Forside > Arkiv > 2015 > Er ortomolekylær medisin ”alternativt”?

Er ortomolekylær medisin ”alternativt”?

I Norge er salg av vitaminer og mineraler underordnet legemiddellovgivningen, som forbyr fritt salg av terapeutiske doser eller kosttilskudd markedsført med medisinske påstander.1 Myndighetene begrunner restriksjonene med faren for forgiftninger og anser dessuten ikke at høye doser vitaminer har terapeutisk nytte. Leger og annet helsepersonell er dermed avskåret fra bruk av virkemidler innen årsaksrettet og lindrende medisin som titusener av pasienter hvert år kunne nytt godt av. Myndighetene overser studier og kliniske erfaringer som i over 80 år har vist at ortomolekylær medisin er effektiv og uten alvorlige bivirkninger.

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

Et omfattende bokverk som forklarer bakgrunnen for ortomolekylær behandling fra dens spede begynnelse på 1930-tallet og fram til i dag, så dagens lys i 2014 i form av et opus magnum på 800 sider. Boka er redigert av Andrew W. Saul, PhD (f. 1955), og består av publiserte artikler fra 65 fagfolk som med praksis fra pasientbehandling, forskning, dokumentasjon og offentlig debatt om årsaker til og behandling av kroniske sykdommer. The orthomolecular treatment of chronic disease2 er praktverket som enhver lege eller ernæringsterapeut bør ha i bokhylla og bruke aktivt i egen praksis.

Hva er ortomolekylær medisin?

Uttrykket ble introdusert av Linus Pauling (1901–94) i en artikkel fra 1968 i Science.3 Her definerer han ortomolekylær psykiatri som ”behandling av mental sykdom ved å sørge for et optimal molekylært miljø for sinnet, særlig den optimale konsentrasjonen av stoffer som normalt forekommer i menneskekroppen”. Han la seinere til at slike stoffer ”kreves for helse” og spesifiserte at ”adjektivet ortomolekylær brukes for å uttrykke ideen om de riktige molekylene i riktig konsentrasjon”.4

Annonse:

Poenget med ortomolekylær terapi er å tilføre næringsstoffer og molekyler som normalt forekommer i kroppen, men som det finnes for lite av til å gi best mulig funksjon. Dette inkluderer vitaminer, mineraler, sporelementer, aminosyrer, fettsyrer, enzymer, hormoner, probiotika og stoffer som lages i kroppen, slik som for eksempel l-karnitin, kolin eller kreatin. Noen ganger er det nødvendig å tilføre flere tusen ganger så mye av et vitamin enn vanlig på grunn av genetiske eller andre blokkeringer som gjør at ”normale” doser ikke fungerer. Et slikt prinsipp er godt kjent innen enzymkinetikk: man kan få et ”tregt” enzym til å fungere normalt ved å tilføre langt større doser av nødvendige kofaktorer. Dette er for eksempel vist av Bruce N. Ames (f. 1928) og medarbeidere, som har oppsummert hvordan man med store doser vitaminer kan lindre eller fjerne symptomene ved omkring 50 genetiske sykdommer som skyldes treg enzymaktivitet.5

Ukjent i Norge?

Dersom man lytter til uttalelser om vitaminer fra myndighetenes ”helseeksperter”,6,7 skulle man tro at vitaminer var farlig å innta i kosttilskudd og at det ikke finnes holdepunkter for at store doser kan helbrede sykdom. Man skulle også tro at vitaminer i pilleform ikke har samme virkninger som vitaminer i matvarer og at risikoen for forgiftning er stor ved å innta slike kosttilskudd. Begge deler er feil, jf. spalta om ortomolekylær medisin i denne utgaven.

Virkningsmekanismene for vitaminer, mineraler og andre kroppsegne molekyler er godt kjent. Mennesket trenger jevnlig tilførsel av omkring 40 næringsstoffer i form av 14 vitaminer,8 cirka 15 mineraler,9 8–10 aminosyrer10 og to flerumettede fettsyrer. Dersom man ikke får tilført tilstrekkelig av et hvilket som helst av disse stoffene, oppstår ulike mangelsymptomer. Avhengig av hvor stor mangelen er, kan den i ekstreme tilfeller være dødelig.

Beregning av ernæringsbehov, diagnostisering av ernæringsmangler og tilførsel av manglende næringsstoffer har vært en del av medisinsk forskning og praksis siden slutten av 1800-tallet. Faget dietetikk og ernæringsfysiologi vokste fram under 2. verdenskrig da USAs ernæringsråd fastsatte standarder for dagsinntak av næringsstoffer som skulle dekke behovet til nesten alle friske personer. Etter dette utviklet universitetene egne spesialiteter i ernæring underlagt etablert medisin, jf. figuren på neste side.

Figuren illustrerer at konvensjonell dietetikk er en del av skolemedisinen, som imidlertid ikke inkluderer hele spekteret av ernæringsmedisin. Medisinsk utdanning er blitt så spesialisert at legestudenter bruker mest tid på å lære sykdomsdiagnoser og symptombehandling, og dermed blir det lite tid på å studere forebygging av sykdom. Legestudiet dreier seg i stor grad om å pugge anatomi, fysiologi og biokjemi, farmakologisk behandling og kirurgi. Etter endt studium får leger overordnet medisinsk ansvar i helsesektoren. I praksis er alle andre yrkesgrupper deres ”hjelpere”, og den medisinsk mindre betydningsfulle dietetikken er overlatt ernæringsfysiologene/dietetikere. Bruk av mat og næringskonsentrater som del av en medisinsk behandling anses dessuten heller ikke å være sentralt i samfunn hvor nesten alle får dekket sine grunnelgene ernæringsbehov.

Til tross for at ortomolekylær medisin er basert på anerkjent biokjemi og fysiologi, tilhører dette fagområdet i Norge ”alternativ medisin”, og temaet inngår heller ikke i medisinstudiet.

Sauls bok dokumenterer at konvensjonell medisin her har mistet en gyllen mulighet til å bedre behandlingsutsiktene for store pasientgrupper.

Innholdsrik bok

Boka har tre deler, den første om grunnlaget for ortomolekylær terapi. I del to gis en kronologisk beskrivelse av viktige gjennombrudd i behandling fra 1935, da legen Claus W. Jungeblut (1898–1976) publiserte en artikkel om vitamin C mot polio og deretter om hvordan vitamin C kan inaktivere difteritoksinet. Historien viser at det nesten årlig ble gjort nye gjennombrudd i behandling av sykdom med et eller annet naturlig vitamin i store doser. Kapitlet omtaler de 56 pionerene som er utnevnt til den årlige utmerkelsen ”Hall of fame” i 2004–2013 og ytterligere seks ernæringspionerer som har etterlatt seg rike erfaringer på området. Seremonien med tildeling av plass i ”kjendishallen” skjer på den årlige konferansen om ernæringsmedisin, som sponses av Internasjonal forening for ortomolekylær medisin (ISOM), Journal of Orthomolecular Medicine og Internasjonal forening for schizofreni (ISF). Konferansene har vært avholdt henholdsvis i Vancouver, Toronto og Montreal.12

Kapittel tre beskriver detaljerte protokoller for behandling hjerte- og karsykdom, kreft, Alzheimers, alkoholisme, øyesykdommer, kronisk tretthet, rusmiddelavhengighet, hyperaktivitet og andre lære- og atferdsforstyrrelser, depresjon og angst, schizofreni og andre psykoser, strålesyke og HIV/aids.

I fire vedlegg diskuteres sikkerheten ved antioksidanter og mikronæringsstoffer, vitamin C-pioneren Frederick R. Klenners (1907–1984) kliniske erfaringer med store doser vitamin C, Hugh D. Riordans (1932–2005) protokoll for kreftbehandling med vitamin C og en protokoll for behandling av stråleskade. Boka avsluttes med tips til videre lesning og annen nyttig informasjon, forfatter- og emneindeks.

Ortomolekylær terapi ikke ”alternativt”

Denne boka burde vært pensum på medisinstudiet og et standard oppslagsverk på alle legekontorer, hos ernæringsfysiologer og -terapeuter. Det eneste vi savner i boka, er en diskusjon av det evolusjonære grunnlaget for optimalt kosthold, selv om Abram Hoffer (1917–2009) diskuterer betydningen av å innta lite sukker og raffinert stivelse. I tillegg til hans pionerarbeid med schizofreni og vitamin B3 var han altså vidsynt nok til å framheve et moderat lavkarbokosthold som ledd i grunnlaget for ortomolekylær medisin. På dette punkt er flere av forfatterne i boka uenige. Imidlertid framhever samtlige 65 forfattere nytten av store doser vitaminer og andre kroppsegne molekyler som årsaksrettet behandling i motsetning til rutinemessig bruk av potensielt giftige, syntetiske medikamenter for å behandle symptomer.

Ortomolekylær terapi burde på ingen måte betraktes som ”alternativt” – kunnskapene om effekten og virkningsmekanismene er tross alt vært generert i drøye 80 år, vesentlig lengre enn store deler av dagens konvensjonelle medisin kan skryte av.

Kilder:

1.  Lov om legemidler m.f. (legemiddelloven). Helse- og omsorgsdepartementet, Lov 19.12.2003 med gyldighet fra 1.1.2004. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1992-12-04-132/KAPITTEL_11

2.  Saul AW, red. The orthomolecular treatment of chronic disease. Laguna Beach, CA: Basic Health Publications, Inc., 2014.

3.  Pauling L. Orthomolecular psychiatry. Science 1968; 160: 265-71. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/5641253

4.  Lawson S. What is orthomolecular medicine? November 1999; http://lpi.oregonstate.edu/f-w99/orthomolecular.html

5.  Ames BN, Elson-Schwab I, Silver EA. High-dose vitamin therapy stimulates variant enzymes with decreased coenzyme binding affinity (increased Km): relevance to genetic disease and polymorphisms. American Journal of Clinical Nutrition 2002; 75: 616-58. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/11916749

6.  Sundbye B, Åsebø S. Mattilsynet advarer mot helsefarlige kosttilskudd. Kosttilskudd kan føre til helseskader, kreft og død. VG Nyheter, 9.7.2013; http://www.vg.no/nyheter/innenriks/kosthold/ mattilsynet-advarer-mot-helsefarlige-kosttilskudd/a/10118184/ 

7.  http://www.mattilsynet.no/mat_og_vann/spesialmat_og_kosttilskudd/kosttilskudd/mye_av_ markedet_for_kosttilskudd_lar_seg_ikke_kontrollere.10261

8.  Poleszynski DV. Vitaminer - livsnødvendige milligram. VOF 2011; 2 (2): 48–62.

9.  Poleszynski DV. Mineraler - mer enn kroppens byggesteiner. VOF 2011; 2 (3): 74–81.

10.  Poleszynski DV. Hva er protein, og hvor mye trenger vi? VOF 2010; 1 (2): 80–3.

11.  Poleszynski DV. Framveksten av medisinske alternativer – fra konkurranse til samarbeid. Kristiansand: HøyskoleForlaget AS, 2001.

12.  http://www.orthomed.org/omt/omt.html

13.  http://www.kvalitetogprioritering.no/rådet/rådsmedlemmer/bjørn-inge-larsen--14818

14.  http://www.kvalitetogprioritering.no/rådet/rådsmedlemmer

15.  http://www.kunnskapssenteret.no/om-oss/hva-vi-gjor/sekreteriatsfunksjoner

16.  Elvsaas IKØ, Wæhrens AH, Norderhaug IN. Behandling av depresjon med kosttilskudd. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, 2007.

17.  Smedslund G, Dalsbø TK, Steiro AK. Vitaminer, mineraler og andre kosttilskudd i behandlingen av personer med psykiske lidelser. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, 2009.

18.  Berg RC, Smedslund G. Effekten av vitaminer, mineraler og andre kosttilskudd på psykiske symptomer hos personer med ADHD, angstlidelser, bipolar lidelse eller depresjon. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, 2011.

19.  Smedslund G, Berg RC. Effekter av vitaminer, fettsyrer, mineraler og andre kosttilskudd på schizofrenisymptomer hos mennesker med schizofreni. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, 2011.

You may also like
Muggsoppgifter i innemiljøet
Myseprotein
Bikarbonat
Kollagen

Legg igjen et svar