Skip to main content

Er mikroskopering farlig eller umoralsk?

Det kunne man nesten få inntrykk av ut fra all kritikken professor emeritus Morten Laane har fått det siste året. Norges antatt beste ekspert på mikroskopi (f. 1940) har fått sterk kritikk i mediene etter et prosjekt sammen med Ivar Mysterud for å finne ut hva som feiler kronisk syke mennesker etter flåttbitt.

Tekst Iver Mysterud     Foto Geir Holm og Shutterstock

Til tross for faglig kritikk er Laane like sterk i sin overbevisning om at mikroskopering er et uvurderlig verktøy for å studere blodet til kronisk syke mennesker. Dette kan gi godt bilde av hva som egentlig feiler dem.

Det kan virke som om mikroskopi som metode er kontroversiell i enkelte fagfolks øyne. Hva bunner dette i?

– Lite kunnskap og historieløshet, svarer Laane bestemt. Han forteller at de første bakteriene ble oppdaget på 1600-tallet av Antonie van Leeuwenhoek (1632–1723). Dette var blant annet en ”tannspiroket” fra biofilm i munnhulen, altså en munnhulebakterie. Resultatene ble publisert i 1695, og hans brev ble trykket som en bok på initiativ av Royal Society of London. Laane understreker at dette var godkjentstempel på den tida. – Leger som uttaler seg om mikroskopi, burde vel kunne gjenta det van Leeuwenhoek gjorde, selv om det er fiklete, mener Laane.

Metoden dere har brukt for å undersøke tilstedeværelse av eventuelle borreliaspiroketer, blir ofte framstilt som ny. Hvorfor er du uenig i dette?

– Det er ikke noe grunnleggende nytt. Metoden vi bruker, bygger på innsikt i mikroskopi som gradvis har sett dagens lys opp gjennom historien, svarer Laane. – Vi har imidlertid videreutviklet de teknikkene som lenge har vært brukt for å se på spiroketer. En viktig teknikk er å redusere oksygennivået for dermed å skape oksygenfattige forhold i de levende blodprøvene, som dessuten tilsettes kjemikalier. Reduksjonen av oksygeninnholdet ser ut til å bidra til at inaktive, skjulte bakterier og parasitter kommer ut av de røde blodcellene og lettere kan observeres og avbildes, fortsetter forskeren.1

Er det lett å mikroskopere?

– Alle kan enkelt se i et mikroskop, men det kreves mye arbeid og mye erfaring for å bli god i mikroskopi. Først da vil man få god forståelse av hva man ser. – Dette er altså tidkrevende, påpeker Laane.

– Ved moderne DNA-analyser sender man gjerne prøven til et spesiallaboratorium, får sekvensene tilbake og leter deretter på en datamaskin. Dette er mye mindre tidkrevende enn selv å sitte ved et mikroskop og bli god til det. Kanskje er det noe av bakgrunnen til at mikroskopering er lite utbredt og mindre populært i dag, undres Laane.

LES OGSÅ  Flåttbitt

Du har undervist studenter i bruk av mikroskop i årtier. Hva er det viktigste du har formant dem om når de benytter mikroskop?

– En person må forstå hvordan mikroskopet virker, noe som er helt avgjørende for å kunne bruke det godt. Man må også ha trening i å tolke det man ser i preparater, og for å bli god, må man mikroskopere mye, svarer Laane. – Det er sørgelig at opplæringen i tradisjonell mikroskopi generelt er redusert både i skolen og på universiteter og høyskoler. Høyt spesialiserte, såkalte konfokale mikroskop, kan knyttes til avanserte molekylære teknikker, men man mister mye som kunne vært fanget opp ved enklere mikroskoper. Vi trenger begge typer mikroskop fordi de utfyller hverandre, sier Laane.

Krevende å studere blod

Den engasjerte forskeren forteller at det er krevende å studere blod. Blod er nemlig en komplisert substans. – For det første finnes rundt 40 mulige celletyper i blod, som man må kunne identifisere godt. Skal man for eksempel påvise en bakterie eller parasitt, må man vite noe om ”bakgrunnsforholdene” i blod, poengterer han. Laane forteller også at man må ha innsikt i hvordan fibrin ser ut, altså tynne proteintråder som finnes i blodet, og forandringer i celletyper og andre strukturer i blod som kan variere både under preparering og ved sykdom.

Han opplyser videre at røde blodceller av optiske grunner normalt kan skjule både bakterier og parasitter. De er små, bikonkave linser, og dette gir ytterligere optiske forstyrrelser. Problemene kan blant annet omgås ved å svelle dem forsiktig slik at de blir flatere.

– Borreliabakterier kan bli lange og tynne, og dette kan være vanskelig å få fram i et lysmikroskop. Ved bruk av en annen mikroskopisk teknikk – mørkefeltmikroskopi – sender man inn lys fra siden, og bakterier og andre strukturer lyser opp mot en svart bakgrunn. Dette utfyller altså det man ser gjennom et lysmikroskop der lyset sendes nedenfra.

Hva kan mikroskopi bidra med som andre undersøkelsesmetoder ikke kan?

– Man kan se situasjonen der og da i en prøve. Man trenger ikke kompliserte instrumenter, men er avhengig av å skjønne hvordan mikroskopet virker og ha godt håndlag med å lage preparater. I tillegg må man ha grunnleggende innsikt i biologi for å tolke det man ser, sier Laane. Han er imidlertid den første til å erkjenne at andre typer undersøkelsesmetoder er viktige, for eksempel for å artsbestemme de bakteriene man ser i mikroskop.

Tidlig krøkes

Selv ble Laane eksponert for mikroskopi tidlig i livet. Bakgrunnen var at faren var lege og selv brukte mikroskopi i sin praksis. Da Laanes far studerte medisin ved Universitetet i Oslo på 1930-tallet, fulgte han forelesningene til blant annet E. Bruusgaard i mikrobiologi. En av lærebøkene var Bruusgaards Forelesninger over syfilis fra 1930.2 Som kjent har syfilisbakterien og borreliabakterien en del likhetstrekk av interesse for enkel påvisning. I læreboka beskrives effektive og enkle mikroskopteknikker som seinere er mer eller mindre nedprioriterte i medisinen. Laanes far brukte disse metodene som feltlege (offiser) i det norske forsvaret under annen verdenskrig og da han gjenopptok sin privatpraksis i Tønsberg. Tønsberg var den gang en betydelig sjøfartsby, og mange hadde behov for å bli testet fordi en rekke sjøfolk tok smitte med seg fra utlandet. Mikroskopisk undersøkelsesmetode var den gangen vanlig og i anerkjent bruk blant norske leger. Laanes interesse for mikroskopi skriver seg fra en gang han så dette på farens kontor i 1947, altså som sjuåring. Da fikk han også se Bruusgaards lærebok.

LES OGSÅ  Infeksjoner gir fordommer mot fremmede raser

Dette må ha sådd noen viktige spirer, for mikroskopi har seinere fulgt Laane i hele hans faglige karriere som biologisk forsker. I dag er han internasjonalt anerkjent som en dyktig fagmann i mikroskopi. Laane har også utgitt fire lærebøker i mikroskopi, den siste fra 2007.3

Selv om det var begått formelle feil i søknaden om forskning på kronisk syke mennesker etter flåttbitt, noe Laane på det sterkeste beklager, er det ingen slagen mann som uttaler seg i borreliadebatten. Tvert imot er han mer opptatt enn noen gang av å komme til bunns i hva som feiler de kronisk syke pasientene. Men Laane er oppgitt over en del av den faglige kritikken som er framkommet. – Hvorfor har ikke de mest uttalte kritikerne kommet til meg direkte og diskutert saken? Da kunne de selv fått sett hva vi har funnet gjennom studier i mikroskop, sier han lettere oppgitt. – En faglig debatt tilføres sjelden noe konstruktivt ved omfattende utskjelling og kritikk i mediene, legger Laane til.

Falske bakterier

Noen av deres kritikere har innvendt at dere ikke ser spiroketer i mikroskopet, men at det dreier ser om proteinrester fra blodceller under nedbrytning eller andre artefakter, av noen kalt psevdospiroketer. Hva sier du til en slik innvending?

– Proteinrester fra blodceller under nedbrytning går ikke inn og ut av røde blodceller i ordnete mønstre, svarer Laane – bevegelsene er karakteristiske for levende strukturer. – Vi studerer levende organismer og har filmet spiroketene når de går ut og inn av røde blodceller. Innvendingen om psevdospiroketer er misforstått og irrelevant, fortsetter han.

Hvordan skiller du spiroketer fra psevdospiroketer i mikroskopet?

– Det er egentlig feil å kalle noe psevdospiroketer. Hvis man mener proteinrester fra blodceller under nedbrytning, bør man kalle dem det, mener Laane. – Strukturene er av variert natur og har tilknytning til infeksjonsprosesser. Begrepet skaper forvirring og manglende forståelse for ytterst komplekse prosesser knyttet til røde blodceller. Noen ”psevdospiroketer” oppstår fordi bakteriene har to membraner, og de kan kaste (felle) den ytre membranen. Denne blir i mikroskop seende ut som en tynn rest, og den har ofte et langt, lineært kromosom. Dette har altså ikke noe med proteinrester fra blodceller å gjøre, men dreier seg om deler av en spiroket, forklarer den erfarne forskeren.

– I mikroskop kan man også observere produkter fra cellemembranene til de røde blodcellene. De har ofte litt DNA i seg fra bakterier som var inni blodcellen. Slike produkter foretar såkalte brownske bevegelser. Det er mulig å filme det man observerer i mikroskopet og få filtrert vekk brownske bevegelser. På filmen vil man da se langsomme, tydelige spiroketbevegelser, sier Laane.

LES OGSÅ  To provoserende forskere

– Ekte spiroketer kan ikke bare gå ut og inn av blodceller, de kan også bevege seg mot blodstrømmen. Man kan lage slik strøm på mikronivå i et blodpreparat man studerer under mikroskop, og bare levende bakterier kan bevege seg målrettet, poengterer Laane.

I tillegg trekker forskeren fram en spesiell fargeteknikk som viktig for å kunne avklare hva ”psevdospiroketer” faktisk er. – Hvis man bruker fargestoffet akridinorange riktig, binder det seg til nukleinsyrer (DNA, RNA), men ikke til proteiner. En enkelttrådet nukleinsyre, altså RNA, utsender orangerødt lys. En dobbelttrådet nukleinsyre, DNA, sender ut grønt lys, forklarer Laane. – Grønne flekker er bakterienes (forenklete) cellekjerne. Dette kan man tydelig se i et fluorescensmikroskop. ”Psevdospiroketer” viser seg ved en slik teknikk å ha DNA inni seg, og dette viser at de faktisk er bakterier, ikke proteinrester fra røde blodceller. Hos mennesket mangler røde blodceller normalt DNA (de har ikke cellekjerne), og grønne flekker er vanligvis levende bakterier, sier han.

Laane har aldri vært i tvil om hva de finner i blodet til kronisk syke pasienter etter flåttbitt: – Det er uten tvil spiroketer, og det er sannsynlig at dette er borreliabakterier siden pasientene tidligere er bitt av flått. Arten kan vi ikke vite sikkert uten å ta i bruk andre undersøkelsesteknikker, for her strekker ikke mikroskopien til, presiserer han.

”Gamlinger” kan bidra

Laane er pensjonist, men fremdeles aktivt engasjert med forskning. Etter at deres gamle prosjekt ble nedlagt etter pålegg fra Statens helsetilsyn – grunnet de beklagelige, formelle feilene ved prosjektet – er han og Ivar Mysterud i gang med et nytt forskingsprosjekt i regi av Folkehelseinstituttet – denne gangen med alle papirer i orden. Mikroskopmetoden skal testes bedre og sammenliknes med andre undersøkelsesteknikker. – Jeg håper at denne forskningen kan komme de kronisk syke pasientene til gode så fort som mulig, sier Laane.

Han legger til at mange store framskritt i medisinen opp gjennom historien har vært gjort av ikke-leger. Et eksempel er kjemikeren og bakteriologen Louis Pasteur (1822–1895), som fortsatt gjorde viktige oppdagelser etter at han hadde hatt hjerneslag. – Også gamlinger kan bidra, sier Morten Laane, og håper at kritikerne roer seg ned og ser an hva som kommer ut av det nye forskningsprosjektet.

Kilder:

1.  Laane MM, Mysterud I. A simple method for the detection of live Borrelia spirochaetes in human blood using classical microscopy techniques. Biological and Biomedical Reports 2013; 3: 15-28. http://www.biomedicalreports.org/index.php?journal=bbr&page=article&op=view&path%5B%5D=98

2.  Bruusgaard E. Forelesninger over syfilis. Oslo: Askulap forlag, 1930.

3.  Laane MM, Lie T. Moderne mikroskopi med enkle metoder. Oslo: Unipub, 2007.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner