13. mai 2026 var det en høring i det amerikanske senatet. Hovedvitnet var CIA-offiseren James E. Erdman.

Av Julia Schreiner Benito

Under ed sa James Erdman at amerikanske etterretnings- og helsemyndigheter skjulte informasjon som støttet teorien om at viruset oppsto av en laboratorielekkasje. Videre at hemmelighold om dette var rådende kultur hos helsetopper og myndigheter. Ansatte som stilte kritiske spørsmål, ble overvåket og presset, ifølge Erdman.

Å vitne i Senatet gir juridisk risiko dersom du bevisst lyver. Erdman beskriver tildekking, styrt kommunikasjon og at amerikanske myndigheter internt var uenige om opprinnelsen til viruset. Den uenigheten fikk ikke befolkningen vite om. Han beskrev også at flere sentrale aktører hadde skjulte interessekonflikter.

Anthony Fauci dirigerte

Erdman legger mye av skylden på rådgiver Anthony Fauci, han som fra 2020 ble «verdens helseminister.» Dersom kommunikasjonen hadde vært åpen og sannferdig, ville grunnlaget for vaksinekrav og smitteverntiltak vært et annet, viste Erdman under høringen.

Sentralt står snuoperasjonen om virusets opprinnelse som Erdman kaller «The Smoking-Gun Flip»: 12. august 2021 vurderte CIA å konkludere laboratorielekkasje, mene fem dager senere ble vurderingen snudd. Ifølge Erdman uten den dokumentasjon som kunne forklare en slik endring.

Støttes av molekylærbiolog Bratlie

Erdmans anklager støtter arbeidet til den norske molekylærbiologen Sigrid Bratlie. I boka «Mysteriet i Wuhan» fra 2025 viser hun til de biologiske sporene i viruset som peker mot manipulering. SARS-CoV-2 syntes å være perfekt tilpasset menneskelig smitte fra start, beskriver hun, mens naturlige virus typisk trenger tid for å tilpasse seg en ny art.

Inhabile «eksperter»

Flere av de ekspertene som Fauci skal ha servert CIA, hadde bindinger som i praksis gjorde dem inhabile, sa Erdman. De inhabile fagfolkene bidro til artikler som Proximal Origin, som ble brukt som «bevis» for virusets naturlige opprinnelse.

Erdmans vitneforklaring belyser at sentrale aktører hadde faglig prestisje, økonomiske interesser og politisk ansvar i de samme miljøene som skulle granskes. Dermed fikk vi ingen habil gransking. I stedet ble usikkerhet presentert som sannhet, og alternative hypoteser ble avvist og hånet. Folket fikk ikke det innsyn i interne uenigheter, interessekonflikter og beslutningsprosesser som det burde.

Det de fikk, sa Erdman, var en en nøye regissert versjon som tjente myndigheters og institusjoners narrativ.