag kom. Svein forsøkte å ta heisen opp på den andre sida av dalen. Der oppdaget han at svimmelheten fulgte ham fra han satt seg i stolheisen og hele veien opp. Svein begynte å bli fortvilet fordi han ikke forsto hva som var galt.

– Jeg lurte på om det kunne være hjelmen eller mine nye briller som trykket på noen nerver. Jeg prøvde uten disse, men merket ingen forskjell. Jeg hadde observert at det var et mønster når problemene kom og likedan ble borte igjen, men jeg var ikke i stand til å finne noen forklaring, forteller Svein.

Sliten på jobb

Samtidig merket han at han fungerte fint på jobb fram til etter lunsj. Nesten presis klokka 13 hver dag ble han veldig trøtt og hadde bare lyst til å sove. – Jeg slet med konsentrasjonen og klarte ikke lese, og da jeg satt i møter, registrerte jeg at det satt folk rundt meg. Jeg hørte at de pratet, men jeg var ikke i stand til å oppfatte hva de sa. Når jeg sa noe, opplevde jeg at selv om jeg visste hva jeg skulle si, klarte jeg ikke få fram noe fornuftig. Det kom bare ord i mer eller mindre usammenhengende rekkefølge. Mine kolleger registrerte selvsagt at det var noe fundamentalt galt med meg, minnes Svein. Dagene og ukene gikk, og formen ble stadig dårligere. Etter hvert dukket det opp flere symptomer. Til og fra begynte han å klø over hele kroppen, og han fikk hudutslett som minner om eksem. Huden sprakk over øyelokkene og bak ørene.


Foreningen for eloverfølsomme (FELO)

FELO ble etablert i 1993. Det er en ideell forening som jobber med komplekset eloverfølsomhet. Den har en rikholdig nettside (www.felo.no), egen kontakttelefon (33 48 13 00) og utgir medlemsavisa Strålevett.

Aha-opplevelsen

Påsken kom, og familien bestemte seg for å være hjemme fordi det ikke var snø ved hytta. Skisenteret holdt på å stenge på grunn av lite snø, men Palmesøndag kom det nærmere to meter på Stranda, og det ble tidenes drømmepåske. Hele familien skulle selvsagt ut på ski. Svein sto i billettkø for å kjøpe heiskort til sin eldste sønn og hans samboer. Da kom svimmelheten og uvelfølelsen tilbake. Svein løftet blikket opp i et forsøk på å klare hodet. Han så da rett på en hvit, firkantet WiFi-antenne som var plassert på taket over billettluka. Den pekte rett på ham. Kunne antennen ha noe med problemene hans å gjøre?

– Etter dette begynte jeg å legge merke til omgivelsene rundt meg når svimmelheten og uvelfølelsen kom. Hver gang, uten unntak, observerte jeg at det fantes slike antenner som pekte mer eller mindre rett mot meg, forteller Svein. – Jeg la også merke til at når jeg var på plasser hvor slikt utstyr ikke var installert, var formen helt på topp, fortsetter han.

Etter hvert merket Svein at det ble et nesten uovervinnelig problem å snakke i mobiltelefon fordi han ble svimmel og uvel, og han mistet fullstendig konsentrasjonen. – Jeg klarte rett og slett ikke oppfatte hva som ble sagt, og når jeg skulle si noe, ble det bare ord. Basert på dette antok jeg at stråling fra alle slike ”dingser” påvirket meg negativt, forteller han.

Sommeren 2012 skulle de på jobben ha internopplæring på et radarsystem for skanning av fjellpartier i bevegelse. Ved et uhell ble den skrudd på inne på møterommet. Umiddelbart holdt Svein på å besvime og måtte bare komme seg ut og bort. – Det var mest trolig den siste dråpen som skulle til før begeret var fullt, før jeg ikke var i stand til å utføre noe som helst, sier han.

En umulig diagnose

Etter hvert ble problemene så store at Svein måtte ta seg en tur til legen. Alle prøver viste seg å være normale. Den første diagnosen han fikk, var at han hadde en allergisk reaksjon. Påfølgende allergitester ga imidlertid ingen utslag på noe. – Legen så på meg at jeg var syk, selv om ingen prøver hadde slått ut, forteller Svein.

– Jeg fikk ulike salver for å smøre på huden mot kløen og det eksemliknede utslettet, men ingen av disse hadde noen virkning, minnes han.

Seinere tar Svein opp sine observasjoner med legen. Sistnevnte stiller seg først tvilende, men innser så at det er et klart mønster her. Legen leste seg litt opp på hva som finnes av informasjon på nettet og fant ut at alle Sveins symptomer sammenfalt med hva som er vanlige symptomer på eloverfølsomhet.

Diagnosen ”allergi” ble derfor frafalt, og Svein ble kun stående igjen med ”utslitt” som diagnose fordi det ikke finnes noen godkjent diagnose i det norske helsesystemet på hans problem. EU har diagnosen eloverfølsomhet, men det er enkelte ting i EU som ikke implementeres i Norge. – Jeg ble sendt til St. Olavs Hospital i Trondheim for videre utredning og testing, fortsetter han. – Dette kom det ikke noe ut av. Fordi jeg er symptomfri etter et par–tre dager, ble konklusjonen at jeg ikke kunne plasseres i ”sekken” med ME-pasienter. Jeg har derfor fremdeles ingen diagnose ut over det at jeg ifølge legen er ”utslitt”, sier Svein.

I oktober 2012 ble Svein 50 prosent sykemeldt. Han jobbet fram til 12 på dagen og gikk så hjem. Han satt da og sov fram til middagstid, spiste middag og satt og sov fram til leggetid og videre hele natta. I snitt sov han 16 timer i døgnet, noe som fremdeles er tilfellet så lenge han er eksponert for stråling. Der han bor nå i Øvre Eiker kommune, er det imidlertid lite stråling, og han har nå en mer normal døgnrytme. Fra nyttår 2012/2013 ble Svein 100 prosent sykemeldt, og fra oktober 2013 gikk han over på arbeidsavklaringspenger fra NAV. Fra oktober 2014 opphørte hans ansettelsesforhold med ÅTB.


Svein Gulbrandsen

Ødegårdsveien 110, 3330 Skotselv
Telefon: 900 58 794
E-post: svein@svgfoto.no

En ærlig, men ”vanskelig” pasient

– Jeg har vært til alle mulige undersøkelser uten resultat. Søknad om uføretrygd er til behandling hos NAV, men denne står på vent inntil jeg har vært gjennom ytterligere noen undersøkelser. Min tidligere arbeids-plass ÅTBs forsikringsselskap har godkjent mitt tilfelle som yrkesskade, og jeg sitter kun og venter på vedtaket fra NAV før de kan betale ut yrkesskadeerstatning, forteller Svein.

– Min lege fortalte at de fleste av mine symptomer er de samme som pasienter med diagnosen ME har. Jeg får ikke denne diagnosen fordi jeg er 100 prosent symptomfri når jeg ikke er påvirket av stråling. Overlegen hos NAV, som er med å behandle min søknad, fortalte at dersom jeg ikke hadde vært ærlig, ville jeg også blitt plassert i sekken for ME-pasienter. Og hele prosessen der ville kun vært en enkel formalitet, sier Svein.

– Når jeg eksempelvis er på steder som er helt uten stråling, blir jeg 100 prosent symptomfri etter en tid. Familiens hytte på Nordmøre er et av stedene. Der finnes det ikke mobildekning eller noen annen form for høyfrekvent stråling. På hytta kan jeg gå på toppturer på 5–6 timer med randoneeski helt uten problemer. Her hjemme kan jeg ikke gå 10 minutter fra huset før jeg må snu, fortsetter han.

Alle former for høyfrekvent stråling skaper problemer for Svein: WiFi, blåtann, vanlig mobilnett, trådløse hustelefoner (DECT), Telenors store link-antenner mellom noder, kystradar for skipstrafikken (fyrtårn), store områder rundt flyplasser og nye
elektroniske pristagger i dagligvarebutikkene er alle nesten uoverstigelig hindringer for ham.

– Dersom jeg blir utsatt for mye høyfrekvent stråling over litt tid – det vil si noen timer – kan det bli så ille at jeg kaster opp, blør neseblod og nesten ikke er i stand til å gå uten hjelp. Når jeg sier mye, er det snakk om 150–300 µW/m2 (mikrowatt per kvadratmeter). En vanlig mobiltelefon sender ut på 140–160 µW/m2 når en samtale pågår dersom det er god dekning. Dette er langt under hva myndighetene anser som uproblematisk, forklarer Svein.

– Jeg har mobiltelefon, men den er i flymodus 90 prosent av tida. Den blir kun brukt til å sende SMS i ny og ne og til BankID i nettbanken. Vi har kablet nettverk i huset og kastet ut den trådløse telefonen til fordel for en gammeldags fasttelefon med snor, forteller han. – Det er mange som tviler på at det er målbar stråling jeg påvirkes av. Jeg har derfor anskaffet måleinstrumenter fra Gigahertz Solutions i Tyskland for å bevise at det er stråling rundt meg når jeg merker det på kroppen. Disse instrumentene har endret manges oppfatning fra å dreie seg om innbilning til å innse at det er en realitet, fortsetter Svein. Som et siste punkt kan han opplyse at han har vært i kontakt med en som tidligere var ansatt hos Telenor mobil. Svein satt i møte med ham siste gangen han ble så dårlig at han kastet opp og begynte å blø neseblod. Den Telenor-ansatte kunne bekrefte at Telenors forskningsavdeling vet mye om dette, og han ble ikke overrasket da han så hvor syk Svein ble. Han innrømmet imidlertid at det var første gangen han så det ved selvsyn.

Diskriminering

I Norge har vi en lov som skal hindre diskriminering på grunn av funksjonsevne. Sveins nedsatte funksjonsevne er usynlig for folk flest, men like fullt reell. Han kan ikke bevege seg fritt i store deler av det norske samfunnet grunnet utallige installasjoner for trådløs kommunikasjon. – For meg og mine likesinnede er dette et like stort problem som for en rullestolbruker som ikke kommer inn på et offentlig kontor fordi bygget ikke er tilrettelagt for det. Jeg blir rett og slett diskriminert fra å kunne delta på helt vanlige aktiviteter som for oss alle burde være helt naturlige, sier Svein. Han kan for eksempel ikke gå til de lokale dagligvarebutikkene for å handle. Der er det installert elektroniske pristagger på hyllene som kommuniserer trådløst med serveren på bakrommet. Et annet eksempel er det lokale skisenteret. Dit kan ikke Svein dra fordi det er bygget ut med trådløst bredbånd i hele området. Han kan heller ikke gå en liten tur ned til sentrum på grunn av utbygging av mobilnett, trådløst bredbånd og Telenors store radiolink i Storgata. I tillegg kan ikke Svein delta på arrangementer på offentlige steder, for eksempel på det kommunale kulturhuset. Ei heller kan han ha en normal jobb i en helt ordinær virksomhet fordi alle må ha tilgang til WiFi og det anses som en selvfølge at all kommunikasjon skal foregå via mobiltelefon.

– Som en konsekvens av dette har vi vært nødt til å flytte. Etter mye leting kom vi over et hus til leie i Øvre Eiker kommune i Buskerud, helt på grensa til Modum og Sigdal. Her er det for øyeblikket ingen målbar stråling slik at jeg i det minste kan ha et normalt liv hjemme, forteller Svein. – Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har slått fast at det er forbudt å bygge ut eller sette opp installasjoner som diskriminerer personer eller grupper fra å kunne delta på like fot med alle som ennå ikke er rammet av dette. Denne etaten åpner sågar opp for at det kan kreves erstatning fra både utbyggere og bevilgende myndigheter. Kanskje saken ville kunne behandles av Menneskerettsdomstolen i Strasbourg? undres han.

Stadig mer isolert

I perioder isolerer Svein seg mer og mer og unngår steder han vet han blir utsatt for stråling. Han er mentalt sterk og har så langt unngått å gå inn i en depresjon, men medgir at det blir tyngre og tyngre å takle hverdagen både for ham og familien. – Jeg krever ikke så mye annet enn å bli tatt på alvor og få tilbake retten til et verdig liv og en normalt god livskvalitet, avslutter Svein Gulbrandsen.


Tidligere om eloverfølsomhet i Helsemagasinet

Glomsrød S. Et helsevennlig strålingsmiljø. VOF 2012; 3 (4): 16–8.
Mysterud I. Helse i en trådløs verden. VOF 2010; 1 (3): 90–8.
Mysterud I. Stråling, helse og ”kanarifuglene” blant oss. VOF 2011; 2 (6): 82–91.
Mysterud I. Strålingsteknologi mot eloverfølsomhet. VOF 2012; 3 (4): 84–91.
Mysterud I. Trådløs kommunikasjon – en trussel for kommende generasjoner? VOF 2014; 5 (2): 62–9.
Mysterud I. Er ”smarte” strømmålere særlig smart? VOF 2015; 6 (6): 66–8.
Solheim I, Glomsrød S. Tvilsom forskningsformidling fra statlig stråleutvalg. VOF 2013; 4 (3): 14–9.

You may also like
Jevninger
Frankrike forbyr mobiltelefoner på skolen
Trådløse nettverk? Ikke i skoler og barne- hager på Kypros
Oppdatering om stråling fra andre land

Legg igjen et svar

Bitnami