Kategorier
Et helsevennlig strålingsmiljø
For en del av oss er stråling fra elektrisk og elektronisk utstyr rett og slett helseskadelig – særlig det trådløse stadiet som vi nå har kommet til. Spesielt problematiske strålekilder er mobiltelefoner, lysstoffrør og sparepærer, PC, TV, varmekabler og trådløst internett. Dette ønsker Foreningen for eloverfølsomme (FELO) å gjøre noe med.
Tekst Solveig Glomsrød Foto Shutterstock
OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.
[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Mine hjertesaker»]Foreningen for eloverfølsomme (FELO) ble etablert i 1993. Det er en ideell forening som arbeider for at eloverfølsomhet skal få aksept hos helsemyndigheter og ellers i samfunnet, og for eloverfølsommes rett til tilpasning og tilgjengelighet. Her forteller leder Solveig Glomsrød om organisasjonen og hva den er opptatt av.[/gdlr_box_icon]
Nå går alt så lett. PCen har erstattet klimprende og trege skrivemaskiner, og det er bare å fyre av en e-post med vedlegg til VOF om min hjertesak. Nei, vent litt! Slik er det ikke for eloverfølsomme, inkludert meg selv, som leder FELO i Norge. Blyant og papir må inn i tenkefasen før et nesten ferdig notat raskt kan gjøres digitalt med så lite eksponering for stråling fra PCen som mulig.
Eloverfølsomhet har vært kjent i flere tiår i Norge og andre land, men utbredelsen av mobiltelefoni og trådløst internett har nå skapt en kritisk situasjon hvor langt flere rammes og gjør at store deler av det offentlige rom og de fleste sosiale begivenheter er blitt utilgjengelig for de som rammes.
De vanligste symptomene på el-overfølsomhet er hodepine, svimmelhet, brennende hud, stikninger, kløe og tretthet. I en akutt fase har mange store problemer med å oppholde seg hjemme, på jobb og de fleste andre steder hvor det finnes trådløse nettverk eller andre strålekilder. Etter en (lengre) periode i lavstrålemiljø øker toleransen litt for de fleste, men svært mange må kjempe videre i alle livets situasjoner mot stråling fra mobiltelefoner, basestasjoner og trådløse nettverk for å nevne de mest invaderende kildene. Eloverfølsomme i Norge drømmer om å få like lave grenseverdier for stråling som i Brüssel-regionen (1000 ?W/m2) og som nå innføres i flere franske byer etter press fra befolkningen. Hos oss er grenseverdien 10 000 ganger så høy.
Det er vanskelig for andre å forstå at stråling fra mobiltelefoner, basestasjoner etc. er et problem fordi strålingen både er usynlig og luktfri. Hvordan kan vi eloverfølsomme være så sikre på at det er stråling som er årsak til helseplagene? Svaret er for mange at et eller flere symptomer kommer så raskt etter eksponering at det ikke er grunn til å tvile på årsaken. For mitt vedkommende tok det en morgen bare 30 sekunder foran PCen før ansiktet var helt brent som etter ekstrem soling. Da hadde jeg jobbet 12 år ved datamaskinen uten å kjenne noe.
For mange er det i dag mobiltelefonen som først gjør utslag. I andre tilfeller kan tips om stråling og helsevirkninger inspirere dem som lenge har slitt med uforklarlige helseplager til å teste mulige sammenhenger. Flere og flere finner ut at stråling er synderen, og FELO har passert 600 medlemmer.
Her hjemme er det ikke gjort noen undersøkelse av hvor mange som er eloverfølsomme. I den nasjonale miljøhelseundersøkelsen i Sverige i 1999 oppga 3,1 prosent av befolkningen at de var følsomme, overfølsomme eller allergiske for elektromagnetiske felt, noe som utgjør 220 000 personer. Studier i andre land viser tilsvarende.1,2
FELOs medlemmer er trolig blant de hardest rammede, og mange må i årevis skjerme seg mot det mest av elektrisk/elektronisk utstyr. Men hvordan kan vi drive en forening når medlemmene knapt kan snakke i en vanlig fasttelefon og må holde seg unna hjelpemidler som PCer og mobiltelefoner? Informasjonsarbeid basert på telefonkontakt og Postverkets tjenester har lenge vært grunnstammen i arbeidet, men flere er nå (litt) på nett. FELO mottar støtte fra Helsedirektoratet og kan drifte en nettside (www.felo.no) og en kontakttelefon.
Eloverfølsomhet kan slå til helt akutt, og de som rammes, har ingen steder å henvende seg for å få hjelp utenom vår kontakttelefon. Mye av FELOs arbeid går ut på å gi råd om hvordan man kan redusere stråling i hjemmet og på arbeidsplasser. Vi har medlemsmøter og konferanser, men har problemer med å finne lokaler med tilstrekkelig lave strålingsnivåer. FELO er medlem av Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO), og i felleskap forsøker vi nå å se om FFOs møtelokaler kan gjøres tilgjengelige også for oss.
FELO har i perioder deltatt i arbeidsgrupper med representanter fra Helsedepartementet, Helsedirektoratet og Statens strålevern for å finne tiltak som kan bedre situasjonen for eloverfølsomme. Vårt høyest prioriterte krav har lenge vært å få opprettet tilpassede rom på sykehus, for strålingsmiljøet på sykehus er ikke til å bli frisk av. Helsedirektoratet har anbefalt Helsedepartementet å tilpasse ett sykerom i hver helseregion, men departementet har så langt ikke gjort noe på den fronten. I Sverige har flere sykehus innført tiltak og rutiner for å ta hånd om eloverfølsomme, inkludert Ørebro Universitetssykehus, hvor de også fjerner alle trådløse DECT-telefoner.
Å være eloverfølsom betyr å være utestengt fra svært mye, inkludert arbeidslivet. En spørreundersøkelse blant FELOs medlemmer (2007-2008) viser at bare 22 prosent av medlemmene er yrkesaktive på heltid. Hele 42 prosent er helt eller delvis uføretrygdet, og 13 prosent er sykmeldt. Arbeidsreisen kan i seg selv være et uoverkommelig problem, omgitt som vi er av mobiltelefoner på T-baner og busser, eller fordi T-bane, trikk og tog må unngås av dem som ikke tåler strålingen fra høyspentkablene.
I Sverige har arbeid for eloverfølsommes rettigheter pågått lenge og gitt en del viktige resultater. Der er eloverfølsomhet offisielt godkjent som en funksjonsnedsettelse, og det blir gitt økonomisk støtte til å tilpasse/skjerme boliger i en del kommuner. Mens individuelle utfordringer et stykke på vei er blitt imøtekommet i Sverige, har kampen for akseptable strålingsnivåer i Frankrike allerede gitt målbare resultater i form av forbud mot mobiltelefonbruk i barne- og ungdomsskolen og en systematisk reduksjon av strålingsbelastningen i en del byer og distrikter.
De siste årene har brede forskerinitiativer3 og en rekke vitenskapelige artikler framlagt resultater som underbygger hypoteser om at det foreligger sammenheng mellom stråling og helse. Spesielt interessant for oss eloverfølsomme er en helt fersk studie der en kvinne som var lege og selvdiagnostisert som eloverfølsom, ble utsatt for stråling.4 Hun rapporterte om symptomer som hodepine, muskelkramper og uregelmessige hjerteslag i fullt samsvar med strålingen hun ble utsatt for. Resultatet bekrefter en følsomhet for stråling som også er funnet i tidligere studier, men hvor mange bekreftelser skal helsemyndighetene ha før de gjør noe?
Det er selvfølgelig uflaks å få et syndrom som kommer i konflikt med sterke næringsinteresser som energisektoren og mobiltelefonindustrien. Det er likevel ikke vårt mål å forby alt som stråler, men at teknologien utformes og brukes på en måte som ikke går på bekostning av helsa!
Les mer på www.felo.no.
[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om forfatteren»]Solveig Glomsrød (f. 1950) er leder i Foreningen for eloverfølsomme (FELO). Hun er utdannet samfunnsøkonom og arbeider som forsker ved CICERO senter for klimaforskning og Statistisk sentralbyrå. E-post: solveig.glomsrod@cicero.uio.no[/gdlr_box_icon]
Kilder:
1. Schreier N, Huss A, Röösli M. The prevalence of symptoms attributed to electromagnetic field exposure: A cross-sectional representative survey in Switzerland. SOz Prevantivmed 2006; 51: 183-4.
2. Rubin GJ, Das Munshi J, Wessely S. Electromagnetic hypersensitivity: a systematic review of provocation studies. Psychosomatic Medicine 2005; 31: 1-11.
3. BioInitiative report: A rationale for a biologically-based public exposure standard for electromagnetic fields (ELF and RF). Lansert 31. august 2007 (www.bioinitiative.org).
4. McCarty DE, Carrubba S, Chesson AL mfl. Electromagnetic hypersensitivity: evidence for a novel neurological syndrome. International Journal of Neuroscience 2011; 121: 670- 6.