Kvalitetsvarer // Fri frakt over kr. 1200,- // Rask levering på lagerførte varer

Er dagens medisin vitenskapelig?

I Snåsakoden framstilles skolemedisinen i hovedtrekk å være vitenskapelig fundert. Dessverre er ikke all medisinsk behandling basert på solid forskning, det meste er faktisk basert på erfaringer og sunn fornuft.

Tekst Iver Mysterud     Foto Shutterstock

Kristian Gundersen problematiserer og kritiserer systematisk medisinsk praksis før den ble vitenskapelig fundert, for eksempel da årelating ble brukt som universalmiddel mot en rekke sykdommer. Han tar enkelte ganger også opp problematiske sider ved dagens ”skolemedisin”. Like fullt gir han inntrykk av at den er basert på solid vitenskapelig dokumentasjon. Underforstått får en pasient et vitenskapelig basert råd eller behandling når vedkommende går til legen. Dette er imidlertid en sannhet med store modifikasjoner.

Det er ikke korrekt at skolemedisinen sett samlet er godt dokumentert av forskning. En stor del av skolemedisinsk behandling mangler faktisk vitenskapelig fundament, noe lege Anders Danielsen Lie hevdet i Aftenposten høsten 2012 i forbindelse med fjernsynsserien ”Folkeopplysningen” om alternativ medisin: ”Poenget er at også tradisjonell medisin altfor ofte mangler evidens for vanlig praksis.” Han trakk fram at medisinsk praksis ikke bare dreier seg om hjernekirurgi og skrev: ”Store deler av helsebudsjettet går til sammensatte problemer der skjønn er viktigere enn faglige retningslinjer. Det harde vitenskapsidealet er til tider ubrukelig. [Programleder Andreas] Wahl skulle bare visst hvor mange ganger i løpet av en dag vi ikke har annet å tilby enn håndspåleggelse.”1

Danielsen Lie skrev også: ”En god kirurg sa til meg en gang: ”Å være lege er å ta avgjørelser på sviktende grunnlag”. Du er lært opp i en hard naturvitenskapelig tradisjon, men når du begynner å praktisere, kommer du ut i en hengemyr av diffuse problemer og manglende fasitsvar. Kartet stemmer ikke med terrenget. Medisin er et skjørt fag, vitenskapelig sett, med store metodeproblemer på alle nivåer. Sannheter er ferskvare.”

Det britiske tidsskriftet What Doctors Don’t Tell You (WDDTY)2 hadde i sitt hovedoppslag i november 2012 en artikkel som omhandlet i hvilken grad medisinsk praksis kan sies å være vitenskapelig underbygget.3 Artikkelen påpeker at skolemedisinere skryter av å forvalte en vitenskap, mens det i virkeligheten viser seg at bare 12 prosent av medikamentene og behandlinga virker. Resten ”overlever” på grunn av blind tro. Det påpekes at 57 prosent av det en lege vanligvis forordner, enten kan skade eller ikke har noen effekt mot lidelsen, og i tillegg risikerer pasienten å få en rekke plagsomme bivirkninger.

Annonse:

I denne saken er det spesielt god grunn til å lytte til WDDTY. Tallene derfra kommer nemlig fra en forskningsgruppe tilknyttet det anerkjente medisinske tidsskriftet British Medical Journal og som har vurdert det vitenskapelige grunnlaget for omkring 2 500 medikamenter og behandlinger som daglig brukes på operasjonsstuer og sykehus. Resultatene oppdateres regelmessig i Den kliniske evidenshåndboka.4 Nevnte tall stammer fra versjonen som ble utgitt av BMJ Publishing Group i 2012.

WDDTY påpeker at bildet kan være mye mer dystert enn angitt. For at et medikament eller behandling skal bli inkludert i de 12 prosentene som er helsefremmende, trenger forskerne bare å finne én studie med en gruppe mennesker der det påvises effekt. Et eksempel på det som regnes som en positiv effekt, er at graden av lettelse i symptomene i gruppa er større enn hvilken som helst skade som deltakerne registrerer etter behandlinga. At man tilhører de 12 prosentene, betyr heller ikke at et medikament som synes å gi gruppa en netto helseeffekt, nødvendigvis kommer til å være like effektivt for alle andre eller at andre plager blir mindre. Det betyr heller ikke at dersom intervensjonen brukes mot samme plage en annen gang, kommer den til å gi samme positive virkninger. Disse vurderingene kom fra forskerne selv. WDDTY la til at en rekke andre faktorer forkludrer bildet ytterligere, slik som uredelighet i medisinsk forskning og PR-kampanjer for å sette et medikament i et bedre lys enn det fortjener (såkalt spinn).

Sammenhengen er viktig

Snåsakoden handler om alternativ medisin, ikke om skolemedisin. Gundersen skal følgelig ikke kritiseres for mangler som ville vært tema for en annen bok. Imidlertid er det berettiget å påpeke dette i lys av hans gjentatte nedvurderinger av alt han regner som alternativt. Sammenlikningen mellom skolemedisin og alternativ medisin faller nok annerledes ut dersom alternativ medisin var blitt sammenliknet med skolemedisin som heller ikke er dokumentert, og her er det mye å ta av. Da må man trekke inn andre kriterier, for eksempel bivirkninger og sannsynligheten for å få dem, samt ulike sykdommers naturlige forløp. I praksis går de fleste mindre lidelser over av seg selv. Dessuten har sykdommer som mange opplever i dagens samfunn, til alle tider vært mer eller mindre ukjente blant tradisjonelle folkeslag som lever i pakt med naturen.

Lite anvendbar i klinisk praksis

Gundersens ideelle krav til forskning er det samme som er rådende innen dagens skolemedisin. Praksis skal være basert på ”evidensbasert medisin”, og gullstandarden er doble blindstudier og metaanalyser (samleanalyser). Dette er nettopp et tema de britiske forskerne Steve Hickey og Hilary Roberts analyserer grundig i boka Tarnished gold: The sickness of evidence-based medicine,5 oppsummert i VOF i nr. 5/2012.6 Enkelt sagt er slike metoder ubrukelige som bakgrunn for å fatte beslutninger i klinisk praksis. Å behandle individuelle pasienter på grunnlag av resultater fra store, medisinske undersøkelser er ingen rasjonell strategi selv om effektene som finnes i slike undersøkelser, kan være statistisk signifikante. I klinisk praksis spiller effekter på noen få prosent liten rolle. Målet i klinisk behandling av enkeltindivider er å oppnå store effekter, kanskje i størrelsesorden 20-50 prosent bedring. For å påvise så store effekter, trenger man ikke mer enn 10-20 pasienter før man kan trekke konklusjoner om hvilken behandling som gir best resultater. Behandlinga bør dessuten baseres på individuelle behov, ikke på befolkningsgjennomsnitt fra store studier med flere titusen pasienter. Flere av Hickey og Roberts’ argumenter kan av plasshensyn ikke gjentas her, men de viser at det er reist vesentlig kritikk mot den vitenskapelige plattformen Gundersen står på i dagens medisinske debatt. Dette er nok et argument mot å sette alternativ medisin opp mot en feilaktig forståelse av skolemedisinen som basert på et solid vitenskapelig grunnlag.

Snåsakoden ville vært gitt en mer balansert kritikk av medisinsk praksis dersom Gundersen hadde tatt med litt mer om problemene med dagens skolemedisin (ikke bare medisin i eldre tider), uten at boka ville måttet blitt særlig mer omfattende. At han ikke har gjort det, kan bli brukt til å avfeie den som ensidig og unyansert.

Les også: Vitenskapelig søkelys på alternativ medisin

Bøker som dokumentasjon

Annonse:
magnesium - annonse

Motivasjon for forskning versus behandling

Hvem bruker alternativ medisin?

Er dagens medisin vitenskapelig?

Kosthold, kosttilskudd og plantemedisin i Snåsakoden

Den såkalte placeboeffekten

Kilder:

1.  Danielsen Lie A. Ondskapsfull harselas. Aftenposten 4.10.2012: 7.

2.  http://www.wddty.com/

3.  Hubbard B. Junk medicine. What Doctors Don’t Tell You 2012; 23 (8): 10-4.

4.  Clinical evidence handbook, jf. http://clinicalevidence.bmj.com/x/set/static/cms/ce-handbook.html

5.  Hickey S, Roberts H. Tarnished gold: The sickness of evidence-based medicine. CreateSpace, 2011.

6.  Hickey S, Roberts H. Evidensbasert medisin – verken god dokumentasjon eller god medisin. VOF 2012; 3 (5): 88-93.

Del gjerne med dine venner

Alternativ medisin

0
    0
    Din handlekurv
    Din handlekurv er tomTilbake til butikken