Eloverfølsomhet et problem for mange norske

Eloverfølsomhet er en funksjonsnedsettelse som påvirker helse, økonomi, sosialt liv og generell livskvalitet. Dette var hovedkonklusjonen på Bente Gilbu Tilsets foredrag.

Tekst Iver Mysterud    Foto Shutterstock

Tilset er dr.scient. i uorganisk kjemi og materialvitenskap og arbeider til daglig som seniorrådgiver ved SINTEF i Oslo. Hun ble eloverfølsom i 2003 og har innført en rekke skjermingstiltak for å bedre sin egen situasjon.

For å finne ut hva som beviselig virker, gjennomførte hun og psykologisk atferdsviter Linn Anette Solberg en spørreundersøkelse i regi av FELO.¹² Målet var å kartlegge hvilke symptomer eloverfølsomme sliter med, hva som utløser plagene, i hvilken grad de deltar i arbeidslivet, hvilke tiltak som er iverksatt for å redusere plagene, hva slags typer behandling som er forsøkt, hva de mener er årsaken til eloverfølsomheten og en vurdering av de eloverfølsommes livskvalitet. Dokumentasjon av slike forhold er viktig overfor politikere (handikaplovgivning), NAV (tilretteleggingstiltak, sykmeldinger, trygd) og helsemyndigheter (behandling).

Det ble først utført en pilotstudie på 50 medlemmer av FELO. Et revidert spørreskjema ble deretter sendt til medlemmene i FELO da undersøkelsen ble gjennomført (364). Svarprosenten ble relativt lav (51 %), men datamaterialet hadde samme kjønnsfordeling som medlemsmassen. I tillegg var det samsvar i resultatene med funn fra andre land, inkludert Sverige.^13,14,15

Viktige funn 

34 prosent hadde vært eloverfølsomme i mindre enn fem år, 22 prosent hadde vært det i 6-10 år, 22 prosent i 11-15 år, 13 prosent i 16-20 år og ni prosent lenger enn 21 år. I gjennomsnitt hadde deltakerne i undersøkelsen vært eloverfølsomme i 11 år.

77 prosent av deltakerne var kvinner. De fleste eloverfølsomme er i alderen 40-69 år. De har høyere utdanning enn det som er vanlig ellers i Norge og er overrepresentert i yrker med mye pc-arbeid.

Deltakerne hadde oversikt over mange av de strålingskildene som påvirket dem negativt.
De fleste reagerer på 10-14 forskjellige kilder. Over 90 prosent av respondentene fikk problemer av stråling fra trådløse nettverk, mobiltelefoner, lamper med transformator/dimmer, høyspentledning, mobilmast, lysstoffrør og sparepærer og ”gammeldagse” data- og fjernsynsskjermer (med bilderør).

Fem minutters eksponering var nok til at halvparten av de eloverfølsomme fikk plager, og halvparten merket plagene 16½ minutter etter at eksponeringen startet (medianverdi). Halvparten ble bra ett døgn etter at de hadde vært utsatt for stråling (median).

De fleste får 12-15 symptomer når de blir eksponert for stråling de ikke tåler. Eksempler er generell uvelhet, følelse av utmattelse, konsentrasjonsvansker, ”trykk” i hodet/hodepine, ledd- og muskelsmerter, svimmelhet, overfølsomhet for lyd/lys/lukt, kløe/prikking, kribling, mage- og tarmproblemer og en rekke andre plager.

Bare 22 prosent av de eloverfølsomme var i full jobb. Rundt 40 prosent var uføretrygdete og 14 prosent sykmeldte. De fleste av disse er helt utenfor arbeidslivet. Siden eloverfølsomhet ikke er en godkjent diagnose, bruker legene oftest diagnoser som utmattelse, muskelplager eller psykiske problemer for å skaffe de elover-følsomme sykmelding og uføretrygd.

En tilleggsbelastning for mange elover-
følsomme er at de opplever liten forståelse for sine plager og livssituasjon hos lege, familie, venner og fremmede. Fastlegen hjelper oftest bare med sykmelding og undersøkelser.

Hverdagen påvirkes sterkt

De fleste eloverfølsomme opplever en ”akuttfase”, og over 50 % må da oppholde seg på skjermede steder (alvorlig påvirkning) eller steder uten strøm, langt fra strålekilder. Livet til 15 prosent ble i akuttfasen så ekstremt påvirket at de måtte leve i total isolasjon uten strøm og langt fra strålekilder. Etter akuttfasen, når tilstanden hadde ”roet seg” ned, måtte fremdeles fem prosent leve med slike ekstreme tiltak.

Etter tiltak og behandlinger opplevde mange en bedring. Da ble ”bare” 30 % alvorlig eller ekstremt sterkt påvirket. Men også de nær 40 % som da påvirkes vesentlig, opplevde dette som vanskelig, ettersom de måtte unngå forskjellige aktiviteter/steder som de gjerne oppsøkte tidligere.

68 % oppga at de hadde fått dårligere eller mye dårligere generell livskvalitet pga. eloverfølsomheten.

Når det gjelder oppfatninger om hva som er hovedårsak eller har utløst plagene, nevnte flest mobiltelefon, pc, trådløse gjenstander og kontormaskiner. Deretter oppga de amalgam- og kvikksølvforgiftning. På tredjeplass kom
transformatorer, høyspentledninger og mobilmaster, på fjerdeplass strøm i hus og husholdningsartikler og femteplass overeksponering av stråling (antagelig fra apparatur i nevnte kategorier). En rekke av respondentene trakk fram flere årsaker.

Behandling som hjelper

Tilset diskuterte tiltak/behandlinger med høyest suksessrate og som fler enn 20 har prøvd. Blant tiltak som oppgis å ha hjulpet, ble nevnt fjerning av kilder til eller beskyttelse mot stråling (98 %), å ha avstand til eller unngå strålekilder (96 %) og endring av eller ha gjort noe med strålingsnivåene på soveplassen (96 %). Av medisinsk behandling ble særlig ernæringstiltak (80 %) og tannlegebehandling (85 %) trukket fram. Prosenttallene angir altså hvor stor andel som mener at konkrete tiltak har redusert plagene.

41 prosent av de eloverfølsomme har flyttet eller ønsker å flytte fra felt/stråling i selve huset, for eksempel elanlegg og trådløse nett, eller utenfra, for eksempel master og linjer. Enkelte har flyttet opptil 10 ganger.

Funksjonsnedsettelse 

Tilset konkluderte at eloverfølsomhet er en funksjonsnedsettelse som påvirker helse, økonomi, sosialt liv og generell livskvalitet. VOF anser at det foreligger nok data og erfaring til at myndighetene bør innføre et regelverk som tar hensyn ”kanarifuglene” blant oss, slik at de kan delta i samfunnet på lik linje med andre – selv om dette involverer ekstra kostnader for oss som er heldige nok til ikke å være eloverfølsomme.

Les også:

Stråling, helse og ”kanarifuglene” blant oss

Hustakenes Robin Hood

Forskning på stråling, helse og eloverfølsomhet

Kilder:

1.  Tidligere arrangert i 2001, 2003, 2006 og 2008.

2.  The INTERPHONE Study Group. Brain tumour risk in relation to mobile telephone use: results of the INTERPHONE international case–control study. International Journal of Epidemiology 2010; 39: 675-94.

3.  Mysterud I. Stråling fra basestasjoner. VOF 2010; 1 (3): 95.

4.  Robin de toîts er en paraplyorganisasjon med veldig mange medlemmer, en del er små nabolag som har dannet foreninger for å bekjempe hver sin mast, en del er større foreninger.

5.  The BioInitiative Working Group. A rationale for a biologically-based public exposure standard for electromagnetic fields (ELF and RF). 2007 (bioiniative.org).

6.  Anonymous. Lloyd’s report explores links between electro-magnetic field (EMF) exposure and asbestos exposure. Canadian Underwriter 2010; 15. november (http://www.canadianunderwriter.ca/issues/story.aspx?aid=1000392648).

7.  Oftedal G, Straume A, Johnsson A mfl. Mobile phone headache: a double blind, sham-controlled provocation study. Cephalalgia 2007; 27: 447-55.

8.  Huss A, Egger M, Hug K mfl. Source of funding and results of studies of health effects of mobile phone use: systematic review of experimental studies. Environmental Health Perspectives 2007; 115: 1-4.

9.  Morgan LL. Cellphones and brain tumors. 15 reasons for concern. Science, spin and the truth behind Interphone. 25. august 2009 (http://www.radiationresearch.org/pdfs/reasons_us.pdf).

10.  Bisgaard AB. Omstridt utvalg vurderer strålingsfaren. Morgenbladet 2011; 18.-24. mars: 16-7.

11.  IARC Drops Anders Ahlbom from RF–Cancer Panel. Microwave News 2011; 22. mai (www.microwavenews.com/Ahlbom.html) [26.6.2011].

12.  Solberg LA, Tilset BG. Eloverfølsomme i Norge. Rapport fra spørreundersøkelse 2007-2008. Oslo: Foreningen for el-overfølsomme, 2010 (http://epapir.info/felo/Rapport_V12_211210/index.html#/4/).

13.  Lidmark A-M. Är de verkligen sjuka? Beskrivning av elöverkänsliga och tandvårdsskadade i samhället. Slutrapport från HET-projektet. Stockholm: Elöverkänsligas Riksförbund og Tannvårdskadeförbundet, 2008.

14.  Lidmark A-M, Wikmans T. Are they really sick? A report on persons who are electrosensitive and/or injured by dental material in Sweden. Journal of Orthomolecular Medicine 2008; 23: 153-60.

15.  Mysterud I. Eloverfølsomhet i Sverige. VOF 2010; 1 (3): 96.