Skip to main content

En reise i en mesters liv

Den verdenskjente ortomolekylære psykiateren Abram Hoffer (1917–2009) beskrev sitt liv og vitenskapelige meritter i boka Adventures in psychiatry i 2005. Den er fortsatt høyst lesverdig og fullspekket av nyttig informasjon. De fleste som leser den med et åpent sinn, vil innse at framtidens medisin betyr å behandle og forebygge sykdom med ernæring og naturlige næringsstoffer, dvs. ortomolekylært.

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Wikipedia

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om boka»]Forfatter: Abram Hoffer
Tittel: Adventures in psychiatry.
Utgiver: Caledon, Canada: Kos Publishing, Inc., 2005., 364 sider
ISBN: 0-9731945-6-1
Pris: US $25/$30 Cd. (cirka kr. 230 pluss frakt fra www.kospublishing.com eller fra www.amazon.uk.co for £42,75 (circa kr. 430).[/gdlr_box_icon]

PastedGraphic-4Hoffer forteller levende om hvordan han fikk interesse for ernæringsmedisin og etter hvert ble en av verdens fremste spesialister på ortomolekylær psykiatri. Han fikk i sin levetid en rekke utmerkelser og ble blant annet nominert til Nobelprisen i medisin eller fysiologi av dobbelt nobelprisvinner Linus Pauling (1901–94). I 1952 fant Hoffer et effektivt og rimelig botemiddel mot schizofreni i vitamin B3 (niacin) kombinert med andre næringsstoffer. Han utviklet etter hvert ufarlige og effektive behandlingsmetoder mot en rekke andre mentale lidelser og mente at langsiktig helbredelse av psykiske lidelser krever gjenoppretting av hjernens naturlige balanse.

En utholdende kjempe

Hoffer kjempet mot intoleranse og manglende forståelse innen egne rekker i en mannsalder. Årsaken til hans utholdenhetet må søkes i de tidligere fasene av livet. Abram Hoffer var yngst av fire barn og ble født på en kanadisk præriefarm 1917. Foreldrene var jødisk-ungarske immigranter tiltrukket av Canadas store landområder og ønsket at deres barn skulle få en god utdanning. På skolen utmerket Hoffer seg tidlig i matematikk og naturfag og gjennomførte studier i kjemi og landbruksvitenskap med topp karakterer. I mastergraden i landbruksbiokjemi fra 1940 utforsket han årsakene til en soppsykdom på hvete, noe han tilskrev utilstrekkelig næring.

De viktige B-vitaminene

Med stipend i lomma påbegynte han høsten 1941 doktorgradstudier i kjemi ved Universitetet i Minnesota. Året etter fikk han jobb ved en stor kornmølle i Winnipeg, hovedstad og største by i delstaten Manitoba, Canada. Der trengte sjefskjemikeren en forsker til å analysere tiamin (vitamin B1) i korn etter at den kanadiske regjeringa hadde vedtatt å tilsette vitaminer til melet som skulle sendes til kanadiske og britiske soldater i England.

Mesteparten av vitaminene og mineralene i korn befinner seg i skallet og kimen. Når man lager hvitt mel, fjernes skallet og kimen, og kjernen siktes fra. Utmalingsgraden angir hvor mye av kornet som gjenfinnes i melet. I Norge er denne cirka 78 prosent for hvitt mel, men i en del andre land er den så lav som 70 prosent, og dermed fjernes mesteparten av næringsstoffene. Noen av disse blir senere tilsatt igjen. ”Berikningsprogrammet” for hvitt mel i Canada inkluderte å tilsette tiamin (B1), riboflavin (B2), niacinamid (B3) og jern.

LES OGSÅ  Viktig referanseverk om aromaterapi

Hoffer tok doktorgraden i landbruksvitenskap i 1944. Arbeidet omhandlet bestemmelse av tiamin i de ulike delene av hvetekorn, og i tillegg studerte han fordelinga av riboflavin i planter og årsakene til at havregryn så lett harsknet.

Hoffers interesse for vitaminer og mineraler var vekket, og han gikk derfor videre med studier i medisin. Han oppdaget snart at legestudiet var basert på å gjengi kunnskaper, ikke å tenke selv. Hoffer kjedet seg i timene og hadde problemer med å holde seg våken. Seinere fant han ut at søvnigheten trolig skyldtes lavt blodsukker. Etter eksamen i 1949 startet turnustjenesten, og han spesialiserte seg i psykiatri.

Eksperimenter med LSD og meskalin

Etter nye fem års studier, forskning og undervisning avla Hoffer eksamen med topp karakterer, og i 1954 ble han autorisert spesialist i psykiatri. Sammen med nære medarbeidere studerte og eksperimenterte han blant annet med LSD og meskalin og lanserte en hypotese om at når adrenalin ble oksidert, dannes et stoff i hjernen som framkaller hallusinasjoner. Store doser vitamin B3 (niacin) kunne forhindre dette, og  Hoffer mente at schizofreni kunne skyldes biokjemiske defekter i hjernen, noe verken psykoterapi eller elektrosjokk kunne kurere. En slik oppfatning var upopulært i et psykoterapeutisk miljø som i hovedsak støttet seg på ”psykoterapiens far”, den østerrikske nevrologen og psykiateren Sigmund Freud (1856–1939).

I 1951 startet Hoffer letingen etter biokjemiske årsaker til schizofreni med den britiske legen Humphry Osmond (1917–2004). LSD og meskalin ga liknende symptomer som schizofreni. Siden meskalins molekylstruktur liknet på adrenalin og psykotiske pasienter dannet store mengder adrenalin, mente forskerne at adrenalinet selv eller et nedbrytningsprodukt av adrenalin kunne utløse schizofrene psykoser. En kjemiker hadde funnet at adrenalin ble oksidert i kroppen til et stoff kalt adrenokrom, som ikke kunne tilbakedannes til adrenalin. Det var da kjent at adrenalin effektivt motvirket histamin. Siden niacin forårsaket sterk rødming av huden i likhet med histamin, virket det sannsynlig at niacin motvirket nedbrytning av adrenalin til adrenokrom.

Hypotesen var at niacin kunne motvirke psykoser. Hoffer og Osmond tok selv store doser niacin for å avdekke mulige bivirkninger og ga det deretter til kollegene før vitaminet så ble testet på psykiatriske pasienter.

Niacinmangel kan utløse psykoser

En annen ledetråd for å forstå sammenhengen mellom niacin og psykoser var kunnskapene om pellagra, en sykdom som skyldes niacinmangel. Pellagra kjennetegnes ved tre symptomer som starter med bokstaven d: dermatitt (eksemliknende betennelse i huden med hevelse, rødhet, blærer og kløe, diaré), demens og død. De psykiatriske symptomene som medfølger demens, minner om schizofreni med hallusinasjoner. Det betyr at en med alvorlig niacinmangel, kan høre stemmer, se syner og generelt er mentalt forvirret. En rekke artikler om pellagra ble publisert utover 1930-tallet, da folk flest spiste hvitt mel, som er fattig på B-vitaminer. De viste at dermatitt (hudutslett) kunne kureres med cirka 600 mg niacin per dag, en dose som er 50 ganger høyere enn det som krevdes for å motvirke vanlige mangelsymptomer i form av pellagra!

Hoffer antok at schizofrene pasienter kunne ha behov for langt høyere doser enn dette for å bli bedre. Denne hypotesen testet han på en 21 år gammel, døende pasient som ikke hadde kontakt med omverdenen. Han hadde vært på sykehuset i flere måneder og hadde ikke hatt nytte av verken insulinterapi eller elektrosjokk og klarte verken å spise eller drikke. Det ble bestemt at pasienten skulle få 2,5 g niacin og 2,5 g askorbinsyre via en slange i magen to ganger per dag. Den andre dagen satte pasienten seg opp og drakk vitaminene selv, og etter en måned virket han helt normal!

LES OGSÅ  Men du ser ikke syk ut

Pasient nummer to var en kvinne som hadde fått elektrosjokk uten å bli frisk. Før konsultasjonen med Hoffer gjemte hun seg i et skap og forsøkte å kvele seg til døde. Etter å ha fått bare ett gram niacin daglig i en uke begynte hun å bli bedre. En måned seinere ble hun utskrevet. Da hun sluttet med vitaminet, fikk hun igjen paranoide vrangforestillinger, som imidlertid forsvant da hun igjen tok niacin. Først flere år senere kunne hun slutte med niacin uten å få tilbakefall.

Gode resultater ga ingen ære

I et møte i forskningsgruppa i 1952 rapporterte Hoffers kollega, Osmond, om forsøk med seks schizofrene pasienter som var blitt friske etter inntak av store doser vitamin C og niacin (inntil 10 gram av hver). De gode resultatene oppmuntret til videre forskning, og de bestemte seg for å starte mer systematiske forsøk.

Gruppa fikk høre om en ny metode med dobbeltblindt design og utførte verdens første, kontrollerte psykiatriske eksperiment med denne metoden. En gruppe på 30 pasienter ble tilfeldig fordelt på tre grupper: ni fikk narremedisin (placebo), 10 fikk niacin og 11 niacinamid (en form for vitamin B3 som ikke fører til rødming). Pasientene ble vurdert hver tredje måned av en psykiater som ikke visste hvem som fikk hva. Etter to år var 80 prosent friske blant dem som hadde fått vitamin B3, mot bare cirka 30 prosent av dem på placebo.

Resultatene ble rapportert på et stort møte med psykiatere, leger og sosialarbeidere, men utløste ingen entusiasme. Årsaken var kanskje at det var vanskelig for profesjonelle helsearbeidere å tro at noe så enkelt som vitaminer kunne hjelpe mot en sykdom som var så hardnakket, fryktinngytende og uforklarlig som schizofreni.

Adrenokrom og hallusinasjoner

LES OGSÅ  Kreativ fermentering for alle

Forskergruppa gjennomførte ytterligere fem dobbelblinde, kontrollerte, randomiserte forsøk med voksne schizofrene pasienter i perioden 1953–60. Samtlige studier viste at vitaminterapi økte andelen friske fra 35 til omkring 75 prosent.

På det tidspunktet hadde Hoffer publisert hypotesen om niacin kunne motvirke psykoser ved å hemme nedbrytning av adrenalin til adrenokrom. Dette skapte intens debatt, siden få forskere trodde at adrenokrom kunne dannes i kroppen eller at stoffet kunne forårsake hallusinasjoner. Seinere studier har vist at Hoffers forklaring ikke nødvendigvis var korrekt, selv om niacin motvirker psykoser (se egen sak).

Boka beskriver levende hvordan Hoffer og medarbeidere isolerte adrenokrom fra pasienter. De mente at årsaken til at behandling av schizofreni med niacin og vitamin C var at omdanningen av adrenalin til adrenokrom hemmes. Sammen med Osmond utviklet han en diagnostisk test som gjør det mulig å diagnostisere schizofreni (HOD-testen) med stor grad av nøyaktighet.

Framtidens medisin

Hoffers forskerkarriere startet med oppdagelsen av de helbredende virkningene av niacin mot schizofreni. Senere fant han at B-vitaminet også kunne redusere konsentrasjonen av kolesterol i blodet. I samråd med Linus Pauling foretok han også omfattende kliniske forsøk med vitamin C mot kreft og utforsket sammenhengen mellom ernæring og alkoholisme, terapi mot Huntingtons sykdom og bruk av næringskonsentrater for bedre hjernefunksjon.

Alt i alt var Hoffer en av de fremste klinikerne og teoretikerne innen ortomolekylær teori, som etter alle solemerker er framtidens medisin. Etter over 50 års pionerarbeid var mesteren selv ikke i tvil om at det dominerende medisinske systemet tidlig på 2000-tallet før eller seinere vil endres, og han avsluttet sin bok med noen vyer:

”Ortomolekylær medisin vil bli normen, og de store sykdommene som rammer oss i dag, vil forsvinne. Da vil vi også spares for de endeløse, kjedelige diskusjonene i pressen om hvordan vi skal håndtere de økende kostnadene i helsevesenet, de lange ventelistene og de farlige bivirkningene av dagens legemidler. Slike medikamenter vil bli en liten del av moderne medisin i stedet for å være den dominere behandlingen og fokus for dagens medisinske etablissement. Med en gjenoppdagelse av helse vil vi kunne utforske og perfeksjonere oss innen kultur og vitenskap, nyte tiden sammen med våre kjære og generelt leve mer produktive og lykkelige liv.”

Dessverre er Hoffers drøm langt fra realisert 10 år etter at han skrev dette. Innen norsk psykiatri og ernæringskretser er kunnskapene om hans arbeid enten fraværende eller sterkt begrenset, og jeg kjenner bare en håndfull leger og psykiatere som har interessert seg for ortomolekylær medisin.

Boka avsluttes med en oversikt over Hoffers til da totalt 38 bøker, mer enn 550 vitenskapelige artikler og et saksregister.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner