Skip to main content

Ernæring for idrettsutøvere

Idrettsutøvere og mosjonister som de siste tiåra har innhentet råd om optimalt kosthold fra myndigheter, høyere læresteder eller ernærings-ansvarlige innen idretten, får samme svar: For å yte maksimalt må man spise mest karbohydrater, være forsiktig med fett og drikke mye væske selv om man ikke er tørst. Disse rådene står nå for fall.

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

Kosthold for idrettsutøvere har vært diskutert i minst 100 år, men først i november 2001 oppnevnte det tidligere Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet (SEF) en arbeidsgruppe som skulle lage faglig baserte anbefalinger på området. Utgangspunktet var gjeldende kostholdsanbefalinger for befolkningen, og gruppa skulle vurdere hvorvidt idrettsutøvere burde gis andre råd. Medlemmene skulle i tillegg studere forskning om idrett og kosttilskudd og gi sine anbefalinger basert på dette.

De som fulgte debatten, fikk ingen store overraskelser da den endelige rapporten ble lagt fram av Sosial- og helsedepartementet i november 2003.1 Rapportens 92 sider og vedlegget ”Olympiatoppens risikovurdering av kosttilskudd” kan lastes ned fra nett.

2003-vurderingene i et nøtteskall

For 10 år siden var et gjennomgangstema at alle toppidrettsutøvere burde maksimere sine glykogenlagre ved å tilføre karbohydrater (sukker) før, under og etter trening. Proteinbehovet for toppidrettsutøvere ble antatt å være nær dobbelt så høyt som for befolkningen for øvrig, men fordi de inntar mer energi, ville det økte proteinbehovet normalt dekkes via kostholdet. Fettandelen ble anbefalt ikke å overskride 30 prosent, og ved aktiviteter på mer enn én time ble sportsdrikker anbefalt framfor vann. Anbefalingen lød på å drikke 0,5-0,7 liter væske per treningstime og å erstatte 150 prosent av væsketapet etter trening eller konkurranse.

Kosttilskudd ble stort sett vurdert som unødvendige og ineffektive. Likevel avdekket en undersøkelse blant idrettsutøvere at 84 prosent av alle spurte utøvere innen alpint, langrenn, friidrett, boksing og vektløfting tok tilskudd, mens 80 prosent av utøverne i Norges OL-tropp 2002 brukte kosttilskudd. Det eneste tilskuddet som ble anbefalt, var tran.

Karbohydrater

SEFs gruppe la stor vekt på idrettsutøveres karbohydratinntak. Deres anbefaling varierte med utøvernes totale treningsbelastning som følger:

De som i gjennomsnitt trente mindre enn en time per dag (høy intensitet), ble anbefalt å innta 5-7 g per kg kroppsvekt per dag.

De som trente 1-3 timer per dag (høy intensitet), ble anbefalt å innta 7-10 g karbohydrat/kg kroppsvekt/dag.

Utøvere som trente ekstremt mye (> 4 timer/dag; høy intensitet), ble anbefalt å innta 10-12 g karbohydrat/kg kroppsvekt/dag.

En som veier 80 kg, skulle ifølge anbefalingene innta henholdsvis 400-560 g karbohydrat (tilsvarende 1 600 – 2 240 kcal), 560-800 (2 240 – 3 200 kcal) og 800 – 960 (3 200 – 3 960 kcal) g karbohydrat per dag. Dette er ikke småtterier – skulle man dekke inntaket ved hjelp av grønnsaker med et gjennomsnittlig karbohydratinnhold på 5 prosent, ville volumet variere fra 8 til 20 kg per dag! Basert på en mer stivelsesholdig matvare tilsvarer 500 g karbohydrat omkring 1,25 kg og 1 000 gram 2,5 kg brød. For å redusere volumet anbefalte derfor ”ekspertgruppa” sportsdrikker, juice osv. med sukker.

Dagens anbefalinger

Siden 2003 har høyfett-/lavkarbodebatten nådd store høyder, og mange tusen forskningsrapporter om temaet er publisert. Tusenvis av idrettsutøvere og mosjonister har lagt om til et kosthold med lite karbohydrat, og mange toppidrettsutøvere har stilt i konkurranse etter å ha vendt seg til å spise mye mer fett og langt mindre karbohydrat enn offisielt anbefalt, mange med svært godt resultat.

Basert på slike erfaringer kunne man forvente at norske forskere og idrettsledere ville orientert seg i litteraturen og endret anbefalingene. For å undersøke hvorvidt dette er tilfellet, lastet vi ned fra Olympiatoppens hjemmeside 18 ”Faktaark idrettsernæring” om omhandler kosthold, kosttilskudd og væskeinntak.2 Disse er utarbeidet i samarbeid med Tine Meierier og inneholder en rekke anbefalinger av deres produkter, inkludert melk, lettmelk, diverse melkeprodukter uten laktose, fløte, kesam, brunost og prim, tørr-melk, sjokolademelk, yoghurtdrikker, yoghurt, Go´ morgen yoghurt, en rekke oster og produkter tilsatt bakterier (Biola, Cultura, BioQ, Activia og Actimel).

I veiledningen for et optimalt idrettskosthold legges hovedvekt på karbohydrater og hyppige måltider, gjerne fire hovedmåltider og tre mindre måltider, totalt sju, og ”det bør ikke gå lengre enn 3-4 timer mellom hvert måltid”. Begrunnelsen for de hyppige måltidene er at ”blodsukkerkonsentrasjonen [skal] stabiliseres på et riktig nivå”. Frokost, lunsj og aftensmat ”bør bestå av karbohydratrike matvarer”, mellommåltidene likeså. Alle topp-idrettsutøvere og deres støtteapparat ”skal tilegne seg kostholdskompetanse og plikter å gjøre seg kjent med Olympiatoppens anbefalinger”.3

Holdningen til kosttilskudd er generelt avventende eller negativ: ”Det kan være helseskadelig og prestasjonshemmende å overdrive bruken av vitamin- og mineraltilskudd”, og ”store doser kan føre til forgiftning”. Alle bør imidlertid ta tran.

Anbefalingene for karbohydratinntak er identiske med anbefalingene til ”ekspertgruppa” i 2003. Det samme gjelder protein, og når det gjelder kosttilskudd, vises til Olympiatoppens egen risikovurdering, som oppdateres jevnlig.4 Før eller samtidig med at kosttilskudd tas i bruk, ”forplikter topp-idrettsutøvere … seg til å optimalisere kostholdet og treningsmetoder..”3

LES OGSÅ  15 tips for å unngå sykdom og reparere livsstilskader

De skal dessuten rapportere om all bruk av eventuelle tilskudd.

Veiledning om bruk av antioksidanter konkluderer at det ikke er ”grunnlag for å anbefale høyere inntak av vitaminer, mineralstoffer og antioksidanter for idrettsutøvere”. I diskusjon om muskelvekst nevnes at det etter trening kan være gunstig å innta 30-50 gram karbohydrat og 10-20 gram protein, eventuelt med tilskudd av kreatin, som ”gir ca. 30 prosent av utøverne økt kraftutvikling i øvelser med maksimal intensitet og kort varighet”.

Disse anbefalingene blir ikke fulgt av alle, men ikke alle ”står fram” og hevder sin rett til å spise mindre karbohydrat og/eller å ta ulike kosttilskudd.

Idrettsfysiolog og løpeguru snur på flisa

Den sørafrikanske professoren i idrettsfysiologi, Tim Noakes (f. 1950), publiserte i 1985 det som i de neste 20 årene skulle bli langdistanseløpernes ”Bibel”, Lore of running27 (”Hvordan man løper”). Med nesten 1 000 sider i 4. utgave fra 2003 inneholder boka en mengde nyttig informasjon om idrettsfysiologi, ernæring og forskning. Forfatteren har i flere tiår vært en ihuga langdistanseløper; han løp sitt første maraton i 1973 og løp i 1978 minst 160 kilometer hver uke, noen ganger helt opp mot 220 km!

Selv om Lore of runnning beskriver ulike dietter, la han hovedvekt på betydningen av å sørge for maksimale glykogenlagre og tilgang på glukose for fysisk prestasjon på høyt nivå. Noakes bidro sterkt til at løpere over hele verden ble tilhengere av det samme høykarbokostholdet som anbefales i Norge. Han utviklet også kommersielle karbohydrattilskudd til bruk under maratonløp. Etter en lengre pause i løpinga på grunn av et tidkrevende bokprosjekt fant han ut at han hadde gått opp så mye i vekt at han bestemte seg for å gjenoppta treninga. Imidlertid lærte han snart at løping ikke førte til en ønsket vektnedgang, og han følte seg rådvill inntil han en dag fikk tips om boka Den nye Atkins-dietten av tre nordamerikanske forskere,28 som lovet vekttap uten sult. Han var skeptisk, men fordi den var skrevet av fagpersoner han kjente og beundret, skaffet han seg boka og ble snart overbevist om at et lavkarbokosthold var verd å forsøke til tross for at det kunne bety at han måtte unnskylde seg overfor de tallrike leserne av Lore of running.

For å gjøre en lang historie kort, erfarte han i løpet av en måned ikke bare at overflødige kilo forsvant uten sult, men også at alle tegn på en begynnende diabetes var forsvunnet! Etter fem måneder uten sukker, brød, kornblandinger, ris, pasta og andre raffinerte karbohydrater, som ble erstattet av animalske produkter, grønnsaker, nøtter og feite melkeprodukter, løp han raskere enn på 20 år og ble stadig bedre. Disse erfaringene summerer han opp i sin siste bok, hvor han ber alle tidligere leser om unnskyldning og forklarer hvorfor lavkarbokosthold med rikelig med fett er så gunstig.29

For mye vann?

Olympiatoppens råd om vanninntak ser også ut til å være basert på sviktende forutsetninger.

I den nye boka til Tim Noakes oppsummerer han forskning han selv og andre har utført for å finne ut hvor mye væske som er optimalt å innta under langvarige løp,23 basert på et annet av hans omfattende populærvitenskapelig bokverk Waterlogged fra 2011.30

Hans forskning viser at det er langt farligere for langdistanseløpere å drikke for mye enn for lite vann i forbindelse med langvarige konkurranser. Ikke bare er det normalt å være dehydrert under trening og konkurranse, det kan ofte være gunstig å miste væske under konkurranse fordi det gjør kroppen lettere. Inntak av salt er heller ikke viktig under fysisk aktivitet, og det beste er å drikke når man føler seg tørst. Olympiatoppen anbefaler ikke desto mindre å ”innarbeide rutiner på å drikke før de [utøverne] blir tørste” og ”å erstatte 150 % av væsketapet” etter konkurranser.31

Oversett forskning

Man kan spekulere over årsaken til at Olympiatoppen og norske myndigheter gir utdaterte råd. En mulighet er prestisjehensyn – en innrømmelse av feil betyr at man ikke har fulgt med i timen, noe som kan svekke ens autoritet. En annen mulighet er at de rett og slett ikke følger med i forskningslitteraturen, hvilket tilsier at de mangler kompetanse.

Eksempler på oversett litteratur finnes det rikelig av i forskerne Jeffrey S. Volek og Steve D. Phinneys bok fra 2012 om kontrollerte idrettsforsøk og historiske erfaringer med bruk av lavkarbokosthold.32 Denne boka henviser til 77 forskningsarbeider, inkludert en studie av fettforbrenning under fysisk belastning utført i 1983 av Phinney og medarbeidere med trente syklister.33 De spiste i fire uker et kosthold hvor over 80 prosent av energien kom fra fett med maksimalt 10 g karbohydrat per dag og mineraltilskudd inkludert natrium. En test på tredemølle med 65 prosent av maksimalt oksygenopptak viste en fettforbrenning fra 74 til 112 gram per time (gjennomsnittlig 90 g, tilsvarende 810 kcal).

En indikasjon på hvor dårlig man i ulike (fastlåste) forskningsmiljøer følger med, er at en annen forskergruppe i 2005 publiserte en artikkel hvor 300 topptrente syklister fikk målt  maksimal fettoksidasjon, men uten tilpasning til høyfettkosthold.34 Studien fant en variasjon på 11-60 g/time (gjennomsnittlig bare 28 g), noe som klart viser at stoffskiftet påvirkes av kostholdet.

LES OGSÅ  Skjelettet må belastes

Vi kjenner til ett unntak fra den akademiske enigheten som hersker i Norge når det gjelder idrettsernæring. I forbindelse med mastergraden i fysisk aktivitet og helse ved Norges idrettshøgskole (2009) undersøkte Pål Jåbekk (f. 1982) og Ingvild Andreassen Moe (f. 1984) effekten av ketogen kost og styrketrening hos overvektige kvinner.35 Jåbekk publiserte i 2013 en bok36 som oppsummerer sammenhengen mellom lavkarbokosthold og trening og avventer mulighetene for å videreføre sitt arbeid til en doktorgrad.

Konklusjon

På Toppidrettssenteret finnes mange utøvere som i flere år har spist mye mindre karbohydrat enn anbefalt. Noen har gått over til høyfettkosthold uten å fortelle om det til sine trenere eller lagkamerater. Både aktive og trenere innen triatlon, løp, styrkeløft, stavhopp og spydkast har eksperimentert med lavkarbokosthold, og flere har  funnet at det ikke bare reduserer vekta, men også bedrer prestasjonene, restitusjonen, øker mengden trening som tåles og/eller holder dem friskere. Det betyr ikke at samme matformel gjelder alle idrettsutøvere, som biokjemisk og fysiologisk er like forskjellige som sedate, noe for eksempel Tim Noakes dokumenter i sitt opus magnum av en bok.21 Problemet i norsk idrett synes å være at alle råd utformes sentralt og spres over hele landet uten at det gis rom for individuelle tilpasninger eller eksperimenter. De som er uenige med ”partilinja”, må derfor velge å holde munn eller å late som om de er enige. Rådet om å maksimere karbohydratinntaket har ikke bare negative helsekonsekvenser for aktive utøvere og mosjonister på sikt, det går også ut over den akademiske friheten som bør være en selvfølge ved høyere læresteder og mulighetene for å drive forskning på alternativer til dagens oppleste og vedtatte ”sannheter”.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Ulydige idrettutøvere»]I løpet av det siste tiåret har en rekke norske idrettsutøvere fra mosjons- til elitenivå med hell lagt om kostholdet til mindre karbohydrater, mer fett og protein. Disse har uten unntak enten forbedret sine prestasjoner og/eller fått bedre helse. Dette gjelder for eksempel følgende:

MC-fører Pål Anders Ullevålseter (f. 1969), som i 2004 la om kostholdet etter råd fra ernæringsterapeut Karin Hvoslef. Seinere økte han inntaket av fett ved å inkludere MCT-olje (mellomlange fettsyrer).5,6

Styrkeløfter Thomas Myhrvold-Hanssen (f. 1974) ble nr. 3 og 4 i to nordiske mesterskap tidlig på 2000-tallet. Han oppfylte kvalifiseringskravet til EM og VM i 2004 og har siden den gangen vært en ihuga tilhenger av lavkarbokosthold og mye fett.7 Før konkurranser økte han inntaket av karbohydrater for å holde vekta nærmest mulig (under) 100 kg, noe som av psykologiske eller andre årsaker ga ham bedre resultater.

Den svenske triatleten Jonas Colting (f. 1973), som konkurrerte i verdenstoppen, fulgte i 2006 et kosthold med mye mer fett og protein enn Olympiatoppens anbefalinger.8

En svensk eliteløper i orientering, Anton Tynong (f. 1989), fungerte bedre da han i 2009 la om til et kosthold med mye fett og lite karbohydrat.9

En av Norges beste terrengsyklister på elitenivå, Rune Høydahl10 (f. 1969), oppdaget de gunstige virkningene av fettsyrer i 1995.11 Han økte ved en tilfeldighet fettinntaket og vant overlegent et verdenscupritt dagen etter. Med det fikk han øynene opp for at fett kan være viktig for prestasjon.

En annen eliteterrengsyklist, Aslak Mørstad (f. 1977), trodde i 2007 at han var overtrent, men gjenvant formen ved å følge et steinalderkosthold med mer fett og uten korn og melk.12

Landeveissyklisten Ole Kristian Bøen (f. 1989) la med hell om til mindre karbohydrater og mer fett i august 2008 og ble bedre enn noen gang.13

Politimannen Rolf Sand-anger (f. 1966) fra Molde gjennomførte allerede i 2001 det ni mil lange Birkebeinerrittet på en variant av steinalderkosthold.14

Daværende teologistudent (nå prest) Ivar Flaten (f. 1955) gjennomførte Den store styrkeprøven, det 54 mil lange sykkelrittet fra Trondheim til Oslo på lavkarbokosthold.15 Også rørlegger Terje Bjørk (f. 1957) kom i bedre form enn noen gang etter å ha lagt om kostholdet i 2003.16 Han hadde da syklet Styrkeprøven 17 ganger tidligere og var klar for nummer 18, som hen gjennomførte god stil.

Vår medarbeider Iver Mysterud (f. 1966) gikk i mars 2004 det 90 km lange Vasaloppet helt uten karbohydrater – kun på fett og protein17  – og har siden gjort det samme ni ganger. Han deltar regelmessig i lange skiløp og sykkelritt.

Den norske 400-meterløperen Quincy Douglas (f. 1976) kom i bedre form enn på flere år etter at han i 2003 økte inntaket av fettsyreblandinga Udo´s Choice og kokosfett.15

Andre idrettsutøvere som har opplevd nytten av et høyere inntak av fett og protein enn anbefalt, er snøbrettkjøreren Lene Nordermoen18 (f. 1988) og kroppsbyggeren Charlie Abboh (f. 1960) som blant annet ble nr. 4 i VM i 2005 og 2006.19

Mest kjent av alle er trolig den svenske skiskytteren Björn Ferry (f. 1978), som tok gullmedalje i skiskyting i OL Whistler, Canada, 2010.20 Han la om til et kosthold med lite karbohydrat og mye fett i 2009 etter å ha lest om Jonas Colting, som seinere har publisert en bok om sitt kosthold.21

LES OGSÅ  Psykolog om småbarn: – Slik blir middagen en vellykket opplevelse

Etter at Kenn Hallstensen ble kostholdsveileder for fotballagene Strømsgodset og Odd Grenland i henholdsvis 2006 og 2008 og fikk spillerne over på et kosthold med mindre karbohydrater og mer fett, gikk det langt bedre både på trening og i konkurranser. Begge lagene rykket opp på listene, og spillerne opplevde mindre skader og sjukdom ved siden av at de har redusert andelen kroppsfett med flere titalls kilo!22

Nyere bragder innen langdistanseløp av utøvere som har trent på høyfettkosthold, ble rapportert av Steve Phinney (f. 1946) da han høsten 2012 besøkte Norge. En av dem er maratonløperen Zach Bitter (f. 1987), som i 2011 la om til høyfettkosthold og i 2012 deltok i Tussey Mountainback 50-mile (vel 80 km) maraton23 i Pennsylvania på ny personlig løpsrekord (5:35:51), vel 15  minutter foran nr. 2. En annen bragd ble utført av Timothy Olsen (f. 1984), som vant Western State 100-mile run (16 mil!) fra Squaw Valley til Auburn i California samme år på tida 14:46:44, ny rekord for distansen.24 Ifølge Phinney løp han fra resten av feltet 19,6 km før mål og vant med en margin på 17 minutter og 12 sekunder.25

Begge disse idrettsutøv-erne tok til seg karbohydrater under løpet, men fordi de var tilpasset et kosthold som i det daglige inneholdt mye fett, klarte de seg med langt mindre karbohydrat enn resten av konkurrentene og kom i mål i fin stil. Begge bruker kosttilskudd blant annet for å øke fettforbrenninga og spare glykogen.26 Lærdommen er at idrettsutøv-ere som deltar i krevende, lange løp eller andre utholdenhetsidretter, kan bedre sine prestasjoner ved å tilpasse seg høyfettkosthold. De kan imidlertid dra nytte av langsomt absorberbare karbohydrater under ekstreme konkurranser.[/gdlr_box_icon]

Kilder:

1.  Larsen BI. Mat og prestasjon. Kostholdsanbefalinger for idrettsutøvere. Rapport 11/2003. Sosial- og helsedirektoratet, Avdeling for ernæring og Avdeling for fysisk aktivitet, Oslo november 2003. http://www.helsedirektoratet.no/publikasjoner/mat-og-prestasjon-kostholdsanbefalinger-for-idrettsutovere/Publikasjoner/mat-og-prestasjon-kostholdsanbefalinger-for-idrettsutovere.pdf

2.  http://www.olympiatoppen.no/fagomraader/idrettsernaering/faktaark/page1934.html

3.  http://www.olympiatoppen.no/fagavdelinger/ernaring/kosttilskudd/media3073.media

4.  http://www.olympiatoppen.no/fagavdelinger/ernaring/kosttilskudd/media3074.media

5.  Mysterud I. På sykkel Telefonica – Dakar på fett og proteiner! Mat & helse 2004; 3 (1): 48-54.

6.  Karin Hvoslef, personlig meddelelse 28. august 2008.

7.  Hallstensen K. Filosof, livsnyter og styrkeløfter! Mat & helse 2004; 12 (3): 48-50.

8.  Hallstensen K. Kutt ut pastaen. Mat & helse 2006; 11 (5): 74-5.

9.  Mysterud I. Fra post til post med fett på tanken. Mat & helse 2005; 9 (3): 44-5.

10.  http://no.wikipedia.org/wiki/Rune_Høydahl

11.  Post J. Koser seg med dessert. Birkebeiner’n 2003; 4: 56.

12.  Mysterud I. Ikke overtrent, men feilernært. Mat & helse 2007; 6 (6/7): 72-3.

13.  Mysterud I. Karrieren reddet av kosttilskudd. Mat & helse 2008; 7 (8): 28-30.

14.  Mysterud I. Med steinalderkost i ”Birken”. Mat & helse 2003; 8 (2): 54-5.

15.  Mysterud I. I ekspressfart fra Trondheim til Oslo. Mat & helse 2004; 6/7 (3): 42-4.

16.  Terje Bjørk, personlig meddelelse 1. september 2008.

17.  Mysterud I. Mindre skader med fett. Mat & helse 2004; 3 (2): 51.

18.  Mysterud I. Ekte idrettsglede. Mat & helse 2005; 1 (4): 46-9

19.  Hallstensen K. Fett gir muskler av stål. Mat & helse 2007; 2 (6): 82-5.

20.  Hallstensen K. Full fart i løypa med fett. Helsemagasinet VOF 2010; 1 (1): 36-40.

21.  Ferry B, Schück C, Hallstensen K. Treningssuksess med lavkarbo. Oslo: Lille Måne AS, 2012.

22.  Hallstensen K. Mindre karbohydrat – bedre fotball. VOF 2011; 4 (2): 78-83.

23.  http://www.tusseymountainback.com, jf. Zach Bitter: Interview. Endurancejer 12. februar 2012: http://trailandultrarunning.com/zach-bitter-interview/

24.  http://en.wikipedia.org/wiki/Western_States_Endurance_Run; jf. Tim Olson Interview 20. mars 2013: http://www.ultralifeteam.com/tim-olson-on-ult/#more-260

25.  http://ultrasignup.com/results_event.aspx?did=14050, jf. Western States 100 – Low carber wins ultramarathon – Steve Phinney and Jeff Volek Study. 11. august 2012: http://www.meandmydiabetes.com/2012/08/11/western-states-100-low-carber-wins-ultramarathon-steve-phinney-and-jeff-volek-study/

26.  http://zachbitterrunning.blogspot.no/p/products-i-use.html

27.  Noakes T. Lore of running. 4. utgave. Cape Town, Sør-Afrika: Human Kinetics, Oxford University Press, 2003. www.HumanKinetics.com.

28.  Westman EC, Phinney SD, Volek JS. Den nye Atkins-dietten. Oslo: Forlaget Lille Måne AS, 2011.

29.  Noakes T. Challenging beliefs. Cape Town, Sør-Afrika: Zebra Press, Random House Struik (Pty) Ltd., 2012.

30.  Noakes T. Waterlogged. Champaign: Human Kinetics 2012.

31.  Jf. Olympiatoppens fakta om ”Mat og drikke før trening”, ”Mat og drikke under trening”, ”Mat og drikke etter trening”.

32.  Volek JS, Phinney SD. The art and science of low carbohydrate performance. Manchester, CT: Beyond Obesity LLC 2012.

33.  Phinney SD, Bistrian BR, Evans WJ mfl. The humnan metabolic response to chronic ketosis withouth caloric restriction: preservation of submaximal exercise capability with reduced carbohydrate oxidation. Metabolism 1983; 32: 769-76. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/6865775

34.  Venables MC, Achten, Jeukendrup AE. Determinants of fat oxidations during exercise in healthy men and women: a cross-sectional study. Journal of Applied Physiology 2004; 98: 160-7.

35.  Hallstensen K. Trening på høyfettkosthold. VOF 2011 (2); 1: 83-6. http://jap.physiology.org/content/98/1/160

36.  Jåbekk P. Helt naturlig mat og trening. Oslo: Renessanse forlag, 2013.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner