Ernæringsfysiolog advarer mot «å stille til debatt over en lav sko»

I en Facebookgruppe for ernæringsfysiologer skriver John Martin Fredriksen at «vi har mye å tape og lite å vinne på å gå i debatt. Å miste tillit og troverdighet i befolkningen må ikke tas lett på.»

Tekst Julia Schreiner Benito

John Martin Fredriksen er klinisk ernæringsfysiolog ved Sørlandet sykehus. Kommentaren hans fra en intern Facebookgruppe for ernæringsfysiologer lyder:

«Jeg anbefaler å IKKE stille opp i muntlig debatt mot alternative aktører over en lav sko. Det er lettere for dem å dikte opp argumenter, ramse opp mekanistisk plausible hypoteser, eller appellere til anekdoter og følelser.

En eventuell debatt burde enten skje i skriftlig format, eller under svært kontrollerte forhold med nøytrale moderatorer og tydelig definerte regler. Man burde også ha omfattende trening på å debattere muntlig, da dette er en ganske annen ferdighet enn å være en nøye akademiker eller å debattere skriftlig.

Vi har mye å tape og lite å vinne på å gå i debatt. Å miste tillit og troverdighet i befolkningen må ikke tas lett på. En situasjon som i USA, hvor alternative aktører plutselig sitter med stor politisk påvirkningskraft kan fort skje her hjemme også.»

Vi lever i en tid da offentlige institusjoner og myndigheter er under angrep.

Fredriksen.

Helsemagasinet ringte Fredriksen og ba ham utdype. Helsemagasinets redaktør, ernæringsfysiolog Dag Viljen Poleszynski, kommenterer også.

Hvorfor mener du at en slik advarsel må til?

Fredriksen:
– Fordi vi lever i en tid da offentlige institusjoner og myndigheter er under angrep. Det er viktig at vi tar debatten, men med forbehold om premissene for den. Tydelig definerte spørsmål og påstander, utveksling av kilder på forhånd, moderasjon og en felles forståelse av grunnleggende prinsipper slik som evidenshierarki, vil heve kvaliteten på faglige diskusjoner. Både for de som debatterer, og for publikum. Sagt på en annen måte, ønsker jeg å se mer logos og mindre patos.

Poleszynski:
– Vi er tilhengere av en fri, åpen debatt, som må oppfylle krav til saklighet. Poenget må være å få fram ulike synspunkter og underbygge disse med relevant informasjon. Jeg er enig i at vi må unngå polarisering på linje med politisk debatt i USA. Blant annet må vi ta andre oppfatninger på alvor uten å avvise dem på forhånd.
– Offentlige institusjoner og myndigheter bidrar til sensur og meningsundertrykking. Mediene er forpliktet til å framlegge ulike synspunkter på en saklig måte, og myndighetene må vise respekt for at de ikke nødvendigvis kjenner «sannheten» i alle saker.

Hva mener du med «angrep»?

Fredriksen:
– Vi ser fra USA at alternative aktører ender opp med stor innflytelse og rekkevidde når tilliten til kunnskapsinstitusjoner bli svekket.

Poleszynski:
– Det er gode grunner til at tilliten svikter: De som taler «Roma midt imot», risikere å bli utestengt, sensurert eller straffet. Mange institusjoner er ikke uhildet, også offentlige.

– De som arbeider innenfor helse, har en rekke kunnskapshull. For eksempel lærer leger lite om ernæring, og ernæringsfysiologer lærer ikke noe om ortomolekylær medisin. De som behandler sykdom, har bare lært en liten del om terapier og metoder som brukes i mange større land og som ville gitt pasientene bedre behandling.

Helsedirektoratets troverdighet trues av deres ensidige synspunkter og en totalt manglende vilje til å lytte til andre enn deres egne.

Poleszynski.

Hvem er slike «alternative aktører»?

Fredriksen:
– Aktører som har det som prinsipp å ta et kontrært standpunkt på en rekke helsefaglige- og naturvitenskapelige spørsmål, uten å gå frem på en systematisk måte. Det er altså ikke uenigheten i seg selv jeg kritiserer, men fremgangsmetoden, eller mangelen på en systematisk fremgangsmetode, sier Fredriksen.

Med mindre debatten skjer på tydelige premisser, er den bortkastet tid, mener Fredriksen.

– Myndigheter og offentlige institusjoner må bli mer synlige, men det blir bare rot dersom ikke premissene og kildene er avklart på forhånd.

Poleszynski:
– Myndighetene er allerede svært synlige, og statsapparatet slipper ikke til ulike oppfatninger. Et godt eksempel er helse- og ernæringsmyndighetene, som i mange årtier har hatt monopol på «sannheten» og har håndplukket «eksperter» fra samme fagmiljøer uten å slippe til noen med andre synspunkter.

Du tror ikke at slike advarsler som du ga hindrer fri debatt?

Fredriksen:
– Nei. Det bør være en form for moderering, det vil heve kvaliteten på debatten.

Poleszynski:
– Debatten blir allerede moderert (les: begrenset) ved at de dominerende mediene, inkludert NRK, ikke slipper til ulike synspunkter. Dette gjelder for eksempel innen ernæring og helse, mobiltelefoni, klimadebatt, landbrukspolitikk og utdanning.

Hvem kan med rette kalle seg «ernæringsekspert»?

– Jeg anser en ekspert for noen som, gjennom systematisk arbeid, har tilegnet seg dyp kunnskap om et spesifikt tema og kan vise til denne kunnskapen via publikasjoner. Dette vil stort sett si en som har doktorgrad, eller master og har jobbet over flere år med et spesifikt tema.

– Når det er sagt, kan jeg også forstå at det kan være naturlig på folkemunne å anse bachelorgrad og oppover som eksperter i en mer generell forstand. Men for min del, betyr ekspert at man har reell, dokumentert dybdekunnskap.

Poleszynski:
– Mange «eksperter» mangler et helhetsperspektiv. En doktorgrad er ingen garanti for objektivitet, og det finnes mange selvlærte med dyp innsikt og dybdekunnskap.

Hva truer Helsedirektoratets troverdighet i spørsmål om ernæring?

– Alle kjemper om oppmerksomhet og publisitet, men offentlige institusjoner har etiske retningslinjer å forholde seg til. De har altså ikke den samme retoriske verktøykassen som andre formidlere har tilgang på, til å nå ut til et stort publikum. Det er også lettere å skape mistillit enn å skape tillit.

Poleszynski:
– Helsedirektoratets troverdighet trues av deres ensidige synspunkter og en totalt manglende vilje til å lytte til andre enn deres egne.

Under 3 prosent av befolkningen følger kostholdsrådene. Når mye av Helsedirektoratets litteratur er betalt forskning – som fra Mills – kan det være en grunn til den manglende oppslutningen?

– Den lave etterlevelsen etter nasjonale kostråd handler trolig mer om at vi har et samfunn som er tilrettelagt for overkonsum og inaktivitet, kombinert med økte matpriser og andre sosioøkonomiske faktorer. Om du ser til andre land, inkludert Brasil som ofte brukes som eksempel fordi de har inkludert ultraprosessert mat i sinekostråd, vil du finne at både kostrådene og bakgrunnsdokumentene til kostrådene sier det samme som norske kostråd. Har en liten norsk bedrift bestemte kostrådene i Brasil, Japan, Tyskland og andre deler av verdenen også?

– Det er helt naturlig at fagpersoner som spesialiserer seg innen et tema, også ender opp med å jobbe for eller i samarbeid med bedrifter innenfor dette temaet.

Poleszynski:
– Myndighetene i nesten alle verdens land påvirkes av og i noen tilfeller blir bestukket av økonomiske og faglige interesser.

– Det er åpenbart et problem at byråkrater, forskere og kapitaleiere samarbeider. Forskere betales av bedrifter, byråkratene administrerer forskning og oppnevner eksperter. Politikere toer sine hender og unngår å ta standpunkt eller å forlange at parter med motstridende syn blir representert i råd og utvalg.