Skip to main content

Er global oppvarming en katastrofe for menneskeheten?

Fra 31. oktober til 12. november ble det 26. internasjonale klimamøtet (COP26) avholdt i Glasgow, Skottland. Rapporter tyder på at det blir vanskelig å få vedtatt tiltak som begrenser en global temperaturstigning til 1,5 grader siden førindustriell tid. Flere rapportører mener at kloden innen 2100 kan bli 3 grader varmere enn i dag, dersom ikke drastiske tiltak vedtas. Et viktig spørsmål er hvorvidt en høyere temperatur er et nytt fenomen i geologisk og historisk tid og om en temperaturstigning vil være katastrofalt for våre barn og barnebarn.

Tekst Dag Viljen Poleszynski

Tidligere ambisjoner om begrensning i temperaturstigningen er ikke lenger mulig ifølge FNs generalsekretær, den portugisiske politikeren António Manuel de Oliveira Guterres (f. 1949).1

Beregninger antyder at dette vil kreve 45 prosent reduksjon i globale klimagasser innen 2030 og null utslipp innen 2050. Ifølge enkelte forskere vil en økning på 2 grader føre til at nær alle verdens korallrev vil dø ut.

For lave utslipp rapportert

Sammenhengen mellom utslipp av klimagasser som CO2 og metangass er ikke så enkel som mediene framstiller det. Ifølge en undersøkelse av Washington Post viser nyere data at mange land i betydelig grad har underrapport utslippene av klimagasser.2 En gruppe journalister har ifølge Aftenposten studert FN-rapporter fra 196 land og funnet at 45 land ikke har rapportert nye klimagassutslipp siden 2009, da totalen viste 44,2 milliarder tonn. Ifølge undersøkelsen ble det sluppet ut 52,7–57,4 milliarder tonn det året, det vil si en underrapportering på 8,5–13,2 milliarder tonn. Aftenposten konkluderer at situasjonen for verdens klima dermed er enda verre enn det FNs klimarapport ga inntrykk av. 

Vi trekker motsatt konklusjon: Med 20–30 prosent høyere utslipp enn antatt har økningen i temperatur vært mindre per enhet klimagass enn ulike klimamodeller viser. Dette er i tråd med forskning som viser at en gitt økning i atmosfærens klimagasser gradvis gir mindre gjennomsnittlig temperaturøkning: en økning i atmosfærens innhold av CO2 fra 100 til 150 ppm er for eksempel beregnet å gi en oppvarming på nærmere 1,2oC, mens en økning på 50 ppm fra dagens nivå (420 ppm) vil øke temperaturen 0,2oC.3

Avtakende virkninger av økte CO2-utslipp

Det internasjonale klimapanelet (IPCC) har beregnet temperaturøkningen per 100 ppm økning i atmosfærens CO2-innhold inntil 1 000 ppm.4 Som nedenstående figur viser, faller beregnet økning i temperaturen logaritmisk for hver økning på 100 ppm. Hele 87 prosent av økningen i global temperatur som kan tenkes å skje ved 1 000 ppm, har allerede skjedd. Mer enn en dobling av klimagassene i atmosfæren fra dagens nivå ville bare øke totalen med 13 prosent.

Temperaturøkninger og atmosfærens CO2-innhold

Forskjellige klimamodeller gir vidt forskjellige svar på hvordan temperaturen kan tenkes å utvikle seg fra dagens nivå, jf. nedenstående framstilling av fem ulike beregninger. Med en urealistisk høy stigning i atmosfærens CO2-nivå til 1 000 ppm viser de forskjellige modellene alt fra 0,21 til 1,89oC, altså nesten ni ganger mer fra laveste til høyeste estimat.

Vår konklusjon er at et økende innhold av CO2 i atmosfæren har liten betydning for framtidens klima. Årsakene til en eventuell økning i jordas gjennomsnittstemperatur betyr imidlertid ikke at ”For menneskene i de sårbare statene er forskjellen mellom 1,5 og 2 grader forskjellen mellom liv og død”, som Klassekampen skriver 13. november.5 Forfatteren er bekymret for at små øystater i Stillehavet og land som Bangladesh skal bli oversvømt av et stigende havnivå, og bruker det som argument for å begrense utslippene av klimagasser slik at verden holder seg under det tidligere vedtatte målet om en maksimal temperaturøkning globalt på gjennomsnittlig 1,5oC.

Teknisk-økonomiske problemer

Etter vår oppfatning bommer Klassekampen på flere punkter. For det første er det ikke vist at øystatene møter nye utfordringer – de er allerede der, og verdenssamfunnet har ikke bidratt til å løse konsekvensene av tropiske stormer og erosjon. Utslippskutt i seg selv vil følgelig ikke løse deres problemer. For det andre er det mulig å løse problemene forbundet med flom og uvær, dersom finansiering og tekniske løsninger settes ut i livet før problemene er blitt uoverskuelig vanskelige å løse. Dette er et kronargument til økonomen og statsviteren Bjørn Lomborg,6 PhD (f. 1965), som i boka Falsk alarm (se ramme) viser til at langt flere mennesker hvert år dør som konsekvens av fattigdom og sykdom. Hans konklusjon er at det er langt viktigere å bekjempe fattigdom enn global oppvarming. 

Tidligere har mennesker klart å tilpasse seg endringer i klimaet på måter som i stor grad har motvirket dets negative virkninger uten at det har dempet økonomisk framgang. Tenk bare på de nederlandske dikene!

En nyere studie har beregnet kostnadene forbundet med beskyttelse mot oversvømming av kystområder, dersom havnivået skulle stige nærmere 2 meter (langt mer enn FNs klimapanels verste prognoser). Tallene viser at det vil være økonomisk gunstig å beskytte minst 90 prosent av befolkningen i utsatte områder og 96 prosent av verdiene. I USA viser beregninger at kostnadene vil beløpe seg til 0,037 prosent av nasjonalproduktet, muligens fem ganger mindre.7 Verdenssamfunnet har med andre ord rikelig tid til å motvirke eventuelle negative konsekvenser for fattige land som rammes av et hypotetisk høyt stigende havnivå, dersom rike land ønsker det. De har både økonomiske og tekniske muligheter til å motvirke en eventuell forverring av klimaet.

Gir framtiden et ”villere, våtere” klima?

Det foreligger en rikholdig litteratur som avkrefter mange av påstandene som stadig gjentas i nesten alle medier. I høst utkom en viktig bok av Eva Marie Brekkestø (se egen sak), som oppsummerer hva historiske kilder og nyere forskning viser om klimaet de siste årtusener. Boka har 10 kapitler som dokumenterer at klimaendringer ikke er noe nytt. Følgende er noen av hennes viktige funn:

For 50 år siden sank temperaturene globalt. Det var alvorlig tørke i Nord-Afrika, og forskere og pressen advarte om at en ny istid kunne være på vei. Undertegnede så den gangen en film som illustrerte dette på dramatisk vis, og de dystre spådommene rekrutterte tallrike forskere til å studere hvordan land på den nordlige halvkule kunne forholde seg til et mye kaldere klima.

LES OGSÅ  ”Problemet er ikke kua, men hvordan den lever og spiser”

For 100 år siden minket breene på Svalbard; brearmer på Grønland var mindre enn i dag.

For 400 år siden var land nord for ekvator rammet av kulde (”Den lille istid”). I Istanbul kunne man krysse Bosporos (stredet mellom Balkanhalvøya og Lilleasia) på isen, og man kunne gå på skøyter på Venezias kanaler. Asia og Afrika opplevde flere tiår med tørke, og Kina og Japan opplevde ekstrem kulde. Breene i New Zealand og Sør-Amerika vokste raskt.

For 1 000 år siden (under Vikingtiden) var global temperatur 1oC høyere enn i dag. På Grønland dyrket nordiske bønder korn, og vindyrking i Tyskland foregikk opp til 800 moh. I Asia ga stabil monsun rike avlinger.

For 1 500 år siden falt temperaturen 2–3oC globalt, etterfulgt av 100 år med ekstrem tørke og avlingssvikt.

Under romertida omkring 2 000 år siden var klimaet behagelig med globale temperaturer over dagens. Det ble dyrket oliven så langt nord som til Rhindalen og sitrustrær helt opp til Carlisle og Newcastle i England.

For 4–5 000 år siden var Hardangervidda skogkledd, og alle isbreene i Norge var smeltet bort. Isbreene på Svalbard var langt mindre enn i dag, og Sahara var dekket av savanne.

Slike fakta er lette å glemme når man hører dystre meldinger om flom, tørke og dårlig vær. Et realistisk bilde av variasjoner i dagens klima krever at man studerer endringer som både har skjedd i geologisk og historisk tid.

Solid datagrunnlag

Bokas innledning redegjør for datagrunnlaget Brekkestø har forholdt seg til. Hun bemerker at dagens debatt er historieløs, det vil si at den gjenspeiler et bilde av en samtid som er seg selv nok. Dette er farlig fordi vi mister perspektiv på dagens situasjon og handler etter sviktende forutsetninger. Kjente klimaforskere har påstått at klimaet siden siste istids slutt for omkring 12 000 år siden, har vært relativt stabilt. Dette er blitt grundig tilbakevist lenge før de hevdet dette, hvilket punktene overfor klart illustrerer. Historiske nedtegnelser dokumenterer at kloden i perioder har vært utsatt for ekstremvær og dramatiske klimaendringer, altså intet nytt sammenliknet med dagens situasjon.

Brekkestø redegjør for sitt datagrunnlag, blant annet ved hjelp av data fra kjerneboringer foretatt i innlandsisen på Grønland, i Antarktis, kanadiske isbreer og i Andesfjellene. Disse gir et bilde av globale temperaturer siste 11 000 år, som vist i figuren nedenfor.

Figuren viser at temperaturen generelt var høyere enn dagens i omkring 10 000 år med et fall og sterk stigning for omkring 5 000 år siden og en sterkt fallende tendens etter romertiden.

Global temperatur siste 11 000 år

Det store bildet

Kapittel 1 diskuterer det store bildet med data fra siste 450 000 år, tidligere også diskutert i Helsemagasinet,8 som også har presentert data over endringer i jordas temperaturer siden 1888. Heller ikke disse har variert i takt med innholdet av CO2 i atmosfæren.9 Brekkestø dokumenterer at det i løpet av de siste 11 000 årene har vært 10 perioder med rask oppvarming; i fem av dem skjedde oppvarmingen raskere enn i vår tid. Mellom de siste istidene på 70–80 000 år har varmeperiodene vart i 10–12 000 år.

Varme perioder etter siste istid

Kapittel 2 diskuterer de varmeste periodene etter siste istid. Den første varte fra 7 000 til 3 000 år før vår tidsregning (varmeoptimum) og den andre (den minoiske varmeperioden) fra omkring 2 000 til 1 000 år før vår tid (bronsealderen). Siste varmeperiode var en blomstringstid for utvikling av handel og kultur, og klimaet i Norge beskrives slik:

  • Skoggrensa gikk omkring 300 meter høyere enn i dag.
  • Områder som Hardangervidda og Dovrefjell var skogkledte store deler av perioden.
  • Norske isbreer smeltet bort, og breene på Svalbard var mye mindre enn i dag.
  • Klimaet var mildt med milde vintre.
  • Jordbruket hadde gode tider.

Etter vår oppfatning høres beskrivelsen beroligende ut, langt mer enn det som fulgte omkring 300 år etter Romertidens høydepunkt.

Den oversette, lille istiden

Kapittel 3 beskriver den klimatiske katastrofen kalt Den senantikke lille istid, som startet med nedkjøling på 300-tallet. Det ble kjøligere og tørrere omkring Middelhavet og våtere lengre nord. En betydelig nedkjøling fant sted i Nord-Amerika, Karibia, Sør-Amerika, Kina, Sør-Afrika og Tasmania. På 500-tallet sank på få år temperaturen globalt 2–3oC og på den nordlige halvkule 3–4oC, fulgt av mer enn 100 år med ekstremvær, sult og pest. Midt på 500-tallet gikk Norden inn i en over 100 år lang ”stille periode”, der store områder ble lagt øde. Pest og uår herjet, og det er sannsynliggjort at årsaken var et vulkanutbrudd i 535 eller 536, etterfulgt av pest og uår over hele Europa fram til ut på 700–tallet.

Økonomisk oppblomstring med mer varme

Kapittel 4 dokumenterer at middelalderens periode med global oppvarming, førte til en oppblomstring av næringsliv og jordbruk, avbrutt av nye kuldeperioder. Fra 950 til 1050 var det varmt de fleste steder på kloden, mens det fra 1010 til 1011 var beinkaldt rundt Middelhavet. I 1047 frøs Skagerak til, og ulver krysset isen fra Norge til Danmark.

I de varme periodene blomstret næringsliv og jordbruk, og Europas folketall doblet seg. De gode periodene førte til oppblomstring av kunst og kultur, noe bysantinske kirkebygg og praktfulle gotiske katedraler vitner om. Vikingene dro på tokt i alle himmelretninger, og utover 900-tallet slo de seg ned på de britiske øyene, Færøyene, Island og Grønland, der de drev jordbruk nærmere 500 år inntil klimaet forverret seg.10

Med et varmere klima blomstret kulturer fra 800-tallet over hele verden, inkludert den avanserte Chimú-kulturen i Peru og den risbaserte kulturen i Kambodsja. Der ble den gigantiske byen Ankor Wat bygd med enorme vanningsanlegg og et religiøst senter på 400 kvadratkilometer.

I Mellom-Amerika opplevde Maya-kulturen en blomstringstid fra 400- til 700-tallet inntil et mer ustabilt klima fra 800- til 1100-tallet, da ustabilt vær og lange tørkeperioder førte til Mayakulturens fall.

Varmeperioden ga også negative utslag i form av langvarig tørke fra midt på 900-tallet fram til første del av 1100-tallet, og utover 1200-tallet nærmet Den lille istiden seg.

Vulkanutbrudd og Den lille istiden

Kapittel 5 dokumenterer forholdene i begynnelsen av Den lille istiden, som i sin helhet dateres til perioden 1300–1500-tallet. Brekkestø beskriver de endrede leveforholdene på Island, i Polen, Japan, Nord-Europa og Sørøst-Asia. Klimaendringene hadde ikke noe med menneskeskapte klimagasser å gjøre, men ble blant annet forårsaket av et enormt vulkanutbrudd på øya Lombok øst for Bali 1257–1258.

Vulkanene spydde ut så store mengder aske og partikler at temperaturen globalt sank 3–4oC i gjennomsnitt, med katastrofale følger i en rekke land. På de britiske øyene førte avlingssvikt til hungersnød og død; bare i London døde 1/3 av befolkningen i 1258. 

Forskere har funnet at Den lille istiden var et globalt fenomen, preget av brå og uberegnelige endringer i klimaet, noen ganger avbrutt av mildere perioder. Vintrene fra slutten av 1280-tallet ble lengre og kaldere i Europa, noe som førte til at isbreene begynte å vokse igjen, og kornavlingene sviktet. 

LES OGSÅ  Gode argumenter for å spise rødt kjøtt

En viktig årsak til det ufyselige klimaet utover 1300-tallet var et kraftig utbrudd på vulkanen Hekla sommeren 1300. Det varte i et helt år og førte til kalde vintre i Nord-Europa de neste to årene. Fem vintre i begynnelsen av 1300-tallet var ekstremt kalde. Havisen la seg metertykk over Øresund, og utover 1310-tallet ble somrene stadig våtere og kjøligere. Det samme skjedde i andre deler av verden, og i 1329 ble store elver i Usbekistan og Turkmenistan islagt. 

Brekkestø gjengir en rekke historiske data fra hele verden, som opplevde den ene katastrofen etter den andre. California var rammet av tørke fra 900-tallet, men fra 1250 skiftet klimaet og ble etter hvert så fuktig at byen Cahokia ved Mississippi, med nærmere 40 000 innbyggere, ble lagt øde på midten av 1300-tallet.

Det kalde klimaet førte til avlingssvikt, sult og nød og redusert folketall over hele verden. Ernæringsmangler førte til svekket immunitet. Da Svartedauden spredte seg utover Europa fra Krimhalvøya i 1347 og nådde Norge i 1349, ble gårder forlatt og hele bygder avfolket. Sør i Europa døde 50–60 prosent av befolkningen, i nord inntil 75 prosent. Brekkestø går i detalj gjennom det som i dag ville ført til krigstyper i avisene om ekstremvær, kulde og snøstormer på tidspunkter da det normalt var sommer og tidlig høst. 

Den brutale nedkjølingen fortsatte helt fram til slutten av 1400-tallet. Da skiftet klimaet, og fram til midten av 1500-tallet var det ganske mildt i Europa. Økende avlinger førte til befolkningsvekst, og England opplevde rekordavlinger fem år på rad på 1520-tallet. Etter tre overraskende kalde år og dårlige avlinger fra 1527 til 1529 oppsto igjen sosial uro flere steder. De to neste tiårene var igjen milde, men fra 1550 til 1600 slo været om igjen. I Vest-Norge regnet det i 1566 hele tre uker sammenhengende, og utover århundret økte antallet stormer med 85 prosent sammenliknet med første halvdel, mens antallet kraftige stormer ble firedoblet.

Kapittel 6 beskriver fortsettelsen av Den lille istiden, som ga ekstremvær i omkring 500 år fram til 1850. I februar 1600 førte det kraftigste vulkanutbruddet på 2 000 år til minst tusen dødsfall lokalt (Peru) og til kulde og hungersnød over store deler av verden i flere år. Frankrikes vinproduksjon ble drastisk redusert, og Tysklands falt totalt sammen. I Moskva snødde det i tre år på rad i juli og august, og Nord-Kina og Korea ble rammet av frost om sommeren og høsten, og epidemier herjet.

Rundt Østersjøen var vintertemperaturen 5–6 grader lavere enn i dag, og Østersjøen var islagt i måneder. Det falt snø på Kreta, og i 1620–1622 frøs Bosporos til vinterstid, og i Norge vokste isbreene kraftig fram til midten av 1800-tallet. I Frankrike tok pesten livet av en millioner mennesker i 1628–1631, og i Genève omkom en tredel av befolkningen. 

Fra 1680 var Den lille istiden på det kaldeste. Vekstsesongen i England var fire uker kortere enn normalt, og vinteren 1683–1684 la havisen seg i østlige deler av Den engelske kanalen.

Temperaturvariasjonene siste 10 000 år

Som figuren viser, var temperaturen på sitt laveste i perioden 1680–1730. En viktig årsak var at vulkanen Krakatau i Indonesia i mai 1680 fikk et voldsomt utbrudd, der røyksøylen kunne sees i halvannet år etterpå. I Europa ble den kalde perioden avløst av en rask oppvarming, og fra 1710 til 1739 steg temperaturen på den nordlige halvkule like mye som den gjorde fra 1970 til 2017. Utover 1730-tallet var åtte vintre på rad like varme som de varmeste på slutten av 1900-tallet, men vinteren 1740–1741 fikk igjen 5–6 grader lavere temperatur enn normalt.

Et stort vulkanutbrudd på Island i 1783–1784 førte igjen til iskalde vintre og tok livet av storfe, hester og sauer på grunn av store fluorutslipp. Avlingssvikt gjorde at omkring 25 prosent av befolkningen bukket under, og sur nedbør spredte seg til hele Europa.

I løpet av de to første tiårene på 1800-tallet ble klimaet igjen kaldere globalt, samtidig som keiser Napoleon Bonaparte (1769–1821) førte krig i Europa og mot Russland. Langs kysten av Norge ble det i 1808 målt minus 45 grader, og med igjenfrosne havner og påfølgende avlingssvikt spredte sulten seg. Fra 1807 til 1823 ble Norges befolkning redusert med 10 prosent. 

Napoleons korstog mot Russland ble en katastrofe, da hans armé på 600 000 mann møtte sprengkulde allerede 15. november 1812. Etter et fatalt nederlag var bare 20 000 mann igjen da de slet seg tilbake mot dagens Tyskland i 30–40 kuldegrader. 

Utover 1800-tallet førte en rekke vulkanutbrudd til at klimaet ble kaldere. Størst påvirkning fikk utbruddet 10. april 1815 av vulkanen Tambora i Indonesia, der en ildsøyle på 44 km varte fire måneder. Milliarder tonn gass, aske og stein førte til at bakken 16 mil unna ble dekket av tre meter aske. Verdens gjennomsnittstemperatur sank tre grader og holdt seg lav i mange år, med katastrofale følger for matproduksjonen.

Kapittel 7 beskriver klimaet på slutten av Den lille istiden, det vil si fra 1850 til 1920. Den globale gjennomsnittstemperaturen steg fra 1850 til 1880, men falt igjen fram mot 1915.

I Irland døde nærmere 1,5 millioner irer av sult og sykdom i perioden 1850–1852 etter katastrofal svikt i potetavlingene. Vinteren 1867 var ekstremt kald i Skandinavia og nordvestlige del av Russland, mens i 1868 ble det 22. juli målt 38oC i London og Paris og minus 25,6 grader i Paris 10. desember 1878 og minus 26,7 grader i London i desember 1879.

Igjen førte et voldsomt vulkanutbrudd, denne gangen på øya Krakatau i 1883, til global nedkjøling i flere år. Vinteren 1894–1895 var Themsen islagt. Kina og India ble i perioden rammet av omfattende hungersnød, og kilder fra 1888 tyder på at en tredel av Etiopias befolkning sultet i hjel på grunn av tørke.

Kapittel 8 oppsummerer klimadata for hele Den lille istiden. I de kaldeste periodene (særlig på 1300–1600-tallet) førte våte somre til ødelagte avlinger, flom og oversvømmelser, hyppige og kraftige stormer. Sult og sykdom skyldtes kombinasjonen av kulde og nedbør, noen steder langvarig tørke. Globalt ga perioden ulike utslag, med kulde i Europa, i Sør-Amerika, øst i Nord-Amerika, Kina, New Zealand og vest i Stillehavet, og med tørke i Sørøst-Asia, Midtøsten og nordøst-Afrika. 

Endelig et mildere klima!

Etter all elendigheten kan man med Kapittel 9 puste lettet ut. Fra 1915 til 1920 begynner endelig temperaturene mange steder å stige, noe som varer fram til omkring 1950, særlig på den nordlige halvkulen. På Vest-Grønland øker årstemperaturen 2–6 grader, og utbredelsen av pakkis i Arktis krymper 10–20 prosent. På 1930-tallet blir vintrene i Europa kortere, og isbreene trekker seg tilbake. I 1936 blir det målt temperaturrekorder i USA og Canada med 38 grader i skyggen og nattetemperaturen over 30 grader, og disse er fortsatt ikke slått. På 1930-tallet fører langvarig tørke til avlingssvikt og sandstormer på de store slettene, mens deler av Asia og Australia rammes av noen år med tørke og andre med flom.

LES OGSÅ  Feilinformasjon om klima

En kald vinter i Nord-Europa og deler av Nord-Amerika 1939–1940 ga store snømengder og 38 minusgrader i Hamburg og 30 minus i Alabama (USA) i januar. 1940–1942 var den kaldeste vinteren på 130 år i Sverige, Danmark og Nederland. Etter et par varme år ble det i perioden 1945–1980 igjen kaldere, og global temperatur sank cirka 0,3oC fram mot 1975.

Klimaforskere begynte nå å diskutere metoder for å motvirke temperaturfallet, inkludert å spre sot på isen i Arktis for å øke nedsmeltingen. Et avisoppslag fra 1974 beskrev de alvorlige følgene av de globale klimaendringene, der mange så for seg at en ny istid var på vei.

Ifølge Brekkestø er dagens klimadebatt basert på gale premisser: – Når klimapanelet i sine senere rapporter sier at den globale temperaturen siden ”førindustriell tid” har steget med rundt en grad, [snakker de om] … temperaturen etter 1850 … Her er det verdt å merke seg at den kaldeste delen av perioden kalt Den lille istiden, nettopp sluttet på 1850-tallet. [Da] kan det være like relevant å si at temperaturen har ”hentet seg opp” en grad siden Den lille istidens slutt og nå ligger på nivå med … den varmeste delen av middelalderen.

Noen årsaker til klimaendringene

Kapittel 9 diskuterer årsaker til historiske klimaendringer. Forfatteren tar for seg en rekke faktorer som påvirker jordas klima: atmosfærens sammensetning, jordas bane og jordakselens helningsvinkel, solflekkaktiviteter, planetens baner, variasjoner i skydekket, havstrømmer og vindsystemer, vulkansk aktivitet og aerosoler (aske, svovelforbindelser fra vulkaner, sand fra ørkener, vannmolekyler), menneskelige utslipp (sot, andre utslipp). 

Helt siden før vår tid har det skjedd store vulkanutbrudd som drastisk har endret jordas klima, langt mer enn en marginal økning i jordas CO2-konsentrasjon. Brekkestø lister opp hele 36 store utbrudd og nevner at 96 prosent av atmosfærens CO2 kommer fra vulkaner og avgassing fra havet, mens bare 1 prosent stammer fra bruk av fossile brensler.  

Oppsummering

Kapittel 10 avslutter med noen refleksjoner over dagens klimadebatt og hvilke faktorer hun mener bør tillegges størst vekt. Det hersker liten tvil om at klimaet i årtusener har variert helt uavhengig av hvor mye CO2 som menneskelige aktiviteter har sluppet ut i atmosfæren. Naturen har selv sørget for store klimavariasjoner, og vulkaner har spilt en stor rolle. 

Forfatteren uttrykker optimisme over i hvilken grad det er mulig å beskytte oss mot ekstreme klimahendelser. Kaldt klima har historisk ført til langt større lidelser for mennesker, dyr og planter enn et varmt klima, og en oppvarming på omkring 1oC i løpet av 150 år er innenfor de naturlige variasjonene som har funnet sted siden slutten av forrige istid for 12 000 år siden. Faktum er at temperaturen på jorda har vært synkende de siste 3 000 årene, jf. nedenstående figur.

Jordtemperaturen har vært synkende siste 3 000 år

Dagens dominerende klimaforskere hevder at været i framtiden kommer til å bli ”varmere, våtere og villere”,11 og mediene forsterker deres budskap med reportasjer fra skogbranner, flom og andre naturkatastrofer. Inntrykket er at stadig flere rammes av slike ulykker, men data over antallet omkomne viser at det motsatt har skjedd siste 50 år.

Antall omkomne etter naturkatastrofer

Som figuren viser, har antallet døde som følge av jordskjelv og vulkanutbrudd, flom, stormer og orkaner, tørke, skogbranner og ekstrem temperatur, falt drastisk siden 1940-tallet. Samtidig var verdens befolkning i 1950 bare 2,5 milliarder, under 1/3 av antallet i 2018 (7,6 milliarder). Inntrykket vi får fra mediene, er at naturkatastrofene er blitt stadig hyppigere, mens det motsatte i realiteten har skjedd. Til tross for utbygging av boligfelt på sårbare områder, har stadig færre dødd. Antallet som omkommer per million, har sunket til en liten brøkdel siden 1920–1940, men dette får vi aldri høre om ved å lytte til dagens medier.

Forfatteren avslutter sin bok med et sitat fra den britiske forfatteren Aldous Huxley (1894–1963):

”Det viktigste historien lærer oss, er at vi ikke har tatt nok lærdom av den”.

Viktige motstemmer i klimadebatten

– Eva Marie Brekkestø. Vårt alltid skiftende klima. Klimaendringer gjennom historien. Bekkestua: Sinus forlag, 2021 (112 s.)
– Bruce C. Bunker, PhD. The mythology of global warming. SC, USA: Moonshine Cove Publishing, LLC, 2018 (259 s.)
– Ian Hall. Unsettled science. A climate change denier´s handbook. Phantom Gavel Publications, Copyright © Ian Hall., 2019 (513 s.)
– Ian Hall. Unsettled science. A climate change denier´s handbook. Phantom Gavel Publications, Copyright © Ian Hall., 2019 (513 s.)
– Fredrik Charpentier Ljungqvist. Klimatet och människan under 12 000 år. Stockholm: Dialogos Förlag, 2017 (456 s.)
– Bjørn Lomborg, PhD. Falsk alarm. Hvordan klimapanikk koster os titusener av milliarder kroner, skader de fattige, og ikke bidrar til en bedre verden. Stavanger: Wigestrand Forlag, 2021 (307 s.)
– Patrick Moore, PhD. Fake invisible catastrophes and threats of doom. Comox, B.C., Canada, 2021 (207 s.)
– Michael J. Sangster, PhD. The real inconvenient truth. It´s warming, but it is not CO2. Copyright ® Michael J. Sangster, USA 2018 (282 s.)
– Michael Shellenberger. Apocalypse never. Why an environmental alarmism hurts us all. New York, NY: HarperCollins Publishers, 2020 (413 s.)
– Gregory Wrightstone, BS/MS. Inconvenient facts. The science that Al Gore doesn´t want you to know. USA: Silver Crown Productions, LLC., 2017 (143 s.)

Kilder:

1 Rannard G. COP26: New draft climate deal steps up call for urgent action. BBC News 12.10.2021. https://www.bbc.com/news/science-environment-59221790

2 Riisnes GG. ”Betydelig underrapportering” av klimagassutslipp. Aftenposten 9.11.2021: 12.

3 Hopkins E. The diminishing influence of increasing carbon dioxide on temperature. 2014. https://whatsupwiththat.com/2014/08/10/the-diminsihing -influence-of-increasing-carbon-dioxide-on-temperature.

4 Hopkins E. The diminishing influence of increasing carbon dioxide on temperature. 2014. https://climatecite.com/the-diminishing-influence-of-increasing-carbon-dioxide-on-temperature/

5 Eide E. Små prikker på verdenskartet. Klassekampen 13.11.2021: 36–7.

6 https://en.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_Lomborg#Education

7 Lomberg B. Falsk alarm. Stavanger: Wigestrand Forlag, 2021.

8 Poleszynski DV. Lavkarbokostholdets forhistorie. VOF 2019; 10 (7): 44–8.

9 Poleszynski DV. Patrick Moores oppgjør med Greenpeace. VOF 2021; 12 (5): 54–71.

10 https://no.wikipedia.org/wiki/Den_norr%C3%B8ne_bosetningen_p%C3%A5_Gr%C3%B8nland

11 Drange H. Varmere – våtere – villere. Hva skjer med klimaet og hva er konsekvensene? NERSC, Bjerknes Centre for Climate Research, 2008. https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/md/sub/ framtidens_byer/vedlegg/oppstartskonferanse/hdrange_md_21aug2008.pdf

12 Centre for Research on the Epidemiology of Disasters.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner