Assisterende helsedirektør Espen Nakstad har skrevet en bok hvor han tilkjennegir en autoritær tilnærming til pandemihåndteringen der tvang og brudd på grunnleggende menneskerettigheter er vesentlige virkemidler. Det ser ut til at sykehusleger har hatt stor innflytelse på dette synet. Vi har alle tapt på at empiriske studier eller folkehelseeksperters erfaringer gjennom mange år hadde for liten gjennomslagskraft i Helsedirektoratet og Solberg-regjeringen.

Tekst Halvor Næss

(Dette er en lett bearbeidet versjon av en artikkel som har stått på Steigan.no.¹)

Bokfakta

Forfatter: Espen Rostrup Nakstad
Tittel: Kode rød. Kampen for det vakre.
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag AS.
Utgivelsesår: 2021
ISBN: 9788205547759
Pris: kr 399 heftet, kr 279 e-bok; 352 sider (gyldendal.no)

Før mars 2020 anbefalte en forskergruppe at samfunnet under en pandemi skulle fungere videre så normalt som mulig.² Karantene var anbefalt for syke og sårbare, men ikke friske. Skolestenging ble det advart mot og i hvert fall ikke mer enn to uker. Grenser skulle ikke stenges. Sosial avstand og munnbind kunne vurderes, men det fantes ikke dokumentasjon for at disse tiltakene var effektive. 

De fleste land i verden la disse planene til side i mars 2020 og gjennomførte tiltak som eksplisitt ble frarådet av fagfolk før koronapandemien. Assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad (f. 1975) har skrevet en bok, Kode rød, som avslører tankegodset bak denne helomvendingen.

Det er åpenbart i boka at det har vært betydelig uenighet mellom Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet (FHI) om håndteringen av pandemien. FHI har stort sett argumentert for tiltak i samsvar med de gamle planene og vært kritisk til nye tiltak som innebærer innskrenkninger av folks rettigheter og som mangler vitenskapelig dokumentasjon. 

Mangelfull innsikt

Nakstad er utålmodig når det gjelder FHIs råd og kritiserer FHI for endringsvegring. Han er opptatt av at epidemier har eksponentiell vekst og er redd for at det er manglende forståelse av hva eksponentiell vekst innebærer. For meg ser det ut til at det er Nakstad som har mangelfull  innsikt når det gjelder eksponentiell smittevekst. Det er riktig at det i begynnelsen av en epidemi foreligger eksponentiell vekst i smitten, men det store spørsmålet er hvor lenge den varer. Vi har nå erfaring med flere smittebølger. Oftest har de hatt en innledende eksponentiell vekst, men så kommer det en utflating, og kurven faller igjen. Til sammen blir bare et mindretall av befolkningen smittet i hver bølge. Dette forløpet har vi sett gang på gang i mange land, noe som er et kjent fenomen fra andre epidemier. 

Hvorfor fortsetter ikke den eksponentielle veksten til nesten hele befolkningen er smittet, men stopper opp lenge før i alle land enten det innføres tiltak eller ikke? I boka framgår det tydelig at Nakstad bestemt tror at dette skyldes tiltakene, og det er mulig at to tiltak i Norge kan ha bidratt til å holde dødstallene lave. Norge har klart å holde grensene stengte i større grad enn nesten alle andre land. Vår geografiske beliggenhet gjorde grensestengningen lettere. Det er bare øystater som Australia, New Zealand, Island, Kypros, Japan og noen få andre land som Sør-Korea der relativt effektiv grensestengning har vært mulig. Det andre tiltaket er smittesporingen, som ser ut til å ha fungert bedre i Norge enn i andre land. Grensestengningen med begrenset ”importsmitte” har trolig gjort smittesporingen lettere her enn i andre land, men det er utopisk å tro at smittesporing skal kunne utrydde viruset. Til det er mørketallene for store. 

Nedstengninger

Nakstad tror også at nedstengninger er viktige for å hindre smitte. Dette var det lite empirisk støtte for før pandemien, og erfaringene fram til nå viser at smittebølgene er lite påvirkbare av nedstengninger. Det er vanskelig eller umulig å se forskjeller på smittebølger i land eller USAs ulike delstater med inngripende eller minimale tiltak. Nakstad er derimot av den oppfatning at tiltakene ”utvilsomt” fungerer.

Mangel på folkehelseperspektiv

Det er overraskende å lese at oppfatninger i fagmiljøet ved Oslo universitetssykehus (OUS) synes å ha vært viktige for Nakstads syn på pandemihåndteringen. Selv jobbet han som lege ved OUS fram til han ble assisterende helsedirektør i mars 2020. Han spekulerer i om det er manglende klinisk og intensiv-medisinsk erfaring som forklarer epidemiologenes ”passive tilnærming”, sammenliknet med sykehuslegenes tilnærming. Det kan se ut til at leger ved OUS gikk inn for inngripende tiltak i befolkningen allerede i mars 2020. Selv om det er lett å forstå legers bekymringer for overbelastning av sykehus, er meg bekjent sykehusleger ikke spesielt kompetente til å vurdere kost-nytte-effekten av inngripende tiltak på nasjonalt nivå. Hvis det stemmer at Helsedirektoratet har vært mer påvirket av sykehusleger ved OUS enn folkehelseeksperter, er det i det minste for meg skremmende. 

I en annen sammenheng i boka omtaler han bifallende en overlege ved universitetssykehuset i Uppsala som ønsket seg ”mer tvang og ikke frivillighet for å bedre situasjonen på sykehusene”. Etter min oppfatning ser det ut til at en del sykehusleger har et noe lettvint forhold til grunnleggende menneskerettigheter. Muligens kan dette ha sammenheng med at sykehusleger jobber i statlige monopolinstitusjoner. 

Det finnes trolig flere årsaker til smittebølgenes eksponentielle vekst i startfasen, etterfulgt av utflating og fall lenge før hele befolkningen er involvert, utover mulige effekter av grensestengning og smittesporing. En hypotese er at smitten i hovedsak spres av såkalte superspredere, og når det ikke lenger er flere superspredere å smitte, faller smittespredningen. Andre muligheter er kryssimmunitet i befolkningen og at folk frivillig beskytter seg mot smitte. Poenget er at det er mye vi ikke visste i mars 2020, og som vi heller ikke vet nå. Dette hindret likevel ikke Nakstad, Helsedirektoratet og regjeringen i å frata befolkningen grunnleggende menneskerettigheter i strid med rådene fra folkehelseeksperter.  

Dersom nedstengninger virker og er en viktig årsak til smittebølgenes begrensede omfang, må Nakstad og myndighetene ha vært forberedt på tilbakevendende tiltak i årevis. De kunne håpe på at det ville komme en effektiv vaksine, men før november 2020 var dette usikkert. Myndighetene var altså på våren og høsten villige til å foreta inngripende menneskerettighetsbrudd uten klar retrettmulighet. Australia og New Zealand er eksempler på land der grensestengning har begrenset smitten, men som nå befinner seg i en situasjon med alvorlige brudd på menneskerettigheter. Veien videre er enten å fortsette på samme måte med betydelige kostnader for befolkningen, eller å innse at tiltakene var en politisk fiasko. Dersom grensestengningen i Norge hadde vært enda mer effektiv enn hva den var, er det en skremmende tanke at Norge kunne ha havnet i samme uføre som Australia og New Zealand. Disse landene ble lovprist av Nakstad i pandemiens tidlige fase. 

Lærdommer

En viktig lærdom fra denne boka er at Nakstad tilkjennegir en autoritær tilnærming til pandemihåndteringen der tvang og brudd på grunnleggende menneskerettigheter er vesentlige virkemidler. Det ser ut til at sykehusleger har hatt stor innflytelse på dette synet. En annen lærdom er Nakstads sterke tro på uhemmet eksponentiell smittevekst uten tiltak. Vi har alle tapt på at empiriske studier eller folkehelseeksperters erfaringer gjennom mange år hadde for liten gjennomslagskraft i Helsedirektoratet og Solberg-regjeringen. 

Kilder:

1 Næss H. Espen Nakstads autoritære syn på pandemihåndteringen. Steigan.no 12.11.2021. https://steigan.no/2021/11/gikk-makten-til-hodet-pa-nakstad/

2 Inglesby TV, Nuzzo JB, O´Toole T mfl. Disease mitigation measures in the control of pandemic influenza. Biosecurity and Bioterrorism: biodefense strategy, practice, and science 2006; 4: 1–10. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/17238820/