Kategorier
Er Israel-Palestina-konflikten løsbar?
Konflikten mellom Israel og Palestina virker for mange å være uløselig, og media forsterker inntrykket ved rapporter om manglende framgang i arbeidet for en varig fred mellom jøder og palestinere. Et fredelig Midtøsten er utvilsomt langt fram, men uten konstruktive forslag lar det seg i alle fall ikke realisere. Johan Galtung ser på mulighetene for fred med nye øyne.1
OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.
Tekst Johan V. Galtung Redigert/oversatt Dag Viljen Poleszynski Foto Shutterstock
Washington og Tel Aviv gjør en feil: konflikten mellom Israel og Palestina er bare en liten del av et større kompleks hvor USA-Israel befinner seg på den ene siden. På den andre siden finnes mer eller mindre alle arabiske og muslimske stater og det klare flertallet av FNs medlemsland som i november 2012 stemte for å anerkjenne Palestina som et ikke-medlemsland.2
En seriøs tilnærming til fred inkluderer Israel-Palestina-forhandlinger uten USA som ”megler”; USA-Israel med Israels fem arabiske grensestater og statene som grenser til dem, og forhandlinger i FN regionalt og i FNs Generalforsamling (UNGA), med en innstilling om samling for fred. Fredsarbeidet må foregå på alle nivåer.
Her er en skisse av en rimelig løsning med sikre og anerkjente grenser, med utgangspunkt i formelen 1-2-6-20:
1: Palestina anerkjennes fullt ut i henhold til folkeretten som FN-medlemsland, også bilateralt (stat-til-stat) med et stadig økende antall.
2: En tostatlig Israelsk-Palestinsk kjerne med grensene fra 1967 og noen bytteavtaler, to israelske kantoner (fylker) i hellige områder på Vestbredden og to palestinske kantoner i Nordvest-Israel, med palestinsk tyngdepunkt før Nakba, ”katastrofedagen 15. mai 1948,3 og hovedsteder i begge Jerusalem; defensivt forsvar for Palestina.
6: Et midtøstenfellesskap modellert på Det europeiske fellesskap (EF) av 1958 med
Israel og de fem arabiske nabolandene, med åpne grenser for varer og mennesker, et råd av ministre og en kommisjon for saker som vann, retur, felles patruljering; styre ved konsensus.
20: En konferanse som utvikler seg til en Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Midtøsten av de seks landene som grenser til dem, og noen av de landene som grenser til dem igjen (inkludert Tyrkia, Kypros, Hellas) modellert etter OSSE – Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa4 – opprettet i Helsinki 1975.
Ingen enkeltstatsløsning
Jødene har rett til demokrati med jødiske kjennetegn, men ikke til en stat bare for jøder. Ingen moderne stater er bare for én nasjon, og stater er uansett absorbert inn i regioner.
Høy aksept for en slik løsning kan være mulig, bortsett fra Israel-USA. Fred kommer ikke ved å tvinge Palestina inn i en tostatsordning med israelsk militær-politisk-økonomisk kontroll og intervensjon av USA i de andre nabolandene. Langs denne veien finnes det ingen stabil likevekt, bare endeløs strid; i dag med global BDS-boikott [Boycott, Divestment and Sanctions5 = boikott, salg av eierinteresser, sanksjoner] – og i morgen? Ingen sanne venner av Israel ville argumentere for denne veien, og heller ikke ville de forsvare israelsk okkupasjon, kolonisering og ekspansjon, noe som motvirker en palestinsk stat. Men noen kan ha baktanker som den gamle anglikanske-protestantiske tradisjonen for å brygge opp til et Armageddon for Jesu gjenkomst.
Veien til fred basert på noe sånt som 1-2-6-20 går gjennom endring i kolonialistene Israel-USA hver for seg og i forholdet mellom dem; modellen deres tilsvarer USAs forhold til apartheid i Sør-Afrika. Kanskje gjøre noe med dette forholdet først?
Israelsk-jødisk makt i USA har lagt politisk-militær makt til sin økonomisk-kulturelle makt ved hjelp av allianser med evangeliske grupper i USA – de er sterke, men har langt fra flertall. En minoritet som består av mye mindre enn to prosent av alle amerikanske jøder, er i økende grad splittet. Deres forsøk på å utdefinere all kritikk som antisemittisk er lite troverdig og vil falle i grus.
En dårlig måte ”antisemittkortet” slår tilbake på, er at det leder til ekte antisemittisme – å være mot jøder som Jøder, uavhengig av hva de tenker, sier og gjør – et problem som allerede har nådd skremmende nivåer på internett. Dette kan fungere på to måter: Antisemitter kan komme til makta – måtte alle guder forby det – eller noen andre bruker makt for å forhindre det. Den ”noen” er ikke Barack Obama – ”handlingslammet” er en for snill karakteristikk av ham som president – men det kan også være utenriksminister John Kerry (f. 1943) når Israel/Palestina-Syria-Iran-forhandlinger faller sammen, også på grunn av israelsk sabotasje. Årsaken kan også være institusjonell, som et kommuniké som annonserer at Israel er blitt en belastning; og USA tiltrer de facto BDS.
Ingen dramatisk, svært synlig indre forandring er nødvendig i USA for at denne ytre endringen skal skje. I Israel vil det trolig være et regimeskifte fra Netanyahu-Liebermann-typen ekstremisme til moderasjon; men det kan være konsekvens av valg. Påstanden om at ”alle er imot oss” forsterker en autistisk beleiringsmentalitet støttet av Utvalgte folk og Masada-festninger;6 en av årsakene til at BDS aldri skal utelukke kontakt også i Israel, men da med fred på dagsorden.
Selvfølgelig finnes det i Israel fortsatt moderate antiekstremister som kunne få til en endring et eller annet sted under horisonten. BDS trenger ikke å ha en økonomisk virkning for at det skal skje; i Sør-Afrika hadde det moralske budskapet stor innflytelse. Et alternativ er nødvendig. I Sør-Afrika var formelen én person, en stemme, altså demokrati; i Israel kunne det være tilstanden før februar 1967 med nettverk av rettferdige samarbeidsforhold, demokrati – noe sånt som 1-2-6-20.
På samme måte som man kunne komme ut av det syriske dødvannet om alle gode krefter ble med i kampen mot terrorisme, både statlige og ikke-statlige, kunne gode krefter også delta i kampen mot grusomhetene forbundet med antisemittisme – hvor fordommer og diskriminering lett har smittet over til hat og vold. Det finnes én metode for å motvirke dette: avkreft stereotypier mot jøder generelt. Den grunnleggende stereotypien er at jødene, som er få, men godt organisert, har ambisjoner om verdensherredømme med økonomiske midler. Den flernasjonale investeringsbanken Goldman Sachs7 burde vært i første rekke når det gjelder å fordømme spekulasjon i derivater i favør av et gammeldags banksystem basert på forskjellen mellom rentene på lån og innskudd. Det er de ikke.
Hvorfor skulle de skille seg fra de andre 4-5 investeringsbankene av samme størrelse på Wall Street, er det ikke antisemittisme å peke ut jøder? Ikke nødvendigvis, men hensikten må være å bekjempe ekte antisemittisme. I likhet med i USAs sørstater, hvor de hvite hadde ekstreme fordommer mot svarte som sådan, og ga dem merkelapper som ”syfilis i blodet” og hat mot alle hvite, kommunister – altså stygginger. De svarte visste det og avkreftet systematisk all ”styggedommen” – og det fungerte.
Legitimerer ikke ny urett
Mange europeere som var okkupert av Nazi-Tyskland, gjorde frivillig det unevnelige – deltok i jødeutryddelsen (HaShoa8) – hvorav det verste landet når det gjaldt prosentandelen jøder som ble overlevert til nazistene og drept, muligens var mitt eget, Norge. For å gjøre bot for dette begår noen europeere nå en forbrytelse mot palestinere ved å godta israelsk ekstremisme.
To udåder utgjør ikke én rett – skill dem heller og prøv å forstå dem begge, hva som skjedde og hvordan Shoah kunne vært unngått. Lær av den fjerde statsministeren i Malaysia, Mahathir Mohammed9 (f. 1925). I stedet for å angripe den kinesiske minoriteten med deres sterke økonomisk-kulturelle dominans, prioriterte han å løfte opp majoriteten av malayere ved hjelp av positiv økonomisk diskriminering og utdanning. Det fungerte, i motsetning til i Indonesia. Avmystifiser slike hendelser, for tyskerne gjorde hva andre også gjorde – helt forferdelig, men løsningen er å fjerne årsakene til at slikt kunne skje.
Det er nødvendig å rydde opp i fortida og håndtere nåtida bedre dersom det skal bli mulig å oppnå rettferdighet i Midtøsten og en slutt på antisemittisme i (nær) framtid.
[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om forfatteren»]Johan Galtung (f. 1930), professor i fredsstudier, dr. hc. mult., er rektor ved TRANSCEND Fredsuniversitet (TPU) og konfliktmegler verden rundt. Han har skrevet over 150 bøker om fred og relaterte problemstillinger, inkludert 50 Years – 100 peace and conflict perspectives. Genève: TRANSCEND University Press, 2008; for bestilling se www.transcend.org/tup/. Galtung tiltrer høsten 2014 en stilling som professor i freds- og konfliktsforskning ved Universitetet i Kuala Lumpur, Malaysia, og kommer til å ha hovedbase der de neste 2 ½ årene.[/gdlr_box_icon]
Kilder:
1. Galtung J. Israel-Palestine: 1-2-6-20. TRANSCEND Media Service, 3. februar 2014. https://www.transcend.org/tms/2014/02/israel-palestine-1-2-6-20/
2. http://www.cbsnews.com/news/un-general-assembly-votes-to-recognize-palestinian-state/
3. Nakba Day: http://en.wikipedia.org/wiki/Nakba_Day
4. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa. http://no.wikipedia.org/wiki/Organisasjonen_for_sikkerhet_og_samarbeid_i_Europa
5. http://en.wikipedia.org/wiki/Boycott,_Divestment_and_Sanctions
6. http://en.wikipedia.org/wiki/Masada
7. http://en.wikipedia.org/wiki/Goldman_Sachs
8. http://en.wikipedia.org/wiki/Yom_HaShoah
9. http://en.wikipedia.org/wiki/Mahathir_Mohamad