Skip to main content

En studie i rødt

Diverse medier har omtalt «rødt kjøtt» som farlig. For uinnvidde kan det være vanskelig å manøvrere i informasjonsjungelen og forstå hva som egentlig stemmer. Ralf Sundberg er lege, dosent og forfatter av boka Forskningsfusket!1 I denne artikkelen går han påstandene om det «farlige røde kjøttet» etter i sømmene og forklarer hvorfor vi ikke nødvendigvis skal tro på konklusjonene fra disse studiene eller hvordan de framstilles i avisene. Artikkelen er opprinnelig skrevet for og publisert i det svenske LCHF-magasinet.2

Tekst Ralf Sundberg     Oversatt og tilrettelagt av Anne Lene Johnsen     Foto Shutterstock

Rødt og grønt er kontrastfarger. Farger er viktige både i naturen og i menneskets indre verden. Rødt signaliserer fare, mens grønt betyr ro, trygghet og «kjør videre». Det grønne dekker jordas landområder og er mat for de dyreartene som befinner seg lengst nede i næringskjeden. Disse dyrene blir i sin tur igjen til føde for rovdyr og altetere. Lengst oppe i næringskjeden har vi rovdyr som kun spiser andre dyr.

Alle som ikke befinner seg på bunnen av næringskjeden, spiser kjøtt. Dette gjelder økologisk oppfostrede høns som ikke bare spiser frø, men også mark, insekter og larver. Visse dyr kan beskytte seg mot å bli spist ved å skille ut giftstoffer. Slike dyr antar ofte en rød farge, som for eksempel pilgiftfrosken. Dens mulige fiender har gjennom evolusjonen utviklet et mønster for å stoppe for rødt, på samme måte som det er naturlig for oss å reagere på trafikksignaler.

Vegetarianeren vil være fredelig

Å spise grønt, å være vegetarianer, oppfattes i alle fall av de fleste i Vesten som noe veldig sunt. Grønt symboliserer helse, økologi, omsorg for Moder Jord og fredsommelighet. Å velge det grønne, å bli vegetarianer, handler derfor mye om å uttrykke sin personlighet, å markere en holdning. Bak standpunktet «jeg spiser ikke dyr» ligger underforstått at «jeg er en fredelig person som bryr meg om alt levende», og det er jo faktisk en vakker innstilling. Derfor har jeg alltid beundret mennesker som har valgt å være vegetarianere.

I tenårene forsøkte mange å omvende meg til et grønt kosthold. Jeg satte meg inn i mange propagandaskrifter som advarte om farene ved å være kjøttspiser. Farene med kjøtt var mange. Det framkalte aggressivitet, ble det påstått. Spiser man kjøtt, blir man som rovdyrene, mente man. Avstå fra kjøtt, og samfunnet blir fredeligere. Å spise visse animalske produkter ble dog akseptert av mine venner, de kalte seg ovo-lakto-vegetarianere; det vil si at de spiste egg og melkeprodukter i tillegg til grønt. Visse holdt ikke ut på dette kostholdet og begynte å spise fisk. De som gikk litt lengre, kunne spise kylling i blant, men der gikk grensen. For den som en gang var vegetarianer, framsto det som umulig å begynne og spise det de kalte «rødt kjøtt» igjen.

Hvorfor heter det «rødt kjøtt»?

Selve begrepet «rødt kjøtt» kommer fra den vegetariske bevegelsen. «Rødt kjøtt» står nemlig absolutt i kontrast til den grønne filosofien og er dennes rake motsetning, akkurat som en kontrastfarge, et varselsignal. Og visst blir menn, men kanskje flest kvinner, skremt av den røde fargen. Vi vil ha kjøttet godt stekt, og rå biff som gir assosiasjoner til sultne ulver, er litt av en manndomsprøve å spise. Jeg må innrømme at jeg selv rygger tilbake over tanken på denne «verstingen» blant kjøtt. Min oppførsel styres her av følelser og er ikke logisk. Rå biff kan i verste fall inneholde parasitten Toxoplasma gondii, som gir sykdommen toxoplasmose,3 eller colibakterier av typen EHEC (enterohemoragiske4) hvis dyrene har vært trengt sammen i fabrikker. Men den samme parasitten og faktisk langt flere skadelige mikroorganismer kan vi få i oss gjennom dårlig skylte eller rå grønnsaker og salat!

LES OGSÅ  Nordiske råd om inntak av rødt kjøtt

Kampanjen mot «rødt kjøtt»

De seneste månedene er vi blitt oversvømt av en rad studier som påstår å vise at «rødt kjøtt» er skadelig. Journalistene som har formidlet disse budskapene, har i så godt som samtlige tilfeller helt ukritisk akseptert at svært svake statistiske sammenhenger tolkes på en svært tendensiøs måte, samt at de involverte forskerne har gått over grensen for hvor mye man kan generalisere.

Den studien som har fått mest oppmerksomhet, kom fra det prestisjefylte Harvard-universitetet og ble ledet av de like prestisjefylte professorene Frank B. Hu og Walter Willett.5 Disse slår fast at hvis man bytter ut en porsjon rødt kjøtt om dagen, og for den del også behandlet kjøtt, med nøtter, reduseres risikoen for å dø med opp mot 20 prosent. Jeg sier bare «holy cow»! Tjue prosent! Kjøtt høres farlig ut, i hvert fall om det er rødt.

Men la oss besinne oss litt. Innebærer dette at hvis vi avstår fra kjøtt, har vi 20 % større sjanse til å oppnå evig liv? Det er jo knapt mulig, men kanskje vi lever 20 % lenger? Heller ikke det gir studien noe håp om.

Det som derimot framgikk av studien, var at forfatterne regnet seg fram til at blant dem som spiste en porsjon kjøtt mindre av den typen som kalles «rødt», var antallet dødsfall 20 % lavere under observasjonstiden, som strakte seg opp mot 28 år. Til og med dette virker jo slående.

La oss holde hodet kaldt

Det er derfor fristende lett å tro på studiens konklusjoner, men la oss nå holde hodet kaldt en stund til og fundere over hvordan disse tallene har oppstått.

Deltakerne i studien var kvinnelige sykepleiere og mannlige leger som hadde gått med på å fylle ut et skjema annethvert år, med start i 1976, henholdsvis i 1986, om hva de hadde spist de siste dagene. Antallet deltakere var fra starten 92 468 (1976), henholdsvis 49 934 (1986). Imidlertid trodde ikke forskerne helt på alle svarene og utelot derfor dem som hadde oppgitt at de hadde spist mindre enn 500 og mer enn 3 500 kilokalorier om dagen, uansett kjønn. Dette fikk den konsekvensen at en større andel menn enn kvinner (henholdsvis 11 og 6 prosent) ble tatt ut av studien. Ettersom antallet menn i utgangspunktet var lavere, førte dette til et enda mer vridd resultat. Menn inntar jo mer energi og også i gjennomsnitt mer kjøtt enn kvinner.

Nå til neste innvending. Studien baserer seg på det deltakerne oppga at de spiste, ikke hva de faktisk hadde spist. Det vi i ulike situasjoner rapporterer, stemmer sjelden helt med virkeligheten. Det er heller slik at en stor del av oss – jeg selv hører til denne gruppa – har en tendens til å rapportere det vi tror er bra og nyttig, noe som ofte baserer seg på hva vi har lest og hørt. Et eksempel på dette er nettopp å rapportere et lavt kaloriinntak. Det er også tendensen til å «glemme» hvor mange bokser øl eller poser potetgull man egentlig har inntatt. Slik fant Hu og kollegene tidlig ut at den rapporterte mengden karbohydrater blant sykepleierne bare var 60 prosent korrekt.

Man kan også anta at de som er mer helsebevisste i utgangspunktet, har lettere for å takke ja til å inngå i en studie av denne typen, hvilket gir et skjevt utvalg av deltakere fra start. Vi kan attpåtil anta at de har større tendens til å rapportere et matvareinntak som er «grønnere» og har færre «røde innslag».

Man kan likeledes forvente at man i denne gruppa finner personer som mosjonerer mer samt røyker og drikker mindre. Tallene i studien bekrefter disse antakelsene fullt ut. Etter at man hadde delt deltakerne inn i fem grupper basert på mengden «rødt kjøtt» de spiste hver dag, framgår det tydelig at de som spiste minst av det de trodde var farlig, også mosjonerte mest, drakk og røykte minst, tok mer vitamintilskudd, veide mindre og spiste færre kalorier.

Merkelig nok rapporterte de som spiste minst rødt kjøtt, også høyest kolesterol, noe som går i mot den gjengse oppfatningen. Underlig nok forbigår forskerne denne interessante observasjonen i stillhet. Blant den femdelen som spiste minst «rødt», ble også energiinntaket oppgitt til å være så lavt som 1659 kcal blant mennene og 1202 kcal blant kvinnene, i motsetning til 2396 respektive 2002 kcal blant dem som spiste mest «rødt kjøtt». Dette tilsvarer i gjennomsnitt drøye 2 porsjoner om dagen.

LES OGSÅ  Hvor trygt er 5G-stråling?

Ettersom det gjennomsnittlige energibehovet for kvinner er 2000 og for menn 2500 kcal, ser det ut som kun kjøttspiserne rapporterte noenlunde sannferdig.

En annen faktor som også støtter antakelsen om at studiedeltakerne var redde for «rødt kjøtt», var at forbruket minsket etter at studien startet. Dette bekrefter hva vi allerede vet fra kvantefysikken – at en observatør alltid påvirker det som observeres! Dermed behøver det ikke være kjøttforbruket i seg selv, men noe helt annet som ligger bak de utregnede tallene om dødelighet. De som valgte et grønnere kosthold, var kanskje nettopp de mest fredsommelige, de som var minst mottakelige for stress og de minst risikooppsøkende individene, og disse vet vi allerede at lever lenger.

Hva studerte man egentlig?

Nå til noe mer grunnleggende. Hva var det egentlig man studerte? Hvordan defineres «rødt kjøtt»? Jo, definisjonen i denne og liknende studier er identiske med definisjonen i den vegetariske bevegelsen. «Rødt kjøtt» er svinekjøtt, oksekjøtt og lam. Vilt regnes for den del også som «rødt», men var ikke med på spørreskjemaet. Fugl og fisk og skalldyr regnes ikke med etter denne definisjonen. Dette er følgelig en noe merkelig definisjon: Kjøtt fra pattedyr altså, ikke noe annet. Vi er pattedyr. Våre celler gjenbruker de pattedyrcellene som går dukken i oss hvert eneste øyeblikk i våre liv for at vår organisme skal være kostnadseffektiv. Hva i våre pattedyrceller skulle være skadelige for oss?

Vegetarianerne definerer rødt kjøtt

La oss først som sist konstatere at vegetarianernes definisjon av «rødt kjøtt» ikke har noe å gjøre med vår biologi. Det finnes visselig rød muskulatur. Med dette menes muskulatur som takket være at den inneholder mye myoglobin, et hemoglobinliknende molekyl som inneholder jern og tar opp oksygen, gjør at musklene klarer utholdenhetsarbeid. Slik rød muskulatur har som oppgave å støtte opp kroppen, for eksempel i lår hos fugler, høns og struts som går på bakken, og hos mennesker, spesielt i ryggen.

Rød muskulatur er altså ikke det samme som «rødt kjøtt» i studier, ettersom fugler ikke regnes å ha rødt kjøtt, til tross for at fuglekjøtt kan inneholde like mye jern. Harvard-forskerne spekulerer til og med i om jernet skulle være det som er farlig i «rødt kjøtt», men en slik spekulasjon baserer seg altså på bristende logikk. Selv reker inneholder jern i mengder som kan sammenliknes med «rødt kjøtt».

Neste spekulasjon forfatterne gjør, gjelder fettet i kjøtt. Her får studien en slagside, ettersom en porsjon vanlig kjøtt regnes å være 85 gram, mens to skiver bacon (12 gram) og en pølse på 45 gram også regnes som én porsjon. Dette virker merkelig. Når man vanligvis regner på ulike produkters giftighet, er det gram eller milligram som gjelder, ikke vilkårlig valgte mål som varierer fra emne til emne. Man kunne regnet seg fram til andel animalsk fett i gram, og for den del også antall gram animalsk protein og jern, men det gjorde man ikke. Antakelig hadde forskerne da ikke fått fram de nå påviste statistiske sammenhengene.

Dette minner om en studie fra Iowa6 og som påsto at pasienter som hadde spist signifikant mer fete meieriprodukter enn andre – 9,5 mot 8,6 porsjoner i uka – hadde økt sannsynlighet for å få hjerteinfarkt. Denne sammenhengen kom av at forskerne hadde valgt ikke å regne smør som et fett meieriprodukt! Dette fremkom kun hvis man leste artikkelen med lupe, da denne informasjonen bare var gitt i en fotnote til en tabell.

 Når det gjelder fettet, er det slik at fettet i disse kjøttproduktene knapt skiller seg fra fettet i fuglekjøtt, siden fôret er likt, i hvert fall i USA. Kyllingkjøtt inneholder like mye mettede fettsyrer som annet kjøtt, og mengden omega-3- i forhold til omega-6-fettsyrer påvirkes på samme måte av hvorvidt fôret er økologisk eller konvensjonelt med innhold av soya og mais.

Mangler en troverdig mekanisme

Disse forskerne klarer ikke å presentere en troverdig mekanisme som skulle styrke de statistiske sammenhengene de har regnet seg fram til. De gjør visselig tapre forsøk. De siterer for eksempel to studier som støtte for at nitritt, et tilsetningsstoff i bearbeidet kjøtt, skulle forverre mikrosirkulasjonen. Da har de åpenbart ikke lest eller forstått litteraturen de henviser til, ettersom nye observasjoner viser at nitritt faktisk hjelper til å utvide blodårene og forbedre mikrosirkulasjonen. Dette framgår tydelig av disse studiene, selv om det kanskje ikke er nevnt i overskriftene.

LES OGSÅ  Gjett hvilken ene matvare ernæringseksperten ville valgt!

Statistikk uten beviskraft

Det som gjenstår, er kun statistiske sammenhenger som er beregnet på data som fra starten er beheftet med store feilmarginer. Disse sammenhengene beviser ikke på noen måte at såkalt «rødt kjøtt» øker dødeligheten.

 Forfatterne svikter i å sammenlikne den økte risikoen i denne studien (20 %) med andre epidemiologiske studier der man anser at årsaks-/virkningssammenhengen er kjent, som for eksempel studier om sigarettrøyking. Når det gjelder sammenhengen mellom røyking og lungekreft, handler dette om en risikoøkning på 5000 %, altså 1000 ganger større enn i den nå aktuelle studien om rødt kjøtt.

Risikoøkninger mindre enn 200 % pleier for øvrig ikke å indikere noen årsaks-virknings-sammenheng, og således er sammenhengen mellom rødt kjøtt og dødelighet med største sannsynlighet en skapt forestilling.

Handler det om politisk korrekthet?

Man kan spørre seg hvorfor disse Harvard-forskerne går ut offentlig med så dårlig underbygde konklusjoner som de har gjort i dette og andre, liknende tilfeller. Hvorfor har studien fått så stor oppmerksomhet? Er det slik at de virkelig selv tror på sine langdryge konklusjoner? Det er vanskelig å si. Professor Willett har uttalt til Los Angeles Times7 at det er de raske karbohydratene, og ikke fettet, som ligger bak den galopperende økningen i dårlig helse i USA. Det er modig. Han har fra Harvards institutt for ernæringslære til og med kritisert de amerikanske kostrådene fordi disse ikke lenger gjenspeiler nyere observasjoner. Hvorfor da skremmes av «rødt kjøtt»? Og meieriprodukter for den saks skyld, hvilket disse forskerne nylig har gjort? Det finnes ingen entydige svar på disse spørsmålene. Det kan handle om politisk korrekthet, om ikke å sette seg opp mot de overordnede målene for USAs jordbrukspolitikk og de egentlige makthaverne blant de multinasjonale selskapene.

Det kan også handle om mer personlig fordommer, slike som selv vi LCHF-ere (LCHF = lavkarbo-høyfettkosthold) må tilstå at vi til en viss grad drar med oss. Det ligger i menneskets og i politikkens natur å forsvare gamle oppfatninger. Men mye tyder også på at publiseringen inngår i det som i militære sammenhenger kalles «shock and awe», altså med psykologisk krigføring å innpode frykt hos hele befolkninger.

At de etablerte føler seg truet av både LCHF og den økologiske bevegelsen, hersker det ingen tvil om. Mot den bakgrunnen er det spennende når forskere som er fri fra fordommer og økonomiske bindinger, gransker menneskets kjøttkonsum og kommer til helt andre konklusjoner. En gruppe forskere i Lund8 har helt nylig kommet fram til at det er nettopp kjøttkonsumet som har ført til vår arts store framgang på denne grønne planeten. Det er verd å tenke på.

Å kjøre på grønt er nok vel og bra, men dette må ikke utelukke at vi stopper opp og liker selv det som er rødt; uansett om det er best kokt, stekt eller grillet.

Kilder:

1.  Sundberg R. Forskningsfusket. Oslo: Optimal forlag, 2011.

2.  LCHF-magasinet nr. 2/2012.

3.  http://nhi.no/graviditetsoraklet/svangerskap-og-fodsel/sykdommer/toxoplasmose-1758.html.

4.  http://snl.no/.sml_artikkel/Escherichia_coli.

5.  Pan A, Sun Q, Bernstein AM, Schulze MB mfl. Red meat consumption and mortality: results from 2 prospective cohort studies. Archives of Internal Medicine 2012; 172: 555-63. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed?term=Pan%20A%2C%20Sun%20Q%2C%20Bernstein%20AM%2C%20Schulze%20MB%20mfl.%20Red%20meat%20consumption%20and%20mortality%3A%20results%20from%202%20prospective%20cohort%20studies.%20Archives%20of%20Internal%20Medicine%202012%3B%20172%3A%20555-63

6.  Bostick RM, Kushi LH, Wu Y mfl. Relation of calcium, vitamin D, and dairy food intake to ischemic heart disease mortality among postmenopausal women. American Journal of Epidemiology 1999; 149: 151-61.

7.  Those tedious dietary guidelines: Two nutrition profs sound off. Los Angeles Times 31. oktober 2011, jf.

http://articles.latimes.com/2011/oct/31/news/la-heb-dietary-guidelines-food-plate-20111028. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed?term=Bostick%20RM%2C%20Kushi%20LH%2C%20Wu%20Y%20mfl.%20Relation%20of%20calcium%2C%20vitamin%20D%2C%20and%20dairy%20food%20intake%20to%20ischemic%20heart%20disease%20mortality%20among%20postmenopausal%20women.%20American%20Journal%20of%20Epidemiology%201999%3B%20149%3A%20151-61.

8.  http://www.lu.se/o.o.i.s?id=708&news_item=8083.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner