En solidarisk økonomi: en idé hvis tid har kommet

Avstanden mellom fattig og rik er økende. I Norge viser tall for 2017 at 308 personer har milliardformuer, 38 flere enn i 2016.¹ Stadig færre tror at dersom noen blir rike, blir det mer til dem på bunnen. Bare i USA er det mer enn 40 millioner fattige,² minst 20 millioner russere lever under fattigdomsgrensa,³ og globalt lever 1,1 milliarder mennesker på under $2 om dagen.⁴ Tross global sult steg verdens militærutgifter i 2017 til $1 739 milliarder,⁵ hvorav USA brukte 35 prosent!⁶ Ifølge professor Howard Richards er verden overmoden for å innføre en ny, solidarisk økonomi i praktisk politikk.⁷

Tekst Howard Richards . Oversatt/tilrettelagt Dag Viljen Poleszynski . Foto Shutterstock 

Når det gjelder uløselige sosiale problemer – som narkotika, militarisme, global oppvarming, osv. – også lave lønninger og usikker sysselsetting, er det generelt nødvendig å omdefinere problemene før de kan løses. Særlig når vi har å gjøre med sosialt skapte virkeligheter – som når vi prøver å løse problemene med lave lønninger og usikre jobber – bør vi huske på at måten folk tenker på problemene, i realiteten skaper dem. Hvis vi skal løse problemene, må vi tenke annerledes.

Solidaritetsøkonomi omdefinerer problemene. Løsningen er ikke å tiltrekke flere investorer for å skape nye arbeidsplasser med høyere lønn. Svaret ligger i å frigjøre menneskeheten fra deres fysiske avhengighet av investorenes tillit til at de kan dekke dens grunnleggende behov. Solidaritetsøkonomi er et epistemologisk (epistemologi =  læren om kunnskaper/viten og erkjennelse; red.anm.) brudd og en politisk strategi. Den gir en epistemologisk pause fordi den dekonstruerer det 18. århundrets europeiske grunnlag for vår økonomiske og sosiale tankegang. Det er en politisk strategi fordi den langsomt, men sikkert, bygger en pluralistisk økonomi som kan motstå fristelsen til kapitalflukt og manglende investeringer.

Det amerikanske multitalentet, forfatter og systemteoretiker Buckminster Fuller (1895–1983) stilte et spørsmål jeg finner nyttig for å redefinere et problem som lave lønninger, og derved å løse det: Hvordan kan vi få verden til å fungere for 100 prosent av menneskeheten uten økologisk skade? Den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein (1889–1951) uttalte en gang at formålet med hans filosofi var å vise fluens vei ut av flaska. Jeg antar at hvis vi i stedet fokuserer på Fullers spørsmål og ikke på konvensjonelle spørsmål som ”Hvordan kan vi tiltrekke mer investeringer?”, er fluen allerede på vei ut. Figuren nedenfor illustrerer hvordan en solidarisk økonomi fungerer.

Mange pionerer innser at en pålitelig, bærekraftig etablering av meningsfylte arbeidsplasser krever et epistemologisk brudd. De har konkludert at en levelig lønn for alle som trenger det, ikke kommer til å bli innført ved hjelp av konvensjonell økonomisk tenkning innrammet av konvensjonell, liberal filosofi og rettsvitenskap. Tiden er for lengst forbi da vi kan forvente at alle mennesker på vår planet skal få et bedre liv ved å selge sin arbeidskraft eller en vare til kjøpere som er villige og i stand til å betale en pris høy nok til å innfri menneskerettighetene og dekke menneskers grunnbehov. Det er ganske enkelt nødvendig å flytte ressurser fra der de ikke behøves, til der de trengs – fra å innkreve leie til å overføre overskudd. Romersk lov, jernburet i europeisk ”sivilisasjon”, må avskaffes. Europeisk-basert global lov må nedgraderes til status som tjener, ikke som mester, av det europeisk-jødisk-kristne hjertet. Europa bør i stedet se seg selv som en halvøy av Asia, der europeiske tenkere ikke er klokere enn Mahatma Gandhi (1869–1948), Confucius (551–479 fvt.), Julius Nyerere (1922–1999), Nelson Mandela (1918–2013) eller Paulo Freire (1921–1997).

Alternative økonomier

Mange pionerer er i ferd med å utvikle alternative økonomier. Et godt paraplynavn er ”solidaritetsøkonomi”, selv om mange andre navn brukes, og selv om det finnes steder i verden hvor folk gremmes over i det hele tatt å høre om ”solidaritet” fordi det har vært røykteppe for ubrukelige ideer, korrupsjon, tomme supermarkedshyller og terror.

Pionerer bygger allerede en solidaritetsøkonomi, også kjent som en omsorgsøkonomi. I Storbritannia er Stiftelsen for ny sosialøkonomi,⁸ inspirert av Ernst F. Schumacher⁹ (1911–1977), en av en rekke grasrottenketanker med føttene på bakken, og som i tillegg tenker. Deres forslag om å gjøre arbeiderne til medeiere i bedriftene der de er ansatt, er i skrivende stund (september 2018) inkludert i Arbeidspartiets plattform og program. Emily Kawano,¹⁰ som bidro til å opprette og som i ni år ledet avdelingen for lokaløkonomi ved Universitetet i Massachusetts, Amherst (UMass Amherst),¹¹ publiserte nylig en liste over sju praktiske tiltak vi kan støtte for å bygge solidaritets-økonomien, hvorav den første er å øke selvforsyningen og lokal produksjon.

Nye tanker i sørlige land

I Buenos Aires tilbys et utdanningsprogram i sosial-økonomi ved Nasjonalt universitet General Sarmiento.¹² Direktør José Luis Coraggio¹³ (f. 1938) er blant dem som på grunnplanet organiserer arbeidereide foretak og kooperativer som en form for økonomisk motstand mot nyliberal fattigdom. Sosiologen/økonomen Jean-Louis Laville¹⁴ (f. 1954) er blant dem som også kombinerer teori og praksis i Frankrike. På et nettsted støttet av den katolske veldedighetsorganisasjonen Cáritas Españolas i Madrid¹⁵ dukker det nesten hver uke opp et nytt eksempel på hvordan man kan bygge det nye samfunnet inni skallet til det gamle.

Organisasjonen har lansert en lokal valuta kalt El Zoquito,¹⁶ som i 2018 ble lansert i byen Jerez de la Frontera i Sørvest-Spania. I MBA-programmet for toppledere ved økonomistudiet ved Universitetet i Cape Town studerer studenter og lærere ”autentisk ledelse”, som setter folk og planeten først.¹⁷ Det betyr å gjenoppbygge systemet på samme måte som den hellige Frans av Assisi¹⁸ (1182–1226) jobbet for å gjenoppbygge kirken innenfra. Listen fortsetter. Solidaritetsøkonomi er ikke bare innen økonomisk teori et voksende fag som blir oversett av det akademiske etablissementet. Det er også en voksende sosial bevegelse som blir oversett av etablerte medier.

Spredning av slike folkelige, sosialistiske praktiske initiativer rundt om i verden gir meg håp om at de i sum vil løse et avgjørende problem. Ifølge den polske økonomen Mikhał Kalecki¹⁹ (1899–1970) er det viktigste problemet at kapitalen har vetorett over offentlig politikk fordi det vil føre til en økonomisk krise hvis investorene mister tilliten til markedet. For å gjengi essensen i den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas´ (f. 1929) begrep om legitimeringskrise, er samfunnet uregjerlig nettopp på grunn av denne vetoretten. Å bestemme hva som er rasjonelt eller riktig er for ofte en nytteløs øvelse, siden det rasjonelle og/eller riktige blir overstyrt av imperativene til et akkumuleringsregime – det samme argumentet uttrykt på en tredje måte som ikke henviser til Kalecki eller Habermas. Det baserer seg på ideene til de franske økonomene Robert Boyer (f. 1943) og Michel Aglietta (f. 1938) og den amerikanske sosiologen David W. Harvey (f. 1935): Slik verden er organisert i dag, er en nødvendig forutsetning for å tilfredsstille folks fysiske behov at kapitalakkumuleringen videreføres uansett hva som skjer.

Solidaritetsøkonomi handler ikke om å bygge opp et mer vellykket akkumuleringsregime (som i en utviklingsøkonomi), men om å realisere en verden der livet ikke lenger er fysisk avhengig av å adlyde de systemiske imperativene av ethvert akkumuleringsregime.

Solidaritetsøkonomi er nødvendig for å supplere forsøkene som den moderate venstresiden gjør på å redde verden fra det nåværende dominerende sammensuriet av nyliberal teori og ren korrupsjon. Det moderate venstre konsentrerer seg om å rette markedets feilfunksjoner, ingen inspirerende idé. Det er derimot solidaritet. Bekjempelse av korrupsjon krever en sterkere dose etikk enn den det moderate venstre forskriver. Men kanskje den største illusjonen som moderate venstreøkonomer må overvinne for å se behovet for en annen og mer inspirerende etikk, er illusjonen om at det er mulig for skandinaviske sosialdemokratier å komme tilbake og igjen bli en modell for resten av verden. Det er på tide ærlig å innrømme at siden kapitalismen ikke virker, ei heller kommunismen, fungerer heller ikke sosialdemokratiet.

Økonomisk makt fra grunnplanet

Solidaritetsøkonomier bygger en alternativ økonomisk makt på grunnplanet. De gjør nabolag mer selvforsynte, lokalsamfunn mer motstandsdyktige og enkeltindivider mindre alene. For å gjenta Mikhail Kaleckis poeng, har faktisk kapitalen vetorett over offentlig politikk fordi enhver politikk den ikke liker – av gode, dårlige eller ingen grunner – vil føre til en økonomisk krise. Uansett hva de spesielle årsakene kan være til at de nyliberale går inn for og venstre forsøker å motsette seg vedtak som favoriserer de rike, er det korrekt at det er de av oss som med eller uten gode grunner har mer enn vi trenger, som har økonomisk makt. Vi kan like det eller ei, men for å kunne dekke alles fysiske behov er vi avhengig av at vi produserer varer og tjenester. Produksjon av varer og tjenester er igjen avhengig (ikke helt, men i stor grad) av investeringsklassens beslutninger.

Nobelprisvinner Paul Krugman (f. 1953), professor i økonomi ved Universitetet i New York, viser til et lærerikt eksempel: Brasil hadde i 1999 intet uvanlig eller truende statsunderskudd. Det var ingen inflasjon å snakke om. I møtet med økonomisk nedgang anbefalte moderate venstreøkonomer på siden av ”englene” Krugman og den tidligere greske finansministeren, professor i politisk økonomi Yanis Varoufakis (f. 1962), budsjettøkning, ikke reduksjon. Likevel bestemte investorene seg for at Brasil utgjorde en stor risiko på grunn av regjeringens budsjettunderskudd. Krugman utdypet dette slik: ”Hva hjalp det å protestere? Investorene trodde at Brasil ville komme i en alvorlig krise med mindre underskuddet raskt ble redusert. Det hadde de sikkert rett i, siden de selv ville frambringe krisen.”

Hvis et avgjørende problem er hvem som kan få produksjonen i gang, slik at babyene skal bli matet, og hvem som kan lamme økonomien av gode, dårlige eller ingen grunner i det hele tatt, er de fem eksemplene på solidaritetsøkonomi nevnt ovenfor – arbeideres deltakelse i eierskap av bedrifter, selvforsyning, lokal produksjon, lokale valutaer og autentisk ledelse – skritt i riktig retning.

Nye ideer for en ny tid

En forståelse av hvorfor sosialdemokratienes prestasjoner samtidig som de moderate, venstreorienterte regjeringene viste seg ikke å kunne opprettholdes, burde som et logisk svar føre til solidaritetsøkonomier, som en regruppering og nye ideer i lys av sosialdemokratiets fall og framveksten av nyliberalismen. Dette burde føre til at man så skyggesidene forbundet det 18. århundrets idealer som grunnlag for økonomi som vitenskap, i likhet med moderne rettsvitenskap og politisk filosofi. 

Hvis vi skal gjenvinne solidariteten i form av det hjertet moderniteten mangler, kan vi finne ledetråder i den asiatiske opprinnelsen til buddhistisk og gandhisk økonomi, i tillegg til den søramerikanske opprinnelsen til solidaritetsøkonomi snevert definert. Sør-Amerika har røtter i to tradisjoner som gikk forut for 1800-tallets idealer – den romersk-katolske kirkens sosiale doktriner og det gode liv til urbefolkningenes førcolombianske kulturer.  

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om forfatteren»]Howard Richards (f. 1938) er fra Pasadena, California.²⁰  Fra 1956 studerte han filosofi ved Yale i New Haven, Connecticut, og fullførte en bachelor på to år. Fra 1958 studerte han jus ved Stanford, California, fikk embetseksamen i 1961 og tok en mastergrad i filosofi ved Universitetet i California Santa Barbara i 1964. Samtidig jobbet han ved Senter for studiet av demokratiske institusjoner, en tenketank der han skrev en rekke artikler i senterets magasin.

I 1965 bosatte Richards seg utenfor Santiago i Chile, ble studiedekan ved Santiago høgskole og rådgiver for president Eduardo Freis (1911–1982) utdanningsreform. Hans sosiale engasjement inkluderte frivillig arbeid som advokat for César E. Chávez´s (1927–1993) Forente amerikanske bønder.²¹

I 1970 dro han og familien til Storbritannia. Der fikk han en æresbevisning for en avhandling i pedagogikk ved Oxford (1972) før han vendte tilbake til Chile. Etter statskuppet mot president Salvador Allende (1908–1973)  i 1973 reiste han (i 1974) tilbake til USA. Der ble han ansatt ved Earlham høgskole i Richmond, Indiana, og tok deretter en doktorgrad i filosofi ved UC Santa Barbara. 

I 1982 tok han en doktorgrad ved Universitetet i Torontos Institutt for utdanningsstudier. Richards er nå professor emeritus i fred og globale studier ved Earlham, som er tilknyttet Vennskapssamfunnet (kvekerne), som arbeider for fred og sosial rettferdighet.

Richards har publisert 16 bøker, inkludert Dilemmas of social democracies (1980) og Gandhi and the future of economics (2011) med Joanna Swanger, The evaluation of cultural action (1984), Understanding the global Economy (2004) og The nurturing of time future (2012). 

Han giftet seg med Caroline Higgins i juli 1965 og har to døtre. 

Nettside: howardrichards.org/peace4us/

E-post: howardrichards8@gmail.com[/gdlr_box_icon]

Kilder:

1. https://www.hegnar.no/Nyheter/Naeringsliv/2018/09/Rekordmange-milliardaerer-i-Norge

2. Kinkade L. America´s poor becoming more destitute under Trump, UN report says. 22.6.2018. https://edition.cnn.com/2018/06/22/us/america-poverty-un-report/index.html

3. Ojeme V. 20 million Russians live below poverty line. 2.3.2018. https://www.vanguardngr.com/2018/03/20-million-russians-live-below-poverty-line-putin/

4. Bolle TA. Stadig færre fattige i verden. 2.11.2018. https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2018/stadig-farre-fattige-i-verden/

5. Tian N, Fleurant A, Kuimova A mfl. Trends in world military expenditure, 2017. SIPRI Fact Sheet, mai 2018. https://www.sipri.org/sites/default/files/2018-04/sipri_fs_1805_milex_2017.pdf

6. https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_military_expenditures

7. Richards H. Solidarity economics: an idea whose time has come. TRANSCEND Media Service, 26.11.2018. https://www.transcend.org/tms/category/editorial/

8. https://neweconomics.org/about-us/

9. https://en.wikipedia.org/wiki/E._F._Schumacher

10. https://ussen.org/member/emily-kawano/

11. UMass Amherst Community Campaign. https://www.umass.edu/umacc/center-popular-economics

12. https://en.wikipedia.org/wiki/National_University_of_General_Sarmiento

13. https://es.m.wikipedia.org/wiki/José_Luis_Coraggio

14. https://www.babelio.com/auteur/Jean-Louis-Laville/106568

15. https://www.caritas.org/where-caritas-work/europe/spain/

16. http://economiazero.blogspot.com/2012/11/el-zoquito-la-moneda-social-de-cadiz.html

17. https://www.gsb.uct.ac.za/mba-overview

18. https://no.wikipedia.org/wiki/Frans_av_Assisi#Etterm%C3%A6le

19. https://en.wikipedia.org/wiki/Michał_Kalecki

20. https://en.wikipedia.org/wiki/Howard_Richards_(academic)

21. https://en.wikipedia.org/wiki/United_Farm_Workers