Skip to main content

Ernæringspolitikkens muligheter

Temaet denne gangen omhandler statens ernæringspolitikk, dens organisering, praksis og institusjonelle og individuelle aktører, fra den ble en del av myndighetenes helsepolitikk for over 80 år siden.

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

Selv om vi stiller oss svært kritiske til utformingen av statlige råd og navngir personer som har frontet ernæringspolitikken og derfor har hatt særlig stor betydning for utforming av de statlige retningslinjene, er vi ikke ute etter å ”ta” noen, men å vise hvordan strukturen fungerer. Strukturelle forhold forhindrer en mer opplyst debatt, opprettholdes og støttes av statsautoriserte ledende strukturer som derved forhindrer nytenkning.

Vi gransker fire ulike sider ved denne politikken under følgende overskrifter:

Ernæringspolitikkens kommandosentral

Her ser vi nærmere på samarbeidet mellom stat, forskning og kapital. Politisk styring har stort sett vært fraværende helt siden eier av Freia Sjokoladefabrikk i 1931 opprettet et fond tilknyttet Universitetet i Oslo, der det første professoratet i ernæring ble besatt i 1935. Vi gjennomgår historien til ernæringsundervisningen i Oslo og det nordiske samarbeidet om fordeling av ulike utdanningstilbud fra 1962 og ser på den utviklingen som skjedde fram til våre dager.

Noen få personer har vært særlig viktige for institusjonsbygging, forskning og undervisning i ernæring: Ragnar Nicolaysen ledet undervisningen i 27 år (fra 1945 til 1972), og de neste 26 årene ble ledet av Kaare R. Norum. Begge var leger, en tradisjon som er videreført av utvalgte personer, stort sett menn, til tross for at det etter hvert er utdannet langt flere kvinnelige enn mannlige ernæringsfysiologer i Norge.

Ernæringspolitikken er gradvis blitt mer samordnet, og detaljerte råd er utarbeidet fra graviditet og amming til barn, voksne, eldre og uføre. Vi er imponerte over i hvilken grad Norge er gjennomorganisert for å sikre at ernæringsbudskapet følges av så mange som mulig.

LES OGSÅ  Norges ernæringspolitikk er sentralstyrt

Ernæringspolitikkens edderkoppnett

En egen artikkel diskuterer hvordan ”Systemet” fungerer. Vår tese er at det ledes av et kompleks bestående av byråkrati, kapital og forskning med i hovedsak felles interesser. Vi sammenlikner dette systemet med religiøse sekter eller menigheter der kun ”de troende” slipper inn, mens ”kjettere” eller ”frafalne” utstøtes.

Inngangsbilletten for å delta i utformingen av statlige råd er at man må internalisere de framherskende synspunktene som utformes, den ”rette lære”. ”Presteskapet” i dette systemet ledes av professorer, særlig de som er ansatt ved Universitetet i Oslo.

De som offentlig tilkjennegir divergerende oppfatninger til statlige ernæringsråd, blir holdt utenfor og blir ikke ansatt i organer hvor politikken utformes eller retningslinjene videreføres. Har noen ved en glipp kommet inn, settes inn tiltak for å fjerne ”forstyrrende  elementer”.

Mediene følger stort sett lojalt opp statlige råd og utviser stor respekt for titler, hvilket innebærer at de prioriterer professorer i debatten og gir liten plass til lekfolk eller ”utro tjenere”.

Brød til alt folket

Helt siden myndighetene startet å utgi egne ernæringsråd, har brød vært framhevet som en særlig viktig del av norsk kosthold. Dokumentasjon for mange av påstandene glimrer med sitt fravær, og budskapet framhever i stedet at korn inneholder en rekke vitaminer og mineraler. Samtidig underslås det faktum at en rekke matvarer, for eksempel kjøtt, lever og egg, inneholder langt mer av essensielle næringsstoffer. De unngår også å fortelle om kornets mange negative sider, som uten tvil rammer en stor del av befolkningen.

Ikke desto mindre har myndighetene inngått allianser med økonomiske interesser som lever av å selge brød ved å støtte aksjeselskapet Opplysningskontoret for brød og korn. Denne organisasjonens hjemmeside inneholder ingen opplysninger om hvordan man for eksempel kan lage mer helsefremmende brød ved hjelp av spiring, syrning og langtidsbaking, og vi har heller ikke funnet data om kontorets budsjett.

LES OGSÅ  Medisinske pionerer i 1989

Statlige ernæringsråd til barn

Myndighetene gir svært spesifikke råd til alt fra vordende foreldre og ammende til barn i ulike aldre og voksne. Vi finner rådene til ammende nyttige, men allerede fra barnetrinnet på skolen starter myndighetene kampanjer for å lære opp barna til å følge statlige råd, som med økende alder blir mer og mer like rådene som gis til voksne. Rådene er blitt stadig mer konkrete når det gjelder matvarevalg, og et gjennomgående tema er rådet om å ”spise magert” og i stor grad å unngå mettet fett. Slike råd savner vitenskapelig belegg, i likhet med råd om for eksempel ikke å spiser mer enn 500 g kjøtt per uke (voksne).

Et annet (etter vår oppfatning) dårlig begrunnet råd er at man bør spise minst fire måltider per dag, gjerne supplert med 2–3 mellommåltider, samt at frokosten er særlig viktig. Begge rådene er etter vår oppfatning dårlige. Vår evolusjonære arv tilsier at det kan være gunstig å ha lengre pauser mellom hvert måltid, at vi bør spise mer fett og mindre karbohydrat, og at mange vil få bedre helse om de ikke inntar mat før utpå dagen…

Ovenfra og ned

Statlig ernæringspolitikk er utformet pyramidalt, fra statlige eksperter og ned (til folket). Det vil si at utformingen av ernæringsrådene er basert på vertikale strukturer, der en håndfull utvalgte deltar og legger premissene for debatt og praktisk politikk. De statlige rådene tar ikke  hensyn til menneskets evolusjonære arv, ei heller til behovet for individuelt tilpasset kosthold eller for større enn statlig ”normerte” inntak av næringsstoffer i form av kosttilskudd.

LES OGSÅ  Brød til alt folket

Myndighetene og deres representanter stiller seg generelt negative til kosttilskudd og advarer mot store doser vitaminer. De har ingen forståelse for ortomolekylær medisin og minst 70 års klinisk praksis og forskning som viser at kosttilskudd kan helbrede mange kroniske sykdommer, motvirke genetiske defekter og dempe lidelser.

Mediene og næringslivet (kapitalen) er gjennomgående trofaste mot myndighetenes budskap. Mens noen aktører innen næringslivet har mye å tjene på den offentlige ernæringspolitikken (særlig de som bearbeider korn, lager ”smør” av planteoljer eller selger slike oljer, fisk, frukt og grønnsaker eller lager vegetarretter), har andre aktører svært mye å tape på den (de som framstiller og selger animalsk fett, aler opp storfe og sau, selger kjøttprodukter med mye fett).


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner