Ja, ifølge en stor systematisk oversikt som er publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet BMJ. Kan vi virkelig stole på denne studien?

Tekst Iver Mysterud

Vaksiner og vaksinering som medisinsk strategi er et av de mest kontroversielle temaene i moderne medisin. Mange fikk et forhold til vaksiner under koronapandemien der den enkelte måtte avgjøre om man skulle gi etter for helsemyndighetenes og samfunnets moralske press om å la seg vaksinere eller la være.

At disse vaksinene verken var trygge eller effektive, har kommet stadig sterkere fram i årene etter pandemien. Vaksineskadde over hele verden blir ikke trodd av helsemyndighetene i sine respektive land og får derfor ikke den erstatningen eller helsemessige hjelpen de burde fått. Det har vært mye hemmelighold og debatt rundt hva koronavaksinene har inneholdt og hvilke bivirkninger de har hatt. Alt dette har vært med på å gi økt skepsis til helsemyndighetenes syn på vaksiner. Skepsisen mot koronavaksiner har derfor smittet over på vaksiner generelt.

Forskningen på vaksiner får kritikk

Mange har lest boka Turtles all the way down, som blant annet kritiserer den forskningen som er gjennomført på barnevaksiner. Det er dessverre en realitet at man i vaksineforskningen nesten aldri har en kontrollgruppe som får ekte placebo, altså noe som er inert og fysiologisk uvirksomt. I stedet sammenlikner man en ny vaksine med en gammel vaksine mot samme sykdom, en vaksine mot en annen sykdom eller en vaksine uten smittestoff, men med alle tilsetningsstoffene.

Med denne metoden er det ikke mulig å få et realistisk bilde av eventuelle bivirkninger, siden det er problematiske stoffer (tilsetninger) i det begge gruppene tilføres.

Ett av de vanlige tilsetningsstoffene (adjuvansene) er aluminium. Det skal gi en forsterket immunreaksjon slik at vaksinen blir mer effektiv. Men er det trygt å bruke et stoff som er giftig for nervesystemet i vaksiner – selv i små doser? Dette har vært sterkt omdiskutert. Farmasøytisk industri og helsemyndighetene i de fleste land hevder hardnakket at aluminium er uproblematisk i vaksiner, mens en del uavhengige kritikere er skeptiske.

En ny studie antas å være gjennomført for å rydde all tvil av banen. Aluminium er trygt i vaksiner. Punktum. Den er også ledsaget av en lederartikkel, skrevet av sjefredaktøren i BMJ, som underbygger dette budskapet.

Sterkt imøtegått av uavhengige fagfolk

Forskeren Christopher Exley har arbeidet med menneskers eksponering for aluminium i 40 år. I et Substack-innlegg 13. mai er han kritisk til den nye aluminiumstudien.

Forskeren Guillemette Crepeaux har gjennomgått manuskriptet som ledd i at uavhengige fagfolk (fagfeller) vurderer det før publisering. Hun var klar på at manus ikke burde bli publisert. Det ble ikke tatt hensyn til.

Kritikk ble ikke publisert

Artikler publisert i BMJ kan kommenteres ved hjelp av et nettbasert system kalt hurtig respons (Rapid Response). Både Exley og Crepeaux har sendt inn kritiske kommentarer om vaksineartikkelen, men disse er ikke blitt publisert. Exley har derfor lagt begge ut i sitt nevnte Substack-innlegg og kan leses i sin helhet der. Her følger det mest sentrale.

Exley påpeker at ingen i forskningsgruppa som står bak vaksinestudien, har kunnskaper om tilsetninger av aluminium i vaksiner. Han mener at de ikke evner kritisk å undersøke noe angående kjemi, biologi, biouorganisk kjemi eller biokjemi om aluminium i alle de studiene som er vurdert.

Kunnskapen om aluminiumens gift er entydig

Hadde forskerne hatt bedre kunnskap om aluminium, kunne deres konklusjoner ifølge Exley ha vært mer balansert. Dette gjelder både hvilke studier som har vekt og bør inkluderes i analysen, og hvilke studier som er tydelig beheftet med feil og er mangelfulle på grunnleggende vis, og som følgelig bør ekskluderes.

Exley påpeker at vitenskapen om aluminiums giftighet hos mennesker imidlertid er entydig.

Mange tiår med fagfellevurdert forskning har dokumentert de utallige helseeffektene av menneskelig eksponering for aluminium. Aluminium er giftig for alt liv, og dette alene burde være et varselflagg for fortsatt bruk i vaksiner. Om ikke annet, bør alle involverte forstå at effektiviteten til aluminiumstilsetninger i å produsere en immunreaksjon ligger i den direkte giftigheten på injeksjonsstedet.

Crepeaux mener at den publiserte versjonen av artikkelen er sterkt partisk og reiser viktige vitenskapelige og folkehelsemessige bekymringer. Hovedbegrensningen ligger i at forfatterne ikke tok med

• dyrestudier,
• mekanistiske data,
• studier om hvordan giftstoffer spres og omsettes i kroppen (toksikokinetiske og biodistribusjonsstudier)
• cellestudier,
• mye av den moderne eksperimentelle litteraturen om injiserte fremmedstoffer (ABA-partikler).

Kan ikke vurdere risiko uten å inkludere biologi

Ifølge Crepeaux kan ikke moderne toksikologi seriøst vurdere kronisk risiko uten å integrere biologiske mekanismer. Ved å begrense analysen nesten utelukkende til observasjonsstudier på mennesker, ekskluderer gjennomgangen nettopp de feltene der de mest bekymringsfulle bivirkningene kan dukke opp.

Hun mener at denne utelatelsen er spesielt problematisk med tanke på eksponering i svangerskapet og tidlig nerveutvikling.

Artikkelen gir så godt som ingen diskusjon om eksponering i svangerskapet, injeksjoner i spedbarnsalderen eller gjentatt eksponering i kritiske utviklingsvinduer.

Finner det man leter etter

Forfatterne konkluderer deretter at det ikke kommer noe åpenbart sikkerhetssignal (bivirkninger) i stor skala fra tilgjengelige menneskedata. Crepeaux mener imidlertid at dette i hovedsak handler om å lete der det er lys: Man finner bare det man aktivt leter etter. Studier som er spesielt utviklet for å oppdage sjeldne, forsinkede, nevroimmune eller utviklingsmessige effekter av injiserte fremmedstoffer, er nesten aldri blitt utført.

Forfatterne understreker gjentatte ganger fraværet av definitive årsakssammenhenger, samtidig som de i stor grad ignorerer et sentralt problem: Nesten ingen framoverskuende (prospektive) studier er noen gang blitt spesifikt utformet for å undersøke de langsiktige nevroimmune konsekvensene av injiserte fremmedstoffer. Crepeaux mener at eksisterende epidemiologiske verktøy er dårlig egnet til å oppdage sjeldne, forsinkede eller multifaktorielle bivirkninger.

Til syvende og sist viser ikke denne artikkelen fraværet av risiko forbundet med injiserte fremmedstoffer. Snarere viser den ifølge Crepeaux mangelen på tilstrekkelige studier som er i stand til å undersøke visse sjeldne dokumenterte, forsinkede, nevroimmune eller utviklingsmessige utfall på en skikkelig måte.

Konklusjon

Ut fra argumentene til Exley og Crepeaux er det vanskelig å feste lit til den nye vaksinestudien som tilsynelatende slår fast at aluminium i vaksiner er trygt.

Forskjell på oral og muskulær eksponering for aluminium

I fordøyelsessystemet absorberes bare en liten andel aluminium til blodbanen, fordi tarmen fungerer som en effektiv barriere. Mesteparten skilles ut igjen i avføringen. Hos friske mennesker tas vanligvis under én prosent av aluminium fra mat opp i kroppen.

Ved injeksjon i muskelvev omgår aluminium mage–tarm-barrieren fullstendig. Det legges direkte inn i vevet sammen med vaksineantigenet. Dette er nettopp poenget med et adjuvans: å skape en lokal immunreaksjon som «vekker» immunsystemet.