Kategorier
Ernæringspolitikkens edderkoppnett
Da norske myndigheter første gang presenterte en statlig ernæringspolitikk i 1963, var budskapet at de fleste burde spise mindre fett og mye karbohydrat, særlig brød og poteter. Ernæringsrådene ble utformet av noen få strateger som overså andres synspunkter mens de bygde opp et finmasket ”edderkoppnett” som stengte ute eller diskrediterte alle som var uenige i deres budskap.
OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.
Tekst Dag Viljen Poleszynski Foto Shutterstock
[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Kort fortalt»]
- Norsk ernæringspolitikk styres av statlige organer ved hjelp av utvalgte eksperter ved utvalgte institusjoner, her kalt ”Systemet”.
- Stortinget og regjeringa har i årtier fulgt samme politikk og overlater detaljene til noen få eksperter som utnevnes av Helsedepartementet og dets underliggende etater.
- Noen få personer har styrt norsk ernæringspolitikk i mange årtier.
- Stort sett deltar samme personer og deres håndplukkede medarbeidere i internasjonalt samarbeid på regjeringsnivå.
- Ernæringspolitikken er stort sett den samme i alle land vi kan sammenlikne oss med.
- Leger har overordnet ansvar for helsepolitikken og definerer rollene som ernæringsfysiologer og annet helsepersonell skal ha i ”Systemet”.
- ”Systemet” består av statsansatte byråkrater, forskere og kapitalinteresser
- Ingen dissidenter eller kritikere av ”Systemet” blir hørt, de holdes utenfor og bringes til taushet dersom noen har sluppet inn med avvikende meninger.
- Mediene og folk flest stoler på myndighetene, og andre synspunkter slipper sjelden til.[/gdlr_box_icon]
Norsk ernæringspolitikk passet som hånd i hanske til moderniseringsideologien som vokste fram i etterkrigstida. Alle sektorer av samfunnet skulle delta i en framtidsrettet vekstpolitikk hvor målet var ”mer velferd for alle”. Ernærings- og landbrukspolitikken ble samordnet norske handels- og industriinteresser. Det norske helsevesenet tok form i en tid preget av fattigdom, mangelfulle sanitæranlegg, feilernæring og infeksjonssykdommer. Medisinsk hjelp ble basert på sykdomsbehandling, ikke forebygging, og ble ledet av leger med eller uten medisinske spesialiteter. Legene fikk overordnet ansvar, mens yrkesgrupper med helsefaglig utdanning, slik som sykepleiere, helpepleiere, psykologer og (etter hvert) ernæringsfysiologer, fungerte som legenes hjelpere. Utover 1900-tallet ble medisinen basert på mer effektive metoder, og legene ble spesialister i bruken av farmasøytiske medikamenter, kirurgi og stråleterapi og diagnostikk med kostbart utstyr. Spesialisert forskning på industriens premisser ble en naturlig videreføring fra 1800-tallets ineffektive medisin, og forebyggende helsearbeid fikk mindre oppmerksomhet.
Internasjonalt samarbeid
Norske medisinske forskere knyttet forbindelser til internasjonale aktører innen helse, handel, industri og kapital, og det norske, korporative systemet hevdet seg i teten. Som medlem av FN og organisasjonens mange underorganer deltok norske byråkrater og forskere aktivt blant annet i internasjonale reguleringer av matvarer og naturmidler, ledet av Codex Alimentarius.1 Codex var opprinnelig en privat organisasjon, men ble i 1962 innlemmet i Verdens helseorganisasjon og FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) og fungerer i dag som premissleverandør innen ernæring og landbruk for det internasjonale, politiske organet Verdens handelsorganisasjon2 (WTO).
WTO ble opprettet i 1995 etter en revisjon av Generalavtalen om tolltariffer og handel (GATT), som trådte i kraft 1. januar 1948. Per juni 2014 var 160 land medlemmer av GATT, som overser at medlemmene følger avtalens reguleringer og godtar sanksjoner WTO måtte vedta mot land som bryter avtalen.
Kroniske ”velferdssykdommer”
I takt med etterkrigstidas materielle velstandsvekst opplevde vi framveksten av stadig flere ”velferdssykdommer” som hjerteinfarkt, hjerneslag, kreft, sukkersyke, leddgikt og andre autoimmunsykdommer. Stadig flere ble overvektige, men helsevesenet videreførte sin funksjon som et sykevesen som lappet på konsekvensene av de voksende, strukturelle problemene i samfunnet i stedet for å ta ondet ved roten: å innføre strukturelle endringer som motvirket utbredelsen av de nevnte sykdommene.
I sykevesenet er det liten plass til ernæringsmedisin og legfolks interesse for biologisk eller komplementær medisin – metoder som er årsaksrettet og rimelige og derfor ikke kan patenteres.
Hvordan ”Systemet” virker
I min doktorgradsavhandling fra 19983,4 diskuterte jeg mulighetene for å reformere det norske helsevesenet slik at det ble (mer) inkluderende og åpent. Utgangspunktet var at det fungerte som og ble ledet av et kompleks bestående av byråkrati, kapital og forskning, og at disse aktørene i hovedsak hadde felles interesser. Dette komplekset – heretter kalt ”Systemet” – fungerer etter min oppfatning med religiøse undertoner og stenger for en uhildet, åpen akademisk debatt. De som fremmer alternative synspunkter, blir utestengt fra statlige råd og utvalg, men også fra stillinger innenfor systemet, noe som viderefører synspunkter til de som er innenfor systemet.
Et argument i min avhandling var at mangelen på åpenhet og debatt skader folks helse på kort og lang sikt. Hvis man godtar at systembeskrivelsen gir en tilnærmet korrekt vurdering av virkeligheten, kan man diskutere hvorfor det er blitt slik (hvis A – så B, C osv.).
En tilnærming er å sammenlikne ”Systemet” med trossamfunn som for eksempel Den norske kirke og andre menigheter, som per definisjon virker ekskluderende på dem som ikke tror på deres budskap. Det er tillatt (og man oppfordres til) å støtte ”Systemet”, men reform innenfra er stort sett uaktuelt. I likhet med trossamfunn flest er ”Systemet” basert på dogmer og utestenging av ”dissidenter” eller ”avvikere”. Det betyr ikke at ingen nye kommer til, men dette gjelder i hovedsak kun dersom enten de er entusiastiske tilhengere eller forholder seg passivt og ikke lager ”bråk” i betydningen av å tilkjennegi andre synspunkter offentlig. Nye kandidater slipper bare inn dersom de allerede er ”systemtilpasset”, noe som fører til at de blir håndplukket og ofte unngår offentlig utlysing eller konkurranse.
Bare systemtro slipper til
Nåløyet kan være trangt hvis man vil inn i ”Systemet” eller ønsker å reformere det, for ”dørvaktene” er spesialister i å oppdage ”troende”, ”kjettere” eller ”frafalne”. Bare de som tror (på Ham) får jobb i ”Systemet”, selv om omvendelse med etterfølgende tilgivelse av frafalne og kjettere er mulig. Dette tar imidlertid tid, man må følge ”veien” og vise at man (kjetter) henholdsvis har internalisert ”den rette lære” eller angrer (de frafalne). Først da er det mulig å bli tilgitt og få en plass lavt på rangstigen, det vil si som saksbehandler eller assistent (”angrende synder”). Inngangsbilletten inkluderer med andre ord først at man internaliserer ”den rette lære”, dernest omfavner ledelsen (”prestene”, professorene ved UiO, Mattilsynet) og tilstår sine ”synder”.
”Systemet” er omfattende og inkluderer det statsstyrte helse- og ernæringsbyråkratiet, som instruerer alt fra barnehage til grunnskolen, videregående, yrkesskolene, høgskole, universitet og forskning (i Den rette lære), i samspill med Kapitalen og Forskning innenfor og utenfor ”Systemet”. I denne sammenhengen består Kapitalen av produsenter som tjener på ”Systemet”: store kornbønder, produsenter av ferdigvarer, kjemiske fabrikker som lager tilsetningsstoffer, internasjonale aktører av store merkevarer som Kellogg’s, Coca Cola, samt handelsnæringa, som slipper å kjøle ned matvarer, for raffinerte karbohydrater har ”evig liv”. Byråkratene oppnevner forskere ”med den rette lære” til ulike komiteer og statlige organer som Statens helsetilsyn, Folkehelsa, Mattilsynet og Statens legemiddelverk.
Eksperter som har befunnet seg ”innenfor”, har vært sikret posisjoner i mange årtier. Merk at dette ikke er ment som en kritikk av enkeltpersoner – jeg kjenner mange utmerkede mennesker innenfor ”Systemet” – men som en kritikk av en struktur som forsinker eller motvirker enhver nytenking.
De som er utenfor
Utenfor ”Systemet” befinner opponentene seg, inkludert alternativmedisinere, en håndfull uortodokse, privatpraktiserende leger, andre godkjente helsepersonellgrupper uten statlig avtale/offentlig ansettelse, store deler av helsekostbransjen, uavhengige næringsdrivende, småbønder, økologiske jordbrukere og systemkritikere. Selv om tannlegene har lavere status enn legene, har de innordnet seg ”Systemet” ved blant annet å begrense sin medisinske nisje til munnhulen. De kjempet til siste skanse mot forbudet mot amalgamfyllinger, som likevel trådte i kraft 1. januar 2008,5 de argumentere for bruken av fluorider mot tannråte, og flertallet kjempet passivt eller aktivt mot biologisk tannmedisin, mineralberiking av mel og andre matvarer som alternativ til fluoridering.6 De få som praktiserer biologisk tannmedisin og inkluderer munnhulen som en del av hele kroppen (og dermed går ut over sitt definerte domene), risikerer utestengning fra systemet og tap av kollegial anerkjennelse.
Veterinærer og andre forskere ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (UMB) er i stor grad ekskludert fra statlige råd og utvalg om humanernæring, selv om noen av dem deltar aktivt i ernæringsdebatten. Et eksempel er professor Birger Svihus (f. 1966), som til tross for at han driver forskning innen humanernæring, ikke blir invitert til å delta i besluttende organer. Et annet eksempel er Anna Haug (f. 1949), professor i ernæring som blant annet har markert seg med et positivt syn på smør og rødt kjøtt.7
Veterinærer flest holder seg unna humanernæring, selv om de har inngående kunnskaper om optimal ernæring for dyrearter med nær identiske behov som mennesker (gris, aper, marsvin). Det samme gjelder biologer flest, som holder seg til sine fagområder: flora, fauna, evolusjon av alle arter unntatt ernæringsdebatt som omhandler Homo sapiens i ulike økosystemer.
[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Statlige ernæringsaktører»]Det statlige helse- og ernæringsbudskapet ble først utformet under ledelse av dr.med. Karl Evang (1902–1981), landets første helsedirektør i 1945.9 Han ledet Statens ernæringsråd 1946–1962 og sluttet først som helsedirektør 27 år seinere – i 1972. Evang trodde på vitenskapen og avviste alt som smakte av ”alternativ” medisin – som per definisjon ifølge ham var ”uvitenskapelig”. Kretsen rundt ham inkluderte professor dr.med. Ragnar Nicolaysen10 (1902–1986), som i 1967 etablerte Nordisk husholdshøgskole som en egen linje for ernæring og ledet denne fram til 1972.
Nicolaysen ledet Statens ernæringsråd (SE) 1980–1982 og ble etterfulgt av rådets nestleder,11 professor dr.med. Kaare Norum12 (f. 1932). Norum ble i 1973 utnevnt til professor i medisin (ernæringsvitenskap) ved Det medisinske fakultet. Han ledet SE fram til 1989, ble nestleder igjen i 1991 og leder 1992–1997. Ernæringsrådet ble fra 1. januar 1999 kalt Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet og i 2001 inkludert som en egen enhet i Sosial- og helsedirektoratet fra 31. desember 2001.13
Ved siden av å lede Institutt for ernæringsforskning og av Statens ernæringsråd, var Norum dekanus ved Det medisinske fakultet (1986–1988) og rektor ved Universitetet i Oslo (1999–2001). Det betyr at Norum i stor grad påvirket statlig ernæringspolitikk fra 1973 fram til omkring 2005, en periode på 22 år, og kunne utnevne likesinnede etterfølgere som professor dr.med. Christian A. Drevon (f. 1945) og dr.scient. Rune Blomhoff (f. 1955).
Ernæringsforskningen ved UiO fokuserte i stor grad på mulige skadevirkninger av fett, og først etter mange tiår våknet interessen for sukker. Norum, som lenge hadde bagatellisert skadevirkningene av sukker, ble i 2002 utnevnt av daværende generaldirektør for Verdens helseorganisasjon, tidligere statsminister og lege Gro Harlem Brundtland (f. 1939) til å delta i utforming av en global strategi for kosthold, fysisk aktivitet og helse, inkludert anbefalinger om begrensninger av inntaket av sukker.14
Drevon disputerte i 1977 på en avhandling om kolesterol og ble i 1988 Norums etterfølger som professor og leder av Avdeling for ernæringsvitenskap ved UiO og sørget for at ”Norums linje” ble videreført. Han er kjent for å advare mot ”farlig melkefett” og leder VGs Vektklubb.15
Rune Blomhoff ble i 1990 tilsatt som professor ved Institutt for ernæringsvitenskap ved UiO, det som i dag kalles Avdeling for ernæringsvitenskap. Drevon, Blomhoff og lege Gunn-Elin Aa. Bjørneboe (f. 1956) utga i 1999 en lærebok i mat og medisin,16 som siden har vært pensum innen ernæring og helsefag.
Bjørneboe har vært forsker ved Institutt for ernæringsforskning ved UiO, administrativ leder og direktør i Statens ernæringsråd og hatt flere direktørstillinger i Sosial- og helsedirektoratet. Hun er professor II ved Institutt for samfunnsmedisin ved UiT og ved Avdeling for ernæringsvitenskap ved UiO og har fungert som direktør ved UiO siden 2007.17
En annen viktig aktør innenfor ”Systemet” er professor emeritus i ernæringsvitenskap Jan Ivar Pedersen (f. 1936). Han ble i 1974 dosent ved Det medisinske fakultet ved UiO og professor i 1984.18 Som mangeårig medlem av Statens ernæringsråd og foreleser for ernæringsstudentene øvet han stor innflytelse på studentenes holdning til fett, karbohydrat og salt. Pedersen har alltid vært en ihuga motstander av fett, etter hvert særlig mettet fett. Som en av hans elever fikk jeg merke hans uvilje mot fett da han vurderte en hjemmeoppgave jeg hadde skrevet om egenskapene til olivenolje, som jeg i 1984 vurderte positivt. Pedersen var ikke enig, og jeg fikk ingen pluss for oppgaven. I parentes bemerket ble Pedersen i 2007 tildelt St. Olavs Orden for mer enn 40 års innsats i ernæringsvitenskapens tjeneste ved UiO.
Pedersen utga i 1998 en lærebok i ernæring med dr.scient. i ernæring Mari Kristine Nes og dr.philos. i ernæring Hanne Müller (HiOA), og i 5. utgave19 (2004) takket han undertegnede for ”verdifulle kommentarer”. En revidert versjon av boka ble utgitt i 201220 med Jan I. Pedersen som førsteforfatter med professor Anette Hjartåker og Sigmund Alfred Andersen (f. 1961), tre av hans ”disipler” som deler hans syn på fett. 2016-utgaven er på 460 sider og ble oppdatert ”med særlig vekt på samspillet mellom kosthold og fysisk aktivitet”.21
Mari K. Nes er nå spesialrådgiver i Norges forskningsråd, Området for medisin og helse, som har 21 ansatte.22 Hun kan dermed påvirke hvem som skal få tildelt forskningsmidler og hvilke temaer som skal prioriteres.
Anette Hjartåker er professor i ernæringsepidemiologi ved Avdeling for ernæringsvitenskap ved UiO,23 der hun i 1994 tok hovedfag i ernæring (cand.scient.). Sigmund A. Andersen leder Seksjon for idrettsmedisinske fag ved Norges Idrettshøgskole24 (NIH) og tok doktorgraden ved NIH i 1996 på en ettårig studie om trening og kosthold.25 Kombinasjonen av trening og diett reverserte mest effektivt metabolsk syndrom.26[/gdlr_box_icon]
For døve ører
Noen av de nevnte gruppene inviteres til høringer hvor de kan uttale seg, men blir sjelden eller aldri tatt hensyn til. ”Helsevesenet” ledes av representanter for ortodoks medisinsk tankegang, det vil si enten helsebyråkrater trenet i konvensjonell medisinsk tankegang pluss økonomi og/eller av leger med sine 29 godkjente spesialiteter. Legene er overordnet 26 andre helseprofesjoner8 med offentlig autorisasjon og som derfor kan få driftstilskudd. Ingen ”dissidenter” eller terapeuter uten offentlig godkjenning kommer inn i systemet. De få som tilbyr medisinsk hjelp som ikke er offentlig godkjent, risikerer tap av autorisasjon, jobb-/stipendnekt eller manglende opprykk i akademia eller offentlige etater. Noen velger å etablere privat praksis uten statlig/kommunal driftsstøtte, en åpenbar økonomisk ulempe.
Selv om synet på sukker gradvis er endret, er det lett å se hvorfor statlige helsemyndigheter utad har fremmet de samme anbefalingene om kosthold helt siden Karl Evangs tid, det vil si i mer enn 70 år: Politikken har vært styrt av de samme personene i årtier, og disse har utpekt sine systemtro etterfølgere.
Myndighetenes budskap til det norske folk er derfor fortsatt stort sett det samme som alltid: Spis brød, mye karbohydrat og lite fett, og du får leve lenge i landet. Du har ikke behov for kosttilskudd, det vil si vitaminer, mineraler og andre næringskonsentrater i større doser enn ”ekspertene” har fastsatt at ”du” trenger for å motvirke mangeltilstander. Det er i beste fall sløsing å bruke penger på kosttilskudd, og i verste fall kan det være helsefarlig.
Befalingskommandoen
Det følgende er ”befalingskommandoen” som jeg ble fortalt på ernæringsstudiet for vel 30 år siden, riktignok med en litt annen ordlyd, men med en mening i budskapet, som jeg fortolket slik: ”Gå ut og opplys alt folket. Vi er sannheten og livet, de vantro og uvitende må opplyses av oss, de opplyste representantene for Den rette lære”.
Siden ”Systemet” er omfattende, har medlemmene nettverk og forbindelser over alt. Disipler sprer Ordet på grunnplanet – i første rekke lydige, unge og kvinnelige ernæringsfysiologer som får jobb i statlige og kommunale helsebyråkratier (svært få blir professorer), alle de statsstøttede opplysningskontorene (finansiert via det statlige Omsetningsrådet, hvor alle organisasjonene deltar (”Tordenskiolds soldater”) og i frivillige organisasjoner som baserer seg på statlige budskap om kosthold og helse (f.eks. Norges Diabetesforbund) og derfor nyter godt av statlig støtte. Med en lydig presse (VG og Dagbladet i spissen) og statlige media (NRK tv), hvor journalistene er ”utdannet” på statskontrollerte skoler (med tilrettelagt pensum og eksamenskrav tilpasset deres virkelighet) er kontrollen over hva folk tilføres av ”godkjent viten”, nesten total.
[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Myndighetenes matsirkel»]Ingen evolusjonær begrunnelse
Norm: 55-60 E% karbohydrat
Nøkkelhullmerking
Intet om verken historiske eller kliniske erfaringer
Fysiologi/biokjemi ikke forklart
Selektiv sitatkunst[/gdlr_box_icon]
Fordummende medier
De ledende mediene forholder seg helst bare til ”yppersteprester” (professorer), noe jeg personlig raskt merket etter å ha fungert som professor II ved Høgskolen i Harstad 2001–2003.27 Etter at stillingen ble gjort overflødig og jobben forsvant i 2004, forsvant interessen for mine ”avvikende” meninger fra de statsstyrte kanalene (først) og dermed fra flere av de andre. En reell eterkonkurranse finnes ikke i Norge når det gjelder å bidra med kunnskap og dialoger om helse og ernæring, for her er målet å oppnå høyest mulig seertall og eventuelt reklameinntekter. Metoden ser ut til å være idiotiserende underholdning (kjendiseri, fordummende og/eller apolitiske humorprogrammer, skandaler, ”debatt” i form av polarisert dogmatikk og påstander i stedet for kunnskaper som bakgrunn). Arbeidsmetodene i statlige og private kanaler er gradvis blitt mer like, etter som byråkratiet, kapitalen og forskere arbeider for samme mål og derfor sprer samme type informasjon.
Et lite skår i gleden (for ”Systemet”) er internett, som tilbyr usensurert informasjon. Inntil videre er dette en informasjonskilde ”Systemet” ikke klarer å kontrollere, selv om mye av det som legges på nett, er sensurert på forhånd. PubMed er et eksempel på dette: Til tross for at det gir en enorm økning i informasjonsmengden, fungerer også denne databasen selektivt og ekskluderende, jf. at de vitenskapelige tidsskriftene Fluoride og Journal of Orthomolecular Medicine ikke er inkludert, i motsetning til Readers Digest, Time og Newsweek.
I lys av ovennevnte er det vanskelig å forestille seg en åpen, akademisk og fri debatt om ernæring og medisinens rolle i Norge. Universitetene (skolene) i Norge har i stor grad forlatt ideen fra den greske antikkens store filosof Sokrates (470–399 f.Kr.) om dialogens og debattens overbevisningskraft og den østerrikske vitenskapsteoretikeren Karl R. Poppers (1902–94) hypotesefalsifisering. Det akademiske idealet om å endre standpunkt, dersom det viser seg at man har tatt feil, er forlatt. I stedet for å rette feilen i henhold til realitetene, bruker maktmennesker ad hominem-argumenter (ta mannen i stedet for ballen) for å underminere troverdigheten til motdebattantene.
Mild eksklusjon
I Norge blir ingen verken fengslet eller fysisk avstraffet om de opponerer mot ”Systemet”. De holdes i stedet utenfor ved hjelp av herskerteknikker som hindrer en karriere innenfor: for eksempel blir de nedprioritert eller forbigått ved ansettelse uansett kvalifikasjoner, får søknader om stipend avslått, deres arbeider nedvurderes, de nektes publisering av artikler (og tidsskrifter utestenges fra internasjonale databaser28), møtes med offentlige eller skjulte angrep i stedet for saklige motargumenter og nektes opprykk til høyere stillinger. Ei heller får de innpass i offentlige organer som vitenskapskomiteer eller statlige råd og utvalg.
Har man ved en ”systemglipp” fått en innflytelsesrik posisjon, sørger ”Systemet” for å fjerne vedkommende enten direkte (ved å nedlegge stillingen, oppsigelse) eller indirekte (ved å gjøre den overflødig). Flere slike tilfeller er kjent.
Samtidig støttes med alle lovlige og ulovlige midler karrieren til de systemtro. De blir oppfordret til å søke stillinger, utlysningsteksten kan tilpasses personen man ønsker, ønskede kandidater rangeres på toppen av søknadslistene etter en fiktiv intervjurunde, og man kan tildele stipendier til dem som søker på ”riktige” temaer (slik som mettet fett og negative helsekonsekvenser). I tillegg blir de systemtro inkludert i forskergrupper og til å delta på felles publikasjoner, invitert til å holde foredrag på konferanser og støttet av andre systemtro i det offentlige rom. Utdeling av priser, oppnevning til diverse komiteer og utvalg eller annet kontaktskapende arbeid er andre muligheter.
Kilder:
1. https://www.mattilsynet.no/om_mattilsynet/codex_alimentarius.89
2. https://no.wikipedia.org/wiki/Verdens_handelsorganisasjon
3. Poleszynski DV. Skolemedisin & alternativ medisin – konkurranse eller samarbeid? Avhandling innlevert til vurdering for en dr.philos. ved Det Samfunnsvitenskapelige Fakultet, Universitetet i Tromsø. Jar, 15.12.1998.
4. Poleszynski DV. Framveksten av medisinske alterantiver – fra konkurranse til samarbeid. Kristiansand: HøyskoleForlaget AS, 2001.
5. https://no.wikipedia.org/wiki/Amalgam
6. Helge Myhre har utgitt hefte. Den norske tannlegeforenings TIDENDE 2010; 120: 66. http://www.tannlegetidende.no/i/2010/1/dntt-369150
7. Mysterud I. Melkefett er sunt! VOF 2010; 1 (3): 28–30.
8. https://helsedirektoratet.no/autorisasjon-utdanning-og-godkjenning/autorisasjon-og-lisens
9. Poleszynski DV, Mysterud I, Lindberg FA mfl. Myndighetenes ernæringsråd bør revideres. Tidsskrift for Den norske legeforening 2009; 129: 2382–4. http://tidsskriftet.no/2009/11/kronikk/myndighetenes-ernaeringsrad-bor-revideres
10. https://no.wikipedia.org/wiki/Ragnar_Nicolaysen
11. http://www.nsd.uib.no/polsys/data/forvaltning/utvalg/6143000
12. https://no.wikipedia.org/wiki/Kaare_Norum
13. http://www.nsd.uib.no/polsys/data/forvaltning/enhet/7811/endringshistorie
14. Norum KR. World Health Organization´s global strategy on diet, physical activity and health: the process behind the scenes. Scandinavian Journal of Nutrition 2005; 49: 83–8. http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/11026480510037147
15. Bergseng A. Spis deg frisk i høst. 1.11.2009. http://www.vg.no/forbruker/helse/vektklubb-no/spis-deg-frisk-i-hoest/a/582488/
16. Drevon CA, Blomhoff R, Bjørneboe GE, red. Mat og medisin. Nordisk lærebok i generell og klinisk ernæring. Kristiansand: Høgskoleforlaget, 1999.
17. https://no.wikipedia.org/wiki/Gunn-Elin_Aa._Bjørneboe
18. https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Ivar_Pedersen
19. Nes M, Müller H, Pedersen JI. Ernæringslære. Oslo: Landsforeningen for kosthold og helse, 5. utgave 2004.
20. Pedersen JI, Müller H, Hjartåker A mfl. Grunnleggende ernræingslære. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2012, 2016.
21. https://www.haugenbok.no/Fagboeker/Helsefag-sosialfag/Grunnleggende-ernæringslære/I9788205426566
22. http://www.forskningsradet.no/no/Ansatt/Mari_Kristine_Nes/1137742917994
23. http://www.med.uio.no/imb/personer/vit/anettehj/
24. https://no.wikipedia.org/wiki/Sigmund_Alfred_Anderssen
25. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/8339552
26. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17331082
27. Vassnes B. Kostholdsopposisjonen personlig. Intervju. MARG 2008; 4: 30–1.
28. Saul AW. Editorial. (Om utestengning fra National Library of Medicine). Journal of Orthomolecular Medicine 2005; 20: 10–6. http://orthomolecular.org/library/jom/2005/pdf/2005-v20n01-p010.pdf