Ert eller ku? Det bestemmer du!
Dette er en kommentar til den nylig lanserte EAT-Lancet-rapporten,1 hvis mål er å vise hvordan man best kan ernære 10 milliarder mennesker innen 2050. Rapporten er skrevet av 37 ledende forskere fra 16 ulike land etter 3 års forskningsarbeid. Dessverre har den liten relevans for norske forhold.
Tekst Gry Hammer Foto Mona Nordøy og Shutterstock
Først av alt ønsker jeg å få en skikkelig debatt om hvordan vi kan realisere et bærekraftig kosthold og matproduksjon. La oss droppe «Du er dust og skjønner ingen verdens ting»–retorikken og la debatten tuftes på argumenter og ikke hersketeknikker. Jeg er for lengst sluttet å lese i kommentarfelt i sosiale medier og har slettet kommentarfeltet i min egen blogg for å bevare saklighet og sjelefred, for man redder ikke jorda med skittprat. Jeg ønsker ikke å dra inn argumenter om hvem som lever rikmannsliv og kjører privatfly, eller større eller mindre grad av saklighet knyttet til kjøttlobbyister, legemiddelindustrien, Monsanto eller andre interessenter. Debatten farges av et sammensurium av interesser, og vi er underlagt markedskreftene på godt og vondt.
Jeg ønsker en debatt med fokus på EAT-Lancet-rapportens grunnleggende mål. Hvor effektivt kan vi redde jorda (og folkehelsa) ved hjelp av måten vi produserer og spiser mat på?
Man kan leve et godt, sunt og etisk liv på store mengder eller forsvinnende små mengder kjøtt. De bærekraftige løsningene befinner seg som regel mellom disse motpolene.
I mitt 44 år lange liv var jeg kjøtteter inntil jeg var 16 år gammel, og deretter rådet 20 år som vegetarianer, avbrutt av perioder som veganer og ”fleksitarianer”. Jeg har nå i snart ti år blogget, foredratt og skrevet bøker om hva jeg tror er det mest bærekraftige kostholdet for både mennesker, bøndene, naturen og dyra. Boka Den moderne jeger er et manifest på mitt hovedbudskap, som er basert på en dyp-økologisk helhetstankegang der husdyr er en naturlig del av kostholdet. Jeg har i dag en større forståelse for hva som er bærekraftig matproduksjon enn jeg hadde som 16-åring.
Ert eller ku, det bestemmer du!
Jeg anerkjenner det ambisiøse prosjektet som EAT faktisk har deltatt i. Det er et grunnleggende godt prosjekt med gode intensjoner bak. Det er jeg 100 prosent overbevist om, selv om rapporten ikke overbeviser meg.
Mitt største problem er inngangsverdiene for forskningsarbeidet. Slik jeg oppfatter det, er de tuftet på noe jeg ikke tror er mulig, altså å skissere en global diett med hovedvekt på de samme råvarene for å besørge mat på bordet til 10 milliarder mennesker om/innen tretti år. Siden jeg mener at grunnverdiene i rapporten er ufornuftige, blir det vanskelig å være enig i rapportens konklusjoner.
Man kan nemlig redde jorda både ved å spise kjøtt og å spise belgvekster. Både belgvekster og storfe kan binde karbon i jorda og reversere klimaproblemene, noe vi har nok forskning og erfaringsgrunnlag til å kunne påstå. I tillegg kan begge strategiene gi svært ulike mengder av mikro- og makronæringsstoffer. Mennesket er omnivore/altetere og kan derfor tilpasse seg ulike klimatiske forhold og næringstilgang. Historisk finnes få eller ingen eksempler på samfunn som har valgt å livnære seg på ren plantenæring uten at det foreligger bestemte religiøse eller samfunnsstrukturelle forhold bak valget eller påbudet. Man kan leve et godt, sunt og etisk liv på store mengder eller forsvinnende små mengder kjøtt. De bærekraftige løsningene befinner seg som regel mellom disse motpolene.
Målet helliger ikke middelet!
Hvilken mat vi må produsere og spise for å ”redde jorda”, kommer helt an på hvor du bor. Nøkkelen til å reversere klimaproblemene ligger mest i hvordan maten produseres. Det er verken erten eller kua som er problemet, men hvordan vi velger å produsere kjøtt og plantekost. Produksjonsmetoden er langt viktigere for Moder Jords helse enn om du velger å leve som vegetarianer eller kjøtteter. Hvis du først forstår dette, gjenstår kanskje det mest krevende: du må nemlig velge å skru deg på, ta bevisste valg som forbruker, være en moderne jeger og jakte på den mest bærekraftige og sunne maten for deg og miljøet. Først og fremst kan du som forbruker være med på å gjøre verden bærekraftig. Det kan de fleste i Norge gjøre, men de færreste i slummen i Bangladesh.
Essensen av bærekraft
Jeg mener det er meningsløst å konkludere slik EAT-Lancet-rapporten gjør, siden den ikke klarer å romme essensen av bærekraft, som må være dyp-økologisk og tuftet på en forståelse av å spille på lag med jordas ressurstilgang akkurat der du bor. Det er bærekraftig å basere kostholdet i Norge på kjøtt fra sau som har beitet i en vestlandsbygd. Det er langt mer miljøvennlig enn å spise koteletter fra gris på bås fra samme vestlandsbygd, men som aldri har sett dagslys, levd sitt liv på sementgulv og er blitt alet på kraftfôr importert fra den andre siden av jordkloden. Det blir for enkelt å si at kjøtt er en helseskadelig miljøbombe. Kjøtt kan være sunt eller usunt, alt etter hva dyra spiser og hvordan de lever.
Det er ikke dyras manglende evner til å ernære menneskene på en god måte som er problemet, men menneskenes manglende verdier. Dyr har mistet sin egenverdi og anses som produksjonsenheter med en stykkpris. Det er ut fra denne ”logikken” at vi her i Norge gasser og dumper hundretusener av verpehøns hvert eneste år etter at de har fått leve og legge sine daglige egg i 1½ år. Etter cirka 75 uker legger de i snitt ett egg mindre per uke, og storproduksjonen er derfor ikke lenger lønnsom. Utbytting av dyr og natur kan og bør vi slutte med ved å endre produksjonsformene, men vi må ikke slutte å spise egg, fisk, fugl eller rødt kjøtt.
Ting skjer
Vi ser bevegelser i Norge i riktig retning. REKO-ringer (se egen ramme) bidrar til at forbrukere kan kjøpe lokalprodusert mat og er et godt tilskudd for bonden som slipper fordyrende mellomledd. Også Tine og Nortura jobber bevisst for at maten skal produseres nær deg, og dette kommuniseres mer og mer på emballasjen rettet mot oss forbrukere. Å endre sentraliseringspolitikken på slakteriene er også en viktig vei å gå for dyrevelferd og kvaliteten på maten og er og vil alltid være en av mine kjepphester. Min opplevelse av å ha fulgt denne debatten tett i ti år er at både forbrukere, bønder og alle interessenter rundt oss jobber aktivt for dyrevelferd og bedre miljøløsninger i matproduksjonen. Det er enda en lang vei å gå, og den kan tråkkes opp mye raskere, men jeg mener likevel det er viktig å holde fokuset nettopp på å forbedre og optimalisere enn å slutte med husdyr.
I Norge vil det være en helt meningsløs strategi for å redde miljøet å bli planteetere. Bærekraft er også evnen til å kunne brødfø befolkningen i krig og andre kriser. Dette klarer vi ikke dersom vår egen husdyrproduksjon opphører. I et slikt lys er det uklokt og naivt ikke å satse på beitende husdyrraser som har gitt oss næring gjennom tusener av år i vårt langstrakte land. Rein og gammelnorsk spelsau er eksempler på flokkdyr som er veltilpasset vårt klima og som vil være en naturlig del av en sunn, bærekraftig matproduksjon. Vi må satse på disse også og ikke bare belgfrukter. Ja takk begge deler, og i sum vil Norge kunne tilføre menneskeheten mer næring enn det de selv kan spise.
Grønt er skjønt, men kan det blir for mye?
Den vegetabilske matproduksjonen EAT-Lancet-rapporten oppfordrer oss til å spise mest av, gir noen utfordringer som den åpenbart ikke tar høyde for. Dette overrasker meg i en tid hvor informasjonen ligger oppe i dagen. Monodrift er en av de største verstingene for klimaet fordi det utarmer jordsmonnet etter mange års ensidig matproduksjon. Dette gjør jorda vanskelig å bruke til videre produksjon, og det er ikke like mye næring i en potet eller en gulrot i dag som det var for bare 50 år siden. Bruk av kunstgjødsel blir helt nødvendig om vi ikke skal ha husdyr som gir gjødsel, noe som gir større problemer i fravær av husdyrproduksjon. Kunstgjødsel inneholder fosfor som plantene trenger, men fosfatgruvene er snart tomme. Kunstgjødsel er en ”miljøversting” i likhet med mange av de sprøytemidlene som nyttes. De bidrar til at insekter dør, bier stryker med og artsmangfoldet forvitrer. Slike problemer kan ikke løses ved å ernære menneskeheten med plantekost.2
Maten – vår nye religion og sosiale målestokk
”Arvesynden” er blitt overført til maten i fravær av religiøs tilhørighet i Norge. Mange melder seg ut av statskirka, men har likevel behov for samhold og noe å engasjere seg i. Vi har alt for mye penger i Norge og alt for mye fritid (kanskje nettopp derfor stresser oss fordervet) til å huske hva grunnleggende verdier er, og vi ender opp med dogmebaserte dietter og treningsregimer alt etter om vi ønsker å få bukt med cellulitter eller kreft. Vi skammer oss over å spise for mye og over å spise for lite, og vi konkurrerer om hvem som er de beste menneskene ved å vise til hvilken diett vi følger.
Er du veganer med grønne pulver som en sentral del av dietten, tilhører du eliten i etikk-hierarkiet, spiser du First Price-pølser, er du på bunnen, og alt håp er ute. Skal vi holde fast ved et religiøst tilsnitt i kostholdsdebatten, kan vi godt skamme oss litt når vi støtter monodrift og spiser dyr som har levd uverdige liv, men i dag synes det som om nesten alle diettene har noe rart ved seg. Vi trenger ikke skamme oss over å spise sau eller rein i Norge og derved spille på lag med naturen der du bor. Du er ingen hedensk barbar når du setter tenna i et fenalår. Tvert imot støtter du bærekraftig matproduksjon, klima og norsk økonomi ved å spise sau og rein. Jeg tror også at du støtter din egen kropp ved å gi den fullverdig protein, nok mineraler, vitamin B12 og fettløselige vitaminer (A, D3 og K2) som er livsviktige for oss og som du går glipp av om du bare spiser plantenæring. Om du spiser hele dyret, inkludert lever, hjerter, tunger og koker kraft på beina, er næringstettheten planter overlegen. Da slipper vi dessuten å ta livet av så mange dyr, og vi får et mer variert kosthold enn om vi bare spiser indre- og ytrefileter.
Det virker for meg som om vi sitter fast i ulike trossystemer som hindrer oss i å se og enes om en felles vei. Alle synes å eie sannheten, og jeg er litt engstelig for det svart-hvitt-perspektivet som dominerer. Også EAT-Lancet-rapporten bærer preg av dette. Mat er blitt vår tids religion.
I Norge vil det være en helt meningsløs strategi for å redde miljøet å bli planteetere.
Ingen synd og skam
Ikke skam deg over å spise sau og rein. Vær heller stolt av det og bidra til en matproduksjon som er sunn, bærekraftig og samtidig pleier kulturlandskapet vårt. Over 800 dyre-, plante- og sopparter er nå utrydningstruet i Norge fordi krattskog, bregner og annen plantevekst tar over der man før hadde et rikt mangfold av gress, planter og urter og som var perfekt mat for husdyra som gikk på naturlig beite. De eneste som kan reversere denne miljøtrusselen, er husdyra. Vi må satse på dem for at de skal få beiteområdene tilbake. Uansett hvor rødt kjøttet til sauen er og hvor mange kilo du spiser, er du hverken usunn eller et miljøsvin om du spiser mat som har spist gress, urter, skudd og andre vekster og som vi ikke selv kan bruke som næring. Disse dyra spiser vekster vi ikke kan spise og gir oss tilbake noe vi kan spise. Det kan ikke kalles annet enn fornuftig. I tillegg trenger turistene å finne fram når de skal besøke oss og legge igjen sine penger. De kommer ikke til Norge for å se på bregner og krattskog.
Til glede for både turister og fastboende foreslår jeg også produktutvikling av norske råvarer som et satsningsområde i miljødebatten. Nordmenn har lyst til å spise mer enn reinskav, pinnekjøtt, fenalår og får-i-kål. I butikkenes frysedisker ligger gjerne kjøtt som er både et og to år gammelt fordi vi ikke kjøper det. Det er uendelig mange flere spennende måter å tilberede disse dyra på, men mange forbrukere verken kan, vil eller gidder ikke. De fleste vil gjerne kjøpe ferdigvarer, så ligger en fiks ferdig forretningsmodell og venter på miljøengasjerte ildsjeler. Produktutvikling kan gjøre at vi spiser mer av maten vi produserer i vårt eget land, og da slipper vi å ta næringsgrunnlaget fra andre.
Dobbeltmoralismens dobbeltmoralisme
Gunhild Stordalen er ikke en skinnhellig dame som sier én ting og ellers reiser med privatfly og lever livets glade dager i ørkesløs luksus. Jeg er sikker på at hun er et genuint velmenende menneske som tror på sin egen overbevisning, akkurat som at du og jeg har våre overbevisninger og livsstiler som i større eller mindre grad sammenfaller med Gunhilds. Hun presiserer også at det flere steder i Norge kan være hensiktsmessig å produsere kjøtt framfor korn.
Skulle denne dama i kraft av sitt arbeid sørge for at vi på verdensbasis øker bevisstheten og beveger oss i retning av å reversere klimaproblemene (selv om dette kan gjøres mer effektivt ved å tenke og handle dyp-økologisk), kan hun reise med jetfly hver dag resten av livet og fremdeles klappe seg på skulderen. Om du synes det er aldri så dobbeltmoralsk, så la ikke disse argumentene beskytte deg mot selv å ta ansvar ved å gjøre aktive og bevisste valg. La oss unngå usaklige argument i debatten, som er alt for viktig til å bli kastet bort på uvesentligheter. Dette handler om framtiden til jordas barn. La oss heller konsentrere oss om å gjøre det vi kan, nemlig å ta fornuftige valg som forbrukere. Så enkelt og så vanskelig er det.
Dette er lurt!
La meg oppsummere: Spis mat som gror og lever der du bor, så slipper den å reise så langt, enten det dreier seg om en ert eller ei ku. Spis gressfôra/beitefôra kjøtt med god samvittighet, spis vilt og bærekraftige fiskestammer fisket på skikkelig vis. Sank bær og ville vekster i sesong. Kanskje kan du dyrke litt selv også dersom du bor slik til. Følelsen av sjølberging er utrolig god. Krydder har vært verdens handelsvare i tusenvis av år. Det må være greit å drysse pepper og kanel på maten, det velter ikke et eneste miljølass. Spis gjerne massevis av grønt som hovedsakelig produseres der du bor, gjerne i egen hage eller vinduskarmen.
Et balansert landbruk tilpasset klimatiske forhold og lokale ressursvariasjoner med både husdyr og plantenæring er smart. Det er også vesentlig for jordas helse at dyra får spise det de er skapt til å spise, slik at beiting og gressfôring prioriteres framfor kraftfôr.
Etter å ha skrevet denne artikkelen skal jeg gi familien min det beste fra norsk jord til middag, nemlig en mettende ertesuppe kokt på noen få salta og tørka ryggvirvler fra et lam fra en Vestlandsbygd, slaktet av en bonde jeg er glad i og som jeg vet bryr seg om sine dyr. Dette er sunn og bærekraftig mat – i Norge. Ert eller ku? Det bestemmer du – og det kalles forbrukermakt!
[gdlr_box_icon icon=”none” title=”Hva er en REKO-ring?”]Forkortelsen stammer opprinnelig fra ”pålitelig forbruk – Ren, Komfortabel og rettferdig”3 og stammer fra Österbotten sommeren 2013. Nå selger modellen lokale matvarer i mer enn 200 finske provinser med totalt 340 000 medlemmer, i Sverige til 2010 000 medlemmer i over 100 grupper. De første norske REKO-ringene startet i november 2017. De fungerer som et matfellesskap for et begrenset geografisk område. Bestilling og markedsføring skjer i lukkede Facebook-grupper som alle kan delta i. I REKO-modellen møtes matprodusenter og kjøpere til avtalt tid, og forbrukere kjøper maten direkte fra produsenter uten mellomledd. Gruppene møter hver eller annenhver uke på avtalt sted, vanligvis en halv eller hel time om gangen, der maten bli utlevert. Det skjer intet salg på nettstedet, for det er allerede avtalt på Facebook. Ved utleveringen betaler forbrukeren for varene direkte til produsenten. I praksis forteller den lokale matprodusenten om tilbud på Facebook-veggen og åpner mulighet til å bestille produkter. Forbrukeren angir ønsket kvantum og henter produktene til angitt pris.[/gdlr_box_icon]
[gdlr_box_icon icon=”none” title=”Om artikkelforfatteren”]
Gry Hammer fra Selje i Sogn og Fjordane (f. 1974) har en allsidig studiebakgrunn innen medier, statsvitenskap, litteratur, kultur, organisasjon og ledelser. Hun jobber som forfatter, kurs- og foredragsholder og har utgitt åtte bøker, inkludert følgende bøker på Cappelen Damm: Fermentering (2016), Den moderne jeger (2017) og Kraft og andre styrkedrikker (2018).
Hennes blogg finnes på www.gryhammer.no;
e-post: gryhammer@hotmail.com.[/gdlr_box_icon]
Kilder:
1 Willett W, Rackström J, Loken B mfl. Food in the anthropocene: the EAT-Lancet Commission on healthy diets from sustainable food systems. The Lancet 2919; 16.1.2019. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/30660336
2 Carringon D. Insect collapse: ´We are destroying our life support systems´. The Guardian 15.1.2019. https://www.theguardian.com/environment/2019/jan/15/insect-collapse-we-are-destroying-our-life-support-systems?fbclid=IwAR0PLtpyn1V_jYX1ZJb-nY7uu_mf3dXXJI3XaQriw3E8-jH2SfFgfWrjMGM
3 https://no.wikipedia.org/wiki/REKO-ring
/wcm_restrict]
